ProsaSnutter: Våken (2012)

 Jeg sitter henslengt i sofaen og glor på TVen. En bolle potetgull ligger som en strandet hval på magen min, og er faretruende nær ved å velte hver gang jeg trekker pusten. Humorøst. En iskald colaboks kommer flyvende gjennom lufta og kræsjer med kjeften min. Brusende svart vann renner nedover halsen og etterlater seg en umiddelbar bane av sprudlende prikking.

"Ah," sier jeg og raper instinktivt. En rein hyllest.

Dunk, dunk, dunk.

"Det er åpent," sier jeg helt sånn passe høyt.

Døra åpner seg, og inn kommer Bolla og hans nye venninne, Evelyn. De drar av seg skoa og slentrer inn i stua.

"Halla på'ræ!" sier Bolla, mens Evelyn kommer bort og gir meg hånda. Jeg rister'n og smiler.

"Halla, halla," sier jeg.

"Driver med?"

"Henger og slenger." Jeg reiser meg fra den svært døsige posisjonen til en noe mer akseptabel positur - konvensjonelt interaksjonsmessigsett, selvsagt. "Dere var ikke akkurat seine idag. Jeg har ikke engang hatt tid til å ta en dusj."

Evelyn detter ned ved siden av Bolla og smiler. "Bolla har insett noen ganske dype greier nå."

"Hehe, vel," sier Bolla og stirrer ned i gulvet.

"Ikke vær blyg," sier Evelyn og slår'n lekent på armen.

"Blyg, du liksom" sier'n og dytter henne, mens han gliser.

Jeg stirrer bare tamt på skuespillet som utspiller seg foran meg, som om det er en helt nøytral komiserie med fake publikumslatter i bakgrunnen.

"Men, okay," sier Bolla til slutt. Han klør seg i det raggete skjegget. "Jeg innså plutselig at jeg løper fra fortiden min ved å ignorere mora og faren min når de prøver å ta kontakt."

Jeg bare glor på'n.

"Greia er at jeg unngår å møte de på grunn av minnene det slipper løs. De er som sultne kjøtere etter forsvarsløse lekkerbisker i fullmånen."

"Poetisk," mumler jeg og tar en slurk til av det sprudlende svarte vannet.

Bolla slipper ut en kort liten latter. "Så, hva tror du?"

"Fortiden er død, min venn," sier jeg og plasserer glasset på bordet. "De du møter idag er ikke de du møtte igår. Alt er annerledes alltid, og så videre."

Evelyn flirer høylytt.

Bolla glor bare ut i ingenting. Til slutt sier han: "Men minnene kommer jo her og nå. Selvom hendelsene skjedde for mange år siden er emosjonene de vekker nå ekte."

Jeg nikker så vidt det er. "Det er riktig, men minnene er basert på noe som ikke eksisterer lenger. Dette betyr derfor at du fortsatt, etter alle disse årene, bærer på noe som er dødt og begravet. Drep det og bli fri fra det, eller la deg selv fortsette å hjemsøkes."

"Hvordan kan jeg drepe minnene mine?" sier Bolla og klør seg i huet.

"Dette er alt selvsagt metaforisk. Det er ikke minnet i seg selv du dreper, men snarere din identifikasjon med at den hendelsen har noe å si for hvem eller hva du er nå, eller noen sinne har vært. Du må se at alt som har hendt er borte nå, det finnes ikke lenger. Det er historie." Jeg veiver litt med henda for dramatisk effekt. "Du må bare se at du eksisterer her og nå, og er helt fri fra alt som har hendt før. Du er ikke bundet av noe som helst - annet enn det du tror du er bundet av."

"Og du er helt sikker på dette?"

Jeg ler. "Nei, jeg veit ikke en dritt. Du må'kke finne på å tro på meg, men du må gjerne finne ut med deg selv om det er sånn eller ikke, hvis du føler det er noe som resonnerer."

Bolla flirer også. "Jeg skjønner."

Evelyn dulter'n i skulderen. "Døh, hvor har du finni han her, egentlig?"

Både Bolla og jeg ler.

*

Bolla og Evelyn har dratt tilbake til hvorhen de kom fra, så jeg tar meg en lang dusj. Deretter kaster jeg på meg noen klær og trasker ut i finværet. Sola er nydelig og alt det der. Livet er poetisk som faen, og det eneste man kan gjøre med det er å nyte det uten å nødvendigvis måtte forstå noe av det. Når alt kommer til alt er hele idéen om at det må være en viss "mening" med Livet i seg selv meningsløs. Så er Livet meningsløst, da? Nei, det er verken med eller uten mening. Det simpelthen er. Kjenner jeg blir litt kvalm og dreper tankerekka.

Tre fugler flyr så lavt at de nesten streifer huet mitt. Jeg gliser og glor opp etter dem, og blir umiddelbart blenda av sola. For øya mine ser det ut som de blir transformert til reint lys og løser seg opp i Alt. Eller ingenting.

Beina mine fører meg først til en liten kiosk hvor det kjøpes en baconpølse og cola. Jeg blir deretter frakta til en benk under et stort majestetisk tre i en av byens mange parker. Kroppen plasserer seg så behagelig som mulig på pinnebenken, og matprogrammet igangsettes. Kjeften kverner pølsa og brødet broderlig, og cola inntas med jevne mellomrom.

Etter maten blir jeg bare sittende på benken. Det er en evighet uten referanser til tid. Mennesker kjapper seg rundt meg på alle kanter, og har visst alltid dårlig tid. De må alltid dra et sted, møte noen, gjøre noe, huske noe, kjøpe noe, hva som helst. Og det er selvfølgelig ikke noe galt i det. Jeg bare skjønner det ikke lenger. Det er helt borte for meg. Så derfor sitter jeg isteden stille på en benk, og beskuer heller verdens selvopprettholdende automatikk fra en viss behagelig avstand. Ikke kald og kynisk, nei, det er ikke mulig. Jeg kan umulig separere meg fra det som foregår rundt meg, så jeg kan ikke være kald og kynisk. Men jeg er ikke nødvendigvis overhjertelig og varm, heller. Det behøves ikke. Det viktigste er at alle får være seg selv og gjøre sin egen greie, noe de selvsagt gjør uavhengig av om jeg mener noe om det eller ikke uansett. Så det etterlater meg her, på en benk i en nydelig park full av grønne farger.

I en uendelighet av mangel på tid er det bare lyset og varmen fra sola som finnes, og lydene av byliv, fugler og barn rundt meg, og stillheten som binder alt som eksisterer sammen i et ikke-fysisk lim. Pusten som går inn og ut i en rolig rytme, hele tiden. Den er en flittig, utrøttelig motor. Jeg lar fokuset mitt gli over fra de ytre stimuli til selve følelsen av kroppen. Når man kjenner på det uten tanker er det helt umulig å si hva det er. Det nærmeste jeg kommer er en følelse av sitring. Jeg soner ut på den følelsen i en halvtime til, mens livet fortsetter å leve seg selv rundt meg, like utrøttelig som pusten.

*

ProsaSnutter: Arnes Kosmos (2007)

Kapittel 1.

Bak lukkede øyne farget solen verden rød. Millioner av fotoreseptorer sendte signaler via den optiske nerven til den primærvisuelle delen bakerst i hjernen og informerte Arne om at en ny dag var blitt født. Før Arne ble seg selv bevisst rev vekkeklokken han hadde fått av sin mor ti år tidligere (en sånn lokomotivklokke som hadde potensialet til å vekke et helt nabolag) han ut av nattens midlertidige dvale. Han sperret øynene opp og ble umiddelbart blendet av det sterke lyset som flommet inn gjennom sprekken i gardinene.

”Grrmbleh,” var det eneste Arne fikk presset ut av den fortsatt delvis paralyserte munnen. En ukontrollert bevegelse sendte hånden hans mot gardinen for å fjerne flombelysningen. En annen bevegelse destruerte hylelydene til lokomotivklokken. Han slapp hodet deretter ned i krateret på puta som hadde dannet seg grunnet kroppens ene posisjon gjennom hele natten.

Arne gned seg i øyekroken og gjespet til kjeven truet med å gå ut av ledd. Han kastet to føtter utfor sengekanten … og rett ned i gårsdagens pizza. ”Jaja,” mumlet han og sparket de siste pizzarestene bortover det langhårete vegg-til-vegg-teppet. Støvsuge måtte han gjøre en eller annen gang uansett. Hybelkaninene hadde vokst seg så digre at de snart ikke lot seg fjerne. De slo til stadighet opp nye kolonier. Arne funderte ofte over hvor lang tid det ville ta før de faktisk muterte og utviklet en slags egen bevissthet (om de ikke allerede hadde gjort det).

Arne mente han var vitne til en slags målrettet panspermi på mikronivå, der tilfeldige støvkorn samlet seg i et bortglemt hjørne, hvor de etter hvert ble flere og flere, til de så dannet hva man gjerne kaller hybelkaniner (disse var dog fortsatt på et tidlig trinn i utviklingen hvor de bare var store ansamlinger av støv, ikke mer og ikke mindre). Men deretter ville ting skje. Mikroorganismene på de forskjellige støvklasene ville mikses og blandes, og med alle matrestene, døde hudceller og annet skitt som etter en god stund også samlet seg opp, var det heller ikke mangel på næring for de små, nyetablerte organismene. Disse ville ete, drite og lage flere av seg selv, enten ved kloning via celledeling eller den mer normale parringsprosessen de fleste av oss kjenner til. Ettersom disse ble flere ville det oppstå grupper av kolonier på forskjellige steder av det gitte rom, hvor de så ville utvikle seg i ulike retninger av hverandre, da ingen ville ha det nøyaktig samme miljøet i sitt mikroøkosystem. Arne visste at det var på dette nivået i utviklingen man virkelig burde plukke fram O store Støvsuger dersom man enda skulle ha noen som helst sjanse til å igjen bli husets herre. Lot man være å hente O store Støvsuger, vel, da kunne man like godt la være å komme tilbake til rommet.

For neste trinn på utviklingens stige var av det mer bisarre slaget. Her begynte organismene å danne samfunn hvor de fordelte seg jevnt over hele det gitte rommets flate (altså eventuelt hybelens gulv). Etter flere uker (muligens måneder) hadde de forskjellige organismene utviklet seg i så forskjellige retninger at dersom de nå skulle finne på å blande seg med organismene fra andre deler av rommet, ville det oppstå noe Arne kalte Kapable Multimutasjoner, som enkelt fortalt ville være en biologisk sammensmeltning av organismer. Her kunne man ikke lenger forutsi framtiden, da naturen alltid ville finne sin særegne løsning. Disse nye, oppgraderte mikroorganismene kunne, om mulig, bli større enn sine forgjengere (og deretter større og enda større), slik at de til slutt kunne infisere husets egentlige herre, i dette tilfellet Arne selv. På denne måten kunne man bli drept av sine en gang så uskyldige hybelkaniner. Dette var dog ikke noe folk generelt var opplyste om, da ingen lot det gå så langt. Folk hadde hva Arne hadde gitt navnet Innebygd Kaninaversjon, som gjorde det umulig for gjennomsnittsmennesket å holde ut et liv med støv til langt oppover veggene. Man ville derfor nødvendigvis alltid drepe det onde lenge før det fikk en egen vilje.

Arne gjespet igjen. Han tok med seg halvliterscolaflasken med vann fra kvelden før og labbet bort til vasken i rommet ved siden av, der både kjøkken og stue delte sin eksistens.

Det knaste i diverse smuler under de nakne føttene hans. ”Kaninfor,” sa han og gliste, uten å vite hvorfor. Det var jo bare tragisk. Tragisk ekkelt.

Springen gurglet et eller annet motvillig før den omsider bestemte seg for å samarbeide enda en gang. Vann rant ut av den og fylte colaflasken med forhåpentligvis friskt vann. Arne lagde en grimase, men svelget unna. Smaken av klor var jaggu digg! Virkelig rikmannsvann, dette her, ja.

På vei bort til sofaen på andre siden av kjøkkenstua sparket Arne bort noen digre kaniner som blafret over teppet (ja, de teite huseierne hadde faktisk dekket hele hybelen med det samme langhårete teppet). Han fikk nesten grøsninger av tanken på at han nå brøt opp allerede veletablerte kolonier og sendte de veggimellom slik at de kunne bli enda flere enn de alt var.

Sofaen var ikke stort bedre. Man puttet heller fingrene ned i en boks med biller og maur enn ned mellom putene på denne sofaen. Men det var en tanke Arne ikke tenkte. Arne prøvde i det hele tatt å tenke minst mulig på sine hjemlige omgivelser. Grunnen var at han rett og slett ikke orket å gjøre noe med det. For noen måneder siden kunne han gjort noe med det. Den gangen var det fortsatt håp for hybelen. Nå, derimot, hadde søppelet og rotet tatt totalt overhånd.

Piss, selvfølgelig. Man kunne alltid fikse opp ting. Ingenting var for seint. Arne brydde seg bare ikke. Han visste at dersom huseierne plutselig en dag skulle finne på å stikke hodene sine inn døren med de store, påklistrede smilene sine, ville smilene forsvinne som hobbysatanister en dag de virkelig fikk se Satan, og Arne ville få to valg; rydde, vaske, pusse, polere og (ikke minst) støvsuge, eller rett og slett flytte og få tilsendt vaskebyråregningen til den nye adressen han måtte bli nødt til å finne seg. Hva han ville gjøre i en slik situasjon ante han ikke. Ta opp kampen mot mikroorganismene, eller finne nytt sted med nye utviklingsmuligheter? Vel, det var nettopp dét han prøvde å ikke tenke på.

***

Etter en tur i den ikke akkurat nydelige dusjen og en samtale med en sløv barberhøvel var Arne på vei til jobb. Eller, jobb og jobb, Frøken Blomst, folk skulle få morgenavisen til morgenkaffen sin til rett tid på morgenen.

Jepp, avisbud var drømmen over alle drømmer for en som hadde det best i sin egen lille, surrealistiske verden. Det eneste han trengte å vite var når han skulle stå opp (presis klokken fire hver natt, eller morgen, eller noe), og hvor avisene skulle leveres.

Arne var av de få mennesker som helst glemte hvor i universet han befant seg, og snakket heller med fugler og fisk enn med folk. Problemet var åpenbart at de få gangene han faktisk var nødt til å kommunisere og dele overflatiske fonetiske ytringer med andre mennesker, ble det i det hele tatt ganske vanskelig å relatere til den verden de levde i, da den verden han levde i var lokalisert et totalt annet sted.

Den blå, stygge vognen han måtte frakte avisene i sto fastlåst til sin faste lysstolpe. Fire digre stabler med morgenutgaven av Fjollenytt (enda et av Arnes egenkomponerte begreper for å gjøre virkeligheten enda et hakk mindre virkelig) lå ved siden av vognen, surret sammen med en slags tråd han måtte kutte over med en skarp liten blå dings. I tillegg hadde han en plastikkbelagt blå bok hvor alle adresser, gatenumre og veinavn sto innskrevet. Bare sånn for sin egen skyld hadde Arne tatt seg tid til å forandre alle adresser og veinavn. Det var bedre sånn. Mindre alvorlig og viktig. Første adresse Fjollenytt skulle leveres til het for eksempel Apeveien.13.B., hvor Arne visste det var en stor bavian av en enkemann som skulle lese de dårlige nyhetene for å kickstarte dagen. Kom Arne for sent til den spesifikke adressen, sto bavianen ute på trappen og ventet med en lang pekende og dirrende finger, pluss et drøss negativt ladede ord kledd i dårlig syntaks.

Tråden ble kuttet og avisene kastet i den blå vognen. Arne var svett allerede. Fire om natta (eller morgenen, eller osv.), men sola heitere enn radioaktiv stråling. Det var muligens overdrevet med en jakke over den feite hettegenseren han ubevisst hadde skvist overkroppen sin inn i. Han sippet opp glidelåsen og kastet jakken ned sammen med avisene, deretter låste han opp kjettingen vognen var låst til lyktestolpen med, og ”dagen” var i gang.

Etter Apeveien.13.B. kom Fisefjottgata.2.F, og etter den var det tid for Bikkjebrunøyestien.42.D. (Arne hadde omdøpt den spesifikke ”stien” til dette da alle mulige folk luftet bikkjene sine der omtrent tjuefire timer i døgnet, og det uten å plukke opp dritten de så fint plasserte oppetter søplekasser og lyktestolper). Ikke uventet spaserte en gammel mann med to digre schæfere rolig bortover grusen i den stekende natt/morgensolen. Småstein knaste under hvite joggesko med store sløyfer som subbet etter.

Arne ristet subtilt på hodet. Frivillig ute midt på natta, jævla gærning, tenkte han. Ikke at du er den rette til å kalle noen for en jævla gærning, da, tilføyde stemmen i hodet hans, eller ”Didrik”, som han begynte å kalle den noen år tidligere, da den dukket opp mer og mer konsistent. Den gamle mannen hevet brynet, mumlet et eller annet til de to hårete, siklende dyrene og lagde et nesten uhørlig fnys i Arnes retning. Han hørte nok hva du sa, kommenterte Didrik i hodet hans igjen. Neh, det e’kke mulig. Aldri i verden, svarte han stemmen idet en avis havnet på dørmatten til et stort hvitt hus.

I den perifere delen av synsfeltet la Arne merke til at en gardin kjapt ble dratt til side i ett av vinduene. Noen mennesker var rett og slett oppe hele døgnet for å skule ut mellom sprekkene i gardinene for hele tiden å være oppdatert med hva folk gjorde rett utenfor huset deres. Og da spesielt avisbudet som dumper innom midt på lyse natta! Arne gliste igjen. Yeah, right. Han dro vognen videre.

Småfugler kvitret lykkelig uvitende om verdens ondskap i trærne som hang rundt stien og husene som evig stående søvngjengere. Arne stoppet noen sekunder helt opp, lente seg over vognen og stirret på de kvitrende vesenene der oppe blant grønne blader. Han følte han nesten var beslektet med dem. På en måte var han like fri, eller fanget. Verden folk generelt levde i ble mer og mer fjern, mens hans egen verden stadig ble mer omfattende og bevissthetsoppslukende. ”Pip, pip,” sa han før vandringen igjen fortsatte.

***

Den korteste av de to pilene på klokken hadde slept seg forbi tallet seks. Mørke skyer samlet seg plutselig foran solen idet Arne kastet fra seg den siste avisen på ruta for denne gang. Var det en sammenheng? Arne gliste og ristet bort de fjerne tankene. Han låste vognen fast i lyktestolpen, og kastet tre Fjollenytt som var blitt til overs. Han kunne selvfølgelig tatt i alle fall én av avisene med tilbake, men hva skulle han vel med nyheter fra en verden som interesserte han midt i mandeløyet?

Skyene truet med regn og torden og gudene visste hva. Den eneste sammenhengen i dette kaoset måtte være at Arne tross alt tok med jakken. Han sippet den på seg og kjente armmusklene verke etter å ha dratt den tunge (slave)vognen hver dag hele uka, som kjentes uendelig. Arne var sliten og tørst. Tunga kjentes ut som en diger, død hybelkanin. Tørr og jævlig. Og i dette nuet utviklet koloniene i hybelen seg ytterligere. Han ante ikke hvilket nivå de forskjellige var havnet på, men det kunne ikke være lenge igjen før de Kapable Multimutasjonene ville finne sted. Faens ekle støvklasete mikroorganismer, tenkte han og bet tennene sammen i ren avsky for sitt eget hjem.

Det begynte å blåse. Kjipt. Morgenen begynte så bra. Fuglene sang og alt var koselig. Nå skulle det visst bli drittvær. Det måtte være en grunn til det. En eller annen sammenheng i det hele. Det var fredag. Slutt på Fjollenytt. Slutt på uka. Slutt på sola. Og, ikke minst, slutt på Arnes saliva.

***

En times tid seinere åpnet de første matbutikkene. De mekaniske dørene gled til hver sin side, og Arne kunne nærmest føle hvordan kameralinsene rundt om i butikken holdt øye med han. I dette nuet satt det antakelig ansatte og knasket popkorn og gliste av at han stirret så mye fra side til side med muligens litt for åpne øyne. Hånden hans dro til seg en handlevogn.

Verden måtte da være avhengig av alle disse vognene som vokste opp overalt. Folkevogner, barnevogner, husvogner, vogntog, (selvfølgelig) blå avisvogner, og nå altså i tillegg den geniale handlevognen. Han dyttet den bortover butikklinoleumen og merket at ordet vogn ga mindre og mindre mening for hver gang den fonologiske loopen i hans indre øre repeterte det.

To av de små vognhjulene hylte febrilsk etter olje som kunne fikse de stakkars leddene deres. Hjulhylingen forsterket liksom stirringen fra kameraene i taket. Arne skulte opp mot dem. De er der bare for å fakke drittunger med lange fingre, tenkte han, logisk nok. Men rasjonelle tanker slo ikke akkurat an i hans noe svevende kognitive mønster. Eller kanskje de er der for å registrere hvilke folk som plukker hva slags varer ...

Det var én annen kunde i hele butikken. En gammel dame med grå hatt og en kvasiduskete rosa fjær stikkende rett opp som en litt for erigert … flaggstang. Hun hadde hvite sko, eller støvletter, som hun sikkert foretrakk å kalle dem, som klakket en og en halv gang for hvert skritt hun tok. Klakkingen sendte sine vibrasjoner gjennom hele butikken og minnet Arne om trekkoppløstenner. Hun holdt en stor pose bikkjemat mellom de skrøpelige hendene, og studerte den kritisk.

Sykt så mange gamle mennesker med en ting for hunder og hvite fotplagg det skulle være ute i dag, da, raste ”Didrik”.

Gamlemor, tydelig overbevist, plasserte bikkjematen i handlevognen og trillet videre innover butikken, som om alt var normalt.

Klakk-akk, klakk-akk, klakk-akk.

For å roe nervene plystret Arne litt for seg selv mens han gransket noen pakker fryste kyllingvinger. Han fikk nesten vann i munnen. Stekte kyllingvinger hadde vært noe. Herregud, bare lukten var nydelig. Men en klump dukket plutselig opp under adamseplet hans da han ad assosiasjonens vei tenkte på de lykkelige, uvitende småfuglene han så bare noen timer tidligere. De han følte seg beslektet med. Og der lå vingene deres. Avkappede, kalde og døde. Verden var ond. Veldig ond. Bare i denne ene frysedisken måtte det ligge minst tjuefem poser med frosne kyllingvinger. Man kunne regne med det var circa førti-femti vinger i hver pose, noe som betydde at det var mellom tjue og tretti døde kyllinger for hver pose. Alt i alt betydde det at bare i denne ene frysedisken var det muligens syvhundreogfemti døde kyllinger som hadde bidratt med vinger til sultne, slafsende folk som heller kunne spist grønnsaker.

Arne la med ett merke til alle pakkene med kyllinglår, halve kyllinger, hele kyllinger (både stekte og ustekte) og alle typer kyllingfileter som poserte kameratslig ved siden av posene med kyllingvinger. Han visste ikke hvor mange døde kyllinger det var i frysedisken. Han visste heller ikke hvor mange døde kyllinger det lå i alle frysedisker verden over til sammen. Men én ting var sikkert, og det var at mange millioner fuglelik lå klare til å bli fortært av mennesketenner i dette øyeblikk. Han ble nesten svimmel av å tenke på hvor mange hundre millioner kyllinger det var som gikk med globalt på bare én uke. Bare tanken på alle de glupske kjevene og tennene som jobbet med å maltraktere kyllingkropper verden rundt i dette sekund …

”Unnskyld?”

Stemmen røsket Arne rett ut av kyllingenes grusomme virkelighet, og så en noe lavere jente kledd i grønne butikklær stirre opp på han. ”Ja?” nesten hvisket han.

Hun hevet armene og skuldrene som en spørrende italiener. ”Vel, jeg lurte egentlig bare på om du skal ha noe eller ikke?”

Arne, på sin side, hevet det ene brynet, som en uforstående person. ”Hæ?” Nå er’u ferska! sa Didrik. Nå veit dem at du tenker dritt om kyllingmentaliteten deres!

”Nei, altså,” fortsatte hun, ”vi har egentlig en policy som sier at vi ikke skal forstyrre kunder, men du har stått og sett ned på de kyllingvingene i nærmere tjue minutter nå, så jeg ble litt usikker på hva du egentlig drev med,” forklarte hun og smilte med halve munnen.

Haha! Nå er’u så jævlig ferska! fortsatte Didrik. Hold kjeft! Svarte Arne. Til jenta sa han, noe ustø: ”Oi, virkelig?”

Smilet hennes ble enda skjevere. ”Øh, ja …?”

Arne måtte da virke som den fjerne tullingen, for hun begynte å se rundt seg, som for å forsikre seg om at ingen bevitnet århundrets pinligste samtale. ”Jeg beklager virkelig,” sa han og tvang fram en usikker liten latter. ”Jeg har vært våken siden klokka tre i natt, og er helt utkjørt.” Han stirret ned på skotuppene sine. ”Da hender det jeg detter helt ut og på en måte ”sovner” der jeg står, ikke meningen. Jeg prøver meg ikke på noe faenskap. Skal ikke stjele noe eller noe som helst.” Han så opp igjen, og prøvde seg på et smil.

”Okay, da så. Det visste jeg ikke. Beklager,” sa hun, gned håndbaken over pannen og trippet bort fra han. Kanskje litt for fort, faktisk.

Arne inhalerte dypt, prøvde å ikke tenke på at de helvetes kameraene nå hadde tjue minutter film hvor han bare stirret tomt ned i en frysedisk. Han tok et siste kikk på kyllingene og plukket med seg noen epler og pærer isteden.

Kapittel 2.

Vel hjemme ble Arne sittende i sofaen, gnafsende på et eple med blikket limt fast i veggen. Han hadde fortsatt indre skjelvinger etter assosiasjonsangrepet han fikk av kyllingene. Det hele eskalerte til uante høyder da han på vei hjem førte tankene videre til alle dyr man kunne kjøpe på butikken, for deretter å kaste de brutalt oppdelte bitene deres ned i en eller annen stekepanne for å klargjøre festmåltidet. Dette var selvfølgelig hyklerske tanker, da Arne selv var en av dyrenes fortærere. Kjøtt var nam, enkelt og greit. Men muligens ikke igjen før neste uke, tenkte han og svelget den siste spisbare delen av eplet. Magen hans rumlet.

         Veggen, eller nærmere bestemt tapeten, hadde en gang i tiden vært like lys som håpet til et nyfødt vesen om å leve et langt og sunt liv. Nå var den blass gulbrun som en toksisk syntese av biologiske ekskrementer og sekreter. Arne klarte ikke å ta øynene bort fra det. Det var rett og slett for kvalmende. Men du liker det litt, klukket Didrik. Ditt ekle svin, du liker å gni deg rundt i din egenproduserte dynge av søppel. Herregud, et hvert menneske klarer å finne fram en liten støvsuger, mopp, eller, måtte Gud forby, en simpel klut dyppa i vann. Bare ikke du, ditt møkkete, ekle svin. Men noen stakkars døde kyllingvinger klarer du ikke å spise. Gid, for et moralsk opphøyd vesen du er!

          “Hold kjeft, spyttklyse,” svarte Arne ut i rommet, “du aner ikke engang hva du snakker om.” Han måtte glise av sin egen form for hva det nå enn var … humor, kanskje. Tvangstanker? Meget mulig, men selv dét kunne karakteriseres som humor i visse tilfeller. Arne tenkte at slike ting hadde like mye å gjøre med hvordan enkeltmennesket persiperte sin situasjon, som noe annet. Direkte patologisk ble det nok ikke før det enkelte individet selv følte seg overmannet og ikke var i stand til å handle utenom. Didrik var kun en indre stemme, ingenting Arne var redd for, eller noe han trodde kunne komme til å styre hans tanker slik besatte mennesker ble kontrollert av sine demoner. Didrik var kun en syrlig smak i en ellers så, tja, alt annet enn normal hverdag.

           Men så var det den tapeten som var klistret på veggen, da. Den plaget Arne mer enn Didrik, og mer enn de livløse kyllingvingene, og mer enn de to gamle menneskene han hadde sett tidligere samme dag med en ting for hunder og hvite sko. Det plaget han til og med mer enn hva de trolig kommende Kapable Multimutasjonene ville gjøre, selv om de i teorien ville kunne bryte ned hans respiratoriske system temmelig mye kjappere enn en gulbrun tapet kunne bryte ned noe som helst.

          Arne kom til seg selv igjen og ble klar over at han fortsatt satt med en epleskrott i hånda. Han reiste seg fra sofaen, som knirket trist, og subbet bort til søppelbøtta som var plassert under kjøkkenbenken. Det håpløse smilet bredte seg atter en gang over ansiktet hans da han ble klar over at den var helt tom og ren, mens resten av leiligheten bokstavligtalt var en søppelbøtte. Han prøvde, men fikk seg ikke til å kaste resten av eplet der det hørte hjemme. Isteden, latterlig nok, lot fingrene hans eplet falle elegant ned, rett ved siden av søppelbøtta. Åh, herre min Gud! hylte Didrik som en overoppgitt, sjelsberøvet person uten håp. At det er faens mulig! Da kan du jo like godt sette den jævla søplebøtta ut, hahaha!

          “Ja, seff!“ sa Arne høyt. Av en eller annen grunn han på det nåværende tidspunkt overhode ikke kunne forstå, var det akkurat som om Didrik traff spikeren nøyaktig der den skulle treffes. For hvis hele kåken var en søppelbøtte, og søppelbøtta var ren, da måtte jo den være kåken og kåken den. Men kåken kunne ikke være den og i tillegg inneholde den, for det var det jo selvsagt ikke plass til. Kontradiktoriske paradokser er moro, tenkte han, og er for så vidt smør på flesk da et ikke-kontradiktorisk paradoks selv er et paradoks.

           Arne grublet litt over denne noe merkverdige oppdagelsen av hans spesielle situasjon. Eller muligens hans helt spesielle syn på en heller normal huslig tilstand. “Shit, den må virkelig ut,” sa Arne til seg selv, “ellers vil det ikke gå opp i opp. Det er logisk!” Det er klart, hadde situasjonen vært hypotetisk. Men i enkeltes surrealistiske hverdag kunne utrolig nok logikkens lover være relative, og kunne gjelde både innenfor og utenfor det hypotetiske, uavhengig av variablene og deres bindende, og i denne situasjon, fysiske relasjoner. Det er klart at dersom leiligheten virkelig var en søppelbøtte, og omvendt, kunne jo ikke søppelbøtta inneholdt leiligheten, men … jaja.

           Med søppelbøtta godt plantet under armen, tråkket Arne over dørkarmen og ut i gangen utenfor. Der plasserte han den rett utenfor døren, slik at den ikke lenger trengte å være inne, og dermed utenfor direkte fare for å bli møkkete. Milde himmel, mumlet Didrik, går det an? Arne tuslet bare fornøyd inn, låste døra og datt ned i sofaen igjen.

          Du veit at det du gjorde nå var totalt ulogisk, og ikke hadde noen som helst mening på noen som helst måte? fortsatte Didrik.

           “Så det er liksom du som er smart nå, da?” sa Arne, nesten som et barn.

          Du gjorde i alle fall som jeg sa uten at jeg engang var seriøs, hvilket betyr at jeg har full makt til å modellere deg som jeg føler, uavhengig om du mener det er riktig eller ikke. Du kan ikke rømme fra meg, for jeg er deg … dessverre for meg, hahaha!

          Arne gadd ikke respondere. Han satt der bare og stirret inn i tapeten. Den evinnelige tapeten han ikke kunne komme fra. Med de små firkantede rutene overalt. Det var så mange av de at han en gang for et par uker siden bestemte seg for å telle hvor mange det kunne være, bare sånn for moroskyld, liksom. Da han nærmet seg seks tusen ruter allerede før han var ferdig med første veggen, ga han opp.

           Men av ren besettelse tok han seg likevel tid til å regne ut cirka hvor mange ruter det måtte være på veggene i hele hybelen. Arne beregnet antallet til resten av rutene på veggen han startet med, til å være omtrentlig fire tusen. Ergo måtte det befinne seg sånn nesten, muligens, litt over (eller under) førti tusen ruter på de fire veggene hybelens stuekjøkken bestod av. Det var selvfølgelig samme tapeten i hele kåken, så om han skulle beregne hvor mange ruter det var på både stuekjøkkenet, badet og rommet hans til sammen, ville han antakelig ha endt på rundt hundretusen ruter. Arne følte det var slitsomt mange ruter å putte inn i en så liten kåk. Og nå som vel alle var gulbrune istedenfor hvite og fine, ble det hele nesten overveldende.

            Arne kunne, teknisk sett, vasket veggene og fått sjelefred. På den annen side var bare tanken så utslitende at han fikk hjerteklapp og problemer med å slutte å hyperventilere. Dessuten ville det være mange milliarder andre saker som måtte fikses dersom han først bestemte seg for å ta i et tak. Alle hårene på det langhårede vegg til vegg teppet, for eksempel. Og det var ikke få.

           Én gang, allerede i begynnelsen av hans liv i denne Gudsforlatte hybelen (dog noe mindre forlatt den gangen), ble han nysgjerrig på nøyaktig hvor mange enkelthår teppet bestod av. Da han kom til førti hår på én centimeter, trodde han det var på tide å besøke Nøttehuset en tur hvis han faktisk skulle telle hvert eneste hår på teppet for hånd. Han gjorde det isteden simpelt ved å gange førti med så mange centimeter teppet bestod av over hele kåken. Uten å gå inn på detaljene kom han fram til at det måtte være omtrentlig seksten millioner hår på teppet over hele hybelen.

            Arne var med andre ord omringet av circa hundretusen ruter og seksten millioner hår som måtte vaskes og rengjøres, inkludert alle småhårene sofa- og stoltrekkene bestod av (tralala), og alt annet som ble møkkete da ting gikk over fra rent til skittent her i verden. Og siden han også var av den formening at helheten alltid er mer enn summen av sine deler, betydde det enkelt og greit at han hadde en helvetes jobb foran seg.

             Men Arne ville ikke gjøre det. Det var en umulig jobb. Rett og slett uløselig. I alle fall for kun ett individ, fullstendig på egenhånd. Man måtte jo være totalt gal for å begynne på en sånn type jobb, og det var han da så visst ikke!

              Roll on, Sherlock, sa Didrik.

           “Jeg er helt utmatta av det her,” sa Arne ut av ingenting og stakk en finger i øyet. Små lyder kunne høres idet han romsterte rundt. Det kilte litt under den ene foten.

             Skvisj-skvisj-svosj

         Drit i det der’a, herregud, høres ut som noe helt annet, sa Didrik som den evige kommentatoren Arne aldri ville bli kvitt. Eller ville han? Ikke faen, meg er’u nærmere enn om vi hadde vært sydd sammen. Uheldigvis sant. “Jaja, roll on, selv,” sa Arne og fjerna finger’n fra øyet.

          Jøss, du svarte tilbake! nesten ropte Didrik. Det kjentes ut som det var ekko inni tankene til Arne. Tøffing, hæ? Skikkelig barsk nå, når’u akkurat har kasta bort kvarte livet ditt på å tenke på at du ikke orker å vaske, fordi det er så jævla mange ruter på veggene og hår på gulvet. Hæ, liksom?

Arne så bare tomt framfor seg. Prøvde å late som ingenting. Han begynte å plystre en liten skeiv tone.

            Plutselig banket det på døren.

***

Haha, nå blir’e spennende! sa Didrik.

          Arne, på sin side, hadde helt noia. Hvem i all verdens gigantiske himmelrom var det som ville banke på hos han?! Han var ikke klar for å snakke med mennesker nå. Hjertet dunket fortere enn tjue hester på løpebanen en sinnssykt varm dag, og hendene begynte å svette litervis, faktisk også som på en sinnssykt varm dag. Han stirret febrilsk rundt seg etter et eller annet. Han visste ikke hva. Muligens noe å slå med. Eller noe å gjemme seg bak. Munnen begynte å bli tørr. Tunga kjentes mer og mer ut som møkkete bomull.

             Svaa-daa, sa Didrik, bare lukk opp døra, da, hva er så farlig?

             “Alt,” hvisket Arne. “Absolutt alt i hele kosmos er farlig.”

             Det begynte å banke hardere på døren. Dog ikke fryktelig mye hardere.

           “Det banker hardere!” ropte-hvisket Arne til seg selv og huket seg lenger ned i sofaen. “Hva skal jeg gjøre nå?”

             Lukk opp den jævla døra, da!

           Arne visste det var eneste mulighet. Eller vente det ut. Men det visste han faktisk ikke om han var i stand til å gjennomleve med bevisstheten i behold. Tenk om det skulle begynne å banke enda hardere enn (det lille) det allerede gjorde. Tenk om personen ikke ville gå sin vei. Kanskje det var en type som bare måtte snakke med han. Og Arne visste da såpass at man ikke kunne åpne døra når man først hadde ventet lenge nok med å ikke gjøre det, for da ville jo vedkommende på den Andre Siden forstå at man først ikke ville åpne, men kun fordi vedkommende ikke ga seg, ble man faktisk nødt. Derfor måtte han bestemme seg nå med en eneste gang. Det hadde i realiteten allerede passert altfor mange sekunder, men han ville nødig oppleve at personen på Andre Siden skulle bli hissig og bare fortsette.

             Bare bli ferdig med det, så slipper’u å grue deg mer.

            Faktisk det smarteste oppgulpet Didrik hadde hatt på årevis. Arne var enig. Han følte han holdt på å svime av. “Nei, ikke nå,” sa han ut i rommet, kanskje ikke helt bestemt, men allikevel. Han reiste seg opp på bein lagd av en kvalmende blanding gelé og flytende stearin. Sjanglet videre bort til døren og lente seg mot dørkarmen, mens bankingen rystet både marg og bein.

            Ikke vær så Drama-Queen, bare få opp døra! sa Didrik. Ikke stressende i det hele tatt.

          Arne beit seg i leppene, tenkte fuckit! og bestemte seg. En skjelvende, men målrettet, hånd traff dørhåndtaket. Han dyttet det ned med en gedigen (psykisk) kraftanstrengelse. Det virket som det knirket som når to digre, gamle kirkedører åpner seg, men dette var ikke Frelsen. Dette var det motsatte, og nå skulle han konfrontere det. Med alt sitt utslitte mot dro han døren til seg.

            Men det funka ikke!

           Arne ble Arne Kaotisk og han kjente han holdt på å kollapse. Døren hans var boltet fast! Det var dét bankingen var. Det var ingen som ville snakke med han. Det var noen, kanskje en gruppe mennesker, som ikke ville at han skulle komme levende gjennom livet. Ironisk nok var det sånn for alle, men disse menneskene eller muligens enda verre: disse vesenene var kommet for å stenge han inne til han gikk tom for mat og ble borte mye tidligere enn forventet.

        Arne kunne kjenne tomheten komme, og det brennende adrenalinet i årene hans begynte å bli utslitende. Nå kom snart den uunngåelige utmattelsen etter en langvarig fryktrespons. Organismen ville ikke tåle en slik påkjenning i lange perioder av gangen. Ble den ekstreme stressfaktoren i situasjonen ikke mildere innen rimelig kort tid, ville det kunne føre til døden. Bare av denne vissheten ble Arne nesten totalt vrak.

           Fy faen så loka du er i huet, du låste jo døra da du kom inn i stad! Det er du som har låst den, bare lås opp, sa Didrik, og Arne ble mer letta enn om han hadde fått vite at han kunne blitt kvitt Didrik for godt. Didrik var sur, men han var virkelig tilstede i situasjonen denne gangen.

          Arne roa seg et hakk mens bankingen ble enda en smule mer rastløs. Hvor lang tid hadde passert, mon tro? Tretti sekunder? Førti? Umulig å si. Nok sagt, han åpnet døren sakte, som om han var hovedstjernen i en grøsserfilm. Han kunne nesten høre musikken, og holdt pusten mens den Andre Siden åpenbarte seg.

***

“Haj,” sa en litt eldre utenlandsk mann iført lang beige frakk, og måne med en stri grå krans rundt på toppen, “Jaj så denne båtta stå ottafårr dåra di.”

            Arne visste ikke hva han skulle si.

           Den eldre, utenlandske mannen fortsatte: “Såå, jaj tenkte, shit, mann, kantje den vare viktig! Såå, jaj tenkte jaj skolle si fra så do vajt den har kåmmi!” Med en sjokoladefarget, småskrukkete hånd løftet han søppelbøtta opp i trynet til Arne.

            “Øh … takk,” sa Arne. “Jeg …”

            Han rakk ikke si mer før den eldre utenlandske mannen rakte fram sin høyre hånd og smilte med store tenner. “Cadji Bu-Lah, veldi’ higgli‘,” sa han. Da Arne ikke viste noen forståelse av det Hr.Bu-Lah verken sa eller gjorde, nærmest nappet Hr.Bu-Lah hånden hans, klemte og ristet godt. “Veldi’ higgli’,” gjentok han.

           Arne skviste ut et slags smil og sa: “Arne her, ja, veldig hyggelig, Hr. …” Han stoppet opp. Med et fårete uttrykk i ansiktet sa han; “Øh, Hr.Pola.”

           “Bu-Lah,” gjentok Hr.Bu-Lah. Smilet var like stort fortsatt. Øynene hans var bare tynne streker under de store gråsvarte øyebrynene. “Men ikke tenk på det! Do kan bare kalle maj Cadji!”

         Arne begynte å forstå situasjonen. Nå klarte han å smile så det nesten så ekte ut. “Den er grei, Cadji,” sa han, omtrent normalt, og tok den rene søppelbøtta si. Han var skeptisk. I et innslag av rå tøffhet dristet han seg til å spørre: “Bor du her?”

          Cadji ristet på hodet og sa: “Naj, jaj konn vare på besåk hos min fetter, Badji Bu-Lah. Han bor like rondt hjårnet her i gangen. Men jaj har vart der, så jaj skal dra hjem nå.” Han stoppet et lite sekund, stirret innover gangen, og sa; “Såå, vi snakkes kantje igjen. Kantje aldri. Vem veit, ikke sant?”

           “Ja, hvem veit, ikke sant,” gjentok Arne. Skepsisen hans hadde akkurat ekspandert som popkorn i en mikro.

           “Men, jaj må dra nå, så hadet bra!” sa Cadji og forsvant smilende nedover korridoren, for så å bli borte bak et hjørne.

           Arne lukket døren og glodde inngående på bøtta. Den virket lik som sist gang han så den. Men han hadde en følelse av at det kanskje var noe annerledes nå.

         “Og dessuten,” sa Arne høyt til det tomme rommet, “det eksisterer ingen såkalt Badji Bu-Lah her.”

ProsaSnutter: Ukjent (2010)

1. Amanda, Marcus, Gustav og Sofie

De hadde drukket altfor mye. Og røyket for mye. Så nå satt de bare og stirret på hverandre som tomme, døde lik. De hadde sittet sånn det siste kvarteret, med åpne munner og smale øyne. Bare sittet og glodd som om det ikke var noen hjemme hos noen av dem. De satt to på hver sin side av bålet. Forsvant inn i øynene på den som satt mot seg på den andre siden av de knitrende, levende flammene. Det var blitt mørkt nå. Snarere helt svart. Det var overskyet så ikke engang månen syntes på himmelen. Kun et svakt lysere punkt på en klase av skyer som røpte hvor månen befant seg. Stille var det også. Stillere enn jordkloden dagen etter apokalypsen. Ikke så mye som en gammel ugle prøvde å lage lyd i skogen som hang majestetisk over dem. Det var ikke varmt. Det var ikke kaldt, heller. Det var akkurat passe. Akkurat perfekt for en svadatur ut i skauen for fire litt for gamle folk til å kalle seg ungdommer.

Amanda var den første som brøt den, virket det som, eviglange stillheten. Hu sprakk og ut kom tidenes sprutlatter (eller skitlættis, som Gustav ville kalt det). Etter noen minutter med hemningsløs lættis sa hun: «Fy faen, Marcus, du skulle sett øya dine nå!»

Marcus, som satt på andre siden av flammene, og hadde tydeligvis vært rimelig langt borte i sin egen verden, skvatt til som om noen hadde nappet han i øreflippen med en tang. «Hæ, hva?» sa han. «Hva snakker du om, er det noe rart i øya mine?»

Dette, selvsagt, gjorde bare at Amandas latterkrampe begynte på nytt. Hu hylte ut i nattemørket som en parringsklar villku. «Haaahaahaa, Marcus! Det er nok i huet mitt det foregår, men det dukka liksom opp i øya dine,» pressa hu fram mellom latterhikstene.

Sofie og Gustav, som også satt mot hverandre over bålet, bare flirte fjernt uten å si noe. Det var ikke godt å si om de egentlig fikk med seg noe eller om de også befant seg i sine egne universer, langt langt vekk, og reagerte kun på de flytende emosjonene Amanda sendte gjennom luften som vibrasjoner i betong.

«Åja, eh, hehe,» mumlet Marcus, fortsatt langt vekk.

Amanda glodde over på sidemannen, Gustav, og deretter over bålet til Sofie, og så hvor langt vekk de også egentlig var, selvom de tilsynelatende, om man ikke fulgte nøye nok med, skjønte hva som foregikk – noe de ikke gjorde. Dette førte til at Amandas skitlættis kom over henne igjen som en bølge av overfestlig, psyk humor. Hun lo og lo. Så lo hun enda mer, og enda mer. Tårene hennes trillet nedover de rødbankende skinnene. Og jo mer hun lo, jo flere tårer kom, hvilket igjen førte til at hun lo desto mer. Hun trodde rett og slett hun kom til å dø av skitlættis. Den var totalt ustoppelig. Og hver gang øynene hennes møtte noen av vennenes oversløve og fjerne øyne var det som å kaste bensin på bålet. Hun lo og lo og lo. «Jeg tror,» presset hun fram, «jeg tror jeg må ..» Mer fikk hun ikke sagt før latterbølgen tok henne igjen. Hun slo seg på låret, rullet bakover i gresset og sprellet med beina. Aldri i sitt liv hadde hun trodd det var mulig å le så inn i hampen mye, og kraftig. Latteren ljomet gjennom den tunge, mørke skogen som en flokk av humorøse spøkelser.

Sofie, Gustav og Marcus satt også og flirte, men gjorde ikke stort annet. De var som statuer med festlige miner. Det var umulig å vite hvor de egentlig var, og om de egentlig lo av (og/eller med Amanda).

Amanda, derimot, klarte ikke å bry seg. Hennes latter kom av hvor totalt umulig surrealistisk alt var. De tre beste vennene hennes satt der som skakke roboter mens hun var den eneste som så det komiske ved hele opplegget. Så hun lo mer. Det var nesten ikke mer følelse i lårene hennes etter alle gangene hun hadde klasket håndflatene ned på de for å ikke forgå av latter. Hun tvang seg opp i lotusstilling igjen og prøvde atter en gang å skvise fram noen ord: «Jeg tror jeg rett og slett, hiihii, må, heheeheee, ta og gå vekk herfra føhøhøør jeg dør av lættihihiihiii,» var alt hun klarte å få fram før det hele tok overhånd atter en gang. Hun reiste seg sjanglete opp på to ustøe bein og vaglet bort fra bålet som en skadeskutt rype under høstjakten. Hun måtte bare komme seg vekk derfra, hvis ikke ville det bli hennes siste time på jord. Hun kom til å dø av skitlættis. Hun kom til å bokstavligtalt le seg i hjel.

Amanda vagget bortover, vekk fra vennenes fnising. Knitringen fra bålet ble lavere og lavere, til hun ikke hørte den mer i det hele tatt. Små lattergulp og hikst presset seg fortsatt fram, men hun klarte sakte, men sikkert å stagge de litt og litt. Hun lente seg inntil et stort furutre og la pannen inntil barken mens hun kjente at skitlættisen slappet av. Da gjorde blæren hennes seg kjent. «Jeg må tisse,» sa hun og begynte å le igjen. Dog ikke like heftig. Vennene hennes var såpass langt vekk, borte i fysisk og psykisk forstand, at de kom ikke til å merke om hun tok seg en liten skvulp i bakken der hun nå befant seg.

Amanda kneppet opp buksa, dro den uelegant ned, og datt ned på kne – nesten på vei til å vippe helt overende, men klarte av en eller annen grunn å forhindre det. «La det komme,» mumlet hun og fniste tåpelig. Etter et par-tre sekunder begynte den gule fossen å sildre. Det kilte på en måte i urinrøret, noe som nesten fikk henne til å sprute ut i latter igjen, men et eller annet sted ble det forstått at om så skulle skje, ville det bli rimelig kjipt når hun en gang seinere kom til seg selv og måtte stå ansikt til ansikt med en gjennomvåt bukse. Og hun hadde ikke skift, så hun klarte å holde seg på beina mens det gule vannet rant ut. Det rant og rant. Og så rant det litt til. Etter noe som virket som flere århundrer rant det fortsatt, som om det ingen ende ville ta. Joda, hun hadde nok drukket litt vel mye, og det var nok litt vel lenge siden den spesifikke demningen ble brutt, så det var mer enn på tide med en urin-utløsning. Den tanken gjorde at det bikket helt over for henne, og hun begynte å le igjen. Skitlættisen ville liksom ikke gi seg.

Etter noen århundrer til ga det seg endelig. «Hm,» sa hun til seg selv, eller treet. «Derja.» Hun nappet av et passe stort blad fra den nærmeste busken og tørket seg. Det føltes merkelig i den rare tilstanden hun hadde havnet inn i. Deretter dro hun på seg buksa igjen og følte seg merkbart bedre. Lettere til sinns, og med mindre pressende latter.

Amanda småsjanglet bort til vennene rundt det nydelige bålet igjen.

Da hun kom tilbake var det kun Marcus som satt der. Hun dumpet ned ved siden av han og sa: «Marcus, er du her?»

Han glodde på henne med fjerne øyne. «Selvsagt,» hvisket han, antakelig uten å vite det.

«Hvor har det blitt av Sofie og Gustav?»

Marcus fniste som en fjortenår gammel jente. «Ikke veit jeg,» sa han. «Kanskje de gikk inn i hytta for å humpe.»

Amanda gliste. «Ja, kanskje det.» Hun dyttet albuen inn i armen hans. «Kanskje vi skulle prøvd det, også?»

Han stirret på henne som om hun akkurat hadde kommet dalende fra en annen planet. «Hæ?»

«Skavvi humpe, din skakkjørte tulling?» sa hun gjennom fliringen.

Men da han bare fortsatte å stirre tomt på henne med et fårete smil om munnen skjønte hun at det ikke var noen vei å komme med han nå. Han surfet nok rundt på noen mentale bølger langt, langt vekk.

Amanda dultet han i siden. «Vi får ta det en annen gang, din full-skakke fjernis.»

Marcus ga fra seg en rar lyd og forsvant inn i sin egen verden igjen, med øynene vendt mot de gnistrende flammene i bålet.

Amanda plukket opp røykpakken sin og fisket ut en liten jævel. Hun hadde egentlig sluttet, men siden det var festkveld i skogen med bestevennene var det liksom greit. Dessuten hadde hun ekstremt problemer med å drikke uten å i samme slengen røyke. Det var akkurat som om alkohol og nikotin komplementerte hverandre på en uforståelig veldig god måte. Det var derfor ikke lett å kutte ut den ene uten å kutte ut den andre. Og siden de var på skogstur hadde hun tatt med seg fyrstikker istedenfor lighter, da det ga enda mer følelsen av natur. Hun nappet ut en fyrstikk, gned den inntil esken til det gnistret lett og fyrstikken ble tent. Hun førte den opp til røyken, trakk inn til den kunne leve av seg selv, og kastet fyrstikkskrotten inn i flammene, som fortærte den umiddelbart.

Hun ble sittende slik, med blikket inn i de levende flammene, røykende på sigaretten og tenke på alt og ingenting en god stund. Når røyken derimot nådde sitt sluttpunkt ble hun en smule utålmodig.  «Hvor blir det av de andre?»

«Aner ikke,» mumlet Marcus fra langt-vekk-i-stad'n.

«Tror jeg må stikke og sjekke.»

Null svar fra Marcus.

Hytta var helt mørk. Ingen lys å skimte gjennnom de små vinduene. Amanda lyttet, men det var heller ingen lyder å høre. Det var like stille som det var mørkt. Enten hadde de seg med lyddemper, eller så var det noe direkte rart her. Hun banket på døren. Den bare knirket og gled sakte opp. «Hallo?» nærmest hvisket hun inn i den bekmørke hytta. «Gustav? Sofie?» Hun svelget en ganske stor klump som nesten gjorde vondt i halsen. Hun tok ett skritt inn. «Dere kødder vel ikke med meg, hva? Dere veit hvordan jeg hater når dere prøver å lure meg bare for å skremme meg skikkelig!» Hun lyttet igjen. Ingenting. «Vel, ikke gjør det nå, vær så snill. Dere våger ikke. Da blir jeg dritforbanna!»

Fortsatt ingenting.

Fingrene hennes fant lysbryteren ved siden av inngangen. Hun vred om, og ingenting skjedde.

«Åja,» hvisket hun til seg selv, lettet, «det er jo ikke strøm her, dumma.» Isteden fiklet hun fram fyrstikkesken, dro fram en liten pinne og tente den. Den bitte lille hytta med kun ett rom lyste opp.

Amanda gispet overdramatisk.

Det var ingen der. Ingen Gustav eller Sofie som lå musestille for å skremme livskiten ut av henne så fort hun fant noe å lyse med. Det var helt tomt.

De var borte.

ProsaSnutter: Sannhetens Jegere (2005)

- 1 -

To fyrstikker knipset. Et lys ble født. De tre ansiktene rundt lyste opp. Skyggene markerte trekkene og øynene glinset i skinnet fra den lille flammen. Verden fikk bilde. Ble begripelig.

Jack førte fyrstikken til sigaretten. Fss, sa det og ilden ekspanderte. Tobakken tok fyr. Duften bredte seg utover. Jack suttet hungrig på den og trakk lystent røyken ned i lungene. Viftet flammen død og kastet fyrstikken bak seg. Igjen ble mørket allestedsnærværende.

”Som jeg sa,” begynte Jack og blåste røyken ut i natten. ”Vi må ha gått oss bort. Tatt feil sving et eller annet sted. Vi skulle vært der nå, men jeg tror ikke vi så mye som er i nærheten engang. Og da er det en feil et eller flere steder.” Han puttet røyken tilbake mellom leppene. Skulte på de to silhuettene av følgesvennene sine i en nesten umerkelig kontrast mot den svarte himmelen. Skylaget var tett som en kilometer tykk vegg med glava.

Det lå regn i luften. Kanskje storm. Foreløpig nappet vinden bare lett i håret. Men det kunne fort snu.

Akkurat som humøret til Hassan. Denne mørkhudede mannen hvis humør alltid var på topp. Bortsett fra en sjelden gang. Da ville man være så langt borte fra ham som overhodet mulig. For denne ene, sjeldne gangen var Hassan i stand til å drepe. Drepe for den minste ting.

Det var for så vidt også derfor de hadde havnet på dette gudsforlatte stedet, hvor det eneste som befolket de to gatene var kakerlakker. Og rotter. Hassan hadde et stykke på veien spurt en fremmed om veien, men den fremmede ville av en eller annen grunn ikke svare. Plutselig tente Hassan på alle pluggene og klinte vedkommende rett ned i grusen. Han ble liggende å riste i noen sekunder, før noen dråper friskt blod spratt ut av munnen og klistret seg på den dødes fortsatt varme lepper.

Dette sto Jack og David med vidåpne øyne og så på. De skjønte ingenting. Hassan fortalte dem alltid når han var i ”Dødssonen”, som de etter hvert hadde begynt å kalle de voldsomme periodene hans.

På grunn av det uventede drapet til Hassan ble de nødt til å finne en annen reiserute. Men den hadde bare ført dem ut i villedelse. Nå var de blinde og sanseløse.

David myste for å se konturen av Jack klarere. Det eneste som lyste var gloen fra sigaretten. Og det lille glimtet i øynene hans.

”Så, hva mener du at vi bør gjøre?” David klødde seg i øret og fortsatte; ”Det er jo klart at dette hølet her er ubefolka. Bare rotter og kakerlakker som bor her. Det er godt mulig det har bodd folk her, men det er mange, mange år siden nå. Ergo er ikke dette den byen vi egentlig leter etter.”

Jack gliste og ristet på hodet. ”…som jeg akkurat sa. Bra du følger med, gutt.” Jack knuste røyken mellom to fingre. Det freste som når et ansikt blir holdt nede mot en kokende plate, før all gnist ble borte og røyken døde. Han kastet den bak seg og spyttet. En dump lyd av tørt spytt på bakken. ”Men for å snakke om noe enda viktigere og akutt; Hvor i helvete får vi tak i vann på dette stedet? Alt her er knusk tørt og dødt.”

”Jepp, jeg veit. Tanken har ligget bak i hue og ulma en god stund allerede. Har du noen forslag, Hassan?” David glodde bort på Hassan, som ikke syntes å være i live i det hele tatt for øyeblikket. Den svarte silhuetten hans rørte seg i hvert fall ikke. Bare sto der, plantet i jorden, støtt som et fjell. ”Hassan?” prøvde David igjen. ”Lever du?”

Det var stille.

Lenge.

Plutselig åpnet Hassan øynene. David så at Hassan åpnet øynene, selv om alt var malt svart i svart. Eller kanskje han bare følte det. Vel, i så fall måtte Jack ha følt det samme, for han rykket til.

”Du skal ikke spøke med slike ting,” sa Hassan med så lav stemme at det nærmest bare var en hvisken.

”Spøke med hva?” David forstod ikke.

”Om jeg lever!” hveste Hassan. Tonen skiftet så radikalt at David nesten slo hodet i det døde treet han lente ryggen mot. Selv Jack fikk noen nervøse rykninger. Øynene til Hassan syntes å lyse i det totale mørket. Eller kanskje det stikk motsatte. Som om de sugde fargen ut av alt som kom i veien. ”På et sted som dette kan man aldri vite hva slags ører som det er som lytter. Du tror du vet du er helt alene, men det vil du aldri få vite. Ikke før tiden er inne. Da vil det komme som en stille vind gjennom vinduet mens du sover. Du vil slå øynene opp og forstå alt. Snapp!” Hassan knipset med fingrene. ”Så er det over.”

”Hæ?” sa David. ”Hva faen snakker du om? Har det klikka for deg?”

Jack la en dempende hånd på skulderen til David.

Han holdt kjeft.

Jack henvendte seg til Hassan, rolig og avbalansert; ”Hassan, hvorfor snakker du sånn? Har det hendt noe med deg som vi ikke vet? Vi har da gjennomsøkt hele dette stedet. Det er ikke en sjel her. Det konstaterte du selv også.”

Det ble enda en pause.

Omsider svarte Hassan, like lavt (og truende?) som forrige gang; ”Ja, men det er noe her. Eller noen. Jeg vet ikke sikkert, men disse noen prøver å fortelle oss noe. Jeg trenger bare tid til å finne ut hva dette noe er.”

”Mens du har dem på tråden kan du jo i samma slengen spørre hvor det er muligheter for å skaffe til veie litt vann,” sa David spisst. Sarkasmen var gjennomtrengende.

”Du vet ikke hvem du kødder med,” hvisket Hassan, fortsatt like alvorlig.

David stirret lydløst furt på Hassan. ”Beklager, da,” sa han lavmælt. ”Jeg syns bare det passer litt dårlig med sånt hokuspokuspreik nå som vi faktisk sitter temmelig dypt i det.”

”Jeg må skuffe deg, David, men det er ikke mer ’hokuspokuspreik’ enn at vi har gått oss bort pågrunn av den lille ulykken min,” sa Hassan, stemmen, stø som en borg. Ikke det minste tegn til verken anger eller nervøsitet.

”Den lille ulykken din?!” Stemmen til David bristet nesten mot slutten av setningen. Han skulle til å si mye mer, men tok seg i det. Det ville ikke gjøre noen ting noe bedre uansett hva han sa. Han tente seg isteden en røyk. I brøkdelen av det sekundet fyrstikken lyste opp så han rett inn i øynene til Hassan. De virket forsteinet, døde som glassøyne, men uknuselige. Lysglimtet svant hen. Det knitret i røyken når han trakk inn, og tobakken ble fortært av ilden. David kjente at han begynte å få litt smånoia, som om blikket til Hassan sved seg små spor i sjelen hans.

”Kanskje vi skulle prøve å sove nå? Vi er alle opprørte over det som har skjedd, i tillegg til dette døde spøkelsesstedet vi har klart å dumpe borti. Ting vil nok se lysere ut i morgen, bokstavligtalt. Alt blir lettere når det er mulig å se,” sa Jack. Han strakk seg som et dovendyr og gjespet lenge. ”Vi overlever sikkert uten vann til i morgen, men da får vi lete, eller noe.”

”Tror du egentlig det er så lurt?” sa David, øynene intenst festet i Hassans retning.

”Lurt? Heh, hvorfor skulle det ikke være lurt? Vi trenger søvn. Dessuten har vi, som jeg sa tidligere, akkurat gjennomsøkt stedet. Det er bare tomme rønner og skur her. Ikke en dritt som kan skje her.” Jack begynte å plukke et teppe ut av sekken.

”Nja, jeg veit ikke helt.” David kjente hvordan hans utrygghet overfor Hassan ble større, vokste og etset seg større som usikkerhetens kreft.

”David er redd for meg,” sa Hassan og humret. ”Han tror jeg kommer til å få kontakt med onde åndelige krefter, for så å komme tilbake og drepe dere mens dere sover.”

David pustet lydløst lettet ut. Tonen til Hassan var den vanlige Hassan igjen. Den gode kameraten hans var tilbake.

”Hehehe, ja, det hadde tatt seg ut,” gliste Jack. Han lå nå på teppet, med armene krysset over brystet, og sekken under hodet. ”Slapp av, du, David. Det er større sjanse for at en av de tørre hyttene rundt her kommer til live.”

Jack og Hassan lo godt. David gjorde et forsøk på å le, men det funket liksom ikke. Han syntes egentlig ikke at det var så veldig morsomt. Han fant isteden fram sitt eget teppe og la seg.

- 2 -

Hassan bråvåknet. Svette piplet fra pannen hans, og hjertet dunket som en vibrator på full guffe. Han tvang seg til å roe nervene i alle fall et par hakk. Han bikket hodet til siden. Både Jack og David sov søtt. De lå badet i den sterke morgensolen, som to engler ved Himmelens åpne porter.

Han reiste seg sakte opp fra den ubekvemme soveplassen sin for natten. Det knaket og spraket i omtrent alle bein i hele kroppen hans. Han hostet. Harket opp litt gugge og spyttet.

Til venstre for ham, på bakken, rørte David seg, som i frykt. Han bare drømmer, tenkte Hassan. Men, noe, et eller annet, stakk ham langt inn i ryggmargen. Det var noe han ikke klarte å sette fingeren på, men som var der like fordømt. Tankene hans penset inn på stemmene som i de siste dagene hadde begynt å snakke til ham. Han ante ikke hvor de kom fra. Plutselig var de bare der. Som hans egne tanker. Men det var ikke tanker. Det var noe mer… Noe mye mer, faktisk. Han kunne ikke skru dem av. De trengte seg inn i tankerekken enten han ville det eller ikke. Og de var så syke! Syke, syke stemmer. Bare barnestemmer. Og som om ikke det var nok, så var det nær umulig å forstå et kvekk av det de sa. Alt de sa, absolutt alt, begynte på samme bokstav. I tillegg til dette snakket de så fort at ikke et menneske på jorden kunne snakke så fort, og i hvert fall ikke barn. Alt var over på et øyeblikk, men i løpet av de to-tre hundredelssekundene ’beskjedene’ varte, hadde Hassan vært igjennom flere hundre liv.

Hassan listet seg vekk fra de sovende kameratene og stilte seg opp bak et tre. Dro ned glidelåsen og pisset diskré på nabotreet. Tilbake inn med deg, tenkte han mens han gjorde seg ferdig.

”Fy faen for et rot jeg har fått oss oppe,” mumlet han idet han tråkket tilbake til de sovende. Han la teppet pent slik det skulle ligge. Sekken la han under hodet.

Igjen begynte den fortsatt sovende David å røre urolig på seg. Små ynk og gisp unnslapp de tørre leppene.

Jack snorket som et lykkelig barn. Aldri i verden om han hørte noe av det som skjedde.

Hassan skjøv seg opp fra liggende til sittende stilling med albuene. Stirret vantro på den ristende David. De virket som om han hadde et anfall i søvne.

Hjertet til Hassan begynte å banke fortere. Pulsen tredoblet seg på få sekunder. Han merket at han begynte å bli stakkåndet.

Kroppen til David rykket nå til i kraftige spasmer. Hvitt skum piplet ut mellom munnvikende hans. Øyelokkene vippet opp og ned hundrevis av ganger i minuttet.

Hassan ble overveldet av en altoppslukende angst og trang til flukt, men kroppen var lammet. Totalt paralysert av enten den uvirkelige situasjonen, eller kanskje av ukjente makter.

På høyre side lå fortsatt Jack fredfylt og putret for seg selv.

Som et lynglimt på himmelen en sommernatt spratt David opp fra bakken. Datt deretter ned i sittende posisjon. Øynene var helt hvite. Ikke lenger blå med en anelse av grønt, men helt hvite. Skum og sikkel veltet ut av det åpne gapet hans. Plutselig fløt en intens rosa farge utover øynene hans, som om en pensel med rosa maling blir dyppet i vann. Han lo. Latteren ga gjenklang over det øde stedet. Men det var ikke Davids stemme. Det var et barn. En barnestemme. En liten jente, kanskje.

Plutselig kom flommen av ord, som Hassan hadde fryktet; ”Populære protestanter partiserer pratsomme patriarker, plukker piller, peller pellets, pynter pynt på plastikkpistolens perfekte, perforerte perleskjefte, printer piler på pannen, propaganda preiker piss, Pentagon penetrerer Pandoras plate, poengterer paradisets private påtrykk; Pang! Praktiserer patologenes prosedyrer prosaisk potensielt personlig, på plassens parkering parkerer plasmapansrede praktporselenspiker. Pandemonium privatiserer; påbudt pelspromosjon pulserer pesende, påtrengende, peilende, platået påfører Polsk proklamasjon på parfymepolet; Pendler pessimistisk, Praha – Porsgrunn. Premium plakatpåtrykk, penger på pakke!

- 3 -

Hassan våknet med ett rykk. Han så skikkelig dårlig ut. Ikke sånn vanlig forkjølet dårlig, men sånn lider-av-dødsangst-dårlig. Han hyperventilerte som en som akkurat hadde løpt tusenmeter på syv blank.

”Går det bra med deg?” spurte Jack mens han pakket sammen teppet.

Hassan stirret på ham. Til å være neger var han kritthvit i ansiktet. ”Hva skjedde?”

”Vet ikke, men det har vært umulig å vekke deg. Du har vært som i sovende delirium. Helt siden vi våknet for et par timer siden har du ristet og mumlet intenst. Så, går det bra med deg?”

”Jeg tror det,” sa Hassan og tørket svetten av pannen med håndbaken. ”Nå, i hvert fall.”

David zippet igjen ryggsekken. Plutselig skrek han og bannet og ristet hånden rundt som om ti ville veps var etter ham. ”Den helvetes glidelåsen her er faen meg imot meg!” Han puttet lillefingeren i munnen og sparket sekken noen meter bortover.

Hassan stirret bare apatisk rundt seg. Han kunne ikke forstå hva som akkurat hadde hendt. Hadde alt sammen bare vært en syk og forvridd drøm? Hadde han egentlig aldri våknet og pisset bak treet, for så å sette seg tilbake og oppleve at David ble den synlige manifestasjonen av barnestemmene i hodet hans? Eller hadde han faktisk pisset bak treet, men sovnet igjen med det samme han kom tilbake?

Han visste ikke. Han visste faen ikke. Alt var bare et jævla kaos.