9. plass på digitalbok.no sin bestselgerliste!?

Jeg stakk innom Digitalbok.no for å snoke rundt i boktitler, og til min totale overraskelse ser jeg at den lille krimhistorien min "Døden & Djevelen" har havna på 9. plass på bestselgerlista. Jeg mener hæ? Det er jo sikkert tusenvis av bøker tilgjengelig der! Historien er ikke akkurat noe litterært mesterverk, men den har nok livets rett rent språkmessig sett. Antar også det hjelper at den kun koster 9 kroner (og for å være ærlig, å selge ebøker til over femtilappen - uavhengig av hvor mange ord de består av - er hysterisk komisk; der har norske forlag noe å lære av det store utland). Moro er det i hvert fall!

Utdrag kan leses her, og eboka lever her.

Ha en god dag videre, mennesker!

[Ed: En stund etter at jeg skrev denne posten havnet til slutt "Døden & Djevelen" på 3. plass!]

RomanUtdrag: Utskudd (2013)

Utdrag

2375 ord (av 49686)

Kapittel 1

Det hadde regna denne natta. Nå titta sola fram fra et tett skylag av grå dotter. Varmen hang i lufta som en klam klut. Røyken fra sigaretten mellom fingra mine strakte seg desperat opp mot himmelen. Der jeg nå hadde slått meg til på en av de virkelig høye blokkene lot jeg øya mine gli over Oslos gryende liv. Alle bygningene, alle veiene, alt jeg kjente så altfor godt etter mine år her ute i den menneskeskapte, brutale jungelen. Den grå røyken som steig opp fra fabrikkpipene, alt maset og støyet fra travle mennesker som hasta seg hit og dit. Alle hadde noe å gjøre, et sted de skulle til, eller et eller annet viktig. Alt var for så vidt så jævla viktig hele tida. Og hvis jeg for eksempel stoppa et tilfeldig menneske midt på gata og spurte så pent jeg kunne om en tier til en kopp kaffe, så gadd personen mest sannsynlig ikke kaste et blikk på meg engang.

Fordi jeg var møkk. Et bortkasta utskudd. Bare enda et av samfunnets hjerneløse, utfrika problembarn som aldri kom til å tilpasse seg uansett hvor mye man prøvde. I andres øyne var det ikke håp for sånne som meg. Vi var bare mentalt ustabile drittunger på randen av narkomani, og noe så tåpelig som å prøve og hjelpe oss kom ikke på tale. Vi var, trodde de ’normale’, selv skyld i at det hadde endt som det hadde endt. Det var liksom min egen skyld at jeg hadde rømt hjemmefra fordi faren min følte en litt ekstraordinær form for glede ved å banke både mora mi og meg med en rødmalt stokk han hadde plukka i skauen. Før i tida, før jeg blei så stor at kjeften min klarte å videreføre informasjon, pleide han å misbruke meg. Mora mi også. Var det liksom min skyld at jeg rømte hjemmefra da? Fordi purken aldri fikk finger’n ut og pågreip den jævla demonen av en far?

Ja, det var visst min skyld.

Og der jeg nå satt på et hustak høyt over byen, og filosoferte over hvordan alt hadde gått galt for meg, var det bare én ting jeg ville ha. Jeg ville ha fred og ro. Jeg hadde gitt alt for å få et tilsynelatende normalt liv, en normal jobb med fast lønn. Ikke problemer med purken eller forbanna pushere med farlige bekjente som ville ha tilbake det de lånte ut for over et år sida. Jeg måtte slite hver dag for å få penger nok til å leve. Penger til et måltid i ny og ne, kanskje en kaffekopp, og røyk. Det var et helvete. Jeg begynte å forstå at frihet helt enkelt ikke var for alle mennesker. Dette var bestemt helt fra jeg var et lite guttebarn med en ond far. Allerede den gangen var jeg dømt til å leve et liv på rømmen fra alt og alle.

Jeg stumpa siggen og kasta den over kanten. Den dalte fredelig og plaska ned i en vanndam på asfalten langt der nede. Skyene var nesten borte fra himmelen og sola skinte. Stekte mot den urene huden min. Jeg reiste meg og gikk ned trappa mot gata. Dagens sykliske runddans hadde starta på ny enda en gang. Kampen for en tilværelse jeg liksom hadde valgt selv.

Idet jeg gikk ut på det regnvåte fortauet fikk jeg øye på en liten gutt som holdt mora og faren sin i hånda. De virka lykkelige. En varm strøm sildra gjennom meg, men også en grå sorg og et svart hat. Jeg håpte at den lille gutten aldri fikk grunn til å drømme om fred.

”Unnskyld,” sa jeg idet de gikk forbi.

Faren snudde seg. ”Hm?”

Jeg dro på meg teatertrynet. ”Kunne jeg fått femten spenn til bussen? Du skjønner, jeg skulle hjem til mora og faren min, men så klarte jeg å miste penga mine.” Jeg stirra på han med de største dådyrøya jeg klarte å presse fram.

”Beklager,” sa han bare, og gikk som forventa videre.

”Harald, da!” sa dama. Hu snudde seg mot meg, smilende. ”Et øyeblikk bare, så skal jeg se hva jeg har.” Hu stappa hånda ned i veska og rota rundt.

Forhåpningene mine steig himmelhøyt.

Hånda hennes kom opp igjen. ”Her, ta dette,” sa hu og rakte meg hundre spenn!

”Tusen, tusen takk, Frue,” sa jeg og lyste opp. ”Du aner ikke hvor mye dette betyr for meg.”

Hu smilte igjen og klappa meg på kinnet. Jeg rykka automatisk bakover. Rein refleks etter alle gangene jeg hadde blitt slått og banka opp. Det blei en litt pinlig pause. Jeg sa fort takk igjen, og pigga vekk. Var ikke vant til snille mennesker. Idet jeg forsvant bak butikkhjørnet, hørte jeg mannen, eller Harald, som han het, si noe sånt som: ”Er du helt gal? Du gir ikke bort penger til sånne folk!”

Men hu va’kke gal. Hu var et godt menneske. Og dersom Gud fantes, var jeg sikker på at han satte stor pris på det dama hadde gjort mot meg.

Fem minutter seinere havna jeg på Darina’s, en liten drittkafé gjemt innimellom noen gustne butikker et stykke unna Østbanehallen. ”Hva skal det være?” spurte dama, Kari, bak disken, som hu hadde spurt så mange ganger før.

”Tja,” jeg dro på det. ”En kaffe, svart. Og et skolebrød, takk.” Følte at jeg kunne slå ut håret litt nå som en englekjerring hadde beæra meg med en hundrings. Så rik hadde jeg ikke vært på kanskje en måned.

”Den er grei.”

Jeg forsvant mellom de altfor gamle stolene og bordene, og fant meg plass lengst inni kafeen. På denne tida av døgnet var det aldri mange her. Bare noen få morgenfugler som hata senga si. Jeg var ikke en av dem. Men jeg hadde ingen seng å verken hate eller elske. Ikke nå lenger. Hva faen skulle jeg gjøre? Hva skulle jeg ta meg til? Merka at jeg begynte å bli alvorlig desperat. Det kunne ikke fortsette som dette. Jeg følte meg som en gammal, utslitt gubbe, men var i virkeligheten ikke mer enn nitten år. Hvis jeg bare kunne skaffa endel gryn så jeg kunne fått meg et sted å bo, eller noe, hva som helst, som kunne forbedra livstilstanden min. Eller kanskje jeg burde sagt livsstillstanden min. For det var det det var. En jævla stillstand. Det skjedde ikke en dritt. Og det var ikke en kjeft som brøy seg.

Jeg gikk ut og tok meg en sigg. Fem minutter seinere stakk Kari det gustne trynet sitt ut døra og informerte at kaffen og skolebrødet hadde entra bordet mitt. Jeg kasta den lille jævelen og dumpa inn i kafeen igjen. Det lukta nydelig, og så enda bedre ut. Jeg heiv innpå kaffe og skolebrød om hverandre. Det smakte digg. Hadde ikke spist skolebrød på kanskje, tja, sju år. Da brødet var tygd, og kaffen supa vekk, slang jeg på meg den slitte sekken min, som inneholdt alt jeg eide, og gikk ut.

Nå steika sola som aldri før. Det nærmest oste fra de gjenværende vanndammene på bakken. Folk hadde plutselig fått opp gluggene for dagen, og stima rundt som roboter på überviktige oppdrag. Alle hadde noe de skulle gjøre. Noe som var det viktigste i hele verden. Alle disse seriøse ansiktene som sprada rundt, hit og dit, overalt. Hasta seg gjennom dagen for å rekke alt de skulle. Og midt inni denne levende kokegryta av forskjellige minoriteter og andre rariteter, sto jeg. Jeg så dem, men de så ikke meg. Jeg var luft. Nei. Mindre enn luft. Jeg var mer møkkete enn luft. Jeg kunne vel for så vidt dratt det så langt som å si at de aller fleste 'anstendige' mennesker så på meg som en svart flekk på deres ellers så kritthvite ark. Samfunnets kreft, kanskje. En uhelbredelig kreft som ikke gjorde annet enn å slite på det flotte systemet alle normale mennesker levde i.

En gjeng ungdommer dundra forbi meg. De glodde så jævlig at jeg trodde øya deres skulle dette ut. Hadde de aldri sett en stakkars faen før? Jeg dreit i dem og gikk inn på Peppe’s Pizza nederst i Karl Johan. Jeg hata denne delen av dagen.

Jeg blei stående å glo ved inngangen. Ved skiltet der det sto:

Vennligst vent her

til dere får utdelt plasser.

En servitør kom trippende lydløst mot meg. ”Hvor vil du sitte?”

”Samma for meg,” svarte jeg og heiste på skuldra.

Han nikka og førte meg innover restauranten. Menyen blei kasta foran meg. Jeg tok den opp, lekte interessert.

”Noe å drikke mens du tenker på hva du skal ha?” spurte han overvennlig, nesten litt kameratslig. Fake, så klart, men han var en god skuespiller. Jeg kunne, kanskje, nesten blitt lurt til å tro at han faktisk var hyggelig fordi han selv ville, og ikke bare fordi jobben krevde det.

”Bare vann, takk,” sa jeg, mens øya mine granska menyen inngående. Servitøren forsvant. Jeg stirra rundt meg. Deretter pigga jeg opp trappa til andre etasje, der dassen var plassert. Heldigvis var det ingen der. Jeg låste døra. Møtte mitt eget speilbilde. Jeg så virkelig dårlig ut nå. Trodde ikke jeg kom til å klare å holde det gående på samme måte i særlig mye lenger tid. Jeg fikk nesten noia av å se meg selv. Det så ut som om øya mine kom til å synke inn i skallen på meg. De svarte ringene som omringa dem gjorde ansiktet mitt enda hvitere enn det allerede var. Og det halvlange, fettete håret gjorde ikke det sykelige bildet akkurat noe særlig bedre.

Jeg dro av meg genseren og t-trøya. Begynte å vaske meg i trynet. Nøye, så jeg kunne vente et par dager med å gjøre det igjen. Deretter under armene, for å fjerne den sure lukta. Vaska med håndsåpe, og tørka av med dasspapir. Jeg kunne nesten ikke huske siste gangen jeg hadde fått meg en skikkelig dusj. Latt reint vann renne nedover kroppen på nytt og på nytt, til jeg var helt rein. Huska ikke hvordan det føltes å være helt rein. Det hadde vært herlig å være det igjen. Men noen ganger var det bedre å få vaska seg litt, enn ikke i det hele tatt. Saken var bare å ikke bruke så lang tid at folk begynte å mistenke hva som foregikk. Vaske, vaske og tørke, tørke, fort som faen, deretter pigge ut og late som man bare hadde pissa en skvett. Og sida jeg strengt tatt ikke hadde råd til noen utskeielser, blei jeg nødt til å luske meg ut av Peppe’s uten å bli nødt til og måtte verken bestille eller betale noe som helst.

Da jeg var vel ute igjen tok jeg fram røykpakka. Tre sigg igjen. Jeg la den tilbake i lomma. Nå måtte jeg spare. Prøve, i alle fall. Jeg hadde da fortsatt sytti spenn igjen av hundringsen jeg fikk bomma til meg, men de kom til å forsvinne fort som faen hvis jeg ikke passa på. Jeg trengte mer gryn. Så på en eller annen mirakuløs måte blei jeg nødt til å forvandle sytti spenn til, tja, kanskje sju tusen. Det hadde vært noe. Da kunne jeg begynne å trikse og mikse litt igjen. Men hvordan skulle jeg få til det?

Jeg subba oppover Karl Johan, som var både overoppheta og overbefolka. Hundrevis av travle mennesker, og hundrevis av plaprende munner, som blanda seg med resten av byens støy og larm. Pluss noen hundre dusin grå, smittefarlige byduer. De var overalt. På fortau, foran butikker, rundt søppelkasser og i parken rundt domkirka. Spesielt rundt domkirka. Som om dens hellige tilstedeværelse sugde duene til seg. Noe som virka litt rart. Siden dette ikke var de hvite, vakre duene man pleide å lære om mens man fortsatt var liten. Fredsduene. Så vakkert. Det var ikke mye vakkert med disse duene i hvert fall! De kom fra den andre sida av slektstreet. Fra brodergreina, der alle fedrenes synder hadde satt seg fast opp igjennom århundrene. Sikkert derfor disse duene var så stygge. Og ikke redde for en dritt, heller. Svina. Du kunne kaste sneiper, colabokser, eller spytte grønne gugger etter dem, men de blei ikke redde. Ikke faen. Snarere tvert imot. De syntes det var interessant. Så istedenfor å bli kvitt jævlene, kom de til å forfølge deg i lange tider.

Men uansett, jeg var også hata av folk, så jeg joina dem og slo meg like greit ned i parken utafor domkirka jeg også. Slang av meg sekken og lente meg inntil en stor, krokete bjørk, med blikket vendt mot kirka. Kasta skoa og planta føttene i det grønne gresset. Spare eller ikke spare, nå skulle jeg ha meg en røyk. Tente den og trakk ned den blå røyken. Blåste den ut i en rekke ringer som blei hengende rundt meg, til et eller annet svakt vindpust feide dem av banen.

Jeg stirra på den svære kirka som tårna seg over meg. Og den lille personen som pissa på veggen, helt inne ved kroken. Stakkars faen, tenkte jeg, og visste akkurat hvordan det var. Øya mine festa seg ved det lange, raggete håret som nærmest rant nedover ryggen hans. Jeg kunne ikke sette fingeren på det, men det var et eller annet med måten ryggen hans liksom kroka seg forover på som fikk i gang søkemotoren i huet mitt. En eller annen gang, et eller annet sted, hadde jeg sett han før. Det var jeg nesten hundre prosent sikker på. Kunne sikkert vedda en tier på det. Men hvor? Og i hvilken sammenheng?

Jeg blei sittende og glo til den gule strømmen hadde stoppa, og pikken putta tilbake i buksa. Han snudde seg plutselig og så rett på meg. Som om han kjente blikket mitt på seg. Jeg nærmest kasta huet ned i gresset. Hadde ikke sett en dritt, jeg, nei. Jeg hadde bare sitti og granska en duekladd gjemt i gresset foran meg.

Etter noen sekunder så jeg opp igjen. Han sto fortsatt med øya vendt mot meg. Faen, á! Hadde han hengt seg helt opp? Eller kjente han meg igjen også, som jeg på en vag måte kjente igjen han? Jeg blei skikkelig usikker der jeg satt med siggen mellom fingra, og bakhuet mot barken.

Plutselig løfta han hånda og pekte på meg.  

----------

Eboken er tilgjengelig her

KorthistorieUtdrag: Døden & Djevelen (2014)

Utdrag

770 ord (av 4572)

2

Døden lente seg tilbake i stolen og nøt synet av sin kone, Djevelen. Hun satt røykende på en sigarett, som en katt som slikker halen sin. Hun var en brutal liten djevel, og han var en enda jævligere død. Sammen var de historiens mest passende par. Hun like ond som han var kald. Hun valgte dem, og han slettet dem. Det hadde alltid vært slik, helt siden tidenes morgen – og til og med før dét. En dag gikk det opp for dem at de måtte jobbe sammen for all evighet uansett, så de falt pladask for hverandre. Ja, damer og herrer, de ble faktisk skikkelig gammeldags forelsket med sommerfugler svirrende rundt i magen og hele pakka. De giftet seg, og det er slutten på den historien.

«Hvordan gikk det på jobb i dag?» sa Djevelen, mens hun røykte sitt spesiallagde onde tobakksmerke.

Døden tok en sup av den utrolig fine 10000 år gamle svarte vinen. «En av dem var litt vanskeligere enn de fleste,» sa han og drakk vin fra sitt antikke, kongelige beger, hvilket fikk ham til å føle seg som Dracula. «Jeg iscenesatte åstedet nøyaktig slik du ønsket det, med alteret og dommedagskrystallen og alt det andre.» Med pekefingeren lagde han en sirkulær bevegelse i luften. Tok enda en munnfull vin, svelget sakte og fortsatte: «Jeg begynte med å skrelle av huden hans, hvilket jo var dagens metode for å fjerne de som er klare til å dra – igjen som du ønsket, min kjære. Men så, da jeg hadde kommet omtrent halvveis ned kroppen må han ha blitt fylt av magiske krefter eller noe lignende, for han sparket meg overende og sprintet av gårde.» Døden roterte det høye begeret så den svarte vinen blandet seg som en liten tornado.

«Oj, oj,» sa Djevelen, uten å miste sitt forføreriske smil. «Hva gjorde du da?»

«Jeg løp etter ham selvsagt, og fikk til slutt kappet ham ned med dolken,» sa Døden og lo med entusiasmen til en fem år gammel gutt som dreper maur med forstørrelsesglasset sitt. «Problem eliminert. Men det bør nevnes at jeg ble faktisk kuttet rimelig hardt,» sa han og dro opp skjorten så hun kunne se. En stor bandasje gjennomvåt av blod var klistret fast fra nedre del av mageregionen og nesten helt opp på brystet. «Det ble selvsagt mye søl, men jeg klarte etter hvert å komme meg hjem og fikk sydd meg sammen igjen.»

«Jeg er sjokkert,» sa Djevelen, blåste grå ringer ut mellom sine svartmalte lepper. Hun lente seg framover og knuste sigaretten i askebegeret på det runde marmorbordet. «Trodde du aldri gjorde feil.»

Han smilte. «Gud må ha sans for humor. Jeg kan se for meg overskriftene: I dag døde selveste Døden av et altfor dypt knivstikk påført ham av en av de utvalgte hjemreisende!» Han humret og supte mer vin.

Kona hans klappet hånden mot låret og lo høylydt. «Vel, du tok ham i det minste. Det er det eneste som betyr noe.» Lente seg tilbake, krysset bein og armer som en fornøyd sjef. Etter noen sekunder tente hun en ny sigarett.

«Ja,» sa Døden.

Men han fortalte henne ikke det faktum at det hadde vært to av dem. En ble hardt skadd, men kom seg unna. Den andre, vel ... den andre kom seg ikke unna. Døden var mer en ekvilibrium-fokusert type enn sin helhjertede onde kone. Derfor, om han en dag, som i dag, jaktet på to stykker samtidig, og en kom seg unna mens den andre ble tatt, så var det perfekt balanse i hans verden.

Djevelen, derimot, så overhodet ikke på disse sakene fra det samme perspektivet. Hun hadde hele den personlige kampen mot det Gode å fokusere på, og hadde derfor alltid et ekstra insentiv til å få den Kosmiske Moralitetsmåleren til å dyppe enda noen hakk lenger ned i de håpløse dyp av negativitet.

Døden, på sin side, ga egentlig temmelig faen. Både gode og onde mennesker døde hver eneste dag, så han ville for alltid være mellommannen – den perfekte balanserer mellom liv og død, godt og ondt.

Derfor, heller enn å være helt ærlig med sin kone, sa han: «Alt i alt gikk det svært bra. Jeg fikk unnagjort hele listen. Send meg gjerne en dobbelt så lang neste gang,» sa han, kry som en unge.

Hun lo som bare Djevelen selv kunne le, og blåste en tettpakket stråle av røyk mot ham. «Det kan det faktisk hende jeg gjør,» sa hun. «Vær på vakt, min kjære.»

«Vel, uansett hvem de er, så dreper jeg dem,» sa Døden.

Nå lo de begge to.

Selvfølgelig kom han til å drepe dem.

----------

Eboken er tilgjengelig her

RomanUtdrag 2: Petter fra Oslo (2013)

Utdrag

Side 64 - 75 (av 288)

Vi strena inn i det bankende, gule huset. Tok av oss på beina og fortsatte inn i stua. Stua var stappa av folk nå. Noen av jentene dansa, blant annet de to helt greie, huska ikke hva de het. Noen av de nyankomne gutta dansa også, litt vaklevorent. Men all ære til dem for at de prøvde; jeg ville aldri gjort det. Blikket mitt festa seg ved bordet, rundt bordet, i sofaene og stolene. Kim og Iselin satt sammenklistra i det ene hjørnet. De så ut som to igler som endelig hadde funnet tonen og sugd seg fast i hverandre for all framtid. Monika og Margrete satt og prata med en av gutta som mest sannsynlig var i ledtog med pakistaneren med den svingende øreringen. Resten av sofaen var ledig. Jeg skanna området med røntgensynet mitt, overalt, men fikk ikke øye på noen. Jeg huka tak i Sebba. Musikken rumla over oss som forbanna guder i krig.

«Ser’u dem el’?» ropte jeg inn i øret hans.

«Nei, de er borte vekk,» sa Sebba, med øya overalt.

«Kanskje de har stikki på kjøkkenet,» sa jeg.

«Faen skal de der å gjøre, ’a?»

«Veitafaen jeg vel, men kanskje de er der. De har ihvertfall ikke stikki herfra, da hadde vi sett det.»

Sebba nikka, gjorde tegn til Muhammed og Nazeer at de skulle bli med oss. Vi bana oss vei mellom ølbokser, flasker og annet skit på vei mot kjøkkenet. Fletta satt fastsugd i halsen på en gutt. Jeg kunne ikke høre det, men det så ut som han holdt på å le seg i hjel.

Jeg entra kjøkkenet. Hjertet mitt gjorde et ekstra hopp. Nervene spente seg og alt gikk rundt i noen hundredels sekunder. Jeg blei kald på ryggen. Sebba tok tak i meg. På kjøkkenet sto våre tre gode venner fra Bøler, pluss en til som også var pakistaner, og prata med Hestehala og Jenta. De dreiv og blanda Absolute Vodka med Sprite og Fanta. Bertene fniste med hele kroppen. De drakk hver sin slurk, knakk liksom litt sammen, reiste seg opp, og drakk litt til. Våre gode venner hadde ikke fått øye på oss enda.

«Dere veit hva dere skal gjøre?»

Folka mine nikka.

«Ingen leker superhelt før dere må?»

De rista på huene.

«Flott,» sa jeg, og gikk inn på kjøkkenet med angsten i behold.

Huene til alle folka på kjøkkenet blei vridd i vår retning. Hestehala og Jenta smilte skeivt til meg, lekte tøffe og drakk sprit og Fanta. De første sekundene Bølerfolka stirra på oss var det med interesse og vennlighet, sånn man gjerne stirrer på noen man ikke kjenner som kommer på en fest. Så gikk det plutselig opp for dem, eller i hvert fall for sjefen med dingleringen, hvem vi var. Hans interesse smelta som overoppheta is, rant ned på bakken og forsvant ned i en sprekk til langt der nede i dypet et sted. Øya hans forandra seg helt. De blei kalde og dødbringende. Han lente seg over til den andre pakistaneren, hviska noen ord i øret hans. Igjen stakk det i brystet mitt. Sebba, Jonatan, Muhammed og Nazeer klumpa seg inn på kjøkkenet.

Småripsen holdt kjeft og stirra på oss. Så gikk de. Bare forsvant.

Nå var kjøkkenet fylt til randen av innestengt raseri og hatske tanker. Jeg tenkte at jeg uansett ikke skulle være den første som åpna kjeften her. Ikke faen. Det var jeg så flink til ellers at nå skulle jeg holde meg stum. Sebba sto ved siden av meg, tok seg en røyk og sendte pakka videre til meg. Jeg veide for og imot. Jo, dette var et bra tidspunkt for en sigg. Jeg dunka ut en og putta’n i kjeften. Blikket mitt var som nagla fast i blikket til pakistaneren mobilen min kjente så godt. Han målte meg opp og ned. Prøvde kanskje å psyke meg ut, men jeg hadde ikke tenkt til å bli psyka ut i kveld. Aldri i livet. Han plukka også fram en pakke røyk. Han putta en i munnviken og la tilbake pakka. Jeg ga pakka tilbake til Sebba. Ingen sa noe. Pakistaneren jeg ikke hadde sett før fiska fram en lighter og tente røyken til pakistaneren jeg hadde sett før. Men blikket vårt var festa med superlim.

Så skjedde noe totalt uventa. Noe jeg aldri hadde trodd skulle skje. Pakistaneren jeg ikke hadde sett før gjorde tegn til at han ville tenne røyken min. Jeg så på han, prøvde å finne ut hva faen det var han pønska på. Sebba kom med noen rare lyder ved siden av, men jeg klarte ikke å tyde dem. Jonatan, Muhammed og Nazeer holdt seg rolig som statuer. Jeg nikka en gang og bøyde meg litt fram. Pakistaneren tente røyken min, jeg kunne se at han gliste inni seg. Øya hans glimta til, men jeg skjønte ikke hva det betydde. Jeg nikka en gang til som takk, og da gliste han med trynet, ikke bare øya. Ingen sa noe. Det var en merkelig situasjon. Jeg hørte ikke lenger den dunkende musikken fra stua. Det var som om øra mine hadde fått seg innebygde lyddempere. Alt var stille i huet mitt. Vi sto der i noe som virka som åtte evigheter, stirra på hverandre og røyka på siggene. Lufta var så pakka med spenning at det blei vanskelig å puste. Jeg og min gode venn fra Bøler blei ferdig med røyken helt likt. Han slapp sin på gulvet, stirra på den og stirra på meg. Det lyste av øya hans. Var det en utfordring? Jeg slapp siggen min på gulvet også. Vi knuste dem i samme sekund. Ingen av oss hadde sko på, men det dreit vi i. Begge parter visste at dette var et nærmest hellig øyeblikk som snart ville bli brutt, og hele helvete kom til å følge med det. Det visste alle som var på kjøkkenet, kanskje til og med også kjøkkenet selv. Alle begynte å pakke seg sammen, gå nærmere hverandre. Adrenalinet bobla i årene våre. Jeg merka at Muhammed og Nazeer begynte å bli rastløse. Det gjorde Jonatan også. Sebba kasta siggen sin i vasken og sendte den ned i sluket med litt vann.

Nå var vi så nærme hverandre at vi kunne klappa hverandre på ryggen. Jeg hørte en av de norske tjenerne til pakistaneren svelge en klump som sikkert fylte hele halsen hans. Da skjedde det. Det skjedde så fort at jeg ikke rakk å tenke engang. Ansiktet mitt og synet mitt eksploderte i en blanding av rød og svart farge.

Da jeg åpna øya noen hundredeler seinere lå jeg på gulvet under kjøkkenvasken. Hele trynet mitt verka av en intens smerte. Øyet mitt dunka. Han hadde klint meg rett ned i gulvet. Han så ned på meg, gliste med hele kroppen. Han så på meg med avsky og hån. Kameratene mine stirra på meg.

Jeg trakk pusten og nikka.

De koselige Bølerfolka skjønte ikke bæret av hva som skjedde før det hadde gått nesten sju sekunder.

Sebba og Jonatan fløy på han som hadde slått meg. De banka løs på’n med knyttnever, albuer, knær og bein. Muhammed ga den andre pakistaneren en skikkelig på trynet med slåsshanska si. Han vakla bakover med blodig nese og skalla huet i et kjøkkenskap så det skrangla i glass og tallerkener. Han skulle til å slå tilbake, men Muhammed var konge så han ga’n et skikkelig spark midt i magen så duden holdt på å spy. Han ramla sammen på gulvet foran meg. Jeg stirra’n inn i øya sekundene før han forsvant inn i sin egen verden. Jeg reiste meg opp ved hjelp av kjøkkenbordet. Den ene nordmannen som hadde vært der var borte. Stikki av som en liten feig mus. Han andre fikk grisejuling av Nazeer. Trynet hans ligna et bilde av Picasso etterpå.

Det tok kanskje ikke mer enn to minutter, så sto vi, Sebba, Muhammed, Jonatan, Nazeer og jeg, som de eneste igjen. På gulvet lå Bølerdustene og ynka seg. Denne gangen som forrige gang hadde vi vært mye sterkere enn dem. De hadde driti seg ut for andre gang.

Jeg takka kameratene mine, tok dem i hånda og takka dem inderlig enda en gang. Det hadde jo ikke vært min skyld at folka fra Bøler blei banka; jeg fikk meg bare en på trynet, så var jeg nede for telling. «Tusen takk, ass,» sa jeg, enda en gang.

Sebba klappa meg på ryggen. «Det gjø’kke no’ om du ikke har banka noen nå, skjønner’u vel.»

«Jeg skjønner det. Og dere må vite at det e’kke fordi jeg er pingle, ass!»

Sebba lo godt.

Kim kom plutselig inn på kjøkkenet med Iselin på slep. Han virka drita full av både det ene og det andre. Han gjorde store øyne da han så folka på gulvet.

«Faen har skjedd her, ‘a?» sa han og hikka. Han mista Iselin. Hu rygga ut av kjøkkenet med henda framfor seg. «Har’e vært krig her el’?» spurte han og stirra på Sebba.

«Ja, det kan du godt si. Det var de folka fra Bøler, forresten.»

Trynet til Kim blei plutselig seriøst som en gravalvorlig foresatt. «Å, faen,» sa han.

«Hva er’e, ‘a?» sa Jonatan. «Er’u kamerat med dem el’?»

«Nei, så klart ikke!» sa Kim. «Men det forklarer hvorfor de fjortisbertene ringte purken for en stund siden.»

Jeg tok tak i Kim og rista’n. «Hva faen er’e du sier?! Ringte de purken!?»

«Ja, de dreiv og preika om at det var bråk på kjøkkenet, men jeg tenkte ikke mer på det…» Stemmen hans blei borte.

«Hvor lenge er’e sida?» ropte jeg inn i øret hans.

Han rista sløvt på huet. «Veit ikke helt, jeg. Ti minutter, kanskje.»

Jeg slapp Kim og så hjelpeløst på Sebba. «Hva faen i hælvete skal vi gjøre nå, ‘a?»

«Jeg veit ikke, jeg veit ikke!» Jeg var ikke den eneste som holdt på å få panikk. «Når de kommer hit og ser åssen de folka her ser ut kommer vi til å bli bura inne en uke!» Han vifta med henda og var helt på tuppa.

«Hvor lang tid kan det ta før de er her?» spurte jeg ut i kjøkkenrommet, håpa kanskje på svar fra høyere makter.

«Tja,» Nazeer dro på det. «De kommer nok om noen minutter.» Han gliste litt. «Purken er kjapp når de veit at det er bråk på en eller annen fest. Da kommer’em med én jævla gang.»

Jeg klarte ikke å tenke klart i det hele tatt. «Hva skal vi gjøre?»

«Vi burde stikke til hælvete vekk herfra mens vi har sjansen, så klart,» sa Nazeer. Det var beundringsverdig hvor rolig han var.

«Hvor burde vi stikke?!» ropte jeg av full hals.

«Vi hopper ut av vinduet og beiner opp i skauen.» Nazeer åpna kjøkkenvinduet.

«Beiner til skauen!» sa jeg. «Æ’kke det langt pokkerivold, ‘a?»

Nazeer tok tak i meg og rista meg. «Dude, vi beiner til skauen om det så er tusen mil! Skjønner’u det? Vi må stikke nå!»

Dette trengte jeg mer enn noe annet. Jeg kom til meg selv igjen. Panikken forlot meg og blei borte i et usynlig hull i taket. «Greit,» sa jeg, og mente det.

«Flott,» sa Nazeer.

Plutselig blei musikken i stua slått av. En søyle av angst slo gjennom kroppen min.

Sirener. Sirener, for faen! Purkesvina var rett utafor huset.

«Vi må virkelig stikke nå,» sa Nazeer. Han dro meg i genseren.

«Hva skal jeg gjøre, ‘a?» ropte Kim.

«Du holder kjeften din lukka og sier du ikke veit en dritt!» sa Sebba mens han vifta med finger’n.

Kim nikka. «Hvis jeg ikke finner på noe bedre.»

Nazeer hoppa ut av vinduet, så poppa vi ut en etter en. Muhammed, Jonatan, Sebba og jeg. Vi datt ned i buskene omtrent to meter under vinduet.

Buskene utafor var beinkalde og jævlige. Sokkene mine blei gjennomvåte på sekundet. Vi kava som skilpadder liggende på ryggen for å komme ut av buskene fort nok. Politisirenene ula innover nabolaget som sultne, skabbete ulver. Vi kom oss ut av buskgrepet og løp ut i hagen til Monika. Den var omringa av et svært jævla tregjerde! Jeg hørte at det kom flere purkebiler, sirenene ula i kor. Gjerdet var for høyt til at vi kunne komme over det. Hjertet mitt banka som et helvete. Vi hørte roping fra innsiden av huset, roping og dunking. Jeg prøvde å sende smarte tanker til Kim. Det som virkelig plagde meg var at han ene norske typen hadde stikki av fra kampen. Han kunne sladre som en gammal kjerring. Da kom det til å være kjørt. Rumpekjørt!

«Hva faen skal vi gjøre?» hviska Muhammed. Stirra panisk rundt seg.

«Der borte!» sa Jonatan og pekte på en liten klynge epletrær som var planta like ved gjerdet.

«Faen mener’u med det?» spurte Muhammed.

«Vi klatrer oppi’rem og hopper over gjerdet, skjønner’u vel!» Sebba slo ut med armene som en sirkusdirektør.

Vi pigga bort til de frosne epletrærne og begynte å klatre som ville faen. De var glatte og kalde og jævlige, men det skulle funke. Det var nødt til å funke! Jeg kasta et blikk opp mot kjøkkenvinduet vi hadde hoppa ut av. Det sto på vidt gap. To politifolk sto og klødde seg i huet på innsiden. Kim sto ved siden av dem og veiva med henda. Jeg krympa meg der jeg hang i treet.

Nazeer var over gjerdet . «Kjapp dere!» hviska han så høyt han kunne. «Kjapp dere!»

Jonatan og Muhammed hoppa over gjerdet. Det knaste i den stive barken. Sebba og jeg var de siste igjen på Monikas side av hagen. Vi klatra som gale for å komme høyt nok. Det var faen ikke lett å få tak med de skoløse føttene våre. Og hvem i all verden bygde et jævla hagegjerde så høyt?

«Ha’kke tid til å klatre høyere nå!» sa Sebba. Han hoppa, og i noen endeløse sekunder svevde han i lufta, så traff han bakken som en sekk. Jeg hoppa like etter, det kilte som tusen maur i magen. Jeg traff bakken med et dunk, og lagde en guffen lyd. Jonatan dro meg opp på beina igjen.

«Vi stikker!» sa Nazeer.

I samme sekund ropte noen fra kjøkkenvinduet i hagen til Monika. Vi snudde på huene. Faen. Angsten lamma meg nesten igjen. Snutejævlene hang ut av vinduet og ropte etter oss. «Vi ser dere nok, pøbler!» skreik den ene. «Bli hvor dere er, så kan vi snakke om det!»

«Snakke om det, meg i ræva!» ropte Sebba og ga dem finger’n. «Dra til hælvete!»

Så løp vi det vi var gode for gjennom alle hagene til eneboligene på Oppsal. Vi kjente dem selvfølgelig ut og inn etter alle åra med epleslang. De andre gjerdene var ikke fullt så høye som det hos Monika, så med litt hjelp av Jonatan kom vi oss over alle mann. Aldri før hadde jeg sprinta så fort. Kroppen min orka ikke mer, men jeg fikk krefter jeg ikke visste jeg hadde. Etter ti-tjue minutter havna vi ved banen på Ulsrud. Der chilla vi noen minutter. Jeg pusta og pesa som en gal, det gjorde vi alle sammen. Vi ramla ned på asfalten og bare lå der og holdt på å dø av all hyperventileringa.

«Fyy faen, det var for jævla nære på, ass!» sa Sebba gjennom pustinga.

«Ja, herregud, dette vil jeg helst ikke oppleve igjen,» sa Jonatan og lente seg mot en lysstolpe som blinka litt fra og til. Han klemte fingra rundt føttene sine. «Hva faen gjør vi hvis de så hvordan vi ser ut?»

Nazeer dro på skuldra og smilte skeivt. «Ikke mye å gjøre med det. Da må vi bare bite i det sure eplet og bøye oss som gentlemen, haha.»

Plutselig hørte jeg sirener. Jeg spratt opp fra asfalten og adrenalinet begynte igjen å pumpe gjennom kroppen. «Hører dere det?»

Alle nikka.

«Hva gjør vi nå, hæ? Hva i hælvete gjør vi nå?!» ropte Jonatan og virra med huet.

«Bare ro ned,» sa Nazeer tilbake, fortsatt kald som en istapp. «La meg tenke.»

«Tenk fort, ‘a, for nå kommer’em!»

Vi hørte sirenene fra oppe ved en liten gangbro tjue tretti meter unna oss. Etter få sekunder fikk vi øye på blålysa som blinka og snurra og holdt på. Snutebilene bråbremsa oppe ved gangbroa. Vi hørte roping og hissig preiking fra dem. Jeg kasta blikket dit lysa kom fra. Pokker. De samme purkene som hadde hengt ut av vinduet noen minutter tidligere hang nå over kanten på broa og gaula som rømte mentalpasienter. De veiva med henda og vifta med lange lommelykter. «Nå står dere stille!» ropte en av dem.

Vi stirra på politimennene som ropte og holdt på. Plutselig kom lyden av banen, som et kall fra selveste Himmelriket. Vi var jo selvfølgelig på Ulsrud T-banestasjon. Takk og pris! Det letta i brystet mitt. Femti meter lenger borte, fra byen, kom banen rullende som en stor, rød ildvogn sendt rett fra himmelen. Purkefolka så det også. De skjønte hva vi tenkte på. De begynte å løpe ned overgangen som ville bavianer. Vi sto og trippa. Til og med Nazeer var litt spent. Banen nærma seg. Førti meter. Tretti meter. Tjue meter. Politiet nærma seg også med stormskritt, bokstavelig talt. Ti meter. Banen var rett ved siden av. Politiet var over Jonatan og Muhammed, men det fant de seg faen ikke i. Jonatan sparka den ene politibetjenten i magen, han falt hardt bakover og inn i en busk med rosa blomster av noe slag. Muhammed huka seg ned og smatt unna den andre politiduden, som også velta inn i en av buskene. Banen stoppa. De prøvde å signalisere til han som kjørte vogna med lommelyktene, men føreren skjønte det ikke. Vi beina inn i vogna idet den rulla videre mot Bøler og Bogerud. Purken blei stående aleine med skammen i behold.

Vi slang oss ned på setene i vogna og pusta letta ut. Dette var virkelig nære på. Skulle nesten tro vi hadde englevakt, enda det var lite sannsynlig med tanke på hva vi hadde gjort. Vi blei sittende på banen helt til Mortensrud, endestasjonen. Deretter skifta vi side og hang på helt ned til Nasjonalteateret. Vi gikk av der. Bytta side og tok banen tilbake til Oppsal igjen. Vi var rimelig ivrige etter å skifte sokker og stappe føttene i bøtter med varmt vann.

Vi klarte oss imidlertid jævla bra, for ingen av oss blei huka i ettertid.

------------------

Boka er tilgjengelig her 

RomanUtdrag: Petter fra Oslo (2013)

Utdrag

Side 5 - 14 (av 288)

Del 1

Det banka voldsomt på døra. Jeg snudde på huet og stirra over det øde landskapet i rommet mitt, hvor det eneste som fanga oppmerksomheten var den enslige gitaren som sto stolt midt på gulvet, mellom fuzzpedaler, ledninger og et par forsterkere. Den ligna en soldat som hadde overlevd et grusomt slag, og var nå på vei hjem til kjerring og skrikerunger.

Igjen dundra det på døra.

Dunk, dunk, dunk.

«Ja,» sa jeg.

Den mindre danna mora mi, Åshild Fjeldson, smalt opp døra så huset skalv og treverket knaka. Blikket hennes var slørete og hu hadde røde roser i kinna. «Petter!» ropte hu, og prøvde å peke på meg.

«Mor Åse!» ropte jeg fjollete tilbake. Jeg pekte også. Jeg skjønte at hu var passe berusa og surrete i topplokket, og da kalte jeg henne alltid Mor Åse.

Hu satt bestandig og strikka på et eller annet babyplagg. Ikke visste jeg hvorfor hu gadd det. Jeg tror ikke hu visste det selv engang. Men hu satt i hvert fall alltid og strikka, og alltid når’a strikka, så drakk’a rødvin. Og det hendte ikke lite ofte at hu fikk i seg litt for mye av det røde skvipet, og da blei det andre boller i huset.

«Har du sølt tannpasta utover hele badegulvet, eller?!» ropte Mor Åse av full hals, så det ljoma utover det øde rommet mitt. Jeg tippa det usynlige støvet sto til alle kanter, men gitaren sto der stø som et fjell.

«Nei, jeg ha’kke det,» sa jeg rolig og beherska.

Hu svaia litt fram og tilbake. Prøvde å fokusere, men fikk det liksom ikke til. «Hvorfor er det tannpasta utover gulvet der da?» sa Mor Åse, og prøvde igjen å peke på meg.

Jeg skjønte at jeg ikke orka peset hennes nå. Jeg hadde vondt i huet og ville bare kule’n med litt musikk. «Stikk og plag Jakob,» sa jeg. «Han maser’u aldri på! Kan du ikke mase på han, ’a?»

Jakob var broren min, og ikke bare det, han var også min rake motsetning. Der jeg likte å slappe av og spille gitar, likte han å løpe rundt i skogen og slåss. Han hadde fått det for seg at han skulle bli Norgesmester i kick-boxing. Lykke til. Han var treningsnarkoman, og jeg var dovendyr av beste slaget. Hadde jeg hatt et tre på rommet hadde jeg liggi der hele døgnet, i ly for den jævla sola som lyste på TVen og gjorde den umulig å se på.

«Jo, det har du helt rett i, Petter,» sa den fulle mora mi.

«Ja, tenk. Jeg har rett i det,» sa jeg, reiste meg opp, og skuffa Mor Åse ut av rommet. Jeg låste døra og slapp pusten ut i et langt sukk.

Gjennom gardinene, som fortsatt var trukket for, kunne jeg se hvordan de siste lyserøde fangarmene til sola holdt på å drukne bak en høyblokk på andre siden av gata. Det så ut som en brann på vei mot den evige stillheten.

Jeg la meg på sofaen igjen. Huet føltes som en vaskemaskin på full sentrifuge. Det kjentes som alt gikk rundt og rundt, bare baklengs. Jeg lukka øya, slang armen bakover, følte meg fram til cd-spilleren som sto vendt mot armlenet og skrudde på litt musikk. Vokalisten i Dimmu Borgir skreik av sine lungers fulle kraft mens resten av bandet iherdig prøvde å overdøve han. Det var deilig. Ingenting var bedre enn å ligge på sofaen med øya igjen og musikken på full guffe. Det var min form for meditasjon. Da var jeg hel. Komplett. Total. Mange ord kunne beskrive hva jeg var når jeg lå på sofaen med øya lukka og hørte på musikk. Da kunne det surre rundt i huet mitt så mye det ville, uten at det plagde meg i det hele tatt.

Plutselig buldra det i hele huset. Jeg skvatt og hoppa sikkert to og en halv meter. Reiste meg, gikk bort til døra og stakk hodet ut. Jeg stirra rett på Jakob. Han hadde rom tvers over gangen.

«Stikk et annet sted, ditt jævla fyllesvin!» skreik Jakob, forbanna som et lemmen.

«Ja, det kan du ta deg faen på at jeg skal!» ropte Åshild tilbake, minst like forbanna, men også utafor og lei seg. Hu blei fin i kjeften hu mora vår, når’a hadde drikki for mye. Det var like sikkert som låsen i pengebingen til Onkel Skrue.

«Jeg hater at hu drikker,» sa broren min, henvendt til meg. «Jeg hater det mer enn jeg hater den støgge satanmusikken din, og det sier ikke lite, for du veit hvor mye jeg hater den dritten!» Han vifta med armene og var helt ildrød i panna.

«Det e’kke satanmusikk,» sa jeg og vrengte trynet i en sur grimase. «Men samma det.» Som vanlig gadd jeg ikke å mase med uviktige ting.

Jakob kom helt ut av rommet sitt, hvor det var en eller annen irritert type som rappa hissig i bakgrunnen, og hviska til meg: «Vi må seriøst gjøre noe.»

Jeg så litt usikkert på han.

«Med hu,» forklarte han, og pekte ned trappa. «Vi må gjøre noe med problemet hennes før jeg går fra vettet!» Jakob nærmest hoppa opp og ned av irritasjon. Han hadde nok passa temmelig bra til å være en av de irriterte typene som rappa om dop og damer. «Plager det virkelig ikke deg?»

«Nja, jo…» Jeg dro på det. «Det er klart det plager meg, men du kjenner meg. Jeg driter liksom i det meste.»

Jakob glodde olmt og bebreidende på meg, som om han ville smelte meg til en liten våt flekk på gulvet. «Ja, jeg veit det. Og jeg respekterer det til og med, som regel, men dette gjelder mora vår.» Han rista oppgitt på huet. «Du må vel for faen bry deg om henne, i det minste?!»

Jeg nikka. Jo da, klart jeg brydde meg om lille, surrete Mor Åse.

«Du vil vel ikke at’a skal ende opp som alkoholiker, vel?»

«Så klart vil jeg ikke det,» sa jeg og støtta meg til veggen. Prøvde å høre musikken jeg hadde skrudd på, men det var for lavt. «Men hva mener’u at vi burde gjøre, ‘a? Det er liksom ikke så mye vi kan gjøre…»

Jakob så litt rådvill ut. «Veit ikke helt. Med hjelp fra pappa kunne vi sendt henne til et eller annet hjelpesenter for semi-alkoholikere, kanskje.»

Som så mye annet Jakob sa syntes jeg også dette var helt på trynet. «Nå får du faen meg gi deg, ass! For det første er ikke mora vår verken alkoholiker eller semi-alkoholiker. Hu liker bare å ta seg litt vin av og til. Litt for mye vin, ja det skal jeg være helt enig i, men ikke nok til at det kan kalles alkoholisme.» Jeg trakk pusten. Nå måtte jeg altså pese med dette likevel. «For det andre kommer aldri pappa til å gå med på det. Aldri i verden!»

«Det er jeg helt uenig i,» sa broren min. «Har du ikke hørt hvordan han klager og bærer seg hver gang hu blir litt skakk i huet?»

«Jo, men det ha’kke noe å si. For han vil ikke sende henne på hjelpesenter uansett. Det blir for flaut. Du skjønner vel det?»

Jakob rista på huet enda en gang og strena inn på rommet sitt. Han visste at han hadde tapt denne duellen. Jeg kjente faren vår veldig godt. Ikke mange som kjente Per Fjeldson så godt som meg, nei. Kanskje Åshild Fjeldson, men det kunne være det samme, for hu var drita. Da faren vår var ung og gikk på skolen pleide de andre ungene å kalle han Forlegne Per. Og det var ikke for ingenting. Han ville ikke bli med på omtrent noe som helst, fordi han syntes det var for flaut. Rart han i det hele tatt klarte å få seg kone, unger og jobb, spør’u meg.

«Bare én ting til,» sa Jakob.

Jeg hadde ikke lagt merke til at han var kommet ut av rommet sitt igjen. «Ja?»

«Hvor er pappa, forresten?»

«Han stakk til bestemor for å hente Emilie.»

«Å ja,» sa han og forsvant inn igjen.

Jeg sto litt og glodde tomt på den lukka døra hans, så forsvant jeg inn på mitt eget rom også.

Emilie, ja. Den lille søstera vår på sju år. Hu var noe helt for seg selv. Makan til liten røverunge skulle man lete lenge og vel etter. Hu hadde et hjerte av gull, men en munn stappa full av dritt og møkk. Vokabularet hennes kunne sette henne i respekt hos selv den groveste sjømann. Ingen av oss visste hvor hu hadde tilegna seg alle de stygge orda, men vi ville også helst slippe å vite det. Jeg hadde min egen lille teori om at på et eller annet ubevisst plan var lille Emilie klar over at pappa var en svært forlegen person, så hu hadde bestemt seg for å lære masse griseprat så fort som fysisk mulig for å gjøre det enda verre for vår stakkars, ynkelig far. Jeg var uansett den eneste med denne teorien. En gang sendte vi lille Emilie til barnepsykolog, hvor hu gulpa opp all den drittpraten hu kunne. Barnepsykologen blei rød i trynet og måtte plutselig i et viktig møte, og forsvant fra rommet. Seinere fikk vi et brev i posten hvor barnepsykologen mente at grisepraten til den kjære søstera mi etter hvert kom til å avta med alderen. Da pappa spurte hva psykologen mente kunne være årsaken til at lille Emilie preika så grovt, var svaret han fikk som følger: «Små barn plukker med seg de merkeligste ting, det gjelder selvsagt også for språket.» Men da blei pappa faktisk sur. Han kalte barnepsykologen en jævla bløff og dreit i å betale regninga. Way to go, pappa! Meldinga han fikk fra lille, søte Emilie var enkel og grei: «Megafett, din horebukk!» Pappa rødma til han ligna en overstekt julegris, men vi visste at hu mente det godt. Så blei det boller og brus på alle sammen, for mamma hadde drikki altfor mye rødvin og syntes lille Emilie var dødskul.

Jeg gikk inn på rommet og plukka opp gitaren og spilte til langt på natt. Jeg lagde en sang om lille Emilie, den kule lillesøstera mi. Da jeg endelig var ferdig var jeg så sliten i henda at det var umulig å spille mer. Jeg tryna ned i senga og sovna som om jeg hadde stappa i meg tjue valium.

Tidlig neste morgen våkna jeg av at en bil kræsja i postkassestativet vårt. Det tok ikke mange sekundene før jeg hørte den bråkete kjeftesmella som var den søte, lille greia jeg kalte søster.

«Nå må alle møkkafolka her se til pokkerivold og stå opp!» ropte lille Emilie av full hals. For en nydelig morgenfugl hu var.

«Hysj, da, Emilie,» kunne jeg høre pappa si forsiktig. «De ligger og sover.»

Jeg satte meg opp i senga og stirra på klokka. 06.32. Det var for jævlig å komme hjem så tidlig på en lørdag.

«Jeg driter vel i om de svina her ligger og sover!» ropte Emilie, og overdøva pappa. Man kunne begynne å lure på hvem som var mannen her i huset.

Jeg gnei søvnen ut av øya, kledde på meg en sliten olabukse og t-trøye og gikk ut av rommet. Kulda fra første etasje slo mot meg som en vegg av is. Klarte de ikke å lukke døra etter seg, el’? Jeg vagga ned trappa til første og smalt igjen ytterdøra. Vi bodde i et ikke særlig stort hus, så ytterdøra førte rett inn på kjøkkenet. Det var også på kjøkkenet trappa opp til andre etasje var. Med andre ord skikkelig festlig arkitektur.

Pappa satt ved kjøkkenbordet og så mer eller mindre deppa ut. Han sutta på en tannpirker.

«Kræsja du i postkassestativet igjen?» spurte jeg, bare på faenskap.

«Ja, jeg gjorde det,» sa pappa og blei rød i trynet. «Jeg kunne ikke noe for det. Emilie maste så mye på meg.» Han så ulykkelig ut. «Hun maste på meg fordi jeg ikke stoppet så hun kunne kjøpe seg en hamburger.» Han greip om armen min og stirra meg i hvitøyet. «Jeg blir gal av henne, Petter. Vet ikke hvor lenge jeg orker å ha henne i huset!»

«Slapp av, ’a, fatteren,» sa jeg og slo han kameratslig på skulderen. «Det ordner seg. Du husker hva psykologen sa? At Emilie kommer til å vokse av seg den stygge pratinga si. Da blir’a sikkert roligere også. Så bare slapp av.» Jeg blunka med øyet og virka skikkelig kul, men det hjalp ikke på Forlegne Per. Han bare satt der og beit på tannpirkeren sin og rista forsiktig på huet. Løpet var virkelig kjørt. Stakkars.

Jeg subba inn i stua, som lå vegg i vegg med kjøkkenet. Det var ikke engang en dør som skilte de to rommene, bare et tåpelig lyselilla forheng. Det så ut som en sånn bule man gikk til for å få framtida spådd. Vi hadde klagd på det forhenget i alle år, men Mor Åse skulle ha det der for alt i verden. Hu dreiv og sa at hu fikk så fred i sjelen når’a satt der og strikka og drakk rødvin og stirra på det dustete forhenget. Jeg personlig visste at mora mi var sprø som en potetchips i topplokket, men holdt det for meg selv. Jeg var ikke så ofte i stua uansett, så jeg dreit egentlig i det teite forhenget.

I sofaen i stua satt lillesøstera mi og glodde på TVen, med en fjernkontroll i hver hånd. En til TVen og en til video’n. Jeg slang den slappe kroppen min ned ved siden av henne. Hu ensa meg ikke engang.

«Åssen går’e?» spurte jeg.

Lille Emilie stirra på TVen.

«Har du det bra, lillesøster?»

Lille Emilie stirra på TVen.

Jeg blei drittlei og rappa fjernkontrollen til TVen rett ut av hånda hennes. Da våkna lille Emilie på en brøkdel av et sekund. Rart med det der. Du eksisterte ikke før du fant på noe faenskap.

«Din teite mongo, få tilbake kontrollen!» ropte hu så det skingra i øra mine.

«Aldri!» erta jeg.

Så frika hu helt og begynte å slå meg med kontrollen til video’n. «Få den! FÅ DEN!»

«Ne-ei!» mobba jeg enda mer.

Hu blei helt vill i trynet og hoppa opp og ned i sofaen med den lille kroppen sin mens’a slo meg med kontrollen. Bare for å gjøre henne enda mer forbanna tok jeg den andre kontrollen også. Deretter la jeg dem på toppen av et skap der lille Emilie ikke kunne få tak i dem. Hu skreik og hoia og holdt et dundrende leven. Jeg bare sto der og gliste, noe som gjorde’a enda mer forbanna.

Pappa viste sitt lugubre åsyn i forhenget. «Kan dere være så snill å ta det litt med ro? Jeg er så sliten. Petter, i hvert fall du, da, som er voksen. Ikke plag Emilie.»

Jøss, var jeg plutselig voksen nå, da. «Okay, fatter’n,» sa jeg og løfta Emilie høyt opp. Så la jeg henne ned i sofaen og kilte henne til hu nesten grein, før’a fikk kontrollene tilbake. Hu satte seg straks til rette og fortsatte sin endeløse stirring på boksen over alle bokser.

Jeg trippa ut på kjøkkenet igjen. Nå satt Mor Åse der også, eller, jeg fikk vel kalle henne mamma nå som hu ikke var drita lenger.

«Hei, vennen min,» sa hu, fortsatt litt grøtete i stemmen. Den ufine, bannende kjerringa som i går kveld hadde tatt over kroppen hennes var nå borte.

«God morgen.»

«Petter…»

«Ja…» Jeg prøvde å virke så uinteressert som overhodet mulig, men det funka aldri.

«Jeg beklager at jeg drakk litt for mye i går…» Stemmen hennes døde liksom ut og forsvant ut i lufta og blei borte.

«Helt greit det, mutter’n,» sa jeg og vifta med hånda.

------------------

Boka er tilgjengelig her

"Boken" - Et hørespill (2013)

Scene 1

INT: Harrys arbeidsværelse

Lyden av kjapp flipping mellom sidene i en stor, tykk, gammel bok. Hurtig, entusiastisk og stakkato pusting.

1

Harry

Dette er genialt! Perfekt. Nå kommer ting endelig til å fikse seg mellom oss!

Den kjappe blaingen i sidene fortsetter, og lyden av Harry som små-ler nærmest manisk.

Lenger vekk høres lyden av en nøkkel som settes i leilighetens ytterdør, før den glir opp. Fottrinn inn i leiligheten, og noe romstering, før det banker på døren til Harrys arbeidsværelse. Blaingen i boken stopper momentant.

2

Mina

Kjære, er du hjemme alt?

3

Harry

Å, hei elskling! Ja, det gikk visst mye fortere enn først antatt.

4

Mina

Så, hva syns du?

5

Harry

Du veit ... huset var jo veldig gammelt, da.

6

Mina

[Ler] Ja, men Harry, det visste vi jo helt fra starten av. Men var det like fint som i annonsen?

Fottrinn når Mina beveger seg helt bort til Harry. Kysser ham på kinnet, eller leppene.

7

Harry

Vel ... [Kremter] Jeg måtte dessverre takke nei.

8

Mina

Hva? Men hva med planen om å flytte til skogen og komme oss vekk fra byen?

9

Harry

Ja, beklager det, men huset var rett og slett for råttent.

10

Mina

Men vi skulle jo pusse det opp selv. Det var jo hele poenget!

11

Harry

Jeg veit det, Mina, kjære, men det funker bare ikke. Det var hull i vegger og tak, og trappa opp til andre etasje var-

Harry får ikke sagt mer før Mina legger merke til den store boken, og avbryter ham.

12

Mina

Hva er det der?

13

Harry

Denne?

Flipping gjennom boksidene.

Øh, den fant jeg på loftet i huset.

14

Mina

Stjal du den?!

15

Harry

Nei, nei, selvsagt ikke! Huset har jo stått tomt i årevis, ingen som eier denne lenger. Og se her, det er tydeligvis en gammel slags – ja, hva heter det? En slags spådomsbok, tror jeg.

16

Mina

Du er meg en fin, en. Takker nei til huset vi begge har gledet oss i flere måneder til å flytte inn i, og så stjeler du en bok isteden!

17

Harry

Vel ...

18

Mina

Dette er hårreisende, Harry! Kan ikke tro at du ødelegger alt nå som det skulle bli så bra, og ... og ...

Mina begynner å gråte, stormer ut av rommet og smeller igjen døra.

19

Harry

Men Mina, da! Elskling, kom tilbake, la meg forklare!

*

Scene 2

INT: Harrys arbeidsværelse

Nærmest febrilsk blaing i den store bokens sider. Harry puster kjapt, stakkato, og mumler uforståelige ting i hviskestemme. Innimellom kommer lyden av blyant som skriver på ark. Mer blaing og mumling. Deretter mer skriving.

20

Harry

Nå, Harry, nå overgår du deg selv!

Blar mer i boken, skriver, ler lavt og mumler videre. Intensiteten på mumlingen og skrivingen øker gradvis.

Også må denne inn der. Og hvis jeg deretter legger inn en av disse-

Skriver mer.

-blir det nok bra, tenker jeg!

Blar i boken. Trommer med fingrene på bordet.

Hah! Jeg kan til og med omskrive denne-

Det banker plutselig voldsomt på arbeidsværelsedøra. Lyden av det frenetiske arbeidet stopper.

Ja, kom inn!

21

Mina

Hei kjære, jeg har tenkt litt og ... du ser litt dårlig ut.

Fottrinn inn i rommet.

22

Harry

Dårlig, jeg? Aldri! [Ler]

23

Mina

Sitter du fortsatt med den boka?

24

Harry

Den er helt utrolig! Bare se her.

Papir flyttes på, boksider flippes gjennom.

Jeg er fortsatt ny på alt dette, men begynner å forstå litt. Boka består av hundrevis av trylleformularer hvor man kan sette de sammen slik at de kan forårsake en ønsket endring i livet. Som en magisk matematisk formel, bare med ord.

25

Mina

Harry, dette er overtroisk hokus pokus. Ikke fortell meg at du tror på dette tullet!

26

Harry

Øh, nei da. Det er selvfølgelig bare for moroskyld. Men se her. Det er jo et hus på landet vi vil ha, så jeg har gått igjennom boken og funnet de forskjellige formularene som passer med dette ønsket.

27

Mina

Harry, kjære, du skremmer meg. Er det dette du har drevet med i hele dag?

28

Harry

Nei, nei, men glem nå det. Se her! Man kan påkalle interdimensjonale, øh, vesener som kan hjelpe oss med å få våre ønsker oppfylt.

Roting med papir, skriving med blyant.

Derfor satte jeg sammen disse tre forskjellige formularene, som kombinerer-

Men han får ikke snakket ferdig før Mina avbryter.

29

Mina

Harry, vær så snill, si at du bare tuller. Hva er alt dette for noe? Og alle lappene med uforståelige symboler du har hengt opp på veggene ... hva er det som skjer?

30

Harry

Jada, jeg bare tuller, selvfølgelig! Men du skjønner, hvis dette er ekte, Mina – bare hvis ... vel, da er det verdt å prøve. Skjønner du ikke? Vi kan få det som vi alltid har drømt om, hvis bare-

31

Mina

-hvis bare ingenting, Harry! Jeg vil ikke høre om dette! Du vet jeg alltid har vært redd for det okkulte, helt siden mamma ble ... ble ... å herregud, skal dette virkelig skje igjen?!

Atter en gang stormer Mina ut av rommet og smeller døra igjen etter seg.

32

Harry

Bare slapp av, min kjære. Jeg skal vise deg at det blir annerledes denne gangen!

[Snakker til seg selv igjen] Nå, hvor var jeg?

Blaing i boken.

Ja, stemmer. Skal vi se.

Gjenopptar mumlingen, skriblingen med blyant på papir. Blar i boken, skriver, mumler og ler.

Dette kommer til å funke. Det kommer virkelig til å funke!

Litt mer skriving, så lyden av boken som blir lukket med et dumpt dunk.

[Snakker hurtig til seg selv, som en manisk pasient på vei mot sitt eget psykotiske klimaks] Okay, så det første jeg må gjøre er å tegne opp et digert pentagram på gulvet. Deretter må jeg fylle hvert av disse symbolene inn i de fire himmelretningene, og tenke på det jeg ønsker meg. [Ler] Jeg skal vise Mina at dette kommer til å fikse alle våre problemer!

Lyden av kritt som tegner på tregulv. Heftig, stakkato pusting.

Yes, akkurat sånn. Og så må jeg tenne seks stearinlys ...

En lighter høres.

Og til slutt trengs ... trengs én liter underarms-blod for å påkalle de interdimensjonale vesenene og få de til å gjøre som jeg vil. Huff ... jaja, alt for deg, elskling.

Lyden av en kniv som blir dratt opp av en slire. Harry svelger en klump som klikker i halsen, trekker pusten dypt, deretter skriker han hjerteskjærende av smerte.

*

Scene 3

INT: Harrys arbeidsværelse

Regn mot vinduet. Torden i det fjerne. Harrys maniske, usammenhengende og uforståelige mumling. Noe psykotisk latter innimellom.

Fra leiligheten høres den velkjente nøkkelen i ytterdøren, og tramping inn i kåken. Snakking. Mina og en venninne.

Heftig banking på arbeidsværelsets dør, før den glir opp og de kommer gående inn.

33

Mina

Harry, vi har kommet for å få deg-

Bråstopper midt i setningen når hun får øye på Harry, gisper etter luft, i sjokk.

-hva er det du gjør?!

34

Veronika

Å Herregud, Mina, se alt det blodet!

35

Harry

Mumler stort sett usammenhengende, som om han snakker med noen som ikke er der.

36

Mina

Nå er det slutt på denne galskapen! Hører du, slutt! Kom her! Veronika, hjelp meg å løfte han fra gulvet. Han må på sykehus før han blør ihjel!

37

Harry

Mumlingen og den usammenhengende talen stopper umiddelbart, og han roper

Ikke rør meg! Dette er den viktigste delen av seansen!

Han puster voldsomt, hoster, og ler fanatisk, omtrent som Dr. Frankenstein når monsteret våkner.

Hør Mina, Veronika, de er her! De er her!

38

Veronika

Harry, det er ingen her!

39

Mina

Vær så snill, kjære, bare reis deg opp fra gulvet og bli med oss. Du er likblek og øynene dine har sunket inn i hodet ditt. Jeg tror du er i ferd med å blø ihjel!

40

Harry

Ligg unna! De er her, hahaha, de er her akkurat nå, og skal ordne så vi får et perfekt hus!

Han puster som et dyr, tramper i bakken, klapper hendene sammen, ler sinnssykt.

Dette skal fikse seg, elskede Mina! Jeg beklager at ...

Hoster

... beklager at jeg ikke kjøpte huset du ville ha, men nå – NÅ skal det fikse seg, for de er her og vil hjelpe! Skjønner du ikke?

41

Veronika

Mina, dette går ikke. Jeg tror han er psykotisk. Vi opplever stadig pasienter som dette. Vi må få han med på sykehuset før det er for sent.

42

Mina

Jeg vet! Kom, vi tar hver vår arm og drar han ut i bilen!

Lyder av at de prøver å dra ham ut: fottrinn, dunkelyder, anstrengelseslyder osv. - Bruk fantasien ;)

Plutselig klikker det for Harry, han hyler.

43

Harry

NEI sier jeg! Ikke rør meg, for faen! Dette er VIKTIG! Ha dere vekk, kjerringer!

44

Veronika

Ikke hør på han, bare dra!

45

Mina

Jeg prøver!

46

Harry

Nei, sa jeg!

Lyden av kniven som blir dratt ut av den metalliske sliren igjen, som et sverd.

Dere gir meg ikke'no valg! Ææææh!!

Harry kapper dem opp med den digre kniven. De hyler av smerte, han skriker av galskap, torden eksploderer utenfor vinduet. Det holder på en liten stund før kun regnet høres, og det blir stille.

Til slutt høres Harrys lave gråt. Hulking.

47

Harry

Mina, kjære Mina ... jeg mente det ikke ... unnskyld ... de sa dere ikke skulle røre meg. Herregud, jeg sa dere ikke måtte røre meg midt oppi ... midt oppi ...

Hulker.

Jeg gjorde alt for deg, Mina ...

En pause, så

Faen ta dere, demoner!

Igjen lyden av kniven.

Dere skal ikke få meg heller, jævler!

Han begår selvmord, skriker av smerte og ler fanatisk om hverandre.

Dø, demoner! DØØØ!!!

Alt blir stille. Et siste tordenskrall, og regnet som treffer vinduet ...

SLUTT