"Petter fra Oslo" nå som ebok + korthistorien "Ferske Mennesker"

Litt boknytt:

Etter noe fram og tilbake har nå endelig romanen jeg debuterte med i desember ifjor kommet ut også som ebok :)

Ønsker du å lese utdrag finnes det to av de: her og her. Eboka kan eksempelvis kjøpes her.

Vaskeseddel:

Petter på 16 har en alkoholglad mor, en sjenert far som tygger tannpirkere for å roe nervene, en treningsnarkoman bror, og en lillesøster med et språk som kan sette selv den groveste sjømann i respekt. Petter har blitt mobba før, men er nå god venn med alle, fra de teiteste nerdene til de barskeste gangsterne. En dag får han vite at familien skal flytte fra Oslo. Han får sjokk når han får vite hvor de skal flytte, og veit med total sikkerhet at livet aldri vil bli det samme igjen.

---

Kan i samme slengen nevne at jeg har selvpublisert en ny 9-kroners korthistorie, denne gangen i grenselandet mellom skrekk/grøss og science fiction (eller noe sånt .. kanskje). Den heter uansett "Ferske Mennesker" og lever her.

Seth og Jill er i ferd med å flytte inn i et digert, gammelt hus idet Jill finner noe hun hadde gjort klokt i å ligge unna ..

RomanUtdrag 2: Petter fra Oslo (2013)

Utdrag

Side 64 - 75 (av 288)

Vi strena inn i det bankende, gule huset. Tok av oss på beina og fortsatte inn i stua. Stua var stappa av folk nå. Noen av jentene dansa, blant annet de to helt greie, huska ikke hva de het. Noen av de nyankomne gutta dansa også, litt vaklevorent. Men all ære til dem for at de prøvde; jeg ville aldri gjort det. Blikket mitt festa seg ved bordet, rundt bordet, i sofaene og stolene. Kim og Iselin satt sammenklistra i det ene hjørnet. De så ut som to igler som endelig hadde funnet tonen og sugd seg fast i hverandre for all framtid. Monika og Margrete satt og prata med en av gutta som mest sannsynlig var i ledtog med pakistaneren med den svingende øreringen. Resten av sofaen var ledig. Jeg skanna området med røntgensynet mitt, overalt, men fikk ikke øye på noen. Jeg huka tak i Sebba. Musikken rumla over oss som forbanna guder i krig.

«Ser’u dem el’?» ropte jeg inn i øret hans.

«Nei, de er borte vekk,» sa Sebba, med øya overalt.

«Kanskje de har stikki på kjøkkenet,» sa jeg.

«Faen skal de der å gjøre, ’a?»

«Veitafaen jeg vel, men kanskje de er der. De har ihvertfall ikke stikki herfra, da hadde vi sett det.»

Sebba nikka, gjorde tegn til Muhammed og Nazeer at de skulle bli med oss. Vi bana oss vei mellom ølbokser, flasker og annet skit på vei mot kjøkkenet. Fletta satt fastsugd i halsen på en gutt. Jeg kunne ikke høre det, men det så ut som han holdt på å le seg i hjel.

Jeg entra kjøkkenet. Hjertet mitt gjorde et ekstra hopp. Nervene spente seg og alt gikk rundt i noen hundredels sekunder. Jeg blei kald på ryggen. Sebba tok tak i meg. På kjøkkenet sto våre tre gode venner fra Bøler, pluss en til som også var pakistaner, og prata med Hestehala og Jenta. De dreiv og blanda Absolute Vodka med Sprite og Fanta. Bertene fniste med hele kroppen. De drakk hver sin slurk, knakk liksom litt sammen, reiste seg opp, og drakk litt til. Våre gode venner hadde ikke fått øye på oss enda.

«Dere veit hva dere skal gjøre?»

Folka mine nikka.

«Ingen leker superhelt før dere må?»

De rista på huene.

«Flott,» sa jeg, og gikk inn på kjøkkenet med angsten i behold.

Huene til alle folka på kjøkkenet blei vridd i vår retning. Hestehala og Jenta smilte skeivt til meg, lekte tøffe og drakk sprit og Fanta. De første sekundene Bølerfolka stirra på oss var det med interesse og vennlighet, sånn man gjerne stirrer på noen man ikke kjenner som kommer på en fest. Så gikk det plutselig opp for dem, eller i hvert fall for sjefen med dingleringen, hvem vi var. Hans interesse smelta som overoppheta is, rant ned på bakken og forsvant ned i en sprekk til langt der nede i dypet et sted. Øya hans forandra seg helt. De blei kalde og dødbringende. Han lente seg over til den andre pakistaneren, hviska noen ord i øret hans. Igjen stakk det i brystet mitt. Sebba, Jonatan, Muhammed og Nazeer klumpa seg inn på kjøkkenet.

Småripsen holdt kjeft og stirra på oss. Så gikk de. Bare forsvant.

Nå var kjøkkenet fylt til randen av innestengt raseri og hatske tanker. Jeg tenkte at jeg uansett ikke skulle være den første som åpna kjeften her. Ikke faen. Det var jeg så flink til ellers at nå skulle jeg holde meg stum. Sebba sto ved siden av meg, tok seg en røyk og sendte pakka videre til meg. Jeg veide for og imot. Jo, dette var et bra tidspunkt for en sigg. Jeg dunka ut en og putta’n i kjeften. Blikket mitt var som nagla fast i blikket til pakistaneren mobilen min kjente så godt. Han målte meg opp og ned. Prøvde kanskje å psyke meg ut, men jeg hadde ikke tenkt til å bli psyka ut i kveld. Aldri i livet. Han plukka også fram en pakke røyk. Han putta en i munnviken og la tilbake pakka. Jeg ga pakka tilbake til Sebba. Ingen sa noe. Pakistaneren jeg ikke hadde sett før fiska fram en lighter og tente røyken til pakistaneren jeg hadde sett før. Men blikket vårt var festa med superlim.

Så skjedde noe totalt uventa. Noe jeg aldri hadde trodd skulle skje. Pakistaneren jeg ikke hadde sett før gjorde tegn til at han ville tenne røyken min. Jeg så på han, prøvde å finne ut hva faen det var han pønska på. Sebba kom med noen rare lyder ved siden av, men jeg klarte ikke å tyde dem. Jonatan, Muhammed og Nazeer holdt seg rolig som statuer. Jeg nikka en gang og bøyde meg litt fram. Pakistaneren tente røyken min, jeg kunne se at han gliste inni seg. Øya hans glimta til, men jeg skjønte ikke hva det betydde. Jeg nikka en gang til som takk, og da gliste han med trynet, ikke bare øya. Ingen sa noe. Det var en merkelig situasjon. Jeg hørte ikke lenger den dunkende musikken fra stua. Det var som om øra mine hadde fått seg innebygde lyddempere. Alt var stille i huet mitt. Vi sto der i noe som virka som åtte evigheter, stirra på hverandre og røyka på siggene. Lufta var så pakka med spenning at det blei vanskelig å puste. Jeg og min gode venn fra Bøler blei ferdig med røyken helt likt. Han slapp sin på gulvet, stirra på den og stirra på meg. Det lyste av øya hans. Var det en utfordring? Jeg slapp siggen min på gulvet også. Vi knuste dem i samme sekund. Ingen av oss hadde sko på, men det dreit vi i. Begge parter visste at dette var et nærmest hellig øyeblikk som snart ville bli brutt, og hele helvete kom til å følge med det. Det visste alle som var på kjøkkenet, kanskje til og med også kjøkkenet selv. Alle begynte å pakke seg sammen, gå nærmere hverandre. Adrenalinet bobla i årene våre. Jeg merka at Muhammed og Nazeer begynte å bli rastløse. Det gjorde Jonatan også. Sebba kasta siggen sin i vasken og sendte den ned i sluket med litt vann.

Nå var vi så nærme hverandre at vi kunne klappa hverandre på ryggen. Jeg hørte en av de norske tjenerne til pakistaneren svelge en klump som sikkert fylte hele halsen hans. Da skjedde det. Det skjedde så fort at jeg ikke rakk å tenke engang. Ansiktet mitt og synet mitt eksploderte i en blanding av rød og svart farge.

Da jeg åpna øya noen hundredeler seinere lå jeg på gulvet under kjøkkenvasken. Hele trynet mitt verka av en intens smerte. Øyet mitt dunka. Han hadde klint meg rett ned i gulvet. Han så ned på meg, gliste med hele kroppen. Han så på meg med avsky og hån. Kameratene mine stirra på meg.

Jeg trakk pusten og nikka.

De koselige Bølerfolka skjønte ikke bæret av hva som skjedde før det hadde gått nesten sju sekunder.

Sebba og Jonatan fløy på han som hadde slått meg. De banka løs på’n med knyttnever, albuer, knær og bein. Muhammed ga den andre pakistaneren en skikkelig på trynet med slåsshanska si. Han vakla bakover med blodig nese og skalla huet i et kjøkkenskap så det skrangla i glass og tallerkener. Han skulle til å slå tilbake, men Muhammed var konge så han ga’n et skikkelig spark midt i magen så duden holdt på å spy. Han ramla sammen på gulvet foran meg. Jeg stirra’n inn i øya sekundene før han forsvant inn i sin egen verden. Jeg reiste meg opp ved hjelp av kjøkkenbordet. Den ene nordmannen som hadde vært der var borte. Stikki av som en liten feig mus. Han andre fikk grisejuling av Nazeer. Trynet hans ligna et bilde av Picasso etterpå.

Det tok kanskje ikke mer enn to minutter, så sto vi, Sebba, Muhammed, Jonatan, Nazeer og jeg, som de eneste igjen. På gulvet lå Bølerdustene og ynka seg. Denne gangen som forrige gang hadde vi vært mye sterkere enn dem. De hadde driti seg ut for andre gang.

Jeg takka kameratene mine, tok dem i hånda og takka dem inderlig enda en gang. Det hadde jo ikke vært min skyld at folka fra Bøler blei banka; jeg fikk meg bare en på trynet, så var jeg nede for telling. «Tusen takk, ass,» sa jeg, enda en gang.

Sebba klappa meg på ryggen. «Det gjø’kke no’ om du ikke har banka noen nå, skjønner’u vel.»

«Jeg skjønner det. Og dere må vite at det e’kke fordi jeg er pingle, ass!»

Sebba lo godt.

Kim kom plutselig inn på kjøkkenet med Iselin på slep. Han virka drita full av både det ene og det andre. Han gjorde store øyne da han så folka på gulvet.

«Faen har skjedd her, ‘a?» sa han og hikka. Han mista Iselin. Hu rygga ut av kjøkkenet med henda framfor seg. «Har’e vært krig her el’?» spurte han og stirra på Sebba.

«Ja, det kan du godt si. Det var de folka fra Bøler, forresten.»

Trynet til Kim blei plutselig seriøst som en gravalvorlig foresatt. «Å, faen,» sa han.

«Hva er’e, ‘a?» sa Jonatan. «Er’u kamerat med dem el’?»

«Nei, så klart ikke!» sa Kim. «Men det forklarer hvorfor de fjortisbertene ringte purken for en stund siden.»

Jeg tok tak i Kim og rista’n. «Hva faen er’e du sier?! Ringte de purken!?»

«Ja, de dreiv og preika om at det var bråk på kjøkkenet, men jeg tenkte ikke mer på det…» Stemmen hans blei borte.

«Hvor lenge er’e sida?» ropte jeg inn i øret hans.

Han rista sløvt på huet. «Veit ikke helt, jeg. Ti minutter, kanskje.»

Jeg slapp Kim og så hjelpeløst på Sebba. «Hva faen i hælvete skal vi gjøre nå, ‘a?»

«Jeg veit ikke, jeg veit ikke!» Jeg var ikke den eneste som holdt på å få panikk. «Når de kommer hit og ser åssen de folka her ser ut kommer vi til å bli bura inne en uke!» Han vifta med henda og var helt på tuppa.

«Hvor lang tid kan det ta før de er her?» spurte jeg ut i kjøkkenrommet, håpa kanskje på svar fra høyere makter.

«Tja,» Nazeer dro på det. «De kommer nok om noen minutter.» Han gliste litt. «Purken er kjapp når de veit at det er bråk på en eller annen fest. Da kommer’em med én jævla gang.»

Jeg klarte ikke å tenke klart i det hele tatt. «Hva skal vi gjøre?»

«Vi burde stikke til hælvete vekk herfra mens vi har sjansen, så klart,» sa Nazeer. Det var beundringsverdig hvor rolig han var.

«Hvor burde vi stikke?!» ropte jeg av full hals.

«Vi hopper ut av vinduet og beiner opp i skauen.» Nazeer åpna kjøkkenvinduet.

«Beiner til skauen!» sa jeg. «Æ’kke det langt pokkerivold, ‘a?»

Nazeer tok tak i meg og rista meg. «Dude, vi beiner til skauen om det så er tusen mil! Skjønner’u det? Vi må stikke nå!»

Dette trengte jeg mer enn noe annet. Jeg kom til meg selv igjen. Panikken forlot meg og blei borte i et usynlig hull i taket. «Greit,» sa jeg, og mente det.

«Flott,» sa Nazeer.

Plutselig blei musikken i stua slått av. En søyle av angst slo gjennom kroppen min.

Sirener. Sirener, for faen! Purkesvina var rett utafor huset.

«Vi må virkelig stikke nå,» sa Nazeer. Han dro meg i genseren.

«Hva skal jeg gjøre, ‘a?» ropte Kim.

«Du holder kjeften din lukka og sier du ikke veit en dritt!» sa Sebba mens han vifta med finger’n.

Kim nikka. «Hvis jeg ikke finner på noe bedre.»

Nazeer hoppa ut av vinduet, så poppa vi ut en etter en. Muhammed, Jonatan, Sebba og jeg. Vi datt ned i buskene omtrent to meter under vinduet.

Buskene utafor var beinkalde og jævlige. Sokkene mine blei gjennomvåte på sekundet. Vi kava som skilpadder liggende på ryggen for å komme ut av buskene fort nok. Politisirenene ula innover nabolaget som sultne, skabbete ulver. Vi kom oss ut av buskgrepet og løp ut i hagen til Monika. Den var omringa av et svært jævla tregjerde! Jeg hørte at det kom flere purkebiler, sirenene ula i kor. Gjerdet var for høyt til at vi kunne komme over det. Hjertet mitt banka som et helvete. Vi hørte roping fra innsiden av huset, roping og dunking. Jeg prøvde å sende smarte tanker til Kim. Det som virkelig plagde meg var at han ene norske typen hadde stikki av fra kampen. Han kunne sladre som en gammal kjerring. Da kom det til å være kjørt. Rumpekjørt!

«Hva faen skal vi gjøre?» hviska Muhammed. Stirra panisk rundt seg.

«Der borte!» sa Jonatan og pekte på en liten klynge epletrær som var planta like ved gjerdet.

«Faen mener’u med det?» spurte Muhammed.

«Vi klatrer oppi’rem og hopper over gjerdet, skjønner’u vel!» Sebba slo ut med armene som en sirkusdirektør.

Vi pigga bort til de frosne epletrærne og begynte å klatre som ville faen. De var glatte og kalde og jævlige, men det skulle funke. Det var nødt til å funke! Jeg kasta et blikk opp mot kjøkkenvinduet vi hadde hoppa ut av. Det sto på vidt gap. To politifolk sto og klødde seg i huet på innsiden. Kim sto ved siden av dem og veiva med henda. Jeg krympa meg der jeg hang i treet.

Nazeer var over gjerdet . «Kjapp dere!» hviska han så høyt han kunne. «Kjapp dere!»

Jonatan og Muhammed hoppa over gjerdet. Det knaste i den stive barken. Sebba og jeg var de siste igjen på Monikas side av hagen. Vi klatra som gale for å komme høyt nok. Det var faen ikke lett å få tak med de skoløse føttene våre. Og hvem i all verden bygde et jævla hagegjerde så høyt?

«Ha’kke tid til å klatre høyere nå!» sa Sebba. Han hoppa, og i noen endeløse sekunder svevde han i lufta, så traff han bakken som en sekk. Jeg hoppa like etter, det kilte som tusen maur i magen. Jeg traff bakken med et dunk, og lagde en guffen lyd. Jonatan dro meg opp på beina igjen.

«Vi stikker!» sa Nazeer.

I samme sekund ropte noen fra kjøkkenvinduet i hagen til Monika. Vi snudde på huene. Faen. Angsten lamma meg nesten igjen. Snutejævlene hang ut av vinduet og ropte etter oss. «Vi ser dere nok, pøbler!» skreik den ene. «Bli hvor dere er, så kan vi snakke om det!»

«Snakke om det, meg i ræva!» ropte Sebba og ga dem finger’n. «Dra til hælvete!»

Så løp vi det vi var gode for gjennom alle hagene til eneboligene på Oppsal. Vi kjente dem selvfølgelig ut og inn etter alle åra med epleslang. De andre gjerdene var ikke fullt så høye som det hos Monika, så med litt hjelp av Jonatan kom vi oss over alle mann. Aldri før hadde jeg sprinta så fort. Kroppen min orka ikke mer, men jeg fikk krefter jeg ikke visste jeg hadde. Etter ti-tjue minutter havna vi ved banen på Ulsrud. Der chilla vi noen minutter. Jeg pusta og pesa som en gal, det gjorde vi alle sammen. Vi ramla ned på asfalten og bare lå der og holdt på å dø av all hyperventileringa.

«Fyy faen, det var for jævla nære på, ass!» sa Sebba gjennom pustinga.

«Ja, herregud, dette vil jeg helst ikke oppleve igjen,» sa Jonatan og lente seg mot en lysstolpe som blinka litt fra og til. Han klemte fingra rundt føttene sine. «Hva faen gjør vi hvis de så hvordan vi ser ut?»

Nazeer dro på skuldra og smilte skeivt. «Ikke mye å gjøre med det. Da må vi bare bite i det sure eplet og bøye oss som gentlemen, haha.»

Plutselig hørte jeg sirener. Jeg spratt opp fra asfalten og adrenalinet begynte igjen å pumpe gjennom kroppen. «Hører dere det?»

Alle nikka.

«Hva gjør vi nå, hæ? Hva i hælvete gjør vi nå?!» ropte Jonatan og virra med huet.

«Bare ro ned,» sa Nazeer tilbake, fortsatt kald som en istapp. «La meg tenke.»

«Tenk fort, ‘a, for nå kommer’em!»

Vi hørte sirenene fra oppe ved en liten gangbro tjue tretti meter unna oss. Etter få sekunder fikk vi øye på blålysa som blinka og snurra og holdt på. Snutebilene bråbremsa oppe ved gangbroa. Vi hørte roping og hissig preiking fra dem. Jeg kasta blikket dit lysa kom fra. Pokker. De samme purkene som hadde hengt ut av vinduet noen minutter tidligere hang nå over kanten på broa og gaula som rømte mentalpasienter. De veiva med henda og vifta med lange lommelykter. «Nå står dere stille!» ropte en av dem.

Vi stirra på politimennene som ropte og holdt på. Plutselig kom lyden av banen, som et kall fra selveste Himmelriket. Vi var jo selvfølgelig på Ulsrud T-banestasjon. Takk og pris! Det letta i brystet mitt. Femti meter lenger borte, fra byen, kom banen rullende som en stor, rød ildvogn sendt rett fra himmelen. Purkefolka så det også. De skjønte hva vi tenkte på. De begynte å løpe ned overgangen som ville bavianer. Vi sto og trippa. Til og med Nazeer var litt spent. Banen nærma seg. Førti meter. Tretti meter. Tjue meter. Politiet nærma seg også med stormskritt, bokstavelig talt. Ti meter. Banen var rett ved siden av. Politiet var over Jonatan og Muhammed, men det fant de seg faen ikke i. Jonatan sparka den ene politibetjenten i magen, han falt hardt bakover og inn i en busk med rosa blomster av noe slag. Muhammed huka seg ned og smatt unna den andre politiduden, som også velta inn i en av buskene. Banen stoppa. De prøvde å signalisere til han som kjørte vogna med lommelyktene, men føreren skjønte det ikke. Vi beina inn i vogna idet den rulla videre mot Bøler og Bogerud. Purken blei stående aleine med skammen i behold.

Vi slang oss ned på setene i vogna og pusta letta ut. Dette var virkelig nære på. Skulle nesten tro vi hadde englevakt, enda det var lite sannsynlig med tanke på hva vi hadde gjort. Vi blei sittende på banen helt til Mortensrud, endestasjonen. Deretter skifta vi side og hang på helt ned til Nasjonalteateret. Vi gikk av der. Bytta side og tok banen tilbake til Oppsal igjen. Vi var rimelig ivrige etter å skifte sokker og stappe føttene i bøtter med varmt vann.

Vi klarte oss imidlertid jævla bra, for ingen av oss blei huka i ettertid.

------------------

Boka er tilgjengelig her 

RomanUtdrag: Petter fra Oslo (2013)

Utdrag

Side 5 - 14 (av 288)

Del 1

Det banka voldsomt på døra. Jeg snudde på huet og stirra over det øde landskapet i rommet mitt, hvor det eneste som fanga oppmerksomheten var den enslige gitaren som sto stolt midt på gulvet, mellom fuzzpedaler, ledninger og et par forsterkere. Den ligna en soldat som hadde overlevd et grusomt slag, og var nå på vei hjem til kjerring og skrikerunger.

Igjen dundra det på døra.

Dunk, dunk, dunk.

«Ja,» sa jeg.

Den mindre danna mora mi, Åshild Fjeldson, smalt opp døra så huset skalv og treverket knaka. Blikket hennes var slørete og hu hadde røde roser i kinna. «Petter!» ropte hu, og prøvde å peke på meg.

«Mor Åse!» ropte jeg fjollete tilbake. Jeg pekte også. Jeg skjønte at hu var passe berusa og surrete i topplokket, og da kalte jeg henne alltid Mor Åse.

Hu satt bestandig og strikka på et eller annet babyplagg. Ikke visste jeg hvorfor hu gadd det. Jeg tror ikke hu visste det selv engang. Men hu satt i hvert fall alltid og strikka, og alltid når’a strikka, så drakk’a rødvin. Og det hendte ikke lite ofte at hu fikk i seg litt for mye av det røde skvipet, og da blei det andre boller i huset.

«Har du sølt tannpasta utover hele badegulvet, eller?!» ropte Mor Åse av full hals, så det ljoma utover det øde rommet mitt. Jeg tippa det usynlige støvet sto til alle kanter, men gitaren sto der stø som et fjell.

«Nei, jeg ha’kke det,» sa jeg rolig og beherska.

Hu svaia litt fram og tilbake. Prøvde å fokusere, men fikk det liksom ikke til. «Hvorfor er det tannpasta utover gulvet der da?» sa Mor Åse, og prøvde igjen å peke på meg.

Jeg skjønte at jeg ikke orka peset hennes nå. Jeg hadde vondt i huet og ville bare kule’n med litt musikk. «Stikk og plag Jakob,» sa jeg. «Han maser’u aldri på! Kan du ikke mase på han, ’a?»

Jakob var broren min, og ikke bare det, han var også min rake motsetning. Der jeg likte å slappe av og spille gitar, likte han å løpe rundt i skogen og slåss. Han hadde fått det for seg at han skulle bli Norgesmester i kick-boxing. Lykke til. Han var treningsnarkoman, og jeg var dovendyr av beste slaget. Hadde jeg hatt et tre på rommet hadde jeg liggi der hele døgnet, i ly for den jævla sola som lyste på TVen og gjorde den umulig å se på.

«Jo, det har du helt rett i, Petter,» sa den fulle mora mi.

«Ja, tenk. Jeg har rett i det,» sa jeg, reiste meg opp, og skuffa Mor Åse ut av rommet. Jeg låste døra og slapp pusten ut i et langt sukk.

Gjennom gardinene, som fortsatt var trukket for, kunne jeg se hvordan de siste lyserøde fangarmene til sola holdt på å drukne bak en høyblokk på andre siden av gata. Det så ut som en brann på vei mot den evige stillheten.

Jeg la meg på sofaen igjen. Huet føltes som en vaskemaskin på full sentrifuge. Det kjentes som alt gikk rundt og rundt, bare baklengs. Jeg lukka øya, slang armen bakover, følte meg fram til cd-spilleren som sto vendt mot armlenet og skrudde på litt musikk. Vokalisten i Dimmu Borgir skreik av sine lungers fulle kraft mens resten av bandet iherdig prøvde å overdøve han. Det var deilig. Ingenting var bedre enn å ligge på sofaen med øya igjen og musikken på full guffe. Det var min form for meditasjon. Da var jeg hel. Komplett. Total. Mange ord kunne beskrive hva jeg var når jeg lå på sofaen med øya lukka og hørte på musikk. Da kunne det surre rundt i huet mitt så mye det ville, uten at det plagde meg i det hele tatt.

Plutselig buldra det i hele huset. Jeg skvatt og hoppa sikkert to og en halv meter. Reiste meg, gikk bort til døra og stakk hodet ut. Jeg stirra rett på Jakob. Han hadde rom tvers over gangen.

«Stikk et annet sted, ditt jævla fyllesvin!» skreik Jakob, forbanna som et lemmen.

«Ja, det kan du ta deg faen på at jeg skal!» ropte Åshild tilbake, minst like forbanna, men også utafor og lei seg. Hu blei fin i kjeften hu mora vår, når’a hadde drikki for mye. Det var like sikkert som låsen i pengebingen til Onkel Skrue.

«Jeg hater at hu drikker,» sa broren min, henvendt til meg. «Jeg hater det mer enn jeg hater den støgge satanmusikken din, og det sier ikke lite, for du veit hvor mye jeg hater den dritten!» Han vifta med armene og var helt ildrød i panna.

«Det e’kke satanmusikk,» sa jeg og vrengte trynet i en sur grimase. «Men samma det.» Som vanlig gadd jeg ikke å mase med uviktige ting.

Jakob kom helt ut av rommet sitt, hvor det var en eller annen irritert type som rappa hissig i bakgrunnen, og hviska til meg: «Vi må seriøst gjøre noe.»

Jeg så litt usikkert på han.

«Med hu,» forklarte han, og pekte ned trappa. «Vi må gjøre noe med problemet hennes før jeg går fra vettet!» Jakob nærmest hoppa opp og ned av irritasjon. Han hadde nok passa temmelig bra til å være en av de irriterte typene som rappa om dop og damer. «Plager det virkelig ikke deg?»

«Nja, jo…» Jeg dro på det. «Det er klart det plager meg, men du kjenner meg. Jeg driter liksom i det meste.»

Jakob glodde olmt og bebreidende på meg, som om han ville smelte meg til en liten våt flekk på gulvet. «Ja, jeg veit det. Og jeg respekterer det til og med, som regel, men dette gjelder mora vår.» Han rista oppgitt på huet. «Du må vel for faen bry deg om henne, i det minste?!»

Jeg nikka. Jo da, klart jeg brydde meg om lille, surrete Mor Åse.

«Du vil vel ikke at’a skal ende opp som alkoholiker, vel?»

«Så klart vil jeg ikke det,» sa jeg og støtta meg til veggen. Prøvde å høre musikken jeg hadde skrudd på, men det var for lavt. «Men hva mener’u at vi burde gjøre, ‘a? Det er liksom ikke så mye vi kan gjøre…»

Jakob så litt rådvill ut. «Veit ikke helt. Med hjelp fra pappa kunne vi sendt henne til et eller annet hjelpesenter for semi-alkoholikere, kanskje.»

Som så mye annet Jakob sa syntes jeg også dette var helt på trynet. «Nå får du faen meg gi deg, ass! For det første er ikke mora vår verken alkoholiker eller semi-alkoholiker. Hu liker bare å ta seg litt vin av og til. Litt for mye vin, ja det skal jeg være helt enig i, men ikke nok til at det kan kalles alkoholisme.» Jeg trakk pusten. Nå måtte jeg altså pese med dette likevel. «For det andre kommer aldri pappa til å gå med på det. Aldri i verden!»

«Det er jeg helt uenig i,» sa broren min. «Har du ikke hørt hvordan han klager og bærer seg hver gang hu blir litt skakk i huet?»

«Jo, men det ha’kke noe å si. For han vil ikke sende henne på hjelpesenter uansett. Det blir for flaut. Du skjønner vel det?»

Jakob rista på huet enda en gang og strena inn på rommet sitt. Han visste at han hadde tapt denne duellen. Jeg kjente faren vår veldig godt. Ikke mange som kjente Per Fjeldson så godt som meg, nei. Kanskje Åshild Fjeldson, men det kunne være det samme, for hu var drita. Da faren vår var ung og gikk på skolen pleide de andre ungene å kalle han Forlegne Per. Og det var ikke for ingenting. Han ville ikke bli med på omtrent noe som helst, fordi han syntes det var for flaut. Rart han i det hele tatt klarte å få seg kone, unger og jobb, spør’u meg.

«Bare én ting til,» sa Jakob.

Jeg hadde ikke lagt merke til at han var kommet ut av rommet sitt igjen. «Ja?»

«Hvor er pappa, forresten?»

«Han stakk til bestemor for å hente Emilie.»

«Å ja,» sa han og forsvant inn igjen.

Jeg sto litt og glodde tomt på den lukka døra hans, så forsvant jeg inn på mitt eget rom også.

Emilie, ja. Den lille søstera vår på sju år. Hu var noe helt for seg selv. Makan til liten røverunge skulle man lete lenge og vel etter. Hu hadde et hjerte av gull, men en munn stappa full av dritt og møkk. Vokabularet hennes kunne sette henne i respekt hos selv den groveste sjømann. Ingen av oss visste hvor hu hadde tilegna seg alle de stygge orda, men vi ville også helst slippe å vite det. Jeg hadde min egen lille teori om at på et eller annet ubevisst plan var lille Emilie klar over at pappa var en svært forlegen person, så hu hadde bestemt seg for å lære masse griseprat så fort som fysisk mulig for å gjøre det enda verre for vår stakkars, ynkelig far. Jeg var uansett den eneste med denne teorien. En gang sendte vi lille Emilie til barnepsykolog, hvor hu gulpa opp all den drittpraten hu kunne. Barnepsykologen blei rød i trynet og måtte plutselig i et viktig møte, og forsvant fra rommet. Seinere fikk vi et brev i posten hvor barnepsykologen mente at grisepraten til den kjære søstera mi etter hvert kom til å avta med alderen. Da pappa spurte hva psykologen mente kunne være årsaken til at lille Emilie preika så grovt, var svaret han fikk som følger: «Små barn plukker med seg de merkeligste ting, det gjelder selvsagt også for språket.» Men da blei pappa faktisk sur. Han kalte barnepsykologen en jævla bløff og dreit i å betale regninga. Way to go, pappa! Meldinga han fikk fra lille, søte Emilie var enkel og grei: «Megafett, din horebukk!» Pappa rødma til han ligna en overstekt julegris, men vi visste at hu mente det godt. Så blei det boller og brus på alle sammen, for mamma hadde drikki altfor mye rødvin og syntes lille Emilie var dødskul.

Jeg gikk inn på rommet og plukka opp gitaren og spilte til langt på natt. Jeg lagde en sang om lille Emilie, den kule lillesøstera mi. Da jeg endelig var ferdig var jeg så sliten i henda at det var umulig å spille mer. Jeg tryna ned i senga og sovna som om jeg hadde stappa i meg tjue valium.

Tidlig neste morgen våkna jeg av at en bil kræsja i postkassestativet vårt. Det tok ikke mange sekundene før jeg hørte den bråkete kjeftesmella som var den søte, lille greia jeg kalte søster.

«Nå må alle møkkafolka her se til pokkerivold og stå opp!» ropte lille Emilie av full hals. For en nydelig morgenfugl hu var.

«Hysj, da, Emilie,» kunne jeg høre pappa si forsiktig. «De ligger og sover.»

Jeg satte meg opp i senga og stirra på klokka. 06.32. Det var for jævlig å komme hjem så tidlig på en lørdag.

«Jeg driter vel i om de svina her ligger og sover!» ropte Emilie, og overdøva pappa. Man kunne begynne å lure på hvem som var mannen her i huset.

Jeg gnei søvnen ut av øya, kledde på meg en sliten olabukse og t-trøye og gikk ut av rommet. Kulda fra første etasje slo mot meg som en vegg av is. Klarte de ikke å lukke døra etter seg, el’? Jeg vagga ned trappa til første og smalt igjen ytterdøra. Vi bodde i et ikke særlig stort hus, så ytterdøra førte rett inn på kjøkkenet. Det var også på kjøkkenet trappa opp til andre etasje var. Med andre ord skikkelig festlig arkitektur.

Pappa satt ved kjøkkenbordet og så mer eller mindre deppa ut. Han sutta på en tannpirker.

«Kræsja du i postkassestativet igjen?» spurte jeg, bare på faenskap.

«Ja, jeg gjorde det,» sa pappa og blei rød i trynet. «Jeg kunne ikke noe for det. Emilie maste så mye på meg.» Han så ulykkelig ut. «Hun maste på meg fordi jeg ikke stoppet så hun kunne kjøpe seg en hamburger.» Han greip om armen min og stirra meg i hvitøyet. «Jeg blir gal av henne, Petter. Vet ikke hvor lenge jeg orker å ha henne i huset!»

«Slapp av, ’a, fatteren,» sa jeg og slo han kameratslig på skulderen. «Det ordner seg. Du husker hva psykologen sa? At Emilie kommer til å vokse av seg den stygge pratinga si. Da blir’a sikkert roligere også. Så bare slapp av.» Jeg blunka med øyet og virka skikkelig kul, men det hjalp ikke på Forlegne Per. Han bare satt der og beit på tannpirkeren sin og rista forsiktig på huet. Løpet var virkelig kjørt. Stakkars.

Jeg subba inn i stua, som lå vegg i vegg med kjøkkenet. Det var ikke engang en dør som skilte de to rommene, bare et tåpelig lyselilla forheng. Det så ut som en sånn bule man gikk til for å få framtida spådd. Vi hadde klagd på det forhenget i alle år, men Mor Åse skulle ha det der for alt i verden. Hu dreiv og sa at hu fikk så fred i sjelen når’a satt der og strikka og drakk rødvin og stirra på det dustete forhenget. Jeg personlig visste at mora mi var sprø som en potetchips i topplokket, men holdt det for meg selv. Jeg var ikke så ofte i stua uansett, så jeg dreit egentlig i det teite forhenget.

I sofaen i stua satt lillesøstera mi og glodde på TVen, med en fjernkontroll i hver hånd. En til TVen og en til video’n. Jeg slang den slappe kroppen min ned ved siden av henne. Hu ensa meg ikke engang.

«Åssen går’e?» spurte jeg.

Lille Emilie stirra på TVen.

«Har du det bra, lillesøster?»

Lille Emilie stirra på TVen.

Jeg blei drittlei og rappa fjernkontrollen til TVen rett ut av hånda hennes. Da våkna lille Emilie på en brøkdel av et sekund. Rart med det der. Du eksisterte ikke før du fant på noe faenskap.

«Din teite mongo, få tilbake kontrollen!» ropte hu så det skingra i øra mine.

«Aldri!» erta jeg.

Så frika hu helt og begynte å slå meg med kontrollen til video’n. «Få den! FÅ DEN!»

«Ne-ei!» mobba jeg enda mer.

Hu blei helt vill i trynet og hoppa opp og ned i sofaen med den lille kroppen sin mens’a slo meg med kontrollen. Bare for å gjøre henne enda mer forbanna tok jeg den andre kontrollen også. Deretter la jeg dem på toppen av et skap der lille Emilie ikke kunne få tak i dem. Hu skreik og hoia og holdt et dundrende leven. Jeg bare sto der og gliste, noe som gjorde’a enda mer forbanna.

Pappa viste sitt lugubre åsyn i forhenget. «Kan dere være så snill å ta det litt med ro? Jeg er så sliten. Petter, i hvert fall du, da, som er voksen. Ikke plag Emilie.»

Jøss, var jeg plutselig voksen nå, da. «Okay, fatter’n,» sa jeg og løfta Emilie høyt opp. Så la jeg henne ned i sofaen og kilte henne til hu nesten grein, før’a fikk kontrollene tilbake. Hu satte seg straks til rette og fortsatte sin endeløse stirring på boksen over alle bokser.

Jeg trippa ut på kjøkkenet igjen. Nå satt Mor Åse der også, eller, jeg fikk vel kalle henne mamma nå som hu ikke var drita lenger.

«Hei, vennen min,» sa hu, fortsatt litt grøtete i stemmen. Den ufine, bannende kjerringa som i går kveld hadde tatt over kroppen hennes var nå borte.

«God morgen.»

«Petter…»

«Ja…» Jeg prøvde å virke så uinteressert som overhodet mulig, men det funka aldri.

«Jeg beklager at jeg drakk litt for mye i går…» Stemmen hennes døde liksom ut og forsvant ut i lufta og blei borte.

«Helt greit det, mutter’n,» sa jeg og vifta med hånda.

------------------

Boka er tilgjengelig her

Mitt første forfatterintervju

God kveld, mennesker,

nå har mitt første forfatterintervju, relatert til utgivelsen av "Petter fra Oslo", blitt tilgjengelig, og kan leses her. Men du skal slippe å gå dit, her er det:

Den forbigående slyngelalderen

Ungdomsårene byr på utfordringer for de fleste, men ikke alle har en alkoholisert mor og en unnvikende far med seg i bagasjen. Snarlige flytteplaner gjør det heller ikke enklere å være i balanse. Ben Ormstad (f. 1985) lar hovedpersonen i ”Petter fra Oslo” få kjørt seg noe ganske durabelig.

− Hovedelementene i boken er basert på mitt eget liv og da spesielt Petters opplevelse av hva som er hovedtemaet. De reflekterer temmelig konkret det miljøet jeg vokste opp i, og jeg kan ikke nekte for at den jeg var som 16-17-åring, skinner tydelig gjennom. Men dette er likevel ikke en selvbiografisk roman. De ulike scenene den er bygget opp av, samt familien og vennene til Petter, er mer eller mindre ren fiksjon. Målgruppen er mennesker mellom 15 og 25 år. Men jeg tror de fleste aldersgrupper kan få en ålreit leseropplevelse så lenge de er klar over at man følger perspektivet til en sekstenåring. Kanskje foreldrene til ungdom kan lære en ting eller to i samme slengen, sier Ormstad.

Førsteutkastet til "Petter fra Oslo", som var den andre romanen han skrev, ble unnagjort da han var 18 år. Manuset var innom flere forlag hvor han fikk konstruktive konsulentuttalelser, men psykologistudier og andre viktigere saker medførte at skriveprosjektet ble lagt på vent. Først etter fem-seks år plukket han det fram igjen og foretok en kraftig opprydningsjobb før han ble tilfreds. I mellomtiden hadde forlaget han opprinnelig var i kontakt med, orientert seg bort fra ungdomsbøker, og manus havnet på ny i skuffen siden han da var blitt mer opptatt med musikk og utdannelse innen 3D Spilldesign enn skriving for egen forlystelse. Etter enda en omarbeiding fire-fem år senere, ble det antatt av Publica Bok.

− Det ene sklir sømløst inn i det andre. Jeg skriver og gjør alt annet om hverandre og opplever derfor ingen kontrast mellom å være forfatter og livet for øvrig, forklarer Ormstad.

Med unntak av hans tredje roman, "Utskudd", som han skrev som 19-åring, skiller "Petter fra Oslo" seg radikalt fra alt annet han har skrevet og publisert både før og etter. Hvis vi setter det første utkastet av manuset opp i mot det endelige resultatet som ble antatt ti år senere, er det ikke tvil om at han personlig, språklig og strukturelt sett har gjennomgått en betydelig utvikling. Han er usikker på hvordan boken vil bli mottatt i et krevende marked.

− Jeg tror boken vil skille seg ut ved at den i det minste er ærlig og emosjonelt bredspektret. Leseren tas med fra en nærmest karikert familiehumor til tragiske interpersonlige forhold, og intense konfliktsituasjoner som speiler ungdommens flyktige og ofte spontane atferd. Som korrekturleseren min sa etter endt gjennomgang: ”Nå har jeg ledd masse, tenkt masse, og til slutt hadde jeg lyst til å gråte masse. Takk for at du delte dette med meg." Dette utsagnet må være en av de beste tilbakemeldingene en forfatter kan få. Det betyr at leseren faktisk har opplevd noe substansielt underveis, og det ville selvsagt vært en glede om flere fikk en lignende opplevelse av å lese boka. Videre tror jeg nok den kan være et godt verktøy for å få ungdom til å like litteratur. Dette er en type skrivestil som selv gutter, som aldri før ville ha åpnet en bok, kan finne på å trives godt med å lese. Rå og ærlig, men samtidig morsom og litt trist. Kanskje den kan fungere som pensum i norsk førsteåret på videregående? spør Ormstad og ler.

Og hvem er han? Fra psykologhold er det ikke annet å vente enn et underfundig svar:
− Hvem "er" jeg? Svaret på det finnes bare i den ordløse opplevelsen av å være meg. Kanskje man kan si at jeg fundamentalt sett er den bevisste tilstedeværelsen som opplever livet mitt. Men når det kommer til hva jeg gjør, og ikke hva jeg er, så lever jeg livet i fred og ro med dama mi. Jeg produserer musikk, veileder mennesker rundt om i verden innen meditasjon, opprettholder noen nettsider, og selvsagt skriver jeg på en ny bok - voksenroman denne gangen, avrunder Ormstad.

Av Christian W. Holst

Siste del av bokutgivelsen

Nå har altså den siste fasen av utgivelsen av min ungdomsroman, Petter fra Oslo, begynt. Dette er promoteringsperioden. For dette formålet mottok jeg følgende lille sak fra Publica, med hint og tips til hvordan promoteringen optimalt sett bør foregå:

Jeg har skrevet en relativt lang liste over aktuelle bokhandlere, aviser, radioer o.l som kan være interessert i å høre om denne utgivelsen, og som derfor muligens kan tenke seg å gi boken en sjanse. Listen er sendt inn til forlaget. Når den så blir ferdig i trykken og faktisk eksisterer i fysisk form vil alle på listen motta et gratis lesereksemplar. Blir moro å se hvor mange (evt. få) som er positive til å enten ta den inn eller lage en aldri så liten kultursak av utgivelsen.

:)

"Petter fra Oslo" nå ute i nettbokhandelen

Da den foreløpig er på trykkeriet betyr det at de som bestiller må vente et par-tre (antar jeg) uker før de mottar sitt eksemplar. Men den kommer i alle fall fram før jul. Klikk på bildet for å teleportere til nettbokhandelen :)

Boken inkludert i høstkatalogen :)

God dag!

Ute har nå det første tykke lakenet av puddersnø lagt seg over gaten, og bilen ser ut som en diger, dinosauraktig snømann. Her inne ryker det av kakaokoppen, og jeg har nettopp sett at høstkatalogen til Publica har kommet ut, hvor "Petter fra Oslo" er inkludert:

Katalogen i sin helhet kan leses her.

Ombrekking og autoformateringsfiksfakseri!

Det siste som skjedde var at manuset var ferdig og ble sendt til ombrekking for å bli designet før boken skulle sendes i trykken.

Da jeg et par dager senere mottok manuset var jeg spent på hvordan resultatet ble. Bokens førsteside ble i hvert fall rimelig ålreit:

Men etter et par minutter med gjennomgang ble jeg rett og slett helt paff over å se hva som hadde skjedd. Ikke bare var det fremdeles multiple feil i manuset, men alle dialogpartiene var blitt klumpet sammen til hele paragrafer. Det virket i det hele tatt ikke som om det var et levende menneske som hadde jobbet med det. Her er et eksempel:

Her ser vi hvordan de forskjellige replikkene glir inn i hverandre. Null linjeflyt overhodet. Jeg syns dette var svært merkelig og skjønte ikke hvordan det gikk an - alt var jo så fint da manuset ble sendt inn siste gangen. Jeg sendte derfor en mail rett tilbake til forleggeren og forklarte problemet (muligens noe dramatisk, haha), og var egentlig litt redd de skulle sende hele greia i trykken i den tilstanden, fordi jeg fikk beskjed om at kun tegnsettings- og rettskrivningsfeil ville bli korrigert i denne siste etappen. Heldigvis var forleggeren svært forståelsesfull og sa at det som hadde skjedd var at autoformateringene som hadde vært i manuset da jeg opprinnelig skrev det ikke var blitt tatt bort. Dette var rart da jeg fjernet all formatering før jeg sendte inn manuset for første korrektur. Problemet skulle derfor vært fiksa! - Men antakelig er det bare jeg som har loka med et eller annet og bare trodd jeg fjerna all formatering når jeg i virkeligheten kanskje bare tok bort "noe" av det. Eller kanskje det ble sånn fordi forlaget bruker Word mens jeg bruker Open Office? Virker rart, i hvert fall. Jeg vet fortsatt ikke hvordan det er mulig, men tiden vil vel vise.

Forleggeren sendte meg derfor manuset på nytt. Denne gangen hadde han personlig gått inn og tatt bort alt autoformateringsfiksfakseri. Jeg brukte noen dager på å gå gjennom hele manuset enda en gang, rettet opp mange småfeil og enkelte setninger en siste gang, samt rettet opp alle linjer til replikker og dialoger. For å ta samme utsnitt som over, her er den korrekte versjonen:

Nå er derfor alt bare fryd og gammen. Jeg sitter for øyeblikket og leser den ferdig designede PDF-versjonen. Det blir noen aller siste småjustering som jeg sender med når manuset er ferdiglest for siste gang. Og så, endelig, til slutt, etter det, sendes boken til trykkeriet. 

Toppen av fjellet nærmer seg :)

Fra korrektur til ombrekking!

God kveld, mennesker (eller hva dere nå er ...)!

Ønsker bare å svippe innom for en liten oppdatering på min bokutgivelse. Manuset har nå vært hos korrekturleser, deretter hos meg, og til slutt hos korrekturleser igjen. Tror vi stort sett har vært ganske enige i det meste, så korrekturprosessen ser ut til å allerede være finito. Jeg skal selvsagt lese gjennom den endelige versjonen før boken kommer på trykk, men for nå virker alt svært bra. 

Fikk derfor tidligere i dag beskjed om at manuset er sendt til ombrekking, hvilket det er designeren som tar seg av. For de av dere som nå klør dere i hodebunnen så raspelyder går som ekko gjennom rommet, og lurer på hva i huleste ombrekking er, så gravde jeg fram en liten forklaring fra Store Norske Leksikon:

"Ombrekking, inndeling av tekst, bilder og andre grafiske elementer i sider i bøker, tidsskrifter, aviser m.m. slik at bl.a. sidene er like høye, avstandene konsistente, nedrykningssidene like osv. Mye ombrekkingsarbeid utføres i dag automatisk av dataprogrammer."

I løpet av manusteksten har jeg innimellom kommet med informasjon til designer om hvordan jeg vil at den følgende teksten skal se ut. Der det skal være annerledes enn det normale tekstuelle "uttrykket" har jeg eksempelvis skrevet:

(Til designer: Neste avsnitt sentreres.)

Så da blir det spennende å se hvordan dette blir i praksis. Har jeg for eksempel uttrykt meg klart nok til at designeren alltid forstår hva jeg ønsker å gjøre med teksten? Jeg tror det. Er faktisk rimelig sikker på at alt er klinkende krystallklart. Likevel er jeg en mikrosmule spent på resultatet, siden det tross alt er første gangen jeg opplever en bokutgivelse.

Inntil neste gang kan dere jo ta en titt på første versjon av omslagsdesignet igjen:

Første korrektur mottatt og bearbeidet

Igår mottok jeg første korrektur fra forlaget, med følgende koselige melding fra korrekturleseren:

"Nå er jeg ferdig med min korrekturrunde. Jeg har ledd masse, tenkt masse, og til slutt hadde jeg lyst til å gråte masse. Takk for at du delte det med meg."

Kan det bli bedre? Neppe!

I løpet av de siste 24 timene har jeg hamret løs på keyboard og mus for å få manuset klart til neste runde så fort som mulig. I de fleste tilfeller har jeg rettet meg etter korrekturleserens forslag. Andre ganger har jeg endret setningen for å bedre få fram meningen med den. Og noen ganger har jeg latt det stå som det er. Det har videre vært tonnevis av småpirk á la omgjøring av " " til « » i hele manuset - og med nesten 500 replikker kan du tenke deg det er en festlig jobb.

Når både korrekturleseren og jeg har vært innom manuset kan det se slik ut:

Nå har jeg nettopp sendt inn den nyeste versjonen av "Petter fra Oslo" til korrekturleseren, så blir det spennende å se hvor mye som gjenstår før boken er klar for designeren.

Forslag til bokomslag fra forlaget

God dag, godtfolk!

Klokken 23:15, en kveld for noen dager siden, mens jeg lå henslengt i sofaen med blikket klistret fast i den nyeste episoden av Dexter, åpenbarte en mail seg i innboksen. Der var Publicas første forslag til bokomslagdesign til min kommende ungdomsroman. Medfølgende var en beskjed om at de gjerne ville inkludere boken i høstkatalogen som skulle i trykken allerede to dager senere, og ønsket derfor en kjapp tilbakemelding.

Slik så omslaget ut:

Førsteinntrykket var at dette var noen oversimple greier. Dessuten var blåfargen for lys. Det tok derimot ikke mange sekundene før jeg tenkte at, nja, mjo, kanskje det funker. Kanskje det faktisk funker svært godt, tatt alt i betraktning. Og etter enda noen sekunder måtte jeg innrømme at istedenfor noen "oversimple greier" var det her heller snakk om "simpel genialitet". Det fanger på en måte bokens essens uten å egentlig røpe en døyt - eller hva vet jeg, kanskje det røper alt. Funker gjør det i hvert fall.

Med dét sendte jeg lynraskt et svar tilbake, og den eneste opprettingen jeg ønsket var det faktum at hvem det enn er som har overført vaskeseddelen min til omslaget har delt opp ordet "treningsnarkoman" til "trening- snarkoman" - jeg mener, hva er vel en snarkoman? Jeg lo litt av det for meg selv og sa at jeg var helt med på omslaget så lenge det ble endret til "trenings- narkoman".

Så da antar jeg at høstkatalogen for øyeblikket befinner seg på trykkeriet, og denne boken, som opprinnelig het "Jævla Flytting", men som nå endte med å bli "Petter fra Oslo", vil bli tilgjengelig innen juletider slik at den kan glitre med sitt nærvær, heller enn fravær, under ungdommers juletrær.


[Edit: "Petter fra Oslo" er forøvrig nå utgitt, trykk her for å besøke bokas side på Tanum.no. Og her kan du se hvordan det endelige omslaget ble seende ut på den fysiske boka :) ]

Forlagets korrektur og språkvask neste!

God dag, medmennesker!

Idag ble jeg ferdig med min siste gjennomgang av manuskriptet før innsendelse til forlaget, slik at de nå kan ta sin første korrektur og språkvask. I tillegg ville de ha forfatteromtale og vaskeseddel, noe som også er finito. I alle fall forslag til det. Da jeg jo er debutant har jeg ikke akkurat svart belte i å skrive slike tekster, men la meg dele mine forslag med dere:

Forfatteromtale

Ben Ormstad (f. 1985), opprinnelig fra Oslo, skrev sin første roman som 16-åring, og har siden den gang skrevet flere, samt gitt ut diktsamling på eget forlag. Han har skrevet noveller, essays, artikler og tekster som er blitt publisert både i aviser, blader, og på multiple nettsteder. Han har forøvrig en Bachelorgrad i Psykologi, samt utdannelse innen 3D Spilldesign. Selv mener han dog det kun er én ting som er viktig i Livet, hvilket er det faktum at han i det hele tatt eksisterer.

Vaskeseddel

Dette er en ærlig og direkte historie om Petter på 16. Han har en alkoholglad mor, en sjenert far som tygger tannpirkere for å roe nervene, en treningsnarkoman bror, og en lillesøster med et språk som kan sette selv den groveste sjømann i respekt. Petter har blitt mobba før, men er nå god venn med alle, fra de teiteste nerdene til de barskeste gangsterne. En dag får han vite at familien skal flytte fra Oslo. Han får sjokk når han får vite hvor de skal flytte, og veit med total sikkerhet at livet aldri vil bli det samme igjen.

Jeg skulle gjerne delt mer informasjon om min kommende roman, men det får vente til nærmere utgivelsesdatoen.

Opprinnelig het boken "Ett År", deretter ble det "Jævla Flytting", og nå vurderer jeg "Bydrama og Flyttesvada!", da den på en måte ganske ålreit fanger innholdets essens. Det kan selvsagt godt hende tittelen endres igjen, og igjen (og kanskje til og med enda en gang etter dét!), men den kommer i mål før eller siden, så fort jeg finner Den Riktige Tittelen. Dvs. den tittelen som ruler gata, tar kaka og på automagisk vis kidnapper både prinsessa, kjæledyrene hennes og hele Kongeriket på én gang!