Bokanbefaling til forfatterspirer: On Writing, Stephen King

Nå som alt arbeidet med min egen roman har roet seg ned, og den ligger og godgjør seg på trykkeriet før den slippes ut til verdens sultne leseulver, tenkte jeg å komme med en aldri så liten bokanbefaling rettet mot vordende forfattere, gamle skrivertravere eller folk som generelt har interesse for skriving på et eller annet nivå. Uansett hvor lenge du har fiklet med det skrevne ord kan det tenkes det er noe å hente her.

Min anbefaling er Stephen Kings bok On Writing - A Memoir of the Craft, som opprinnelig så dagens lys i år 2000, og har siden den gang kommet i flere opplag. Herr King er en forfatter som vel har skrevet nærmere (eller kanskje mer enn) 50 bøker, og var en av mine desidert største innflytelser (inkludert Ingvar Ambjørnsen og Lars Saabye Christensen, bør nevnes) da jeg begynte å skrive som 16 åring. Jeg leste derfor tidlig On Writing, og, ikke uventet, så på den som en uvurderlig skatt. Den gangen leste jeg derimot den norske oversettelsen, ved navn Om å Skrive. Den er fin, den, men nå, nærmere 10 år senere gikk jeg til anskaffelse av boken på originalspråket, og det er, ikke uventet, en ganske annen opplevelse. Kings humor og flytende språk forsvinner på en måte i oversettelsen, men står tydelig fram på engelsk.

Uansett, hvorfor er dette en bok som er verdt å lese for de som vil skrive bøker? Vel, boken er i hovedsak oppdelt i tre deler:

- Første del er biografisk. Den er underholdende skrevet, og det er alltid interessant å se hvordan folk som har lykkes med det de gjør faktisk har klart å skvise seg gjennom nåløyet og nådd de høydene de nå befinner seg på. Likevel er nok denne delen mest morsom å lese for de som allerede har interesse av Stephen King ... eller hvem vet, kanskje jeg tar helt feil. Det skjer ofte nok.

- Andre del heter "Verktøykasse". Fra og med nå er det, spesielt for forfattere, bare gull på de resterende 2/3 av boka. I denne delen går King igjennom de viktigste redskapene en forfatter bør ha for å kunne produsere god og korrekt tekst, rent praktisk skriveteknisk sett. Ting som ordforråd, grammatikk og hvordan unngå kronglete setningstruktur, oppnå flytende linjer osv. Dialog blir det også tatt en god gjennomgang av.

Jeg kan nevne at når det gjelder rettskriving anbefaler han den relativt korte, men grundige boken Elements of Style av William Strunk og E.B. White. Jeg har lest den, og den er nær perfekt. Mer er det ikke å si om den saken - i alle fall ikke nå.

- Tredje og største del av boken heter det samme som boken selv, og er (heldigvis) den mest lærerike. De gangene jeg har plukket opp boken for å lese den om igjen har jeg alltid hoppet lett og greit over alt det andre, og lest denne delen på nytt. Det har skjedd flere ganger gjennom årenes løp. Her diskuterer King hvordan han selv jobber når han skriver bøker, og kommer med svært gode tips og triks. Der andre forfattere plotter hele boken fra ende til annen, jobber King på en annen måte. Han bryr seg overhodet ikke om plot, og arbeider heller med idéer til situasjoner som kan (eller ikke kan) oppstå. Et par eksempler er boken Salem's Lot, hvor hele boken begynte med tankeleken: Hva skjer om det plutselig hadde kommet vampyrer inn i en liten avsidesliggende, rolig by? Et annet eksempel: Hva ville skjedd om en diger halvkule plutselig hadde falt ned fra himmelen og stengt en hel by inne, adskilt fra resten av verden? Denne idéen ble til boken Under the Dome (som forøvrig nå har blitt til en underholdende tv-serie). 

Eksempelvis kan nevnes at han har følgende anbefaling hvis du ønsker å skrive en roman: når du først har bestemt deg for å skrive, for å sørge for at du ikke lurer deg unna, må du være villig til å ha et eget rom med en dør du er villig til å lukke (kanskje helst låse), ikke ha tilgang på mobiltelefoner eller internett; kun deg selv, skriveblokka, laptopen, eller er du skikkelig gammeldags, skrivemaskinen. Og der skal du bli sittende til du har nådd ditt daglige mål. Å skrive en roman er en lang, tidkrevende prosess. Han foreslår å skrive minimum 1000 ord om dagen. Dette er et tips jeg personlig har tatt i bruk, men som regel blir det gjerne til at jeg ikke klarer å følge det slavisk. Noen ganger skriver jeg kanskje 3000 ord, andre ganger bare 10. I perioder hvor skrivelysten er ekstra liten tvinger jeg meg selv til å i det minste skrive én bitte liten setning, om ikke annet så bare for å dyppe lilletåa i historien for ikke å miste følelsen av den. Dette er noe annet King nevner, at jo lenger opphold han har fra historien mens han holder på med førsteutkastet til et manus, jo mer begynner karakterene å faktisk virke som fiktive personer, mens så lenge han skriver hver dag og holder seg opptatt med historien, jo mer virker de som faktiske levende personer. Dette kan jeg skrive under på at er korrekt.

Osv. osv. Jeg kunne sikkert skrevet om alt som står i On Writing, men skal la være. Kan ihvertfall anbefale boka på det varmeste til alle som vil skrive, eller som allerede skriver, uavhengig om du generelt liker Stephen Kings bøker. Klikk her for å komme til bokas side på Amazon.

Ha en kongelig dag videre :)

God skriving!

"Petter fra Oslo" nå ute i nettbokhandelen

Da den foreløpig er på trykkeriet betyr det at de som bestiller må vente et par-tre (antar jeg) uker før de mottar sitt eksemplar. Men den kommer i alle fall fram før jul. Klikk på bildet for å teleportere til nettbokhandelen :)

Boken inkludert i høstkatalogen :)

God dag!

Ute har nå det første tykke lakenet av puddersnø lagt seg over gaten, og bilen ser ut som en diger, dinosauraktig snømann. Her inne ryker det av kakaokoppen, og jeg har nettopp sett at høstkatalogen til Publica har kommet ut, hvor "Petter fra Oslo" er inkludert:

Katalogen i sin helhet kan leses her.

Ombrekking og autoformateringsfiksfakseri!

Det siste som skjedde var at manuset var ferdig og ble sendt til ombrekking for å bli designet før boken skulle sendes i trykken.

Da jeg et par dager senere mottok manuset var jeg spent på hvordan resultatet ble. Bokens førsteside ble i hvert fall rimelig ålreit:

Men etter et par minutter med gjennomgang ble jeg rett og slett helt paff over å se hva som hadde skjedd. Ikke bare var det fremdeles multiple feil i manuset, men alle dialogpartiene var blitt klumpet sammen til hele paragrafer. Det virket i det hele tatt ikke som om det var et levende menneske som hadde jobbet med det. Her er et eksempel:

Her ser vi hvordan de forskjellige replikkene glir inn i hverandre. Null linjeflyt overhodet. Jeg syns dette var svært merkelig og skjønte ikke hvordan det gikk an - alt var jo så fint da manuset ble sendt inn siste gangen. Jeg sendte derfor en mail rett tilbake til forleggeren og forklarte problemet (muligens noe dramatisk, haha), og var egentlig litt redd de skulle sende hele greia i trykken i den tilstanden, fordi jeg fikk beskjed om at kun tegnsettings- og rettskrivningsfeil ville bli korrigert i denne siste etappen. Heldigvis var forleggeren svært forståelsesfull og sa at det som hadde skjedd var at autoformateringene som hadde vært i manuset da jeg opprinnelig skrev det ikke var blitt tatt bort. Dette var rart da jeg fjernet all formatering før jeg sendte inn manuset for første korrektur. Problemet skulle derfor vært fiksa! - Men antakelig er det bare jeg som har loka med et eller annet og bare trodd jeg fjerna all formatering når jeg i virkeligheten kanskje bare tok bort "noe" av det. Eller kanskje det ble sånn fordi forlaget bruker Word mens jeg bruker Open Office? Virker rart, i hvert fall. Jeg vet fortsatt ikke hvordan det er mulig, men tiden vil vel vise.

Forleggeren sendte meg derfor manuset på nytt. Denne gangen hadde han personlig gått inn og tatt bort alt autoformateringsfiksfakseri. Jeg brukte noen dager på å gå gjennom hele manuset enda en gang, rettet opp mange småfeil og enkelte setninger en siste gang, samt rettet opp alle linjer til replikker og dialoger. For å ta samme utsnitt som over, her er den korrekte versjonen:

Nå er derfor alt bare fryd og gammen. Jeg sitter for øyeblikket og leser den ferdig designede PDF-versjonen. Det blir noen aller siste småjustering som jeg sender med når manuset er ferdiglest for siste gang. Og så, endelig, til slutt, etter det, sendes boken til trykkeriet. 

Toppen av fjellet nærmer seg :)

Fra korrektur til ombrekking!

God kveld, mennesker (eller hva dere nå er ...)!

Ønsker bare å svippe innom for en liten oppdatering på min bokutgivelse. Manuset har nå vært hos korrekturleser, deretter hos meg, og til slutt hos korrekturleser igjen. Tror vi stort sett har vært ganske enige i det meste, så korrekturprosessen ser ut til å allerede være finito. Jeg skal selvsagt lese gjennom den endelige versjonen før boken kommer på trykk, men for nå virker alt svært bra. 

Fikk derfor tidligere i dag beskjed om at manuset er sendt til ombrekking, hvilket det er designeren som tar seg av. For de av dere som nå klør dere i hodebunnen så raspelyder går som ekko gjennom rommet, og lurer på hva i huleste ombrekking er, så gravde jeg fram en liten forklaring fra Store Norske Leksikon:

"Ombrekking, inndeling av tekst, bilder og andre grafiske elementer i sider i bøker, tidsskrifter, aviser m.m. slik at bl.a. sidene er like høye, avstandene konsistente, nedrykningssidene like osv. Mye ombrekkingsarbeid utføres i dag automatisk av dataprogrammer."

I løpet av manusteksten har jeg innimellom kommet med informasjon til designer om hvordan jeg vil at den følgende teksten skal se ut. Der det skal være annerledes enn det normale tekstuelle "uttrykket" har jeg eksempelvis skrevet:

(Til designer: Neste avsnitt sentreres.)

Så da blir det spennende å se hvordan dette blir i praksis. Har jeg for eksempel uttrykt meg klart nok til at designeren alltid forstår hva jeg ønsker å gjøre med teksten? Jeg tror det. Er faktisk rimelig sikker på at alt er klinkende krystallklart. Likevel er jeg en mikrosmule spent på resultatet, siden det tross alt er første gangen jeg opplever en bokutgivelse.

Inntil neste gang kan dere jo ta en titt på første versjon av omslagsdesignet igjen:

ProsaSnutter: Den Svunne Verden, del 2 (2006)

Kapittel.2.

”Noen som ser på oss?” hvisket Arcus Da’Brisko.

             Rainez Kelto nikket, og pekte mot døren. ”Jeg hørte det knirke utenfor, ved trappen. Venter du gjester?”

         ”Nei,” sa Arcus og krøket seg sammen. ”Det kommer aldri noen hit. Kan det være keiserens utsendinger som har funnet ut hvor du er?”

            Rainez rynket brynene. ”Mulig, men lite trolig. Tror ikke de kunne funnet meg så fort.”

          Plutselig banket det voldsomt på den skrøpelige døren. ”Åpne døren, gamle mann! Vi vet du er hjemme!” ropte en mørk stemme. ”Det nytter ikke å rømme nå, kom ut med hendene i været.”

Det gikk en kald strøm nedover ryggen til Rainez. De var ute etter Arcus. Arcus stirret desperat rundt seg. Det lille huset virket med ett enda mindre, som en felle, blindvei.

       ”Kom ut, Arcus Da’Brisko, vi vet du er der!” nærmest hveste stemmen utenfor. Den hørtes metallisk ut, som om den ble snakket gjennom en dårlig høyttaler.

           ”Gjem deg!” hvisket Rainez så høyt han kunne.

         Arcus virket paralysert. Han hadde stoppet helt opp ved inngangen til kjøkkenet, med blikket vendt mot ytterdøren, som truet med å bryte sammen under de kraftige dunkene fra mennene utenfor.

           Rainez prøvde fortvilet å tenke ut en måte å unnslippe, men hjernen hans var omtåket. Han så seg om etter noe som kunne brukes som våpen, om nødvendig, men det så heller dårlig ut. ”Arcus,” hvisket han igjen. ”Du må gjemme deg!”

Arcus reagerte ikke.

”Vi slår døren inn om du ikke kommer ut!” truet stemmen utenfra.

Rainez bet seg i underleppen og krabbet lynraskt bortover gulvet mot den gamle mannen. Han tok tak i skuldrene hans og stirret ham inn i øynene. ”Er det noe sted å gjemme seg her?”

Arcus rykket til, som om han plutselig kom tilbake til den fysiske verden. ”Jeg har en kjeller på baksiden, men vi kommer ikke ut av ytterdøren …”

”Vi bryter opp døren!” ropte den metalliske stemmen.

”Har du en bakdør ut?” sa Rainez.

Den gamle ristet på hodet. Små svetteperler rant nedover den blanke pannen, og ned kinnene, som var røde av hektiske roser. En mørk svetteflekk vokste seg stor på brystet. Øynene hans møtte blikket til Rainez. ”La dem ta meg, gutt. Men røm du, du er ung og har hele livet foran deg. Du trenger å leve. De vet ikke at du er her. Jeg er gammel og sliten uansett. Bare la dem komme.”

Rainez ble nesten overrumplet av våset til Arcus. ”Hva er det du sier?! Du skal såvisst ikke bli tatt nå! Jeg trenger deg for å lære å kontrollere viruset. Du må ikke gi opp!” Han ristet skuldrene til Arcus. ”Tenk nå; er det noen måte vi kan komme oss unna på?”

Arcus pekte mot døren, den store magen hans bølget voldsomt hver gang han trakk pusten. Øynene var blanke og redde. ”Ser du gassen?”

Rainez snudde seg og rykket bakover av ren refleks. En mørk gass ség inn fra alle sprekkene mellom døren og karmen. Det ville ikke ta mange minuttene før hele huset var fyllt.

Stemmen utenifra snakket igjen: ”Dette er Zyklon-X. En gass som vil ødelegge nervesystemet ditt dersom du puster det inn. Du vil falle om på gulvet og bli liggende uten å kunne røre så mye som et øyelokk.” Det ble en kort pause, så sa stemmen: ”Du gjør lurt i å si ifra med én gang, da kan vi slå av gassen, men dersom du ikke sier ifra vil vi i tillegg antenne den. Ja, den er ekstremt brannfarlig!” En hånlig latter fulgte.

Panikk kom over Rainez som et rødt teppe. Han dro med seg Arcus inn på det trange kjøkkenet. Bortsett fra to tre stearinlys rundt vedovnen, som også fungerte som komfyr, var det ikke lys der. På bordet sto det en parafinlampe, men den var ikke tent. Rainez snudde seg til alle kanter, tenkte gjennom alle små detaljer i rommet, som kunne hjelpe dem med å rømme. Vinduet var jo selvfølgelig et alternativ, men da ville de mest sannsynlig løpe rett inn i fiendens lange, omfavnende armer. Det var en siste utvei, men ingenting å satse alt på før det virkelig var nødvendig. Han klødde seg på skjeggstubbene mens tankene spant rundt.

Gassen, selvfølelig! Slo det ned i ham. ”Vent her!” sa Rainez.

”Vente her?”

”Ja, gjem deg under bordet, eller noe sånt. Jeg skal bare skremme dem litt.” Han så alvorlig på den gamle mannen. ”Men når jeg roper må du være klar til å hoppe ut av vinduet, og løpe langt ut i skogen! Kommer du ut i skogen, overlever du. Jeg er sikkert like bak.”

”Hoppe ut av vinduet? Er du splitter pine gal, gutt? Du vet vel at de har omringet huset?!”

”Ikke diskutér med meg nå, vi har ikke tid til å tenke. Bare gjør som jeg sier.”

Rainez plukket med seg oljelampen som sto på kjøkkenbordet og krøp ut på stua. Gassen hadde fortsatt ikke kommet særlig langt inn, men den kom nærmere for hvert sekund. Snart ville det være ulevelig der. Han skrittet raskt bort til peisen og dro ut noen trekubber som var i full fyr. Deretter knuste han glasset på parafinlampen og tømte parafinen utover gulvet, så nærme han våget å gå for ikke å bli lammet av gassen. Han kastet restene av den knuste parafinlampen bort og plukket opp de to brennende kubbene med bare fingrene. Nå eller aldri.

”Jeg overgir meg!” ropte Rainez. Han håpet de som sto utenfor ikke visste hvordan stemmen til Arcus hørtes ut. ”Jeg overgir meg bare dere stenger av gassen!”

”Bli værende hvor du er. Ikke rør en muskel!” ropte den metalliske stemmen fra den andre siden av døren. Gassen ble kuttet, og døren åpnet seg sakte.

I døråpningen så han tre fire skikkelser i svart heldekkende dress. Han prøvde å se ansiktet til den nærmeste, men det var umulig. De brukte gassmasker. Det forklarte den metalliske stemmen. Han la merke til et symbol de hadde på pannen av gassmaskene. En sirkel med stjerne i. Hadde han sett det før?

”Du er ikke Arcus Da’Brisko!” sa personen gjennom gassen som dekket halve stua.

”Det stemmer!” sa Rainez Kelto. ”Arcus, løp!” ropte han mot kjøkkenet.

Mannen i kjeledressen snudde hodet mot kjøkkenet, men han rakk aldri å se noe. Rainez kastet de brennende vedkubbene inn i tåken av Zyklon-X-gass, og blandet med parafinen som lå som en dam utover gulvet ble resultatet absolutt eksplosivt. Rainez hoppet inn i kjøkkenet idet hele stua ble et levende inferno. Han nærmest spratt ut av det åpne vinduet etter fete Arcus, og ut i den kjølige natten. Rainez rev med seg Arcus bak de nærmeste trærne.

Sekundet senere eksploderte alt. Vinduene ble sprengt ut av huset. En ildstorm skjøt ut av pipa. De fire mennene som sto i døråpningen tok fyr og ble kastet ut på bakken som brennende søppelsekker. De skrek idet ilden fortærte kjøttet deres. Gassmaskene smeltet og klistret seg til huden. Mannen som nesten hadde kommet inn i stua dro av seg den brennende masken. Noe av skinnet hans ble revet av og hang fast i gassmasken som en blodig slintre. Han gurglet et eller annet, men det var ikke mulig å tyde de desperate ordene. Plutselig eksploderte tanken med Zyklon-X som han hadde på ryggen. Det var det siste noen så til de fire mennene i svarte dresser.

Rainez og Arcus hoppet inn i noen skrøpelige busker lenger unna, mens flammene fra eksplosjonen slikket over landskapet rundt det som en gang hadde vært et søtt, lite hus i skogen.

De lå sammenkrøket til stillheten atter en gang hadde senket seg over skogen. Arcus reiste seg og så med tårevåte øyne på restene av huset. Flammene knitret på treverket. ”Det kjære huset mitt,” sa han. ”Hvem hadde trodd at det skulle ende så brått etter alle disse årene?”

Rainez la en trøstende hånd på skulderen hans. ”Det kunne ingen vite.” Han stirret på restene etter de fire brennende kroppene som lå med temmelig stor avstand fra hverandre. ”Vet du hvem disse folkene var?”

Arcus ristet på hodet. ”Aner ikke.” Han dro hånden over den svettevåte pannen. ”Jeg forstår ikke hvorfor de skulle ha tak i meg. Jeg har da ingen fiender ... trodde jeg ... Herregud, jeg trodde til og med det ikke var noen som visste om meg, langt mindre hvor jeg holder til.”

”Det trodde ikke jeg heller,” sa Rainez og skrittet bort til en av de forbrente kroppene. Bøyde seg ned og plukket opp en del av gassmasken. Sirkelen med stjerne i lyste rødt opp mot ham. ”Har du noen gang sett dette merket?”

”Nei, aldri. Jeg har sett de fleste merker og symboler folk i Torena bruker, men aldri noe som kan minne om dette.”

”Hm, merkelig.” Rainez klødde seg i det korte, rotete håret. ”Kanskje Keiser Nirvani vet om det. Om noen, så må da han vite det. Men jeg vil nødig dra tilbake til Katera nå. Gudene vet hva som venter meg dersom jeg returnerer til Det Høye Hus. Drakel Nirvani kommer til å låse meg inne. Aldri i verden om han tar sjansen på å la meg ha frie tøyler etter dette.”

”Du har vel noen venner du kan betro deg til, som igjen kunne funnet ut hvor symbolet stammer fra?” Arcus la armene i kors over magen.

”Jo, ja, men det er ikke problemet.” Rainez så på den halvt smeltede masken han holdt i. ”Problemet er at det vil være så å si umulig å komme seg inn i Katera nå, spesielt for meg. Keiser Nirvani har trolig satt ut store mengder av Den Kateranske Hær for å finne meg. Og du må ikke tro at de ikke holder vakt ved grenseområdene.”

Han fikk grøsninger på ryggen over tanken på Den Kateranske Hær. Det var en gjeng grusomme menn, valgt spesielt til oppgaven å beskytte keiseren av Katera. De ble tatt bort fra sine familier som små gutter, og ble senere lært opp av brutale, fanatikere, Zar’Tunier, som på sin side hadde blitt torturert i så mange år at de ville gjøre hva som helst for å tilfredsstille sin Herre, nemlig Drakel Nirvani. De var blitt hjernevasket og ødelagt i så uendelig mange dager at de ikke lenger hadde noen menneskelighet igjen, langt mindre medmenneskelighet. De var blitt fanatisk i sin tro på Keiseren som sin gud og herre. Hans ord var Lov. Hans ord var det de bygde sin eksistens på. Så når Keiser Nirvani forlangte at de små guttene, som senere skulle rekrutteres i Den Kateranske Hær, skulle bli opplært uansett hvilke midler som måtte til, så var det nøyaktig det Zar’Tuniene gjorde.

Den Kateranske Hær var derfor ikke noe man tok lett på. Havnet du i de spisse klørne deres var det bare å vinke adjø til intensjonen om å yte motstand. De levde for å krige, og for å sørge for at Keiseren og hans rike, altså Katera, skulle holdes hellig, og alltid være Torenas stormakt.

* * *

En lang, forholdsvis skrøpelig hånd løftet et høyt og tynt glass opp fra en bordplate av finslipt marmor. I glasset skvulpet noe rødt som glinset i lyset fra rørene i taket. Glasset ble ført opp til nesen, som sniffet én lang gang, før pusten gled ut og den røde væsken ble nippet til av en leppeløs, noe fortrukket munn. Klikket fra halsen idet væsken forsvant ned spiserøret hørtes knapt. Øynene rikket seg aldri fra den digre kollossen av en mann som sto foran ham i hvileposisjon, dog tydelig anspent. Militærdrakten virket svært trang over den overspente kroppen til hærens president. Drakel Nirvani satte glasset ned på bordet igjen, samlet hendene bak på ryggen, og smilte humørløst. ”Nå, hvor var vi?” Øynene smalnet. ”Åja, det stemmer ... Rainez Kelto var det. Var det ikke?”

           Den digre muskuløse mannen sank sammen enda et par hakk og nikket svakt. ”Jo, det stemmer. Vi skal virkelig ...”

Nirvani kuttet lyden av stemmen hans: ”Ikke bry deg med det snakket. Vi vet begge at det er temmelig fullstendig likegyldig hva slags tamme ytringer som presser seg ut av det patetiske, stinkende gapet ditt.” Han viftet med hånden som om han plutselig var blitt omringet av mygg. ”Dere skal virkelig bare finne den helvetes gutten! Så enkelt er det! Jeg vil ikke høre noe mer snikksnakk eller dårlig gjennomtenkte bortforklaringer,” sa han og stoppet et lite sekund, før han fortsatte: ”Jeg vil kun høre at alt er under kontroll og at dere har ham innen morgendagen er omme.” Nirvani stoppet igjen, rundet bordet og nærmet seg militærpresidenten, som på sin side umerkelig rykket bakover i ren refleks. Drakel Nirvani plasserte hendene sine på skuldrene hans og klemte kameratslig. ”Kjære deg, Capo De'Kilf, du vet du er min beste mann og så videre, du vet allerede hele den talen, ikke sant?”

           Capo nikket og svelget samtidig. Ansiktet forholdt seg stivt. ”Ja, Sjef Drakel.”

          ”Godt. Da regner jeg med jeg kan regne med at du regner med at jeg regner med at du regner med det, så jeg da kan regne med at du gjør en god jobb, ikke sant?” sa Nirvani, men overhodet ikke spøkefullt.

         Capo svelget først denne gangen, og brukte lenger tid før han nikket en smule usikkert. ”Ja, jeg regner med det, Sjef Drakel.”

         ”Flott!” sa Nirvani, nesten med innlevelse, og klemte gosselig på Capos skuldre. ”Da regner jeg med problemet 'Rainez Keltos forsvinnelse' straks er løst?” Øynene hans lyste.

          ”Ja, Sjef Drakel,” sa Capo hest. ”Straks.”

         ”Fantastisk,” sa Nirvani, ”da kan du pelle deg vekk herfra, og ikke returnér før gutten er i boks.” Han skuffet Capo De'Kilf ut av rommet med en kald skulder og smalt igjen døren etter ham. ”Idiot,” mumlet Nirvani til seg selv. Deretter gjeninntok han sin posisjon i den spesiallagde skinnstolen bak bordet av marmor, med glasset mellom fingrene og munnen klar til å innta.

          Det banket løst på døren av sammenspikrede stålplater, likevel skingret lyden i ørene til Nirvani. Blikket hans smalnet igjen. Glasset havnet atter en gang på bordet uten å ha blitt drukket av i stillhet og rolig kontemplasjon. Han lente seg bakover i stolen, lot armene samle seg i kors over brystet. ”JA!” nesten ropte han mot den bråkete døren.

       Stålplatedøren knirket for minst hundrede gang denne dagen. Inn småsprintet en av de svært lettkledde tjenerinnene, som de ble kalt, som befant seg overalt i Det Høye Hus. Denne var høy med rødlig hår og knallblå øyne. Hun virket selvsikker, men Nirvani la lett merke til stivheten som krøp innpå henne så fort blikket hennes møtte hans. Hun så instinktivt ned i bakken. ”Sjef Drakel,” begynte hun.

         ”Ja, min kjære,” mumlet Nirvani mens han stirret mot glasset på bordet. ”Hva kan jeg hjelpe deg med?” Han trakk pusten overdrevent. ”Jeg håper virkelig det er viktig.”

        Tjenerinnen løftet hodet en anelse, akkurat nok til at Nirvani fikk et godt bilde av de fyldige leppene hennes. ”Det står to uniformerte menn og venter på deg, Sjef Drakel.”

          ”Jeg har ingen avtaler nå,” sa han, ”send dem vekk.”

         Tjenerinnen sa: ”Ditt ord er min lov, Sjef Drakel. Allikevel må jeg spørre om du er helt sikker?” Hun så ned i bakken igjen, og tvinnet fingrene rundt hverandre. ”De insisterte på å møte deg nå med det samme.”

          Ansiktet til Nirvani dro seg i en oppgitt grimase. ”Vel, har de i det minste sagt noe om hvem de er og hva de vil?”

       ”Bare at Dronning Ayala av Dillitius har sendt dem, Sjef Drakel,” sa tjenerinnen med en viss usikkerhet i stemmen.

         ”Dronning Ayala, faktisk,” sa Nirvani, mer til seg selv enn den uviktige tjenerinnen. ”Sørg for at de blir ransakt og strippet for potensielle våpen de måtte finne på å 'tilfeldigvis' ta med seg inn. Jeg orker ikke noe tullball idag. Det har vært nok ... drama.”

         ”Selvsagt, Sjef Drakel.” Tjenerinnen bukket dypt.

         ”En ting til.”

         Hun snudde seg. ”Ja, Sjef Drakel?”

       ”Sørg for at våre gjester fra Dillitius blir eskortert hit av et par militærkarer. De skal ikke, under noen omstendigheter, slippes av syne.”

         ”Det skje som du vil, Sjef Drakel,” sa hun og forsvant ut døren.

        Endelig alene sukket Nirvani for seg selv, og mumlet: ”Dette kan jo bli spennende.” Den venstre hånden hans nappet opp glasset og førte det til den leppeløse munnen. Han tok en stor slurk. En til. Og en til. ”Ah, det var bedre,” sa han og satte fra seg glasset. ”Dillitius, ja ...” Nirvani hadde aldri følt seg trygg på Dillittene, disse merkelige folkene som tidlig i begynnelsen av den Andre Tid hadde valgt å flytte bort fra nydelige Katera for å bosette seg i det vemmelige, kolossale sumplandet Dillitius. Dette fordi de hadde ønsket å være 'sitt eget folk', og ikke bli styrt av en nær allmektig keiser. Isteden hadde de valgt ut en Dronning, som på sin side måtte velge en Konge. Dronningen var dog den som satt med makten. Dillittene kunne tydeligvis ikke se at de hadde byttet bort ett type diktatur mot et nytt. Skjult av autonomiens illusjon hadde de gravd seg selv ned i det samme hullet de opprinnelig rømte fra. Nirvani måtte glise av håpløshetens ironi.

         Slik Nirvani så det var ikke Dillitius mer enn et tullete og meningsløst ingenmannsland mellom Sandára og Dalmán. Og de stedene kunne vel knapt kalles 'steder', de heller. Når alt kom til alt var det kun Katera som var av betydning i Torena, og alle andre steder var bare tåpelig fyllmasse. Alle menneskene som måtte finne på å slå seg til ro der, enten det nå var i sumpen Dillitius, det forbrente og døde Sandára eller den evig mørke, råtne skogen Dalmán, så var disse folkene også bare fyllmasse. Meningsløs fyllmasse, sådan. Ikke annet enn tomskallede, hjerneløse søvngjengere som ikke ante hva de gjorde eller gikk glipp av. Hvem ville vel bytte sol mot evig tåke? Grønt gress og grønne trær mot døde kvister og muterte bær?

        Majoriteten av menneskene var, og ville for alltid være, tankeløse fehuer som måtte ledes av en, eller noen få, overhoder som var våkne nok til å se større perspektiver. De fleste ville simpelthen leve sine fredelige små liv uten å måtte bestemme noe som helst av signifikant betydning, da frykten for å gjøre noe feil ville bety deres endelikt, psykologisk sett.

         Nirvani fnyste og tok en slurk til av glasset. Han lente seg bakover i keiserstolen, strakk seg som en form for kattedyr og gjespet. Deretter tømte han glasset for vin og reiste seg opp. De tynne armene samlet seg bak ryggen som en filosof. Han skuet ut av det enorme vinduet bak keiserstolen og betraktet Katera der det lå spredt utover som en gyllen dal full av små hus og inngjerede eiendommer. Dette nydelige stedet hvor det fortsatt eksisterte liv. Nirvani hadde gjort det som en av sine hovedoppgaver å prente inn i alle som bodde der at opprettholdelse av frodig vegetasjon var alfa omega for den videre overlevelsen av landet, og ikke minst, planeten. De hadde kommet langt siden overgangen fra den Første til den Andre Tid. I begynnelsen var det ikke annet enn naturkaos og ruiner overalt, med unntak av noen få busker og trær som på nærmest mirakuløst vis overlevde atomkatastrofene som hadde spredt seg over jordkloden som ekstremt ondsinnet og sulten dødskreft.

        De seks tidligere keiserne av Katera hadde hatt det som en av sine absolutt mest prioriterte oppgaver å bringe floraen opp til (forhåpentligvis) topp nivå igjen, og for hvert århundre som passerte ble det litt mer. Til slutt, om det fortsatte slik det nå gjorde, ville menneskene muligens kunne fostre liv overalt på planeten igjen, dog det ville ta multiple århundrer til. Småplanter og busker vokste relativt fort, men skikkelige trær var en annen sak. Drakel Nirvani samt hans rekke av tidligere keisere hadde alle forsøkt å dyrke tett skog, noe som ville la seg gjøre med nok utholdenhet. Kateras yttergrenser ble i begynnelsen beplantet med småtrær, hvilket hadde resultert i at det nå var en god dose høye, ruvende trær som innrammet hele byen. Disse var frodige og sunne. Ettersom man nærmet seg bykjernen ble trærne yngre og lavere, da disse var blitt plantet senere.

           Nirvanis tanker fløt over til Dalmán, som jo selvsagt kun var en diger tettvokst skog. Men det var intet liv der. Kun døde, høye trestammer uten et eneste blad eller barnål igjen. Disse ville mest sannsynlig aldri igjen kunne vokse da det med jevne mellomrom regnet svært heftig der. Og som alle tenkende vesener i Torena visste; regnet var farlig og giftig, totalt ødelagt av atomkatastrofene. Ville det noen sinne bli annerledes? Nirvani visste ikke, men noen av hans forskere var blitt satt eksklusivt på saken, og de mente at etterhvert som tiden gikk ble regnet mindre og mindre radioaktivt. Det ble på en måte renset av jorden gjennom de naturlige værsyklusene, slik at de giftige stoffene gradvis ble vasket ut av vannet. Man kunne bare håpe.

            Atter en gang banket det på døren.

            "Kom inn," sa Nirvani, men ble stående med ryggen til og blikket vendt ut av vinduet.

            Døren knirket seg opp.

            "Sjef Drakel," sa en mørk stemme.

            Han kjente igjen stemmen til Pluto, militærets visepresident.

            "To av Dronning Ayala's personlige budbringere er her."

            "Vis dem inn."

          Med ryggen fortsatt vendt mot døren hørte Nirvani den ble åpnet på fullt gap, og fire sett med føtter tråkket inn. Døren ble lukket. Deretter stillhet. Han snudde seg rolig og spredte armene som om han ønsket de to gjestene velkommen av hele sitt hjerte. "Såå, hva bringer dere til Katera, kjære venner?" Et skjevt smil bredte seg over de leppeløse leppene. "Jeg trodde da dronningen var altfor opptatt til å bry seg med å sende løpegutter til Torena's keiser."

            De stivt uniformerte mennene fra Dillitius vekslet blikk, men forble tause.

           Nirvani bare smilte. "Jeg håper dere ble tatt godt hånd om da dere entret Det Høye Hus," sa han og la til et lite fnis. "Gud skal vite mine svært dedikerte menn ofte kan være en smule mer ... insisterende enn hva folk generelt synes er hyggelig."

         Uten å fortrekke en mine sa den minste av de to dillittene: "Velkomsten gikk fint, Keiser Nirvani."

            "Godt å høre, min venn," sa Nirvani så sukkersøtt at det nesten boblet over.

           Budbringeren stappet en hånd innunder den tettsittende uniformjakken. Da den kom ut igjen var det en papirrull med et rødt bånd bundet rundt med en rimelig kompleks sløyfe som tydelig signaliserte at det var et viktig dokument. "Vi kommer for å levere dette."

         "Rett på sak, hva? Godt, det liker jeg," sa Nirvani og hele hans vesen forandret seg. Alt godt humør borte vekk. "La meg høre hva det gjelder."

          "Beklager, men vi er kun mellommenn," sa budbringeren, fortsatt stødig som et grunnfjell. "Vi har fått streng beskjed om å ikke snakke for Dronning Ayala. Vi leverer og drar, Keiser Nirvani. Intet mer, intet mindre. Etter det får du selv velge hvordan du vil besvare forespørselen."

           Nirvani nærmet seg de to mennene akkurat nok til å få tak i papirrullen. Han krummet fingrene rundt den og stirret dem deretter rett inn i øynene. "Vel?"

           Nå var det den største av de to som åpnet munnen: "Vel, hva?"

           "Er vi ferdig her?"

           "Åpenbart," sa mannen og vekslet et slags blikk med den andre igjen.

         "Adjø," sa Nirvani uttrykksløst og gjorde en liten snurrebevegelse med pekefingeren mot Pluto. Vaktene reagerte umiddelbart. Budbringerne snudde seg og gikk ut uten å svare. Da døren igjen var lukket datt Nirvani tilbake ned i skinnstolen sin, kastet papirrullen på marmorbordet og pustet dypt inn og dypt ut.

ProsaSnutter: Den Svunne Verden, del 1 (2004)

Kapittel.1.

Svarte skyer gled over den mørke himmelen. Regndråper traff bakken med tunge plask. Den grå tåken lå som en vegg mellom alle trærne. Rainez Kelto lente seg inntil den råtne roten og lyttet. Bare den døsende lyden av dryppende vann som kom fra overalt. Stakk hodet fram og stirret mot huset. Han fisket opp et lite kart fra lommen og brettet det ut med kalde, skjelvende fingre. Han så på huset igjen. Kunne det være her? Rainez hadde vandret i så mange uker at han ikke lenger hadde noen formening om tid. Tåken som hersket over Dalmán var uendelig. Den strakte seg over himmelen som et svart teppe av død og mørke, og fikk tiden til å være ikke-eksisterende. Det fantes ingen sol man kunne bruke til hjelp, for den var også skjult av tåken. Han hadde ikke sett solen siden han forlot Katera, omtrent seks uker før.

         Katera, tenkte han. Katera var Torenas flotteste land. Ingen andre steder i hele Torena var det sol hver dag. Katera hadde på en eller annen merkelig måte sluppet unna tåken. Og som en følge av det utviklet seg til å bli en supermakt, med keiseren som øverste organ. Alle med hjerne ville jo selvfølgelig være der det var flottest, slik at de fikk prestisje ikke bare på grunn av sin intelligens, men også på grunnlag av hvor de befant seg. Katera var blitt et symbol på velstand og lykke i Den Andre Tid.

         Etter at Rainez forlot Katera ble alt diffust. Det var da dagene begynte å gå i ett, uten begynnelse, og uten ende. Den evige tåken hadde lagt ned hjernen hans inn i en mørk boks, så han ikke skulle forstå hvor lenge han hadde igjen før det var for sent. Selv om Rainez innerst inne trodde det var for sent allerede var han nødt til å fortsette. Det ville bli katastrofe dersom det viste seg at han ikke hadde rukket det, i hvert fall for ham selv, men også kanskje hele menneskeheten.

Keiseren av Katera, Drakel Nirvani, var mildt sagt interessert i ham. Rainez Kelto var den første i en helt ny rekke mennesker. Han var en slags biokjemisk mutasjon, et komplott mente noen. Et vidunder mente andre. Etter overgangen fra Den Første Tid spredte det seg et virus ingen før hadde sett. Enkelte mennesker hadde hatt det i seg i flere hundre år uten å vite det. De hadde på en eller annen måte blitt hengende igjen fra den gangen de første menneskene levde, og derfor overtatt visse ustabile genene. Disse genene kunne, om de ble riktig sammensatt, skape et virus som var i stand til å mutere den menneskelige rase. Dette var i og for seg ikke et problem, da genene i seg selv ikke var nok til å sette i gang prosessen. Man kunne mikse dem og mikse dem så mye man orket, uten at det kom til å skje noe som helst. Det trengtes en ’igangsetter’ for at det skulle få noen virkning. Problemet hadde vært at ingen visste hva denne ’igangsetteren’ var, før det var for sent.

        Da Rainez Kelto kom til verden en dag i år 509 etter overgangen fra Den Første Tid, ble alle kortene lagt på bordet. Det viste seg nemlig at menneskene som hadde disse spesielle genene hadde vært så få at de aldri hadde hatt sjansen til å pare seg. Straks to mennesker med genene fra Den Første Tid fikk avkom, ville det være nok til at viruset fikk fri tilgang til å utvikle seg på hvilken som helst måte. Rainez var altså resultatet av denne utviklingen. Siden han var det første mennesket som hadde dette viruset, var det ingen som visste helt sikkert, enda, hva det var som kom til å hende med ham etter hvert som han ble eldre. Alle mente de visste hva som kom til å hende; noen mente han kom til å ligne en reptil, noen mente han kom til å utvikle telekinese, og atter andre mente han kom til å dø mens han fortsatt var ung. Problemet var at ingen visste sikkert.

Keiser Nirvani var den første som ble underrettet da Rainez ble født. Siden alle i Torena i flere hundre år hadde vært nervøse for at viruset skulle bryte løs var det en selvfølge at keiseren av Katera, som nå var en slags verdenshersker i Den Andre Tid, hadde beordret alle leger og forskere om å holde utkikk etter tendenser som kunne påvise at viruset hadde brutt fram. Da Rainez spratt ut av moren sin på et av Katera’s heller beskjedne sykehus, ble det plutselig ekstremt dårlig vær. Det lynte og tordnet i flere dager. Da de omsider fikk fred fra været ble det lille guttebarnet undersøkt, slik alle babyer måtte ifølge De Nyfødtes Lov, som ble vedtatt i år 325, da det ble konstatert at virusgenene faktisk hadde overlevd overgangen fra Den Første Tid. Det tok da ikke mange timene før legene fant ikke bare det ene genet som trengtes, men begge genene som trengtes for at viruset skulle være fullverdig i den lille kroppen til Rainez Kelto. Da var det en sikkerhet at før eller siden ville det begynne å utvikle seg i den ene eller andre retningen.

            Keiser Nirvani hadde fra første stund vært meget interessert i Rainez, ikke uventet, siden han kunne vise seg å utvikle spesielle evner ingen mennesker før hadde hatt. Drakel Nirvani satte derfor to forskere på Rainez fra dag én, og beordret dem til å ta tester av ham med jevne mellomrom. Men nå hadde 24 år passert og ingenting skjedd. Legene visste ikke hva de kunne gjøre for å finne ut hva som kom til å hende. Keiseren hadde imidlertid fått et anonymt tips fra en av vaktene sine om en person som visstnok skulle sitte inne med informasjon om hvordan man kunne finne ut hva hensikten med viruset var. Keiseren tenkte at han måtte vel invitere vedkommende til Katera, så han fikk tatt en titt på Rainez. Men det gikk ikke. Personen var en einstøing av verste sort. En eremitt av natur. Og ville derfor ikke ta imot innbydelsen.

Rainez, som selv var opptatt av å finne ut hva viruset ville gjøre med ham, foreslo at han kunne dra til einstøingen. Keiser Nirvani ville ikke sende ham ut alene, da han, eller genene hans, var altfor betydningsfulle for den videre forskningen til at han kunne dra ut på en så lang ferd alene. Men en mørk dag rømte Rainez Kelto fra sine trygge omgivelser i Katera, der han bodde i Det Høye Hus.

Det Høye Hus var der alle de viktigste personene i landet holdt til. Selv om Rainez kanskje ikke var den viktigste personen i verden, så var han den eneste personen med begge halvdelene av viruset i en og samme kropp. Keiser Nirvani var så redd for at viruset skulle spres før forskerne hadde kartlagt det, at han måtte stadig overbevise Rainez om å være samarbeidsvillig. Var han ikke samarbeidvillig kunne saker og ting plutselig bli en smule vanskeligere.

Nå hadde jo ting imidlertid allerede blitt vanskeligere, mye vanskeligere, siden Rainez rømte fra Det Høye Hus. Det var flere uker siden. Han var ikke sikker, men regnet med at Keiser Drakel Nirvani hadde sendt soldater ut av Katera for å gjennomsøke hele Torena, slik at de kunne bringe ham tilbake. Holde ham innesperret, så viruset ikke fikk sjansen til å spre seg, eller utvikle seg, uten at Keiser Nirvani hadde fullstendig kontroll. I det øyeblikket han ikke lenger hadde fullstendig kontroll ville han bli nervøs, noe som igjen kunne føre til forhastede slutninger, noe som igjen kunne føre til døden for uskyldige mennesker.

I keiserens øyne var Rainez Kelto en trussel. Keiseren følte ikke at han hadde makt over viruset som kunne mutere menneskeheten, og måtte derfor ha total kontroll over hvor viruset befant seg til enhver tid. Nå som Rainez ikke lenger var innenfor Det Høye Hus’ trygge vegger var viruset på frifot og kunne teknisk sett utvikle seg fritt uten at Keiser Nirvani ante noe som helst.

Rainez hadde selvfølgelig vært klar over dette i flere år allerede, og hadde bare ventet på en anledning til å stikke av fra Katera, ikke fordi Keiser Nirvani var spesielt ond, men fordi Rainez ikke fikk nok frihet. Det fikk ikke foreldrene hans heller. Moren og faren hans, Katya og Dalaii, bodde i huset de alltid hadde bodd i, men de fikk ikke lov til å ha Rainez hjemme hos seg. Det hadde de ikke hatt lov til siden han ble tenåring, da legene mente det var størst sjanse for at viruset brøt ut i tenårene, mens resten av kroppen også var i full blomst. Det var en god teori, men hypotesen slo feil. Altså ble Rainez frarøvet familien sin i svært ung alder for å være prøvekaninen til keiserens personlige leger og forskere.

Rainez hatet dem.

Han skvatt ut av tankerekken da et lys ble slått på i det lille huset ti tyve meter unna. En liten svart skikkelse gikk fram og tilbake bak en gardin foran vinduet. Den evige tåken og det tette regnet gjorde det umulig å se hva personen drev på med. Rainez reiste seg fra roten og gikk sakte mot huset, med blikket vendt mot vinduet med lys i. Han håpte virkelig dette var det rette huset. Han hadde snart ikke krefter igjen til å reise mer. Ukene til fots hadde gjort ham sliten og ustabil. Selv om han hadde pakket mer enn nok mat og andre livsviktige saker ble han mer og mer sliten for hver dag som gikk. Kroppen hans var blitt tappet for så mye krefter at dersom han ikke snart fant fram, ville han kanskje aldri komme seg ut av Dalmán.

Huset var ikke større enn en middels hytte. Taket var laget av rustne messingplater, og veggene ikke særlig mye bedre. Vinduene var kittet igjen med blåleire, så vann ikke skulle renne inn. Rainez var ikke vant til å se så gustne hus. I Katera var alle hus store og flotte. Men det betydde ikke at personen inne i huset ikke var en uslepen diamant.

Rainez gned hånden over ansiktet og tørket bort regnvannet. Med det samme begynte de små bekkene av dråper å sildre nedover pannen hans på nytt. Bakken var så våt at det surklet som en sump under føttene idet han banet seg vei mot huset. Gjennom mysende øyne prøvde han å slå fast alderen på den lille skikkelsen i vinduet, men det var umulig.

Rainez gikk opp de tre trappetrinnene som førte til døren. Over alt i verden håpet han dette var det riktige huset; at det var her han skulle møte det mennesket som kunne hjelpe ham med viruset, det vil si; om han ikke allerede var hinsides all hjelp. Han lukket hånden og banket forsiktig, men bestemt, på døren. Så ventet han. Lyttet også, men hørte ingenting. Da det ikke skjedde noe, banket han enda en gang. Denne gangen høyere.

Noen mumlet fra innsiden. To sekunder senere ble døren åpnet. En usedvanlig lav og gammel mann stakk hodet ut av sprekken. ”Ja, hallo?”

”Hei,” svarte Rainez.

”Hva vil du her, fremmede?” sa den gamle mannen før Rainez rakk å si noe mer. Han virket vimsete. Ansiktet var rundt og fullt av hvitt skjegg. Små, smale øyne skulte opp. Hodet var skallet, men noe grått hår vokste som en krans rundt den blanke issen. Da han kom helt ut på trammen fikk Rainez se at mannen hadde en stor mage som hang over buksen, selv om bukseselene prøvde å forhindre det. Han var ikke større enn at han nådde Rainez til hoften.

”Mitt navn er Rainez Kelto," sa han, ”jeg har kommet for å snakke med Arcus Da’Brisko. Er han tilstede?”

”Hva vil du med Arcus Da’Brisko?” nærmest hveste den gamle mannen.

”Jeg må diskutere en viktig sak med ham,” sa Rainez. ”Det er meget viktig.”

”Vel, jeg må innrømme at du har kommet til riktig person,” sa Arcus og gned seg på kinnet. ”Men du burde vite at jeg ikke tar imot ubudne gjester.” Han krøllet peke- og langfingeren mot Rainez. ”Ha en god kveld, fremmede.” Arcus forsvant inn sprekken og lukket døren.

Rainez ble stående utenfor å stirre overrumplet på den lukkede døren. Hadde han kommet helt til Dalmán fra Katera, til fots, for å bli avvist sånn helt uten videre? Hadde han sveipet innom Sandára-ørkenen, som i realiteten ikke var annet enn giftig avfall samlet etter overgangen fra Den Første Tid, for å bli stående som en tulling utenfor huset til en sær gammel gjøk som ikke ville høre på ham? Rainez kjente hvordan aggresjonen vokste.

Han banket på enda en gang.

Døren ble åpnet på gløtt.

”Ba jeg deg ikke om å forlate meg, fremmede?” hvisket Arcus.

”Jeg respekterer at du ikke vil ha besøk, men jeg tror du bør høre etter hva jeg har å si,” sa Rainez. Han måtte konsentrere seg for ikke å snakke høyere. ”Som jeg fortalte er mitt navn Rainez Kelto. Det er mulig du ikke husker det, men keiseren av Katera, Drakel Nirvani, har selv invitert deg til Det Høye Hus en gang, for å undersøke meg. Men da tjenerne hans kom hit for å eskortere deg til Katera, ville du ikke bli med. Du nektet å dra fra Dalmán.”

Arcus Da’Brisko kom ut i det pøsende regnværet igjen. Øynene hans virket med ett ikke fullt så ugjestmilde. ”Sier du det …” Han klødde seg i skjegget og hevet det ene øyebrynet. ”Sier du det. Det var jo nesten interessant, må jeg si. Denne gangen tok faktisk Keiser Nirvani til fornuft og sendte deg selv, så jeg skulle slippe å dra noen steder.”

Rainez ristet på hodet. ”Feil. Keiseren ville ikke sende meg. Han ville ikke slippe meg, altså viruset mitt, av syne.”

”Hvordan har det seg da at du står her foran meg?”

”Jeg rømte fra Det Høye Hus. Ingen visste at jeg forsvant.” Rainez skuet utover den svarte skogen. ”Men jeg blir ikke sjokkert om Keiser Nirvani har sendt ut halvparten av den Kateranske Hær for å finne og bringe meg tilbake.”

”Sier du det, ja.” Arcus stirret opp på ham. Et smil vokste seg fram på leppene hans. ”Hva kan jeg si? Det er flott du har dine prioriteringer i orden, gutt. Bli med inn, ikke stå her ute i regnet og frys.” Den gamle mannen åpnet døren helt og forsvant inn. ”Kom og sett deg foran peisen så du blir varm.”

Rainez smilte ufrivillig og ble med inn.

Inne var det varmt og godt. Mørkt også. Med unntak av to stearinlys på bordet, og peisen i hjørnet. Inntil veggene sto det et par bokhyller som var fullstappet av bøker. De så utgamle ut. I taket hang en parafinlampe, men den var ikke tent. En dør sto på gløtt på motsatt side av peisen.

Arcus viste Rainez ned i en skinnstol foran peisen da han hadde fått av seg yttertøyet. Rainez nektet ikke; han var mer enn glad for å endelig sette seg i en ordentlig stol etter alle ukene ute blant ville, genmanipulerte dyr og giftige gasser som kom fra den svarte himmelen.

En god aroma fylte rommet. Munnen hans løp i vann. Ute i villmarken hadde han ikke spist annet enn bønner på boks og ferdigrenset vann fra vannforsyningssenteret i utkanten av Katera. Rainez ville gjort omtrent hva som helst for et skikkelig måltid.

”Hvor kommer den gode lukten fra?” spurte han og sniffet høylytt.

”Jeg lager middag,” sa Arcus. ”Vil du ha en skål?”

”En skål?”

”En skål, ja! Jeg lager verdens beste suppe, gutt,” sa Arcus. Han gliste fra øre til øre. ”Beste suppen i hele Torena, faktisk!”

”Det hadde smakt vidunderlig,” sa Rainez, og mente det.

”Flott,” kvitret den gamle mannen. Han forsvant ut av rommet og inn på kjøkkenet. I det neste nå kom han tilbake med to skåler glovarm suppe. Det luktet herlig. ”Nå spiser du alt sammen, så vil du føle deg mye bedre etterpå.” Arcus ga ham den ene skålen, og satte seg deretter ned ved bordet. Rainez satte seg også ved bordet. Han dyppet skjeen ned i suppen og førte den til munnen. Det smakte enda bedre enn det luktet. Han spiste og spiste, helt til det ikke var mer igjen. Så fylte han opp enda en gang, og spiste til det ble tomt. Det var som om en hellig taushet fylte det mørke rommet, mens maten vandret fra skål til mage. Fra skål til mage.

Da de var ferdige med middagen ble de sittende stille enda litt til.

Rainez brøt til slutt tausheten: ”Hva kommer det av at du vil bo her ute, langt fra sivilisasjonen, helt alene?”

”Tja, det kan du lure på.” Arcus ble fjern i blikket. Han klødde seg på kinnet. ”Sannelig om jeg vet. Gammel vane, tenker jeg.”

”Hvordan da?”

”Du kan jo tenke deg at du har bodd på et sted hele livet, og så blir plutselig verden som du kjenner den borte, men stedet du alltid har bodd på står der fremdeles,” sa Arcus kryptisk.

Rainez stirret uforståelig på den gamle mannen. ”Jeg skjønner ikke hva du mener. Eller, det vil si; jeg tror jeg skjønner hva du mener, men kan ikke tro det er sant.” Nå var det hans tur til å bli fjern i blikket. Hvis han hadde forstått gåten til den gamle mannen riktig, var det virkelig rett å kalle ham gammel.

Arcus smilte lurt. ”Kanskje du ikke er så langt fra sannheten som du tror, gutt.” Han pekte rundt seg. ”Disse veggene, taket, gulvet, alt sammen, har vært mitt liv lenger enn du kan tro. Det er en grunn til at jeg aldri har flyttet til et annet sted i Torena. Jeg kunne for eksempel flyttet til Katera, eller kanskje Dillitius, men jeg har altså blitt boende her. I min tid var jeg en kjent filosof og forsker. Jeg hadde alltid noe å komme med, noe jeg måtte klage på, eller kanskje fortelle hvordan man kunne gjøre ting bedre enn de allerede var. Og etter hvert ble jeg klar over hva som kom til å skje med alt og alle, jeg visste hva man kunne gjøre for å unngå det, men ingen ville høre.”

”Hva skjedde?” spurte Rainez.

”Vel, la oss bare si at overgangen til Den Andre Tid kom temmelig brått.” Arcus trommet med fingrene på bordet. Han smilte fortsatt lurt, nesten hemmelighetsfullt.

Rainez stirret vantro på den gamle mannen. ”Prøver du å innbille meg at du har opplevd Den Første Tid?!”

”Prøver å innbilde deg?” Han fnøs. ”Jeg forteller deg simpelthen sannheten.”

”Men det er jo flere hundre år siden!” Rainez slo ut med armene. ”Det er ingen som lever lenger enn femti seksti år,” sa han i en tone som fortalte at han syntes Arcus var en gal gubbe.

”Haha, nei, kanskje ikke nå lenger, men det er bare på grunn av alle de giftige gassene som fortsatt henger igjen i luften etter den fatale overgangen.”

Rainez stirret på ham med store øyne. ”Mener du at folk levde i mange hundre år under Den Første Tid?”

”Nei, det gjorde de ikke, men noen tiår lenger levde de da i det minste.” Arcus så ut av vinduet. ”Det var ikke så mye forurensning den gangen.”

Rainez avbrøt ham; ”Ikke ro deg vekk nå, gamle mann! Det forklarer ikke hvordan du kan ha levd i over 520 år. Enten er du en bløff som lyver, eller så må du ha beviser for de ubegripelige påstandene dine.”

Arcus Da’Brisko slo ut med armene. ”Greit, greit, jeg skal fortelle deg alt sammen, gutt. Jeg må bare ha meg en kopp te. Skal du ha?”

Rainez ristet på hodet. Han begynte å bli litt småsur. Kunne ikke fordra å bli kalt ’gutt’ hele tiden.

Den gamle mannen forsvant ut på kjøkkenet, og kom tilbake med en rykende kopp te. ”Jo, nå skal du høre.” Han satte seg på stolen igjen og plasserte koppen med te på den store magen. ”Jeg ble født i det dere som lever nå tenker på som 'Den Første Tid'. Hvis jeg ikke husker helt feil ble jeg født i år 1946.” Arcus tok en sipp av teen. ”I år 2008 var det mye uroligheter i verden.” Han smilte litt fjollete. ”Ikke misforstå meg, det har alltid vært mye uroligheter i verden, både i Første og Andre Tid, ja til og med lenge før Den Første Tid, hvor tidsregningen for øvrig het 'Før Kristus', men det er så lenge siden at ingen kan huske det. Nå ror jeg meg bort, beklager. Poenget mitt er at på begynnelsen av tyvende århundre var det mye terrorisme i verden, og da spesielt terrorisme mot den eneste supermakten, USA, som den het, eller Amerika. Har du hørt om det?”

”Nei, jeg vet nesten ingenting om Den Første Tid,” sa Rainez. ”Men det er interessant.”

”Ok. Amerika var, tja, hvordan skal jeg forklare det for deg?” Arcus klødde seg i skjegget. ”Amerika var vel det Katera er nå. Som Katera, var også Amerika det landet alle ville til, dit alle ville dra for å bli suksessfulle, få et godt liv og så videre. Om du skjønner hva jeg mener?”

Rainez skjønte.

”USA hadde dog ikke en keiser, de hadde en president, litt annerledes, men jeg orker ikke å begynne og fortelle deg om politikk nå, det blir for omfattende. Nå, hvor var jeg?” Arcus rørte rundt i teen med en teskje. Det klinget lavt hver gang den traff koppekanten. ”Jo, som jeg sa, terrorisme var begynt å bli et alvorlig problem, ikke bare for USA, men for hele verden. Og da spesielt den vestlige verden, altså den delen av jorden hvor folk hadde mye penger og det var høy velstand.” Han ble stille. Bare knitringen fra peisen og regnet på vinduet og taket var å høre.

”Men hva skjedde, egentlig?” spurte Rainez. ”Hva var det som gjorde at omtrent alle menneskene i verden ble utryddet?”

Den gamle mannen hevet brynet. ”Jasså, ja, så du vet om det.”

”Jeg vet at menneskene som er igjen nå i Den Andre Tid er mye færre enn de som levde under Den Første Tid. Selv om vi har begynt å bli flere de siste århundrene har vi fortsatt langt igjen før vi blir like mange som vi en gang var.”

”Det stemmer,” sa Arcus. ”Nå er menneskeheten knapt tre millioner, om jeg har forstått det riktig, og den gangen var vi i overkant av seks milliarder.”

Rainez nikket interessert. ”Og på grunnlag av det jeg vet nå, og har tenkt ut selv,” sa han, ”så regner jeg med at terroristene hadde noe å gjøre med den fatale overgangen.”

Det glimtet til i øynene til Arcus. ”Korrekt!” Han satte fra seg tekoppen og gned seg på magen der den hadde stått. ”Ettersom årene passerte ble terrorismen farligere og mer utspekulert for hver gang. Folk var livredde uansett hvor i verden de befant seg. Alles nerver var tynnslitte, og da spesielt nervene til de som satt med makten. Det var først i 2008 at Amerikas president begynte å spekulere i å bruke atomvåpen mot terroristenes skjulesteder, dersom man kunne lokalisere dem, selvfølgelig. Det skulle ta ytterligere tre år før de amerikanske troppene fant de hemmelige basene. I 2012 var det ikke lenger noen bønn, da var USA lei av terroren i verden. USA begynte bombingen tidlig på våren, og sent på høsten var det for sent å slutte.”

”Hvordan da?”

”På grunn av all atombombingen ble jorden ødelagt. En rekke naturkatastrofer streifet over hele verden som et slags motangrep fra Moder Jord personlig. Det er for eksempel takket være alle atombombene til Amerika at vi har den evige tåken som dekker himmelen og solen. De fleste gjenlevende trodde de skulle lide under evig istid for resten av alltid, men slik ble det heldigvis ikke. Da tåken åpnet seg og solen fikk komme igjennom over det som nå er Katera, smeltet all isen og snøen. Det er selvfølgelig visse steder i Torena hvor det for all tid vil være istid, dersom det ikke skjer noe uventet, men der bor det uansett ingen.” Arcus klappet håndflatene sammen. ”Det paradoksale med det hele var jo at USA, som skulle utrydde terroristene, selv utryddet omtrent hele menneskeheten. Som en klok mann en gang sa: Selv den beste intensjon kan resultere i den største katastrofe. Jeg må bare si meg enig. Det var egentlig ingen sin skyld, alt gikk bare ut av kontroll.”

Rainez stirret på Arcus med et barns interesse. Øynene var store og munnen halvt åpen. Han ble klar over det og lukket munnen. ”Men jeg forstår fortsatt ikke hvordan det kan ha seg at du fremdeles er i live …”

”Ikke vær så utålmodig nå, gutt. Det kommer, det kommer.” Han nippet til teen. ”Men hvis du absolutt vil vite det nå med én eneste gang, så skal jeg fortelle det.”

”Flott,” sa Rainez og smilte ufrivillig.

”Jeg har de samme genene som du har.”

Rainez trodde ikke sine egne ører. ”Hvordan er det mulig?”

”Det kan du lure på, sannelig om jeg vet. Det kan ha noe å gjøre med Tjernobyl-ulykken, men det skal jeg ikke si for sikkert,” mumlet Arcus, mest til seg selv. ”Viruset er i alle fall fullt utviklet hos meg. Da bombingen med atomvåpnene pågikk ble luften vi pustet inn radioaktiv. Radioaktiviteten satte i gang viruset i meg slik at det ble resistent mot ting kroppen vanligvis ville reagert negativt på. For eksempel alderdom, som er en naturlig, men negativ del av livssyklusen. Jeg kan ikke dø av alderdom. Jeg kan bli tusen år gammel, og mer enn det, om ingen dreper meg,” sa han muntert og smilte som en gammel bestefar. ”Da viruset fikk utvikle seg fritt muterte det cellene i kroppen min, slik at de stoppet opp der de var. Kroppen min har derfor ikke blitt en dag eldre etter bombingen i 2012. 2013 er det folk nå i Den Andre Tid anser som år 0. Om mine beregninger er riktig lever vi nå egentlig i år 2545, dersom vi fortsatt hadde vært i Den Første Tid.” Arcus så Rainez inn i øynene, hans barnslige munterhet borte. ”Tror du meg nå, Rainez Kelto?”

Rainez svelget. ”Jeg tror deg, Arcus Da’Brisko. Du har overbevist meg. Det ville være meg en ære om du vil hjelpe meg å kontrollere viruset.”

”Selvfølgelig skal jeg det. Tror du virkelig jeg hadde fortalt deg hemmeligheten min om jeg ikke ville hjulpet deg? Å nei, du, aldri i verden. Alle som visste om det er døde og begravd for mange hundre år siden. Gud være med dem.” Munterheten var tilbake. ”Men skal vi ikke vente med å begynne før litt senere? Jeg er så utrolig trøtt at jeg må sove litt.”

”Greit det, gamlefar,” sa Rainez.

De lo begge to.

Arcus tok med tekoppen og gikk mot kjøkkenet. Han plystret.

Blodårene til Rainez frøs til is under huden. ”Arcus,” hvisket han.

Arcus snudde seg fra kjøkkengangen. ”Hm?”

”Det er noen som ser på oss.”