Utdrag
Side 64 - 75 (av 288)
Vi
strena inn i det bankende, gule huset. Tok av oss på beina og
fortsatte inn i stua. Stua var stappa av folk nå. Noen av jentene
dansa, blant annet de to helt greie, huska ikke hva de het. Noen av
de nyankomne gutta dansa også, litt vaklevorent. Men all ære til
dem for at de prøvde; jeg ville aldri gjort det. Blikket mitt festa
seg ved bordet, rundt bordet, i sofaene og stolene. Kim og Iselin
satt sammenklistra i det ene hjørnet. De så ut som to igler som
endelig hadde funnet tonen og sugd seg fast i hverandre for all
framtid. Monika og Margrete satt og prata med en av gutta som mest
sannsynlig var i ledtog med pakistaneren med den svingende øreringen.
Resten av sofaen var ledig. Jeg skanna området med røntgensynet
mitt, overalt, men fikk ikke øye på noen. Jeg huka tak i Sebba.
Musikken rumla over oss som forbanna guder i krig.
«Ser’u
dem el’?» ropte jeg inn i øret hans.
«Nei,
de er borte vekk,» sa Sebba, med øya overalt.
«Kanskje
de har stikki på kjøkkenet,» sa jeg.
«Faen
skal de der å gjøre, ’a?»
«Veitafaen
jeg vel, men kanskje de er der. De har ihvertfall ikke stikki herfra,
da hadde vi sett det.»
Sebba
nikka, gjorde tegn til Muhammed og Nazeer at de skulle bli med oss.
Vi bana oss vei mellom ølbokser, flasker og annet skit på vei mot
kjøkkenet. Fletta satt fastsugd i halsen på en gutt. Jeg kunne ikke
høre det, men det så ut som han holdt på å le seg i hjel.
Jeg
entra kjøkkenet. Hjertet mitt gjorde et ekstra hopp. Nervene spente
seg og alt gikk rundt i noen hundredels sekunder. Jeg blei kald på
ryggen. Sebba tok tak i meg. På kjøkkenet sto våre tre gode venner
fra Bøler, pluss en til som også var pakistaner, og prata med
Hestehala og Jenta. De dreiv og blanda Absolute Vodka med Sprite og
Fanta. Bertene fniste med hele kroppen. De drakk hver sin slurk,
knakk liksom litt sammen, reiste seg opp, og drakk litt til. Våre
gode venner hadde ikke fått øye på oss enda.
«Dere
veit hva dere skal gjøre?»
Folka
mine nikka.
«Ingen
leker superhelt før dere må?»
De
rista på huene.
«Flott,»
sa jeg, og gikk inn på kjøkkenet med angsten i behold.
Huene
til alle folka på kjøkkenet blei vridd i vår retning. Hestehala og
Jenta smilte skeivt til meg, lekte tøffe og drakk sprit og Fanta. De
første sekundene Bølerfolka stirra på oss var det med interesse og
vennlighet, sånn man gjerne stirrer på noen man ikke kjenner som
kommer på en fest. Så gikk det plutselig opp for dem, eller i hvert
fall for sjefen med dingleringen, hvem vi var. Hans interesse smelta
som overoppheta is, rant ned på bakken og forsvant ned i en sprekk
til langt der nede i dypet et sted. Øya hans forandra seg helt. De
blei kalde og dødbringende. Han lente seg over til den andre
pakistaneren, hviska noen ord i øret hans. Igjen stakk det i brystet
mitt. Sebba, Jonatan, Muhammed og Nazeer klumpa seg inn på
kjøkkenet.
Småripsen
holdt kjeft og stirra på oss. Så gikk de. Bare forsvant.
Nå
var kjøkkenet fylt til randen av innestengt raseri og hatske tanker.
Jeg tenkte at jeg uansett ikke skulle være den første som åpna
kjeften her. Ikke faen. Det var jeg så flink til ellers at nå
skulle jeg holde meg stum. Sebba sto ved siden av meg, tok seg en
røyk og sendte pakka videre til meg. Jeg veide for og imot. Jo,
dette var et bra tidspunkt for en sigg. Jeg dunka ut en og putta’n
i kjeften. Blikket mitt var som nagla fast i blikket til pakistaneren
mobilen min kjente så godt. Han målte meg opp og ned. Prøvde
kanskje å psyke meg ut, men jeg hadde ikke tenkt til å bli psyka ut
i kveld. Aldri i livet. Han plukka også fram en pakke røyk. Han
putta en i munnviken og la tilbake pakka. Jeg ga pakka tilbake til
Sebba. Ingen sa noe. Pakistaneren jeg ikke hadde sett før fiska fram
en lighter og tente røyken til pakistaneren jeg hadde sett før. Men
blikket vårt var festa med superlim.
Så
skjedde noe totalt uventa. Noe jeg aldri hadde trodd skulle skje.
Pakistaneren jeg ikke hadde sett før gjorde tegn til at han ville
tenne røyken min. Jeg så på han, prøvde å finne ut hva faen det
var han pønska på. Sebba kom med noen rare lyder ved siden av, men
jeg klarte ikke å tyde dem. Jonatan, Muhammed og Nazeer holdt seg
rolig som statuer. Jeg nikka en gang og bøyde meg litt fram.
Pakistaneren tente røyken min, jeg kunne se at han gliste inni seg.
Øya hans glimta til, men jeg skjønte ikke hva det betydde. Jeg
nikka en gang til som takk, og da gliste han med trynet, ikke bare
øya. Ingen sa noe. Det var en merkelig situasjon. Jeg hørte ikke
lenger den dunkende musikken fra stua. Det var som om øra mine hadde
fått seg innebygde lyddempere. Alt var stille i huet mitt. Vi sto
der i noe som virka som åtte evigheter, stirra på hverandre og
røyka på siggene. Lufta var så pakka med spenning at det blei
vanskelig å puste. Jeg og min gode venn fra Bøler blei ferdig med
røyken helt likt. Han slapp sin på gulvet, stirra på den og stirra
på meg. Det lyste av øya hans. Var det en utfordring? Jeg slapp
siggen min på gulvet også. Vi knuste dem i samme sekund. Ingen av
oss hadde sko på, men det dreit vi i. Begge parter visste at dette
var et nærmest hellig øyeblikk som snart ville bli brutt, og hele
helvete kom til å følge med det. Det visste alle som var på
kjøkkenet, kanskje til og med også kjøkkenet selv. Alle begynte å
pakke seg sammen, gå nærmere hverandre. Adrenalinet bobla i årene
våre. Jeg merka at Muhammed og Nazeer begynte å bli rastløse. Det
gjorde Jonatan også. Sebba kasta siggen sin i vasken og sendte den
ned i sluket med litt vann.
Nå
var vi så nærme hverandre at vi kunne klappa hverandre på ryggen.
Jeg hørte en av de norske tjenerne til pakistaneren svelge en klump
som sikkert fylte hele halsen hans. Da skjedde det. Det skjedde så
fort at jeg ikke rakk å tenke engang. Ansiktet mitt og synet mitt
eksploderte i en blanding av rød og svart farge.
Da
jeg åpna øya noen hundredeler seinere lå jeg på gulvet under
kjøkkenvasken. Hele trynet mitt verka av en intens smerte. Øyet
mitt dunka. Han hadde klint meg rett ned i gulvet. Han så ned på
meg, gliste med hele kroppen. Han så på meg med avsky og hån.
Kameratene mine stirra på meg.
Jeg
trakk pusten og nikka.
De
koselige Bølerfolka skjønte ikke bæret av hva som skjedde før det
hadde gått nesten sju sekunder.
Sebba
og Jonatan fløy på han som hadde slått meg. De banka løs på’n
med knyttnever, albuer, knær og bein. Muhammed ga den andre
pakistaneren en skikkelig på trynet med slåsshanska si. Han vakla
bakover med blodig nese og skalla huet i et kjøkkenskap så det
skrangla i glass og tallerkener. Han skulle til å slå tilbake, men
Muhammed var konge så han ga’n et skikkelig spark midt i magen så
duden holdt på å spy. Han ramla sammen på gulvet foran meg. Jeg
stirra’n inn i øya sekundene før han forsvant inn i sin egen
verden. Jeg reiste meg opp ved hjelp av kjøkkenbordet. Den ene
nordmannen som hadde vært der var borte. Stikki av som en liten feig
mus. Han andre fikk grisejuling av Nazeer. Trynet hans ligna et bilde
av Picasso etterpå.
Det
tok kanskje ikke mer enn to minutter, så sto vi, Sebba, Muhammed,
Jonatan, Nazeer og jeg, som de eneste igjen. På gulvet lå
Bølerdustene og ynka seg. Denne gangen som forrige gang hadde vi
vært mye sterkere enn dem. De hadde driti seg ut for andre gang.
Jeg
takka kameratene mine, tok dem i hånda og takka dem inderlig enda en
gang. Det hadde jo ikke vært min skyld at folka fra Bøler blei
banka; jeg fikk meg bare en på trynet, så var jeg nede for telling.
«Tusen takk, ass,» sa jeg, enda en gang.
Sebba
klappa meg på ryggen. «Det gjø’kke no’ om du ikke har banka
noen nå, skjønner’u vel.»
«Jeg
skjønner det. Og dere må vite at det e’kke fordi jeg er pingle,
ass!»
Sebba
lo godt.
Kim
kom plutselig inn på kjøkkenet med Iselin på slep. Han virka drita
full av både det ene og det andre. Han gjorde store øyne da han så
folka på gulvet.
«Faen
har skjedd her, ‘a?» sa han og hikka. Han mista Iselin. Hu rygga
ut av kjøkkenet med henda framfor seg. «Har’e vært krig her
el’?» spurte han og stirra på Sebba.
«Ja,
det kan du godt si. Det var de folka fra Bøler, forresten.»
Trynet
til Kim blei plutselig seriøst som en gravalvorlig foresatt. «Å,
faen,» sa han.
«Hva
er’e, ‘a?» sa Jonatan. «Er’u kamerat med dem el’?»
«Nei,
så klart ikke!» sa Kim. «Men det forklarer hvorfor de
fjortisbertene ringte purken for en stund siden.»
Jeg
tok tak i Kim og rista’n. «Hva faen er’e du sier?! Ringte de
purken!?»
«Ja,
de dreiv og preika om at det var bråk på kjøkkenet, men jeg tenkte
ikke mer på det…» Stemmen hans blei borte.
«Hvor
lenge er’e sida?» ropte jeg inn i øret hans.
Han
rista sløvt på huet. «Veit ikke helt, jeg. Ti minutter, kanskje.»
Jeg
slapp Kim og så hjelpeløst på Sebba. «Hva faen i hælvete skal vi
gjøre nå, ‘a?»
«Jeg
veit ikke, jeg veit ikke!» Jeg var ikke den eneste som holdt
på å få panikk. «Når de kommer hit og ser åssen de folka her
ser ut kommer vi til å bli bura inne en uke!» Han vifta med
henda og var helt på tuppa.
«Hvor
lang tid kan det ta før de er her?» spurte jeg ut i kjøkkenrommet,
håpa kanskje på svar fra høyere makter.
«Tja,»
Nazeer dro på det. «De kommer nok om noen minutter.» Han gliste
litt. «Purken er kjapp når de veit at det er bråk på en eller
annen fest. Da kommer’em med én jævla gang.»
Jeg
klarte ikke å tenke klart i det hele tatt. «Hva skal vi gjøre?»
«Vi
burde stikke til hælvete vekk herfra mens vi har sjansen, så
klart,» sa Nazeer. Det var beundringsverdig hvor rolig han var.
«Hvor
burde vi stikke?!» ropte jeg av full hals.
«Vi
hopper ut av vinduet og beiner opp i skauen.» Nazeer åpna
kjøkkenvinduet.
«Beiner
til skauen!» sa jeg. «Æ’kke det langt pokkerivold, ‘a?»
Nazeer
tok tak i meg og rista meg. «Dude, vi beiner til skauen om det så
er tusen mil! Skjønner’u det? Vi må stikke nå!»
Dette
trengte jeg mer enn noe annet. Jeg kom til meg selv igjen. Panikken
forlot meg og blei borte i et usynlig hull i taket. «Greit,» sa
jeg, og mente det.
«Flott,»
sa Nazeer.
Plutselig
blei musikken i stua slått av. En søyle av angst slo gjennom
kroppen min.
Sirener.
Sirener, for faen! Purkesvina var rett utafor huset.
«Vi
må virkelig stikke nå,» sa Nazeer. Han dro meg i genseren.
«Hva
skal jeg gjøre, ‘a?» ropte Kim.
«Du
holder kjeften din lukka og sier du ikke veit en dritt!» sa Sebba
mens han vifta med finger’n.
Kim
nikka. «Hvis jeg ikke finner på noe bedre.»
Nazeer
hoppa ut av vinduet, så poppa vi ut en etter en. Muhammed, Jonatan,
Sebba og jeg. Vi datt ned i buskene omtrent to meter under vinduet.
Buskene
utafor var beinkalde og jævlige. Sokkene mine blei gjennomvåte på
sekundet. Vi kava som skilpadder liggende på ryggen for å komme ut
av buskene fort nok. Politisirenene ula innover nabolaget som sultne,
skabbete ulver. Vi kom oss ut av buskgrepet og løp ut i hagen til
Monika. Den var omringa av et svært jævla tregjerde! Jeg hørte at
det kom flere purkebiler, sirenene ula i kor. Gjerdet var for høyt
til at vi kunne komme over det. Hjertet mitt banka som et helvete. Vi
hørte roping fra innsiden av huset, roping og dunking. Jeg prøvde å
sende smarte tanker til Kim. Det som virkelig plagde meg var at han
ene norske typen hadde stikki av fra kampen. Han kunne sladre som en
gammal kjerring. Da kom det til å være kjørt. Rumpekjørt!
«Hva
faen skal vi gjøre?» hviska Muhammed. Stirra panisk rundt seg.
«Der
borte!» sa Jonatan og pekte på en liten klynge epletrær som var
planta like ved gjerdet.
«Faen
mener’u med det?» spurte Muhammed.
«Vi
klatrer oppi’rem og hopper over gjerdet, skjønner’u vel!» Sebba
slo ut med armene som en sirkusdirektør.
Vi
pigga bort til de frosne epletrærne og begynte å klatre som ville
faen. De var glatte og kalde og jævlige, men det skulle funke. Det
var nødt til å funke! Jeg kasta et blikk opp mot kjøkkenvinduet vi
hadde hoppa ut av. Det sto på vidt gap. To politifolk sto og klødde
seg i huet på innsiden. Kim sto ved siden av dem og veiva med henda.
Jeg krympa meg der jeg hang i treet.
Nazeer
var over gjerdet . «Kjapp dere!» hviska han så høyt han kunne.
«Kjapp dere!»
Jonatan
og Muhammed hoppa over gjerdet. Det knaste i den stive barken. Sebba
og jeg var de siste igjen på Monikas side av hagen. Vi klatra som
gale for å komme høyt nok. Det var faen ikke lett å få tak med de
skoløse føttene våre. Og hvem i all verden bygde et jævla
hagegjerde så høyt?
«Ha’kke
tid til å klatre høyere nå!» sa Sebba. Han hoppa, og i noen
endeløse sekunder svevde han i lufta, så traff han bakken som en
sekk. Jeg hoppa like etter, det kilte som tusen maur i magen. Jeg
traff bakken med et dunk, og lagde en guffen lyd. Jonatan dro meg opp
på beina igjen.
«Vi
stikker!» sa Nazeer.
I
samme sekund ropte noen fra kjøkkenvinduet i hagen til Monika. Vi
snudde på huene. Faen. Angsten lamma meg nesten igjen. Snutejævlene
hang ut av vinduet og ropte etter oss. «Vi ser dere nok, pøbler!»
skreik den ene. «Bli hvor dere er, så kan vi snakke om det!»
«Snakke
om det, meg i ræva!» ropte Sebba og ga dem finger’n. «Dra til
hælvete!»
Så
løp vi det vi var gode for gjennom alle hagene til eneboligene på
Oppsal. Vi kjente dem selvfølgelig ut og inn etter alle åra med
epleslang. De andre gjerdene var ikke fullt så høye som det hos
Monika, så med litt hjelp av Jonatan kom vi oss over alle mann.
Aldri før hadde jeg sprinta så fort. Kroppen min orka ikke mer, men
jeg fikk krefter jeg ikke visste jeg hadde. Etter ti-tjue minutter
havna vi ved banen på Ulsrud. Der chilla vi noen minutter. Jeg pusta
og pesa som en gal, det gjorde vi alle sammen. Vi ramla ned på
asfalten og bare lå der og holdt på å dø av all
hyperventileringa.
«Fyy
faen, det var for jævla nære på, ass!» sa Sebba gjennom
pustinga.
«Ja,
herregud, dette vil jeg helst ikke oppleve igjen,» sa Jonatan og
lente seg mot en lysstolpe som blinka litt fra og til. Han klemte
fingra rundt føttene sine. «Hva faen gjør vi hvis de så hvordan
vi ser ut?»
Nazeer
dro på skuldra og smilte skeivt. «Ikke mye å gjøre med det. Da må
vi bare bite i det sure eplet og bøye oss som gentlemen, haha.»
Plutselig
hørte jeg sirener. Jeg spratt opp fra asfalten og adrenalinet
begynte igjen å pumpe gjennom kroppen. «Hører dere det?»
Alle
nikka.
«Hva
gjør vi nå, hæ? Hva i hælvete gjør vi nå?!» ropte Jonatan og
virra med huet.
«Bare
ro ned,» sa Nazeer tilbake, fortsatt kald som en istapp. «La meg
tenke.»
«Tenk
fort, ‘a, for nå kommer’em!»
Vi
hørte sirenene fra oppe ved en liten gangbro tjue tretti meter unna
oss. Etter få sekunder fikk vi øye på blålysa som blinka og
snurra og holdt på. Snutebilene bråbremsa oppe ved gangbroa. Vi
hørte roping og hissig preiking fra dem. Jeg kasta blikket dit lysa
kom fra. Pokker. De samme purkene som hadde hengt ut av vinduet noen
minutter tidligere hang nå over kanten på broa og gaula som rømte
mentalpasienter. De veiva med henda og vifta med lange lommelykter.
«Nå står dere stille!» ropte en av dem.
Vi
stirra på politimennene som ropte og holdt på. Plutselig kom lyden
av banen, som et kall fra selveste Himmelriket. Vi var jo
selvfølgelig på Ulsrud T-banestasjon. Takk og pris! Det letta i
brystet mitt. Femti meter lenger borte, fra byen, kom banen rullende
som en stor, rød ildvogn sendt rett fra himmelen. Purkefolka så det
også. De skjønte hva vi tenkte på. De begynte å løpe ned
overgangen som ville bavianer. Vi sto og trippa. Til og med Nazeer
var litt spent. Banen nærma seg. Førti meter. Tretti meter. Tjue
meter. Politiet nærma seg også med stormskritt, bokstavelig talt.
Ti meter. Banen var rett ved siden av. Politiet var over Jonatan og
Muhammed, men det fant de seg faen ikke i. Jonatan sparka den ene
politibetjenten i magen, han falt hardt bakover og inn i en busk med
rosa blomster av noe slag. Muhammed huka seg ned og smatt unna den
andre politiduden, som også velta inn i en av buskene. Banen stoppa.
De prøvde å signalisere til han som kjørte vogna med lommelyktene,
men føreren skjønte det ikke. Vi beina inn i vogna idet den rulla
videre mot Bøler og Bogerud. Purken blei stående aleine med skammen
i behold.
Vi
slang oss ned på setene i vogna og pusta letta ut. Dette var
virkelig nære på. Skulle nesten tro vi hadde englevakt, enda det
var lite sannsynlig med tanke på hva vi hadde gjort. Vi blei
sittende på banen helt til Mortensrud, endestasjonen. Deretter
skifta vi side og hang på helt ned til Nasjonalteateret. Vi gikk av
der. Bytta side og tok banen tilbake til Oppsal igjen. Vi var rimelig
ivrige etter å skifte sokker og stappe føttene i bøtter med varmt
vann.
Vi
klarte oss imidlertid jævla bra, for ingen av oss blei huka i
ettertid.
------------------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar