Kapittel 1.
Bak
lukkede øyne farget solen verden rød. Millioner av fotoreseptorer
sendte signaler via den optiske nerven til den primærvisuelle delen
bakerst i hjernen og informerte Arne om at en ny dag var blitt født.
Før Arne ble seg selv bevisst rev vekkeklokken han hadde fått av
sin mor ti år tidligere (en sånn lokomotivklokke som hadde
potensialet til å vekke et helt nabolag) han ut av nattens
midlertidige dvale. Han sperret øynene opp og ble umiddelbart
blendet av det sterke lyset som flommet inn gjennom sprekken i
gardinene.
”Grrmbleh,”
var det eneste Arne fikk presset ut av den fortsatt delvis
paralyserte munnen. En ukontrollert bevegelse sendte hånden hans mot
gardinen for å fjerne flombelysningen. En annen bevegelse destruerte
hylelydene til lokomotivklokken. Han slapp hodet deretter ned i
krateret på puta som hadde dannet seg grunnet kroppens ene posisjon
gjennom hele natten.
Arne
gned seg i øyekroken og gjespet til kjeven truet med å gå ut av
ledd. Han kastet to føtter utfor sengekanten … og rett ned i
gårsdagens pizza. ”Jaja,” mumlet han og sparket de siste
pizzarestene bortover det langhårete vegg-til-vegg-teppet. Støvsuge
måtte han gjøre en eller annen gang uansett. Hybelkaninene hadde
vokst seg så digre at de snart ikke lot seg fjerne. De slo til
stadighet opp nye kolonier. Arne funderte ofte over hvor lang tid det
ville ta før de faktisk muterte og utviklet en slags egen bevissthet
(om de ikke allerede hadde gjort det).
Arne mente han var vitne til en slags målrettet panspermi på
mikronivå, der tilfeldige støvkorn samlet seg i et bortglemt
hjørne, hvor de etter hvert ble flere og flere, til de så dannet
hva man gjerne kaller hybelkaniner (disse var dog fortsatt på et
tidlig trinn i utviklingen hvor de bare var store ansamlinger av
støv, ikke mer og ikke mindre). Men deretter ville ting skje.
Mikroorganismene på de forskjellige støvklasene ville mikses og
blandes, og med alle matrestene, døde hudceller og annet skitt som
etter en god stund også samlet seg opp, var det heller ikke mangel
på næring for de små, nyetablerte organismene. Disse ville ete,
drite og lage flere av seg selv, enten ved kloning via celledeling
eller den mer normale parringsprosessen de fleste av oss kjenner til.
Ettersom disse ble flere ville det oppstå grupper av kolonier på
forskjellige steder av det gitte rom, hvor de så ville utvikle seg i
ulike retninger av hverandre, da ingen ville ha det nøyaktig samme
miljøet i sitt mikroøkosystem. Arne visste at det var på dette
nivået i utviklingen man virkelig burde plukke fram O store
Støvsuger dersom man enda skulle ha noen som helst sjanse til å
igjen bli husets herre. Lot man være å hente O store Støvsuger,
vel, da kunne man like godt la være å komme tilbake til rommet.
For neste trinn på utviklingens stige var av det mer bisarre slaget.
Her begynte organismene å danne samfunn hvor de fordelte seg jevnt
over hele det gitte rommets flate (altså eventuelt hybelens gulv).
Etter flere uker (muligens måneder) hadde de forskjellige
organismene utviklet seg i så forskjellige retninger at dersom de nå
skulle finne på å blande seg med organismene fra andre deler av
rommet, ville det oppstå noe Arne kalte Kapable Multimutasjoner, som
enkelt fortalt ville være en biologisk sammensmeltning av
organismer. Her kunne man ikke lenger forutsi framtiden, da naturen
alltid ville finne sin særegne løsning. Disse nye, oppgraderte
mikroorganismene kunne, om mulig, bli større enn sine forgjengere
(og deretter større og enda større), slik at de til slutt kunne
infisere husets egentlige herre, i dette tilfellet Arne selv. På
denne måten kunne man bli drept av sine en gang så uskyldige
hybelkaniner. Dette var dog ikke noe folk generelt var opplyste om,
da ingen lot det gå så langt. Folk hadde hva Arne hadde gitt navnet
Innebygd Kaninaversjon, som gjorde det umulig for
gjennomsnittsmennesket å holde ut et liv med støv til langt oppover
veggene. Man ville derfor nødvendigvis alltid drepe det onde lenge
før det fikk en egen vilje.
Arne gjespet igjen. Han tok med seg halvliterscolaflasken med vann
fra kvelden før og labbet bort til vasken i rommet ved siden av, der
både kjøkken og stue delte sin eksistens.
Det knaste i diverse smuler under de nakne føttene hans. ”Kaninfor,”
sa han og gliste, uten å vite hvorfor. Det var jo bare tragisk.
Tragisk ekkelt.
Springen gurglet et eller annet motvillig før den omsider bestemte
seg for å samarbeide enda en gang. Vann rant ut av den og fylte
colaflasken med forhåpentligvis friskt vann. Arne lagde en grimase,
men svelget unna. Smaken av klor var jaggu digg! Virkelig
rikmannsvann, dette her, ja.
På vei bort til sofaen på andre siden av kjøkkenstua sparket Arne
bort noen digre kaniner som blafret over teppet (ja, de teite
huseierne hadde faktisk dekket hele hybelen med det samme
langhårete teppet). Han fikk nesten grøsninger av tanken på at han
nå brøt opp allerede veletablerte kolonier og sendte de veggimellom
slik at de kunne bli enda flere enn de alt var.
Sofaen var ikke stort bedre. Man puttet heller fingrene ned i en boks
med biller og maur enn ned mellom putene på denne sofaen. Men det
var en tanke Arne ikke tenkte. Arne prøvde i det hele tatt å tenke
minst mulig på sine hjemlige omgivelser. Grunnen var at han rett og
slett ikke orket å gjøre noe med det. For noen måneder
siden kunne han gjort noe med det. Den gangen var det fortsatt håp
for hybelen. Nå, derimot, hadde søppelet og rotet tatt totalt
overhånd.
Piss, selvfølgelig. Man kunne alltid fikse opp ting. Ingenting var
for seint. Arne brydde seg bare ikke. Han visste at dersom huseierne
plutselig en dag skulle finne på å stikke hodene sine inn døren
med de store, påklistrede smilene sine, ville smilene forsvinne som
hobbysatanister en dag de virkelig fikk se Satan, og Arne
ville få to valg; rydde, vaske, pusse, polere og (ikke minst)
støvsuge, eller rett og slett flytte og få tilsendt
vaskebyråregningen til den nye adressen han måtte bli nødt til å
finne seg. Hva han ville gjøre i en slik situasjon ante han ikke. Ta
opp kampen mot mikroorganismene, eller finne nytt sted med nye
utviklingsmuligheter? Vel, det var nettopp dét han prøvde å ikke
tenke på.
***
Etter
en tur i den ikke akkurat nydelige dusjen og en samtale med en sløv
barberhøvel var Arne på vei til jobb. Eller, jobb og jobb, Frøken
Blomst, folk skulle få morgenavisen til morgenkaffen sin til rett
tid på morgenen.
Jepp, avisbud var drømmen over alle drømmer for en som hadde det
best i sin egen lille, surrealistiske verden. Det eneste han trengte
å vite var når han skulle stå opp (presis klokken fire hver natt,
eller morgen, eller noe), og hvor avisene skulle leveres.
Arne var av de få mennesker som helst glemte hvor i universet han
befant seg, og snakket heller med fugler og fisk enn med folk.
Problemet var åpenbart at de få gangene han faktisk var nødt til å
kommunisere og dele overflatiske fonetiske ytringer med andre
mennesker, ble det i det hele tatt ganske vanskelig å relatere til
den verden de levde i, da den verden han levde i var
lokalisert et totalt annet sted.
Den blå, stygge vognen han måtte frakte avisene i sto fastlåst til
sin faste lysstolpe. Fire digre stabler med morgenutgaven av
Fjollenytt (enda et av Arnes egenkomponerte begreper for å gjøre
virkeligheten enda et hakk mindre virkelig) lå ved siden av vognen,
surret sammen med en slags tråd han måtte kutte over med en skarp
liten blå dings. I tillegg hadde han en plastikkbelagt blå bok hvor
alle adresser, gatenumre og veinavn sto innskrevet. Bare sånn for
sin egen skyld hadde Arne tatt seg tid til å forandre alle adresser
og veinavn. Det var bedre sånn. Mindre alvorlig og viktig. Første
adresse Fjollenytt skulle leveres til het for eksempel
Apeveien.13.B., hvor Arne visste det var en stor bavian av en
enkemann som skulle lese de dårlige nyhetene for å kickstarte
dagen. Kom Arne for sent til den spesifikke adressen, sto bavianen
ute på trappen og ventet med en lang pekende og dirrende finger,
pluss et drøss negativt ladede ord kledd i dårlig syntaks.
Tråden ble kuttet og avisene kastet i den blå vognen. Arne var
svett allerede. Fire om natta (eller morgenen, eller osv.), men sola
heitere enn radioaktiv stråling. Det var muligens overdrevet med en
jakke over den feite hettegenseren han ubevisst hadde skvist
overkroppen sin inn i. Han sippet opp glidelåsen og kastet jakken
ned sammen med avisene, deretter låste han opp kjettingen vognen var
låst til lyktestolpen med, og ”dagen” var i gang.
Etter Apeveien.13.B. kom Fisefjottgata.2.F, og etter den var det tid
for Bikkjebrunøyestien.42.D. (Arne hadde omdøpt den spesifikke
”stien” til dette da alle mulige folk luftet bikkjene sine der
omtrent tjuefire timer i døgnet, og det uten å plukke opp dritten
de så fint plasserte oppetter søplekasser og lyktestolper). Ikke
uventet spaserte en gammel mann med to digre schæfere rolig bortover
grusen i den stekende natt/morgensolen. Småstein knaste under hvite
joggesko med store sløyfer som subbet etter.
Arne ristet subtilt på hodet. Frivillig ute midt på natta, jævla
gærning, tenkte han. Ikke at du er den rette til å
kalle noen for en jævla gærning, da, tilføyde stemmen i hodet
hans, eller ”Didrik”, som han begynte å kalle den noen år
tidligere, da den dukket opp mer og mer konsistent. Den gamle mannen
hevet brynet, mumlet et eller annet til de to hårete, siklende
dyrene og lagde et nesten uhørlig fnys i Arnes retning. Han hørte
nok hva du sa, kommenterte Didrik i hodet hans igjen. Neh, det
e’kke mulig. Aldri i verden, svarte han stemmen idet en avis
havnet på dørmatten til et stort hvitt hus.
I den perifere delen av synsfeltet la Arne merke til at en gardin
kjapt ble dratt til side i ett av vinduene. Noen mennesker var rett
og slett oppe hele døgnet for å skule ut mellom sprekkene i
gardinene for hele tiden å være oppdatert med hva folk gjorde rett
utenfor huset deres. Og da spesielt avisbudet som dumper innom
midt på lyse natta! Arne gliste igjen. Yeah, right. Han
dro vognen videre.
Småfugler kvitret lykkelig uvitende om verdens ondskap i trærne som
hang rundt stien og husene som evig stående søvngjengere. Arne
stoppet noen sekunder helt opp, lente seg over vognen og stirret på
de kvitrende vesenene der oppe blant grønne blader. Han følte han
nesten var beslektet med dem. På en måte var han like fri, eller
fanget. Verden folk generelt levde i ble mer og mer fjern, mens hans
egen verden stadig ble mer omfattende og bevissthetsoppslukende.
”Pip, pip,” sa han før vandringen igjen fortsatte.
***
Den
korteste av de to pilene på klokken hadde slept seg forbi tallet
seks. Mørke skyer samlet seg plutselig foran solen idet Arne kastet
fra seg den siste avisen på ruta for denne gang. Var det en
sammenheng? Arne gliste og ristet bort de fjerne tankene. Han låste
vognen fast i lyktestolpen, og kastet tre Fjollenytt som var blitt
til overs. Han kunne selvfølgelig tatt i alle fall én av avisene
med tilbake, men hva skulle han vel med nyheter fra en verden som
interesserte han midt i mandeløyet?
Skyene truet med regn og torden og gudene visste hva. Den eneste
sammenhengen i dette kaoset måtte være at Arne tross alt tok med
jakken. Han sippet den på seg og kjente armmusklene verke etter å
ha dratt den tunge (slave)vognen hver dag hele uka, som kjentes
uendelig. Arne var sliten og tørst. Tunga kjentes ut som en diger,
død hybelkanin. Tørr og jævlig. Og i dette nuet utviklet koloniene
i hybelen seg ytterligere. Han ante ikke hvilket nivå de
forskjellige var havnet på, men det kunne ikke være lenge igjen før
de Kapable Multimutasjonene ville finne sted. Faens ekle
støvklasete mikroorganismer, tenkte han og bet tennene sammen i
ren avsky for sitt eget hjem.
Det begynte å blåse. Kjipt. Morgenen begynte så bra. Fuglene sang
og alt var koselig. Nå skulle det visst bli drittvær. Det måtte
være en grunn til det. En eller annen sammenheng i det hele. Det var
fredag. Slutt på Fjollenytt. Slutt på uka. Slutt på sola. Og, ikke
minst, slutt på Arnes saliva.
***
En
times tid seinere åpnet de første matbutikkene. De mekaniske dørene
gled til hver sin side, og Arne kunne nærmest føle hvordan
kameralinsene rundt om i butikken holdt øye med han. I dette nuet
satt det antakelig ansatte og knasket popkorn og gliste av at han
stirret så mye fra side til side med muligens litt for åpne øyne.
Hånden hans dro til seg en handlevogn.
Verden måtte da være avhengig av alle disse vognene som vokste opp
overalt. Folkevogner, barnevogner, husvogner, vogntog, (selvfølgelig)
blå avisvogner, og nå altså i tillegg den geniale handlevognen.
Han dyttet den bortover butikklinoleumen og merket at ordet vogn
ga mindre og mindre mening for hver gang den fonologiske loopen i
hans indre øre repeterte det.
To av de små vognhjulene hylte febrilsk etter olje som kunne fikse
de stakkars leddene deres. Hjulhylingen forsterket liksom stirringen
fra kameraene i taket. Arne skulte opp mot dem. De er der bare for
å fakke drittunger med lange fingre, tenkte han, logisk nok. Men
rasjonelle tanker slo ikke akkurat an i hans noe svevende kognitive
mønster. Eller kanskje de er der for å registrere hvilke folk
som plukker hva slags varer ...
Det var én annen kunde i hele butikken. En gammel dame med grå hatt
og en kvasiduskete rosa fjær stikkende rett opp som en litt for
erigert … flaggstang. Hun hadde hvite sko, eller støvletter,
som hun sikkert foretrakk å kalle dem, som klakket en og en halv
gang for hvert skritt hun tok. Klakkingen sendte sine vibrasjoner
gjennom hele butikken og minnet Arne om trekkoppløstenner. Hun holdt
en stor pose bikkjemat mellom de skrøpelige hendene, og studerte den
kritisk.
Sykt så mange gamle mennesker med en ting for hunder og hvite
fotplagg det skulle være ute i dag, da, raste ”Didrik”.
Gamlemor, tydelig overbevist, plasserte bikkjematen i handlevognen og
trillet videre innover butikken, som om alt var normalt.
Klakk-akk, klakk-akk, klakk-akk.
For å roe nervene plystret Arne litt for seg selv mens han gransket
noen pakker fryste kyllingvinger. Han fikk nesten vann i munnen.
Stekte kyllingvinger hadde vært noe. Herregud, bare lukten
var nydelig. Men en klump dukket plutselig opp under adamseplet hans
da han ad assosiasjonens vei tenkte på de lykkelige, uvitende
småfuglene han så bare noen timer tidligere. De han følte seg
beslektet med. Og der lå vingene deres. Avkappede, kalde og døde.
Verden var ond. Veldig ond. Bare i denne ene frysedisken måtte det
ligge minst tjuefem poser med frosne kyllingvinger. Man kunne regne
med det var circa førti-femti vinger i hver pose, noe som betydde at
det var mellom tjue og tretti døde kyllinger for hver pose. Alt i
alt betydde det at bare i denne ene frysedisken var det muligens
syvhundreogfemti døde kyllinger som hadde bidratt med vinger
til sultne, slafsende folk som heller kunne spist grønnsaker.
Arne la med ett merke til alle pakkene med kyllinglår, halve
kyllinger, hele kyllinger (både stekte og ustekte) og alle typer
kyllingfileter som poserte kameratslig ved siden av posene med
kyllingvinger. Han visste ikke hvor mange døde kyllinger det var i
frysedisken. Han visste heller ikke hvor mange døde kyllinger det lå
i alle frysedisker verden over til sammen. Men én ting var sikkert,
og det var at mange millioner fuglelik lå klare til å bli
fortært av mennesketenner i dette øyeblikk. Han ble nesten svimmel
av å tenke på hvor mange hundre millioner kyllinger det var som
gikk med globalt på bare én uke. Bare tanken på alle de glupske
kjevene og tennene som jobbet med å maltraktere kyllingkropper
verden rundt i dette sekund …
”Unnskyld?”
Stemmen røsket Arne rett ut av kyllingenes grusomme virkelighet, og
så en noe lavere jente kledd i grønne butikklær stirre opp på
han. ”Ja?” nesten hvisket han.
Hun hevet armene og skuldrene som en spørrende italiener. ”Vel,
jeg lurte egentlig bare på om du skal ha noe eller ikke?”
Arne, på sin side, hevet det ene brynet, som en uforstående person.
”Hæ?” Nå er’u ferska! sa Didrik. Nå veit dem at du
tenker dritt om kyllingmentaliteten deres!
”Nei, altså,” fortsatte hun, ”vi har egentlig en policy som
sier at vi ikke skal forstyrre kunder, men du har stått og sett ned
på de kyllingvingene i nærmere tjue minutter nå, så jeg ble litt
usikker på hva du egentlig drev med,” forklarte hun og smilte med
halve munnen.
Haha! Nå er’u så jævlig ferska! fortsatte Didrik. Hold
kjeft! Svarte Arne. Til jenta sa han, noe ustø: ”Oi,
virkelig?”
Smilet hennes ble enda skjevere. ”Øh, ja …?”
Arne måtte da virke som den fjerne tullingen, for hun begynte
å se rundt seg, som for å forsikre seg om at ingen bevitnet
århundrets pinligste samtale. ”Jeg beklager virkelig,” sa han og
tvang fram en usikker liten latter. ”Jeg har vært våken siden
klokka tre i natt, og er helt utkjørt.” Han stirret ned på
skotuppene sine. ”Da hender det jeg detter helt ut og på en måte
”sovner” der jeg står, ikke meningen. Jeg prøver meg ikke på
noe faenskap. Skal ikke stjele noe eller noe som helst.” Han så
opp igjen, og prøvde seg på et smil.
”Okay, da så. Det visste jeg ikke. Beklager,” sa hun, gned
håndbaken over pannen og trippet bort fra han. Kanskje litt for
fort, faktisk.
Arne inhalerte dypt, prøvde å ikke tenke på at de helvetes
kameraene nå hadde tjue minutter film hvor han bare stirret tomt ned
i en frysedisk. Han tok et siste kikk på kyllingene og plukket med
seg noen epler og pærer isteden.
Kapittel 2.
Vel
hjemme ble Arne sittende i sofaen, gnafsende på et eple med blikket
limt fast i veggen. Han hadde fortsatt indre skjelvinger etter
assosiasjonsangrepet han fikk av kyllingene. Det hele eskalerte til
uante høyder da han på vei hjem førte tankene videre til alle
dyr man kunne kjøpe på butikken, for
deretter å kaste de brutalt oppdelte bitene deres ned i en eller
annen stekepanne for å klargjøre festmåltidet. Dette var
selvfølgelig hyklerske tanker, da Arne selv var en av dyrenes
fortærere. Kjøtt var nam, enkelt og greit. Men
muligens ikke igjen før neste uke,
tenkte han og svelget den siste spisbare delen av eplet. Magen hans
rumlet.
Veggen,
eller nærmere bestemt tapeten, hadde en gang i tiden vært like lys
som håpet til et nyfødt vesen om å leve et langt og sunt liv. Nå
var den blass gulbrun som en toksisk syntese av biologiske
ekskrementer og sekreter. Arne klarte ikke å ta øynene bort fra
det. Det var rett og slett for kvalmende. Men
du liker det litt, klukket Didrik. Ditt
ekle svin, du liker å
gni deg rundt i din egenproduserte dynge av søppel. Herregud, et
hvert menneske klarer å finne fram en liten støvsuger, mopp, eller,
måtte Gud forby, en simpel klut dyppa i vann. Bare ikke du, ditt
møkkete, ekle svin. Men noen stakkars døde kyllingvinger klarer du
ikke å spise. Gid, for et moralsk opphøyd vesen du er!
“Hold
kjeft, spyttklyse,” svarte Arne ut i rommet, “du aner ikke engang
hva du snakker om.” Han måtte glise av sin egen form for hva det
nå enn var … humor, kanskje. Tvangstanker? Meget mulig, men selv
dét kunne karakteriseres som humor i visse tilfeller. Arne tenkte at
slike ting hadde like mye å gjøre med hvordan enkeltmennesket
persiperte sin situasjon, som noe annet. Direkte patologisk ble det
nok ikke før det enkelte individet selv følte seg overmannet og
ikke var i stand til å handle utenom. Didrik var kun en indre
stemme, ingenting Arne var redd for, eller noe han trodde kunne komme
til å styre hans tanker slik besatte mennesker ble kontrollert av
sine demoner. Didrik var kun en syrlig smak i en ellers så, tja, alt
annet enn normal hverdag.
Men så var det den tapeten som var klistret på veggen, da. Den
plaget Arne mer enn Didrik, og mer enn de livløse kyllingvingene, og
mer enn de to gamle menneskene han hadde sett tidligere samme dag med
en ting for hunder og hvite sko. Det plaget han til og med mer enn
hva de trolig kommende Kapable Multimutasjonene ville gjøre, selv om
de i teorien ville kunne bryte ned hans respiratoriske system
temmelig mye kjappere enn en gulbrun tapet kunne bryte ned noe som
helst.
Arne
kom til seg selv igjen og ble klar over at han fortsatt satt med en
epleskrott i hånda. Han reiste seg fra sofaen, som knirket trist, og
subbet bort til søppelbøtta som var plassert under kjøkkenbenken.
Det håpløse smilet bredte seg atter en gang over ansiktet hans da
han ble klar over at den var helt tom og ren, mens resten av
leiligheten bokstavligtalt var en
søppelbøtte. Han prøvde, men fikk seg ikke til å kaste resten av
eplet der det hørte hjemme. Isteden, latterlig nok, lot fingrene
hans eplet falle elegant ned, rett ved
siden av søppelbøtta. Åh,
herre min Gud! hylte Didrik som en
overoppgitt, sjelsberøvet person uten håp. At
det er faens mulig! Da kan du jo like godt sette den jævla
søplebøtta ut,
hahaha!
“Ja,
seff!“ sa Arne høyt. Av en eller annen grunn han på det nåværende
tidspunkt overhode ikke kunne forstå, var det akkurat som om Didrik
traff spikeren nøyaktig der den skulle treffes. For hvis hele kåken
var en søppelbøtte, og søppelbøtta var ren, da måtte jo den
være kåken og kåken den.
Men kåken kunne ikke være den og i tillegg inneholde den, for det
var det jo selvsagt ikke plass til. Kontradiktoriske
paradokser er moro, tenkte han, og
er for så vidt smør på flesk da et ikke-kontradiktorisk paradoks
selv er et paradoks.
Arne
grublet litt over denne noe merkverdige oppdagelsen av hans spesielle
situasjon. Eller muligens hans helt spesielle syn på en heller
normal huslig tilstand. “Shit, den må virkelig ut,” sa Arne til
seg selv, “ellers vil det ikke gå opp i opp. Det er logisk!” Det
er klart, hadde situasjonen vært hypotetisk. Men i enkeltes
surrealistiske hverdag kunne utrolig nok logikkens lover være
relative, og kunne gjelde både innenfor og utenfor det hypotetiske,
uavhengig av variablene og deres bindende, og i denne situasjon,
fysiske relasjoner.
Det er klart at dersom leiligheten virkelig var
en søppelbøtte, og omvendt, kunne jo
ikke søppelbøtta inneholdt leiligheten, men … jaja.
Med
søppelbøtta godt plantet under armen, tråkket Arne over dørkarmen
og ut i gangen utenfor. Der plasserte han den rett utenfor døren,
slik at den ikke lenger trengte å være inne, og dermed utenfor
direkte fare for å bli møkkete. Milde
himmel, mumlet Didrik, går
det an? Arne tuslet bare fornøyd inn,
låste døra og datt ned i sofaen igjen.
Du
veit at det du gjorde nå var totalt ulogisk, og ikke hadde noen som
helst mening på noen som helst måte? fortsatte
Didrik.
“Så
det er liksom du som
er smart nå, da?” sa Arne, nesten som et barn.
Du
gjorde i alle fall som jeg sa uten at jeg engang var seriøs, hvilket
betyr at jeg har full makt til å modellere deg som jeg føler,
uavhengig om du mener det er riktig eller ikke. Du kan ikke rømme
fra meg, for jeg er deg
… dessverre for meg, hahaha!
Arne
gadd ikke respondere. Han satt der bare og stirret inn i tapeten. Den
evinnelige tapeten han ikke kunne komme fra. Med de små firkantede
rutene overalt. Det var så mange av de at han en gang for et par
uker siden bestemte seg for å telle hvor mange det kunne være, bare
sånn for moroskyld, liksom. Da han nærmet seg seks tusen ruter
allerede før han var ferdig med første veggen, ga han opp.
Men
av ren besettelse tok han seg likevel tid til å regne ut cirka hvor
mange ruter det måtte være på veggene i hele hybelen. Arne
beregnet antallet til resten av rutene på veggen han startet med,
til å være omtrentlig fire tusen. Ergo måtte det befinne seg sånn
nesten, muligens, litt over (eller under) førti tusen ruter på de
fire veggene hybelens stuekjøkken bestod av. Det var selvfølgelig
samme tapeten i hele kåken, så om han skulle beregne hvor mange
ruter det var på både stuekjøkkenet, badet og rommet hans til
sammen, ville han antakelig ha endt på rundt hundretusen
ruter. Arne følte det var slitsomt
mange ruter å putte inn i en så liten kåk. Og nå som vel alle var
gulbrune istedenfor hvite og fine, ble det hele nesten overveldende.
Arne kunne, teknisk sett, vasket veggene og fått sjelefred. På den
annen side var bare tanken så utslitende at han fikk hjerteklapp og
problemer med å slutte å hyperventilere. Dessuten ville det være
mange milliarder andre saker som måtte fikses dersom han først
bestemte seg for å ta i et tak. Alle hårene på det langhårede
vegg til vegg teppet, for eksempel. Og det var ikke få.
Én
gang, allerede i begynnelsen av hans liv i denne Gudsforlatte hybelen
(dog noe mindre forlatt den gangen), ble han nysgjerrig på nøyaktig
hvor mange enkelthår teppet bestod av. Da han kom til førti hår på
én centimeter, trodde han det var på tide å besøke Nøttehuset en
tur hvis han faktisk skulle telle hvert
eneste hår på teppet for hånd. Han gjorde det isteden simpelt ved
å gange førti med så mange centimeter teppet bestod av over hele
kåken. Uten å gå inn på detaljene kom han fram til at det måtte
være omtrentlig seksten millioner hår
på teppet over hele hybelen.
Arne var med andre ord omringet av circa hundretusen ruter og
seksten millioner hår som måtte vaskes og rengjøres, inkludert
alle småhårene sofa- og stoltrekkene bestod av (tralala), og alt
annet som ble møkkete da ting gikk over fra rent til skittent her i
verden. Og siden han også var av den formening at helheten alltid er
mer enn summen av sine deler, betydde det enkelt og greit at han
hadde en helvetes jobb foran seg.
Men
Arne ville ikke
gjøre det. Det var en umulig jobb. Rett og slett uløselig. I alle
fall for kun ett individ, fullstendig på egenhånd. Man måtte jo
være totalt gal for å begynne på en sånn type jobb, og det var
han da så visst ikke!
Roll
on, Sherlock, sa Didrik.
“Jeg er helt utmatta av det her,” sa Arne ut av ingenting og
stakk en finger i øyet. Små lyder kunne høres idet han romsterte
rundt. Det kilte litt under den ene foten.
Skvisj-skvisj-svosj
Drit
i det der’a, herregud, høres ut som noe helt annet, sa
Didrik som den evige kommentatoren Arne aldri ville bli kvitt. Eller
ville han? Ikke faen, meg er’u nærmere
enn om vi hadde vært sydd sammen. Uheldigvis
sant. “Jaja, roll on, selv,” sa Arne og fjerna finger’n fra
øyet.
Jøss,
du svarte tilbake! nesten ropte Didrik.
Det kjentes ut som det var ekko inni tankene til Arne.
Tøffing, hæ? Skikkelig barsk nå, når’u akkurat har kasta bort
kvarte livet ditt på å tenke på at du ikke orker å vaske, fordi
det er så jævla mange ruter på veggene og hår på gulvet. Hæ,
liksom?
Arne
så bare tomt framfor seg. Prøvde å late som ingenting. Han begynte
å plystre en liten skeiv tone.
Plutselig banket det på døren.
***
Haha,
nå blir’e spennende! sa Didrik.
Arne,
på sin side, hadde helt noia. Hvem i all verdens gigantiske
himmelrom var det som ville banke på hos han?!
Han var ikke klar for å snakke med mennesker nå. Hjertet dunket
fortere enn tjue hester på løpebanen en sinnssykt varm dag, og
hendene begynte å svette litervis, faktisk også som på en
sinnssykt varm dag. Han stirret febrilsk rundt seg etter et eller
annet. Han visste ikke hva. Muligens noe å slå med. Eller noe å
gjemme seg bak. Munnen begynte å bli tørr. Tunga kjentes mer og mer
ut som møkkete bomull.
Svaa-daa,
sa Didrik, bare
lukk opp døra, da, hva er så farlig?
“Alt,”
hvisket Arne. “Absolutt alt i hele kosmos er farlig.”
Det begynte å banke hardere på døren. Dog ikke fryktelig mye
hardere.
“Det banker hardere!” ropte-hvisket Arne til seg selv og huket
seg lenger ned i sofaen. “Hva skal jeg gjøre nå?”
Lukk
opp den jævla døra, da!
Arne
visste det var eneste mulighet. Eller vente det ut. Men det visste
han faktisk ikke om han var i stand til å gjennomleve med
bevisstheten i behold. Tenk om det skulle begynne å banke enda
hardere enn (det lille) det allerede gjorde. Tenk om personen ikke
ville gå sin vei. Kanskje det var en type som bare måtte
snakke med han. Og Arne visste da
såpass at man ikke kunne åpne døra når man først hadde ventet
lenge nok med å ikke gjøre det, for da ville jo vedkommende på den
Andre Siden forstå at man først ikke ville åpne, men kun fordi
vedkommende ikke ga seg, ble man faktisk nødt.
Derfor måtte han bestemme seg nå med en eneste gang. Det hadde i
realiteten allerede passert altfor mange sekunder, men han ville
nødig oppleve at personen på Andre Siden skulle bli hissig og bare
fortsette.
Bare
bli ferdig med det, så slipper’u å grue deg mer.
Faktisk det smarteste oppgulpet Didrik hadde hatt på årevis. Arne
var enig. Han følte han holdt på å svime av. “Nei, ikke nå,”
sa han ut i rommet, kanskje ikke helt bestemt, men allikevel. Han
reiste seg opp på bein lagd av en kvalmende blanding gelé og
flytende stearin. Sjanglet videre bort til døren og lente seg mot
dørkarmen, mens bankingen rystet både marg og bein.
Ikke
vær så Drama-Queen, bare få opp døra! sa
Didrik. Ikke stressende i det hele tatt.
Arne
beit seg i leppene, tenkte fuckit!
og bestemte seg. En skjelvende, men målrettet, hånd traff
dørhåndtaket. Han dyttet det ned med en gedigen (psykisk)
kraftanstrengelse. Det virket som det knirket som når to digre,
gamle kirkedører åpner seg, men dette var ikke Frelsen. Dette var
det motsatte, og nå skulle han konfrontere det. Med alt sitt
utslitte mot dro han døren til seg.
Men det funka ikke!
Arne
ble Arne Kaotisk og han kjente han holdt på å kollapse. Døren hans
var boltet fast! Det var dét bankingen var. Det var ingen som ville
snakke med han. Det var noen, kanskje en gruppe mennesker, som ikke
ville at han skulle komme levende gjennom livet. Ironisk nok var det
sånn for alle, men disse menneskene eller muligens enda verre: disse
vesenene var
kommet for å stenge han inne til han gikk tom for mat og ble borte
mye tidligere enn forventet.
Arne kunne kjenne tomheten komme, og det brennende adrenalinet i
årene hans begynte å bli utslitende. Nå kom snart den uunngåelige
utmattelsen etter en langvarig fryktrespons. Organismen ville ikke
tåle en slik påkjenning i lange perioder av gangen. Ble den
ekstreme stressfaktoren i situasjonen ikke mildere innen rimelig kort
tid, ville det kunne føre til døden. Bare av denne vissheten ble
Arne nesten totalt vrak.
Fy
faen så loka du er i huet, du låste
jo døra da du kom inn i stad! Det er du
som har låst den, bare lås opp, sa
Didrik, og Arne ble mer letta enn om han hadde fått vite at han
kunne blitt kvitt Didrik for godt. Didrik var sur, men han var
virkelig tilstede i situasjonen denne gangen.
Arne roa seg et hakk mens bankingen ble enda en smule mer rastløs.
Hvor lang tid hadde passert, mon tro? Tretti sekunder? Førti? Umulig
å si. Nok sagt, han åpnet døren sakte, som om han var
hovedstjernen i en grøsserfilm. Han kunne nesten høre musikken, og
holdt pusten mens den Andre Siden åpenbarte seg.
***
“Haj,” sa en litt eldre utenlandsk mann iført lang beige frakk,
og måne med en stri grå krans rundt på toppen, “Jaj så denne
båtta stå ottafårr dåra di.”
Arne visste ikke hva han skulle si.
Den eldre, utenlandske mannen fortsatte: “Såå, jaj tenkte, shit,
mann, kantje den vare viktig! Såå, jaj tenkte jaj skolle si fra så
do vajt den har kåmmi!” Med en sjokoladefarget, småskrukkete hånd
løftet han søppelbøtta opp i trynet til Arne.
“Øh … takk,” sa Arne. “Jeg …”
Han rakk ikke si mer før den eldre utenlandske mannen rakte fram
sin høyre hånd og smilte med store tenner. “Cadji Bu-Lah, veldi’
higgli‘,” sa han. Da Arne ikke viste noen forståelse av det
Hr.Bu-Lah verken sa eller gjorde, nærmest nappet Hr.Bu-Lah hånden
hans, klemte og ristet godt. “Veldi’ higgli’,” gjentok han.
Arne skviste ut et slags smil og sa: “Arne her, ja, veldig
hyggelig, Hr. …” Han stoppet opp. Med et fårete uttrykk i
ansiktet sa han; “Øh, Hr.Pola.”
“Bu-Lah,” gjentok Hr.Bu-Lah. Smilet var like stort fortsatt.
Øynene hans var bare tynne streker under de store gråsvarte
øyebrynene. “Men ikke tenk på det! Do kan bare kalle maj Cadji!”
Arne begynte å forstå situasjonen. Nå klarte han å smile så det
nesten så ekte ut. “Den er grei, Cadji,” sa han, omtrent
normalt, og tok den rene søppelbøtta si. Han var skeptisk. I et
innslag av rå tøffhet dristet han seg til å spørre: “Bor du
her?”
Cadji ristet på hodet og sa: “Naj, jaj konn vare på besåk hos
min fetter, Badji Bu-Lah. Han bor like rondt hjårnet her i gangen.
Men jaj har vart der, så jaj skal dra hjem nå.” Han stoppet et
lite sekund, stirret innover gangen, og sa; “Såå, vi snakkes
kantje igjen. Kantje aldri. Vem veit, ikke sant?”
“Ja, hvem veit, ikke sant,” gjentok Arne. Skepsisen hans hadde
akkurat ekspandert som popkorn i en mikro.
“Men, jaj må dra nå, så hadet bra!” sa Cadji og forsvant
smilende nedover korridoren, for så å bli borte bak et hjørne.
Arne lukket døren og glodde inngående på bøtta. Den virket lik
som sist gang han så den. Men han hadde en følelse av at det
kanskje var noe annerledes nå.
“Og
dessuten,” sa Arne høyt til det tomme rommet, “det eksisterer
ingen såkalt Badji Bu-Lah her.”