lørdag 16. august 2014

Selvpublisering eller tradisjonell utgivelse?

Å selvpublisere eller gi ut via tradisjonelt forlag?


I den digitale tid er dette et legitimt spørsmål for enhver publiseringsklar forfatter.

Vurderer du å prøve selvpublisering heller enn utgivelse gjennom et tradisjonelt forlag?

For bare noen ganske få år siden var det nærmest utenkelig for en forfatter å skulle selvpublisere sitt verk, det være seg en roman, novelle- eller diktsamling, eller andre finurlige rariteter. Selvsagt måtte man ta veien via et skikkelig forlag som kunne stå bak seg som en enorm flåte av beskyttelse, økonomisk bistand og promoteringskraft. I tillegg var (er?) det som et nesten magisk autoritetsmerke å få boka si publisert på et forlag - og spesielt et av de aller største forlagene. Fikk man ikke hengt seg på et av disse var det mer eller mindre håpløst å skulle leve av sine skriverier - og, for å være ærlig, selv om en av de store ga deg medynk og plukka deg opp, ville du allikevel mest sannsynlig ikke kunne leve av å skrive. Vel, sånn er det fortsatt (ja, kanskje til og med mer enn noen gang før, men det er en annen historie.), og greit er det. Men nå er det en annen mulighet som lyser enhver skrivende sjel rett i trynet som en blendende lyskaster midt på svarte natta.

Selvpublisering.

Selv kommer jeg i løpet av året til å ferdigskrive ikke bare én, men to romaner, som enkelte ansatte på enkelte større forlag har vist interesse for. Selvfølgelig hadde ingenting vært bedre enn å slå igjennom på et av de største forlagene, og nå har jeg kanskje for første gang en real sjanse til å gjøre nettopp dét. Men så er det denne andre muligheten, da ... dette med selvpublisering, som jeg jo også begynner å høste litt erfaring fra etter å ha lekt meg i de kanter et par år nå.

Din bok, din vilje


Det er ikke her snakk om å selvpublisere en fysisk versjon av boka di, altså - noe du åpenbart kan gjøre, men ikke noe jeg anbefaler med mindre du har en haug av gryn liggende strødd rundt du ikke veit hva du skal gjøre med, og i tillegg har en ekstraordinær lyst til å besøke alle biblioteker, bokhandlere og folk du kjenner og ikke kjenner i hele landet for å prakke dine gudommelige, forgylte ord på. 

Jeg snakker derimot om å selvpublisere boka som ebok, hvilket kan være helt gratis og du kan lett promotere den til alle som flyter rundt på internett - igjen, helt gratis, dersom du innehar kunnskapen.

Å selvpublisere ebok



Å selvpublisere er på en måte både enklere og vanskeligere enn å utgi via et tradisjonelt forlag. Det er vanskeligere fordi du må gjøre ALT selv - alt fra korrektur, språkvask, konvertere til ebokformat, ordne forlagsnummer og ISBN til utgivelsene, lage omslagsdesign, osv. Alt dette skal jeg gå nærmere inn på ved en senere anledning.

For nå er det nok å få fram at det eneste som er helt garantert er at du kommer til å tjene langt mer pr. solgte eksemplar når du gjør det selv, enn om et forlag påtar seg utgivelsen av eboka.

En annen ting verdt å nevne er at du bestemmer 100% over verket ditt. Du kan utgi det hvor som helst, i hytt og pine, til hvilken pris du vil, uten at noen kan si noe på det, siden det er din bok og du bestemmer. Og vil du ikke være salgsperson som løper rundt og promoterer og holder på, så trenger du ikke det, heller. Du kan simpelthen holde deg hjemme og surfe på nettet isteden, hah. Dog kjøper ingen en bok de ikke veit eksisterer.

Tradisjonell utgivelse




I en tradisjonell utgivelse sender du manuset til et forlag. Deretter følger x antall dager/uker/måneder med ventetid før forlaget tar kontakt og forteller deg at de enten liker eller ikke liker arbeidet ditt. Du kan også få beskjed om at manuset må jobbes mer med, og deretter kanskje de velger å starte et samarbeid.

Blir det samarbeid er det tid for kontraktskriving (mest sannsynlig standardkontrakten), og arbeidet som følger vil bestå av tett samarbeid med konsulent, språkvasking, korrektur, omskrivinger osv. osv. i lange baner. Dette er en morsom og lærerik prosess som absolutt er verdt å oppleve, og ikke vær overrasket om du ikke alltid er enig i konsulentens rettelser - eller motsatt.

Til slutt er det tid for trykking, promotering og glade (eller vonde) dager med menneskekontakt, presse og opplegg. Og er du heldig skårer du jackpot og har skapt enda en bestselger.

Ikke noe problem med tradisjonell utgivelse, annet enn at det er grisevanskelig å komme gjennom nåløyet, og når alt kommer til alt sitter ikke forfatteren igjen med særlig stor del av kaka hvis salget ikke går gjennom taket.

Det tradisjonelle forlagets autoritet


Man tjener mer pr. solgte eksemplar av en egenpublisert ebok enn av en forlagsutgitt ebok, men noe det er verdt å merke seg er at det kommer endel "ekstragoder" ved å ha et forlag i ryggen som mer eller mindre ikke finnes om man selv påtar seg utgivelsen.

Ett eksempel er media. 

Media kan ha interesse av deg dersom verket ditt et publisert av et forlag. Skriver du inn til landets aviser at du har selvpublisert en ebok - uansett hvor mange sider eller hvor fryktelig flott den er - så er det ingen som kommer til å løfte et kvart øyebryn (med mindre du er kjendis fra før, selvfølgelig).

Med andre ord vil det være betraktelig enklere å tiltrekke seg et potensielt stort lesende publikum dersom man publiseres gjennom et skikkelig forlag, men blir du først glemt og ingen suksess oppstår, tror jeg faktisk du kan ha større sannsynlighet for å få lesere dersom du bestemmer over boka di selv.

Selvpublisering = Bedre priser, bedre betalt


Ta meg som eksempel, som nå har ebøker på (bl.a.) digitalbok.no og ebok.no. Én av disse bøkene er Petter fra Oslo, en roman som ifjor ble utgitt som innbundet bok, og som i år ble konvertert til ebok og gitt ut på nytt. Da det er forlaget som eier utgivelsesrettighetene til Petter fra Oslo betyr det at det er de som bestemmer prisen på eboka, og selvsagt også hva mine prosenter av salget er. Kanskje det utroligste med dette er at prosentene jeg tjener av eboka er de samme som ved salg av innbundne eksemplarer - selv om det altså ikke koster forlaget en halv negl å "publisere" ebokversjonen. I tillegg er de (kan jeg si?) frekke nok til å la prisen være noe så drøyt som 175 kroner. På denne måten tjener jeg litt over en tjuings den sjeldne gangen noen gidder å bruke en slik sum penger på noe så flytende som et digitalt verk, istedenfor at den eksempelvis kunne kostet halvparten av prisen og solgt dobbelt så mye.

Sammenlignes dette derimot med romanen Utskudd, som jeg selvpubliserte via eget forlag, blir forskjellene hardtslående åpenbare:

Utskudd selges for 29 kroner, og når nettbokhandelen har tatt sin del av salget sitter jeg igjen med ca. 23,-

Petter fra Oslo derimot, som selges for 175 kroner, hvor min fortjeneste kun er 15% pr. solgte eksemplar, gjør at jeg sitter igjen med ca. 26,-

Ergo kunne jeg lett heller selvpublisert Petter fra Oslo for 35,- og tjent mer enn den svinedyre forlagspubliserte ebokversjonen, og samtidig gitt potensielle lesere en radikalt billigere økonomisk opplevelse. Dette kan jeg dog ikke gjøre fordi forlaget eier rettighetene til all utgivelse av boka så lenge kontrakten er gyldig.

Oppsummering

I denne posten har jeg kun så vidt skrapt kjapt i overflaten av hva angår selvpublisering vs. tradisjonell utgivelse, men her er i alle fall en kjapp oppsummering av forskjellene:

Tradisjonell utgivelse
Negativt:
  1. Ekstremt vanskelig å få sitt manus antatt for utgivelse
  2. Forfatter sitter igjen med svært liten fortjeneste pr. solgte eksemplar av verket sitt
  3. Forfatter mister rettighetene til å bestemme 100% over sin egen bok
  4. Ebøker selges for enormt mye mer enn nødvendig, uten at forfatter tjener ekstra på det
Positivt:
  1. Å utgi på et stort forlag er et kvalitetsmerke som beviser at boka har en viss standard
  2. Manuset blir grundig gjennomgått av korrekturleser/språkvasker, og litterært kyndige konsulenter gir tips og råd til forbedring av teksten
  3. Promotering av verket er mye lettere
Selvpublisering
Negativt:
  1. Selvpublisering krever at forfatteren har steinkontroll over rettskriving og forståelse av god setningsoppbygning, siden han/hun selv er nødt til å optimalisere teksten uten ekstern konsulent
  2. Forfatter må selv tilegne seg kunnskapen som trengs for å gi ut boka, eksempelvis skaffe ISBN, designe omslag, klargjøre teksten for lesebrett, nettbrett eller smartfon, osv.
  3. Vanskeligere å promotere boka skikkelig, da færre er interessert i å høre om utgivelse av et verk som ikke har gjennomgått bearbeidelsesprosessen til et forlag

Positivt:
  1. Ingen kvalitetskrav for utgivelse (dette er dog et tveegget sverd, og stiller store krav til forfatterens evne til å på egenhånd heve verkets kvalitet)
  2. Forfatter har full kontroll over sin egen tekst fra ende til annen
  3. Til glede for bokkjøpende lesere kan selvpubliserte ebøker selges til en drastisk billigere pris, og forfatter vil allikevel tjene mer pr. solgte eksemplar enn om prosessen skulle gått gjennom et forlag
  4. Forfatter kan publisere boka på både norske og utenlandske nettsider, uten andre restriksjoner enn de som eventuelt måtte gjelde for de respektive sidene

Konklusjon (?)

Har jeg glemt noe nå? Ja, helt sikkert massevis, men jeg er langt fra "ferdig" med saken.

Klonklusivt kan vi for denne gang si det ikke finnes noen endelig "konklusjon". Det er opp til hver enkelt forfatter hva han/hun ønsker å gjøre med sine skrevne ord. De fleste vil nok først prøve å bli tatt opp av en av de store for sine nye manus, men skulle du ha lyst til å prøve noe annet, eller eventuelt være villig til å selvpublisere et manus som ikke kommer gjennom forlagenes ildport, så vet du i det minste at alt håp ikke er ute. Og hvordan man går fram for å publisere sine egne ebøker, kommer jeg tilbake til.

Innspill?

Har du innspill til denne saken er jeg svært interessert i å høre hva du mener :)


onsdag 30. juli 2014

Ebok-romanen Utskudd nå tilgjengelig via Amazon :)


Amazon, du o store tralala, haha

Debatten rundt Amazon's glupskhet og potensielt kommende enevelde innen boksalg opptar mange om dagen. Forskjellige steder i verden er det nærmest en hel armé av forfattere (ja, til og med land) som samles for å stride imot denne giganten som eter alt den kommer over.

Jeg er enig, men velger uansett å gi ut en av mine norske bøker der. Og hvorfor skal jeg ikke det? Syns det bare er positivt at litt flere norskskrevne bøker blir tilgjengelige der. Let's face it, Amazon er kommet for å bli. Kanskje (ja, kanskje mest sannsynlig, egentlig) vil det forandre seg (som alt) og ta nye former, og det er helt greit. Det beste som skjer er at betingelsene blir bedre for forfatterne, og det verste som skjer er at de blir enda verre. Inntil videre avventer jeg med et åpent sinn alt som kommer, og gleder meg over å være en av få som velger å bidra med norsk materiale hos denne nettgiganten. Tror det er bra for norske Kindle-eiere som liker å handle hos Amazon, som meg selv :)



Utdrag fra romanen kan du lese enten ved å trykke HER, eller du kan besøke Utskudd sin Amazon-side ved å trykke på bildet.

tirsdag 8. juli 2014

KorthistorieUtdrag: Tatt på Kornet! (2014)


Utdrag
502 ord (av 3854)

*

«Løgnaktige tispe!»
Jennifer kom seg på beina igjen. «Nei, det er jeg ikke! Jeg var med deg hele kvelden,» sa hun, ble stille et øyeblikk før hun la til: «... i hvert fall med unntak av den ene gangen da du forlot meg for å gå på do.» Hun så på ham. Noe av maskaraen hennes rant nedover kinnet som en svart elv. «Du var borte i nesten tjue minutter. Husker du ikke?»
«Jo, jeg husker det. Det var da jeg tok meg av sakene.» Han grep tak i bagen og gikk ut av kjøkkenet.
«Tok deg av sakene?» Hun løp etter ham mens han trampet gjennom stua på vei mot badet på motsatt side av soverommet deres. «Hva mener du med at du 'tok deg av sakene'?»
Han forsvant inn på badet, lukket døra og begynte å lage et dundrende leven.
Jennifer dyttet opp døra, ignorerte den aggressive grynting hans, og entret badet. «Hva snakker du om? Hva slags saker?» Hun plasserte seg selv mellom Josh og skapet han invaderte, dro ut håndklær og stappet dem inn i den nå overfylte bagen. «Og hva er det med denne sinnssyke pakkingen?»
«Jeg flytter,» snerret han som en innelåst bjørn. «Nå, fløtt deg,» sa han, dyttet henne til side og fortsatte den paniske atferden.
«Flytter du?» sa hun, grep tak i skulderen hans bakfra og snudde ham rundt med makt, stirret ham dypt inn i øynene. «Josh, det finnes ingen Brad! Du må ha drømt det da du sovnet i taxien på vei hjem, eller noe, og nå tror du det var ekte.»
«Du er gal,» sa han og sendte tannbørsten sin ned i bagen.
Hun sukket dramatisk mens multiple tårer skviste seg ut av øynene hennes, som en overbetalt såpeopera-drama-queen-stjerne. «Jeg vet ikke hva som får deg til å tro at dette faktisk har skjedd, men jeg kan forsikre deg om at jeg ikke er den som er gal her!» Hun røsket tannkremtuben ut av hånden hans, og la til: «Og jeg kjøpte denne tannkremen; den blir her.» Plasserte den tilbake på vasken, trakk pusten og prøvde å finne igjen det mentale fokuset.
I en noe mildere tone sa hun: «Josh, hør,» og lot hendene sine gli rundt nakken hans, «i all fortrolighet, jeg aner virkelig ikke hva du snakker om. Så vidt jeg vet var det ingen som het Brad på festen, og jeg var i tillegg med deg hele kvelden.» Tross sin miserable tilstand, tvang hun fram et smil.
Josh klikket sidelengs. Med en intens kraft grep han tak i begge armene hennes og dyttet henne så hardt inn i veggen at dusjhodet ramlet ned. Det var på nære nippet at hun ikke snublet ned i badekaret og brakk noe. «Ikke rør meg!» ropte han. «Din manipulerende lille kjerring. Jeg veit nøyaktig hva som skjedde.»
«Jeg gir opp,» sa hun, ristet på hodet i ren håpløshet. «Vi kommer ingen vei med dette.»
«Det har du faen meg rett i!» sa han, plukket opp barberhøvelen og stappet den ned i bagen.

----------

Eboken er tilgjengelig her.

onsdag 14. mai 2014

"Petter fra Oslo" nå som ebok + korthistorien "Ferske Mennesker"

Litt boknytt:

Etter noe fram og tilbake har nå endelig romanen jeg debuterte med i desember ifjor kommet ut også som ebok :)


Ønsker du å lese utdrag finnes det to av de: her og her. Eboka kan eksempelvis kjøpes her.

Vaskeseddel:
Petter på 16 har en alkoholglad mor, en sjenert far som tygger tannpirkere for å roe nervene, en treningsnarkoman bror, og en lillesøster med et språk som kan sette selv den groveste sjømann i respekt. Petter har blitt mobba før, men er nå god venn med alle, fra de teiteste nerdene til de barskeste gangsterne. En dag får han vite at familien skal flytte fra Oslo. Han får sjokk når han får vite hvor de skal flytte, og veit med total sikkerhet at livet aldri vil bli det samme igjen.

---

Kan i samme slengen nevne at jeg har selvpublisert en ny 9-kroners korthistorie, denne gangen i grenselandet mellom skrekk/grøss og science fiction (eller noe sånt .. kanskje). Den heter uansett "Ferske Mennesker" og lever her.


Seth og Jill er i ferd med å flytte inn i et digert, gammelt hus idet Jill finner noe hun hadde gjort klokt i å ligge unna ..

søndag 13. april 2014

Reportasje/intervju i avisa Valdres


Tusen takk til avisa Valdres og journalist Anne Kjønniksen for oppmerksomheten :)
Trykk her for lesbar reportasjetekst:


De to bøkene saken handler om er først og fremst boka jeg debuterte med i desember, "Petter fra Oslo". Les gjerne utdragene: Første utdrag her og andre utdrag herDen andre er den lille krimhistorie-eboka mi "Døden og Djevelen", som har hatt tredjeplassen på digitalbok.no sin bestselgerliste den siste uka. Utdrag kan leses her.



Moro!

onsdag 9. april 2014

3. plass på digitalbok.no sin bestselgerliste!

Det er helt sykt, egentlig, og jeg aner ikke hvordan det er mulig, men den lille krimhistorie-eboka mi "Døden & Djevelen" har ligget på 3. plassen på bestselgerlista til digitalbok.no de siste dagene.


Den dukka først opp på 9. plass for et par uker siden, så var den borte en uke. Plutselig kom den tilbake igjen. Først på 6. plass, deretter 4. plass, og nå har den altså vært helt oppe på 3. plass.

Historien skrev jeg først på engelsk for omtrent et år siden, ved navn "Agent X13 - Death and the Devil". For litt over en måned siden bestemte jeg meg for å oversette teksten til norsk og selvpublisere den på digitalbok.no og ebok.no bare for moroskyld. Hvem hadde vel trodd at av alle de tusenvis av ebøkene skulle akkurat den ikke bare bli lagt merke til, men faktisk klatre seg helt opp på 3. plass på bestselgerlista? Som sagt, jeg skjønner ingenting, men syns det er skikkelig morsomt.

For de interesserte kan et utdrag leses her.




tirsdag 1. april 2014

Oversikt over skriblerier lagt ut på bloggen hittil

Jeg har lagt ut en god del skriblerier siden denne forfatterbloggen ble oppretta i juli ifjor. Tenkte derfor det kunne være greit å samle linker til alle tekstene her nå, for oversiktens skyld. De aller fleste er under kategorien "ProsaSnutter", som jeg opprinnelig definerte som følger:

[ProsaSnutter = Uferdige, ufullstendige og uredigerte skjønnlitterære tekster som kun eksisterer for å gi et slags bilde av forfatterens varierende skrivestil(er). Dvs. mest sannsynlig ingen fullførte historier og ingen komplette karakterer; kun små glimt.]

Vel, her er lista, i kronologisk rekkefølge, nyeste til eldste. Klikk på navnet for å reise til tekstens hjemland:

2014:

2013:

lørdag 29. mars 2014

9. plass på digitalbok.no sin bestselgerliste!?

Jeg stakk innom Digitalbok.no for å snoke rundt i boktitler, og til min totale overraskelse ser jeg at den lille krimhistorien min "Døden & Djevelen" har havna på 9. plass på bestselgerlista. Jeg mener hæ? Det er jo sikkert tusenvis av bøker tilgjengelig der! Historien er ikke akkurat noe litterært mesterverk, men den har nok livets rett rent språkmessig sett. Antar også det hjelper at den kun koster 9 kroner (og for å være ærlig, å selge ebøker til over femtilappen - uavhengig av hvor mange ord de består av - er hysterisk komisk; der har norske forlag noe å lære av det store utland). Moro er det i hvert fall!


Utdrag kan leses her, og eboka lever her.



Ha en god dag videre, mennesker!

[Ed: En stund etter at jeg skrev denne posten havnet til slutt "Døden & Djevelen" på 3. plass!]



tirsdag 25. mars 2014

RomanUtdrag: Utskudd (2013)





Utdrag
2375 ord (av 49686)


Kapittel 1

Det hadde regna denne natta. Nå titta sola fram fra et tett skylag av grå dotter. Varmen hang i lufta som en klam klut. Røyken fra sigaretten mellom fingra mine strakte seg desperat opp mot himmelen. Der jeg nå hadde slått meg til på en av de virkelig høye blokkene lot jeg øya mine gli over Oslos gryende liv. Alle bygningene, alle veiene, alt jeg kjente så altfor godt etter mine år her ute i den menneskeskapte, brutale jungelen. Den grå røyken som steig opp fra fabrikkpipene, alt maset og støyet fra travle mennesker som hasta seg hit og dit. Alle hadde noe å gjøre, et sted de skulle til, eller et eller annet viktig. Alt var for så vidt så jævla viktig hele tida. Og hvis jeg for eksempel stoppa et tilfeldig menneske midt på gata og spurte så pent jeg kunne om en tier til en kopp kaffe, så gadd personen mest sannsynlig ikke kaste et blikk på meg engang.
Fordi jeg var møkk. Et bortkasta utskudd. Bare enda et av samfunnets hjerneløse, utfrika problembarn som aldri kom til å tilpasse seg uansett hvor mye man prøvde. I andres øyne var det ikke håp for sånne som meg. Vi var bare mentalt ustabile drittunger på randen av narkomani, og noe så tåpelig som å prøve og hjelpe oss kom ikke på tale. Vi var, trodde de ’normale’, selv skyld i at det hadde endt som det hadde endt. Det var liksom min egen skyld at jeg hadde rømt hjemmefra fordi faren min følte en litt ekstraordinær form for glede ved å banke både mora mi og meg med en rødmalt stokk han hadde plukka i skauen. Før i tida, før jeg blei så stor at kjeften min klarte å videreføre informasjon, pleide han å misbruke meg. Mora mi også. Var det liksom min skyld at jeg rømte hjemmefra da? Fordi purken aldri fikk finger’n ut og pågreip den jævla demonen av en far?
Ja, det var visst min skyld.
Og der jeg nå satt på et hustak høyt over byen, og filosoferte over hvordan alt hadde gått galt for meg, var det bare én ting jeg ville ha. Jeg ville ha fred og ro. Jeg hadde gitt alt for å få et tilsynelatende normalt liv, en normal jobb med fast lønn. Ikke problemer med purken eller forbanna pushere med farlige bekjente som ville ha tilbake det de lånte ut for over et år sida. Jeg måtte slite hver dag for å få penger nok til å leve. Penger til et måltid i ny og ne, kanskje en kaffekopp, og røyk. Det var et helvete. Jeg begynte å forstå at frihet helt enkelt ikke var for alle mennesker. Dette var bestemt helt fra jeg var et lite guttebarn med en ond far. Allerede den gangen var jeg dømt til å leve et liv på rømmen fra alt og alle.
Jeg stumpa siggen og kasta den over kanten. Den dalte fredelig og plaska ned i en vanndam på asfalten langt der nede. Skyene var nesten borte fra himmelen og sola skinte. Stekte mot den urene huden min. Jeg reiste meg og gikk ned trappa mot gata. Dagens sykliske runddans hadde starta på ny enda en gang. Kampen for en tilværelse jeg liksom hadde valgt selv.
Idet jeg gikk ut på det regnvåte fortauet fikk jeg øye på en liten gutt som holdt mora og faren sin i hånda. De virka lykkelige. En varm strøm sildra gjennom meg, men også en grå sorg og et svart hat. Jeg håpte at den lille gutten aldri fikk grunn til å drømme om fred.
Unnskyld,” sa jeg idet de gikk forbi.
Faren snudde seg. ”Hm?”
Jeg dro på meg teatertrynet. ”Kunne jeg fått femten spenn til bussen? Du skjønner, jeg skulle hjem til mora og faren min, men så klarte jeg å miste penga mine.” Jeg stirra på han med de største dådyrøya jeg klarte å presse fram.
”Beklager,” sa han bare, og gikk som forventa videre.
”Harald, da!” sa dama. Hu snudde seg mot meg, smilende. ”Et øyeblikk bare, så skal jeg se hva jeg har.” Hu stappa hånda ned i veska og rota rundt.
Forhåpningene mine steig himmelhøyt.
Hånda hennes kom opp igjen. ”Her, ta dette,” sa hu og rakte meg hundre spenn!
”Tusen, tusen takk, Frue,” sa jeg og lyste opp. ”Du aner ikke hvor mye dette betyr for meg.”
Hu smilte igjen og klappa meg på kinnet. Jeg rykka automatisk bakover. Rein refleks etter alle gangene jeg hadde blitt slått og banka opp. Det blei en litt pinlig pause. Jeg sa fort takk igjen, og pigga vekk. Var ikke vant til snille mennesker. Idet jeg forsvant bak butikkhjørnet, hørte jeg mannen, eller Harald, som han het, si noe sånt som: ”Er du helt gal? Du gir ikke bort penger til sånne folk!
Men hu va’kke gal. Hu var et godt menneske. Og dersom Gud fantes, var jeg sikker på at han satte stor pris på det dama hadde gjort mot meg.
Fem minutter seinere havna jeg på Darina’s, en liten drittkafé gjemt innimellom noen gustne butikker et stykke unna Østbanehallen. ”Hva skal det være?” spurte dama, Kari, bak disken, som hu hadde spurt så mange ganger før.
”Tja,” jeg dro på det. ”En kaffe, svart. Og et skolebrød, takk.” Følte at jeg kunne slå ut håret litt nå som en englekjerring hadde beæra meg med en hundrings. Så rik hadde jeg ikke vært på kanskje en måned.
”Den er grei.”
Jeg forsvant mellom de altfor gamle stolene og bordene, og fant meg plass lengst inni kafeen. På denne tida av døgnet var det aldri mange her. Bare noen få morgenfugler som hata senga si. Jeg var ikke en av dem. Men jeg hadde ingen seng å verken hate eller elske. Ikke nå lenger. Hva faen skulle jeg gjøre? Hva skulle jeg ta meg til? Merka at jeg begynte å bli alvorlig desperat. Det kunne ikke fortsette som dette. Jeg følte meg som en gammal, utslitt gubbe, men var i virkeligheten ikke mer enn nitten år. Hvis jeg bare kunne skaffa endel gryn så jeg kunne fått meg et sted å bo, eller noe, hva som helst, som kunne forbedra livstilstanden min. Eller kanskje jeg burde sagt livsstillstanden min. For det var det det var. En jævla stillstand. Det skjedde ikke en dritt. Og det var ikke en kjeft som brøy seg.
Jeg gikk ut og tok meg en sigg. Fem minutter seinere stakk Kari det gustne trynet sitt ut døra og informerte at kaffen og skolebrødet hadde entra bordet mitt. Jeg kasta den lille jævelen og dumpa inn i kafeen igjen. Det lukta nydelig, og så enda bedre ut. Jeg heiv innpå kaffe og skolebrød om hverandre. Det smakte digg. Hadde ikke spist skolebrød på kanskje, tja, sju år. Da brødet var tygd, og kaffen supa vekk, slang jeg på meg den slitte sekken min, som inneholdt alt jeg eide, og gikk ut.
Nå steika sola som aldri før. Det nærmest oste fra de gjenværende vanndammene på bakken. Folk hadde plutselig fått opp gluggene for dagen, og stima rundt som roboter på überviktige oppdrag. Alle hadde noe de skulle gjøre. Noe som var det viktigste i hele verden. Alle disse seriøse ansiktene som sprada rundt, hit og dit, overalt. Hasta seg gjennom dagen for å rekke alt de skulle. Og midt inni denne levende kokegryta av forskjellige minoriteter og andre rariteter, sto jeg. Jeg så dem, men de så ikke meg. Jeg var luft. Nei. Mindre enn luft. Jeg var mer møkkete enn luft. Jeg kunne vel for så vidt dratt det så langt som å si at de aller fleste 'anstendige' mennesker så på meg som en svart flekk på deres ellers så kritthvite ark. Samfunnets kreft, kanskje. En uhelbredelig kreft som ikke gjorde annet enn å slite på det flotte systemet alle normale mennesker levde i.
En gjeng ungdommer dundra forbi meg. De glodde så jævlig at jeg trodde øya deres skulle dette ut. Hadde de aldri sett en stakkars faen før? Jeg dreit i dem og gikk inn på Peppe’s Pizza nederst i Karl Johan. Jeg hata denne delen av dagen.
Jeg blei stående å glo ved inngangen. Ved skiltet der det sto:

Vennligst vent her
til dere får utdelt plasser.

En servitør kom trippende lydløst mot meg. ”Hvor vil du sitte?”
”Samma for meg,” svarte jeg og heiste på skuldra.
Han nikka og førte meg innover restauranten. Menyen blei kasta foran meg. Jeg tok den opp, lekte interessert.
”Noe å drikke mens du tenker på hva du skal ha?” spurte han overvennlig, nesten litt kameratslig. Fake, så klart, men han var en god skuespiller. Jeg kunne, kanskje, nesten blitt lurt til å tro at han faktisk var hyggelig fordi han selv ville, og ikke bare fordi jobben krevde det.
”Bare vann, takk,” sa jeg, mens øya mine granska menyen inngående. Servitøren forsvant. Jeg stirra rundt meg. Deretter pigga jeg opp trappa til andre etasje, der dassen var plassert. Heldigvis var det ingen der. Jeg låste døra. Møtte mitt eget speilbilde. Jeg så virkelig dårlig ut nå. Trodde ikke jeg kom til å klare å holde det gående på samme måte i særlig mye lenger tid. Jeg fikk nesten noia av å se meg selv. Det så ut som om øya mine kom til å synke inn i skallen på meg. De svarte ringene som omringa dem gjorde ansiktet mitt enda hvitere enn det allerede var. Og det halvlange, fettete håret gjorde ikke det sykelige bildet akkurat noe særlig bedre.
Jeg dro av meg genseren og t-trøya. Begynte å vaske meg i trynet. Nøye, så jeg kunne vente et par dager med å gjøre det igjen. Deretter under armene, for å fjerne den sure lukta. Vaska med håndsåpe, og tørka av med dasspapir. Jeg kunne nesten ikke huske siste gangen jeg hadde fått meg en skikkelig dusj. Latt reint vann renne nedover kroppen på nytt og på nytt, til jeg var helt rein. Huska ikke hvordan det føltes å være helt rein. Det hadde vært herlig å være det igjen. Men noen ganger var det bedre å få vaska seg litt, enn ikke i det hele tatt. Saken var bare å ikke bruke så lang tid at folk begynte å mistenke hva som foregikk. Vaske, vaske og tørke, tørke, fort som faen, deretter pigge ut og late som man bare hadde pissa en skvett. Og sida jeg strengt tatt ikke hadde råd til noen utskeielser, blei jeg nødt til å luske meg ut av Peppe’s uten å bli nødt til og måtte verken bestille eller betale noe som helst.
Da jeg var vel ute igjen tok jeg fram røykpakka. Tre sigg igjen. Jeg la den tilbake i lomma. Nå måtte jeg spare. Prøve, i alle fall. Jeg hadde da fortsatt sytti spenn igjen av hundringsen jeg fikk bomma til meg, men de kom til å forsvinne fort som faen hvis jeg ikke passa på. Jeg trengte mer gryn. Så på en eller annen mirakuløs måte blei jeg nødt til å forvandle sytti spenn til, tja, kanskje sju tusen. Det hadde vært noe. Da kunne jeg begynne å trikse og mikse litt igjen. Men hvordan skulle jeg få til det?
Jeg subba oppover Karl Johan, som var både overoppheta og overbefolka. Hundrevis av travle mennesker, og hundrevis av plaprende munner, som blanda seg med resten av byens støy og larm. Pluss noen hundre dusin grå, smittefarlige byduer. De var overalt. På fortau, foran butikker, rundt søppelkasser og i parken rundt domkirka. Spesielt rundt domkirka. Som om dens hellige tilstedeværelse sugde duene til seg. Noe som virka litt rart. Siden dette ikke var de hvite, vakre duene man pleide å lære om mens man fortsatt var liten. Fredsduene. Så vakkert. Det var ikke mye vakkert med disse duene i hvert fall! De kom fra den andre sida av slektstreet. Fra brodergreina, der alle fedrenes synder hadde satt seg fast opp igjennom århundrene. Sikkert derfor disse duene var så stygge. Og ikke redde for en dritt, heller. Svina. Du kunne kaste sneiper, colabokser, eller spytte grønne gugger etter dem, men de blei ikke redde. Ikke faen. Snarere tvert imot. De syntes det var interessant. Så istedenfor å bli kvitt jævlene, kom de til å forfølge deg i lange tider.
Men uansett, jeg var også hata av folk, så jeg joina dem og slo meg like greit ned i parken utafor domkirka jeg også. Slang av meg sekken og lente meg inntil en stor, krokete bjørk, med blikket vendt mot kirka. Kasta skoa og planta føttene i det grønne gresset. Spare eller ikke spare, nå skulle jeg ha meg en røyk. Tente den og trakk ned den blå røyken. Blåste den ut i en rekke ringer som blei hengende rundt meg, til et eller annet svakt vindpust feide dem av banen.
Jeg stirra på den svære kirka som tårna seg over meg. Og den lille personen som pissa på veggen, helt inne ved kroken. Stakkars faen, tenkte jeg, og visste akkurat hvordan det var. Øya mine festa seg ved det lange, raggete håret som nærmest rant nedover ryggen hans. Jeg kunne ikke sette fingeren på det, men det var et eller annet med måten ryggen hans liksom kroka seg forover på som fikk i gang søkemotoren i huet mitt. En eller annen gang, et eller annet sted, hadde jeg sett han før. Det var jeg nesten hundre prosent sikker på. Kunne sikkert vedda en tier på det. Men hvor? Og i hvilken sammenheng?
Jeg blei sittende og glo til den gule strømmen hadde stoppa, og pikken putta tilbake i buksa. Han snudde seg plutselig og så rett på meg. Som om han kjente blikket mitt på seg. Jeg nærmest kasta huet ned i gresset. Hadde ikke sett en dritt, jeg, nei. Jeg hadde bare sitti og granska en duekladd gjemt i gresset foran meg.
Etter noen sekunder så jeg opp igjen. Han sto fortsatt med øya vendt mot meg. Faen, á! Hadde han hengt seg helt opp? Eller kjente han meg igjen også, som jeg på en vag måte kjente igjen han? Jeg blei skikkelig usikker der jeg satt med siggen mellom fingra, og bakhuet mot barken.
Plutselig løfta han hånda og pekte på meg.  


----------

Eboken er tilgjengelig her

lørdag 22. mars 2014

KorthistorieUtdrag: Døden & Djevelen (2014)


Utdrag
770 ord (av 4572)

2

Døden lente seg tilbake i stolen og nøt synet av sin kone, Djevelen. Hun satt røykende på en sigarett, som en katt som slikker halen sin. Hun var en brutal liten djevel, og han var en enda jævligere død. Sammen var de historiens mest passende par. Hun like ond som han var kald. Hun valgte dem, og han slettet dem. Det hadde alltid vært slik, helt siden tidenes morgen – og til og med før dét. En dag gikk det opp for dem at de måtte jobbe sammen for all evighet uansett, så de falt pladask for hverandre. Ja, damer og herrer, de ble faktisk skikkelig gammeldags forelsket med sommerfugler svirrende rundt i magen og hele pakka. De giftet seg, og det er slutten på den historien.
«Hvordan gikk det på jobb i dag?» sa Djevelen, mens hun røykte sitt spesiallagde onde tobakksmerke.
Døden tok en sup av den utrolig fine 10000 år gamle svarte vinen. «En av dem var litt vanskeligere enn de fleste,» sa han og drakk vin fra sitt antikke, kongelige beger, hvilket fikk ham til å føle seg som Dracula. «Jeg iscenesatte åstedet nøyaktig slik du ønsket det, med alteret og dommedagskrystallen og alt det andre.» Med pekefingeren lagde han en sirkulær bevegelse i luften. Tok enda en munnfull vin, svelget sakte og fortsatte: «Jeg begynte med å skrelle av huden hans, hvilket jo var dagens metode for å fjerne de som er klare til å dra – igjen som du ønsket, min kjære. Men så, da jeg hadde kommet omtrent halvveis ned kroppen må han ha blitt fylt av magiske krefter eller noe lignende, for han sparket meg overende og sprintet av gårde.» Døden roterte det høye begeret så den svarte vinen blandet seg som en liten tornado.
«Oj, oj,» sa Djevelen, uten å miste sitt forføreriske smil. «Hva gjorde du da?»
«Jeg løp etter ham selvsagt, og fikk til slutt kappet ham ned med dolken,» sa Døden og lo med entusiasmen til en fem år gammel gutt som dreper maur med forstørrelsesglasset sitt. «Problem eliminert. Men det bør nevnes at jeg ble faktisk kuttet rimelig hardt,» sa han og dro opp skjorten så hun kunne se. En stor bandasje gjennomvåt av blod var klistret fast fra nedre del av mageregionen og nesten helt opp på brystet. «Det ble selvsagt mye søl, men jeg klarte etter hvert å komme meg hjem og fikk sydd meg sammen igjen.»
«Jeg er sjokkert,» sa Djevelen, blåste grå ringer ut mellom sine svartmalte lepper. Hun lente seg framover og knuste sigaretten i askebegeret på det runde marmorbordet. «Trodde du aldri gjorde feil.»
Han smilte. «Gud må ha sans for humor. Jeg kan se for meg overskriftene: I dag døde selveste Døden av et altfor dypt knivstikk påført ham av en av de utvalgte hjemreisende!» Han humret og supte mer vin.
Kona hans klappet hånden mot låret og lo høylydt. «Vel, du tok ham i det minste. Det er det eneste som betyr noe.» Lente seg tilbake, krysset bein og armer som en fornøyd sjef. Etter noen sekunder tente hun en ny sigarett.
«Ja,» sa Døden.
Men han fortalte henne ikke det faktum at det hadde vært to av dem. En ble hardt skadd, men kom seg unna. Den andre, vel ... den andre kom seg ikke unna. Døden var mer en ekvilibrium-fokusert type enn sin helhjertede onde kone. Derfor, om han en dag, som i dag, jaktet på to stykker samtidig, og en kom seg unna mens den andre ble tatt, så var det perfekt balanse i hans verden.
Djevelen, derimot, så overhodet ikke på disse sakene fra det samme perspektivet. Hun hadde hele den personlige kampen mot det Gode å fokusere på, og hadde derfor alltid et ekstra insentiv til å få den Kosmiske Moralitetsmåleren til å dyppe enda noen hakk lenger ned i de håpløse dyp av negativitet.
Døden, på sin side, ga egentlig temmelig faen. Både gode og onde mennesker døde hver eneste dag, så han ville for alltid være mellommannen – den perfekte balanserer mellom liv og død, godt og ondt.
Derfor, heller enn å være helt ærlig med sin kone, sa han: «Alt i alt gikk det svært bra. Jeg fikk unnagjort hele listen. Send meg gjerne en dobbelt så lang neste gang,» sa han, kry som en unge.
Hun lo som bare Djevelen selv kunne le, og blåste en tettpakket stråle av røyk mot ham. «Det kan det faktisk hende jeg gjør,» sa hun. «Vær på vakt, min kjære.»
«Vel, uansett hvem de er, så dreper jeg dem,» sa Døden.
Nå lo de begge to.
Selvfølgelig kom han til å drepe dem.


----------

Eboken er tilgjengelig her

torsdag 20. mars 2014

RomanUtdrag 2: Petter fra Oslo (2013)


Utdrag
Side 64 - 75 (av 288)

Vi strena inn i det bankende, gule huset. Tok av oss på beina og fortsatte inn i stua. Stua var stappa av folk nå. Noen av jentene dansa, blant annet de to helt greie, huska ikke hva de het. Noen av de nyankomne gutta dansa også, litt vaklevorent. Men all ære til dem for at de prøvde; jeg ville aldri gjort det. Blikket mitt festa seg ved bordet, rundt bordet, i sofaene og stolene. Kim og Iselin satt sammenklistra i det ene hjørnet. De så ut som to igler som endelig hadde funnet tonen og sugd seg fast i hverandre for all framtid. Monika og Margrete satt og prata med en av gutta som mest sannsynlig var i ledtog med pakistaneren med den svingende øreringen. Resten av sofaen var ledig. Jeg skanna området med røntgensynet mitt, overalt, men fikk ikke øye på noen. Jeg huka tak i Sebba. Musikken rumla over oss som forbanna guder i krig.
«Ser’u dem el’?» ropte jeg inn i øret hans.
«Nei, de er borte vekk,» sa Sebba, med øya overalt.
«Kanskje de har stikki på kjøkkenet,» sa jeg.
«Faen skal de der å gjøre, ’a?»
«Veitafaen jeg vel, men kanskje de er der. De har ihvertfall ikke stikki herfra, da hadde vi sett det.»
Sebba nikka, gjorde tegn til Muhammed og Nazeer at de skulle bli med oss. Vi bana oss vei mellom ølbokser, flasker og annet skit på vei mot kjøkkenet. Fletta satt fastsugd i halsen på en gutt. Jeg kunne ikke høre det, men det så ut som han holdt på å le seg i hjel.
Jeg entra kjøkkenet. Hjertet mitt gjorde et ekstra hopp. Nervene spente seg og alt gikk rundt i noen hundredels sekunder. Jeg blei kald på ryggen. Sebba tok tak i meg. På kjøkkenet sto våre tre gode venner fra Bøler, pluss en til som også var pakistaner, og prata med Hestehala og Jenta. De dreiv og blanda Absolute Vodka med Sprite og Fanta. Bertene fniste med hele kroppen. De drakk hver sin slurk, knakk liksom litt sammen, reiste seg opp, og drakk litt til. Våre gode venner hadde ikke fått øye på oss enda.
«Dere veit hva dere skal gjøre?»
Folka mine nikka.
«Ingen leker superhelt før dere må?»
De rista på huene.
«Flott,» sa jeg, og gikk inn på kjøkkenet med angsten i behold.
Huene til alle folka på kjøkkenet blei vridd i vår retning. Hestehala og Jenta smilte skeivt til meg, lekte tøffe og drakk sprit og Fanta. De første sekundene Bølerfolka stirra på oss var det med interesse og vennlighet, sånn man gjerne stirrer på noen man ikke kjenner som kommer på en fest. Så gikk det plutselig opp for dem, eller i hvert fall for sjefen med dingleringen, hvem vi var. Hans interesse smelta som overoppheta is, rant ned på bakken og forsvant ned i en sprekk til langt der nede i dypet et sted. Øya hans forandra seg helt. De blei kalde og dødbringende. Han lente seg over til den andre pakistaneren, hviska noen ord i øret hans. Igjen stakk det i brystet mitt. Sebba, Jonatan, Muhammed og Nazeer klumpa seg inn på kjøkkenet.
Småripsen holdt kjeft og stirra på oss. Så gikk de. Bare forsvant.
Nå var kjøkkenet fylt til randen av innestengt raseri og hatske tanker. Jeg tenkte at jeg uansett ikke skulle være den første som åpna kjeften her. Ikke faen. Det var jeg så flink til ellers at nå skulle jeg holde meg stum. Sebba sto ved siden av meg, tok seg en røyk og sendte pakka videre til meg. Jeg veide for og imot. Jo, dette var et bra tidspunkt for en sigg. Jeg dunka ut en og putta’n i kjeften. Blikket mitt var som nagla fast i blikket til pakistaneren mobilen min kjente så godt. Han målte meg opp og ned. Prøvde kanskje å psyke meg ut, men jeg hadde ikke tenkt til å bli psyka ut i kveld. Aldri i livet. Han plukka også fram en pakke røyk. Han putta en i munnviken og la tilbake pakka. Jeg ga pakka tilbake til Sebba. Ingen sa noe. Pakistaneren jeg ikke hadde sett før fiska fram en lighter og tente røyken til pakistaneren jeg hadde sett før. Men blikket vårt var festa med superlim.
Så skjedde noe totalt uventa. Noe jeg aldri hadde trodd skulle skje. Pakistaneren jeg ikke hadde sett før gjorde tegn til at han ville tenne røyken min. Jeg så på han, prøvde å finne ut hva faen det var han pønska på. Sebba kom med noen rare lyder ved siden av, men jeg klarte ikke å tyde dem. Jonatan, Muhammed og Nazeer holdt seg rolig som statuer. Jeg nikka en gang og bøyde meg litt fram. Pakistaneren tente røyken min, jeg kunne se at han gliste inni seg. Øya hans glimta til, men jeg skjønte ikke hva det betydde. Jeg nikka en gang til som takk, og da gliste han med trynet, ikke bare øya. Ingen sa noe. Det var en merkelig situasjon. Jeg hørte ikke lenger den dunkende musikken fra stua. Det var som om øra mine hadde fått seg innebygde lyddempere. Alt var stille i huet mitt. Vi sto der i noe som virka som åtte evigheter, stirra på hverandre og røyka på siggene. Lufta var så pakka med spenning at det blei vanskelig å puste. Jeg og min gode venn fra Bøler blei ferdig med røyken helt likt. Han slapp sin på gulvet, stirra på den og stirra på meg. Det lyste av øya hans. Var det en utfordring? Jeg slapp siggen min på gulvet også. Vi knuste dem i samme sekund. Ingen av oss hadde sko på, men det dreit vi i. Begge parter visste at dette var et nærmest hellig øyeblikk som snart ville bli brutt, og hele helvete kom til å følge med det. Det visste alle som var på kjøkkenet, kanskje til og med også kjøkkenet selv. Alle begynte å pakke seg sammen, gå nærmere hverandre. Adrenalinet bobla i årene våre. Jeg merka at Muhammed og Nazeer begynte å bli rastløse. Det gjorde Jonatan også. Sebba kasta siggen sin i vasken og sendte den ned i sluket med litt vann.
Nå var vi så nærme hverandre at vi kunne klappa hverandre på ryggen. Jeg hørte en av de norske tjenerne til pakistaneren svelge en klump som sikkert fylte hele halsen hans. Da skjedde det. Det skjedde så fort at jeg ikke rakk å tenke engang. Ansiktet mitt og synet mitt eksploderte i en blanding av rød og svart farge.
Da jeg åpna øya noen hundredeler seinere lå jeg på gulvet under kjøkkenvasken. Hele trynet mitt verka av en intens smerte. Øyet mitt dunka. Han hadde klint meg rett ned i gulvet. Han så ned på meg, gliste med hele kroppen. Han så på meg med avsky og hån. Kameratene mine stirra på meg.
Jeg trakk pusten og nikka.
De koselige Bølerfolka skjønte ikke bæret av hva som skjedde før det hadde gått nesten sju sekunder.
Sebba og Jonatan fløy på han som hadde slått meg. De banka løs på’n med knyttnever, albuer, knær og bein. Muhammed ga den andre pakistaneren en skikkelig på trynet med slåsshanska si. Han vakla bakover med blodig nese og skalla huet i et kjøkkenskap så det skrangla i glass og tallerkener. Han skulle til å slå tilbake, men Muhammed var konge så han ga’n et skikkelig spark midt i magen så duden holdt på å spy. Han ramla sammen på gulvet foran meg. Jeg stirra’n inn i øya sekundene før han forsvant inn i sin egen verden. Jeg reiste meg opp ved hjelp av kjøkkenbordet. Den ene nordmannen som hadde vært der var borte. Stikki av som en liten feig mus. Han andre fikk grisejuling av Nazeer. Trynet hans ligna et bilde av Picasso etterpå.
Det tok kanskje ikke mer enn to minutter, så sto vi, Sebba, Muhammed, Jonatan, Nazeer og jeg, som de eneste igjen. På gulvet lå Bølerdustene og ynka seg. Denne gangen som forrige gang hadde vi vært mye sterkere enn dem. De hadde driti seg ut for andre gang.
Jeg takka kameratene mine, tok dem i hånda og takka dem inderlig enda en gang. Det hadde jo ikke vært min skyld at folka fra Bøler blei banka; jeg fikk meg bare en på trynet, så var jeg nede for telling. «Tusen takk, ass,» sa jeg, enda en gang.
Sebba klappa meg på ryggen. «Det gjø’kke no’ om du ikke har banka noen nå, skjønner’u vel.»
«Jeg skjønner det. Og dere må vite at det e’kke fordi jeg er pingle, ass!»
Sebba lo godt.
Kim kom plutselig inn på kjøkkenet med Iselin på slep. Han virka drita full av både det ene og det andre. Han gjorde store øyne da han så folka på gulvet.
«Faen har skjedd her, ‘a?» sa han og hikka. Han mista Iselin. Hu rygga ut av kjøkkenet med henda framfor seg. «Har’e vært krig her el’?» spurte han og stirra på Sebba.
«Ja, det kan du godt si. Det var de folka fra Bøler, forresten.»
Trynet til Kim blei plutselig seriøst som en gravalvorlig foresatt. «Å, faen,» sa han.
«Hva er’e, ‘a?» sa Jonatan. «Er’u kamerat med dem el’?»
«Nei, så klart ikke!» sa Kim. «Men det forklarer hvorfor de fjortisbertene ringte purken for en stund siden.»
Jeg tok tak i Kim og rista’n. «Hva faen er’e du sier?! Ringte de purken!?»
«Ja, de dreiv og preika om at det var bråk på kjøkkenet, men jeg tenkte ikke mer på det…» Stemmen hans blei borte.
«Hvor lenge er’e sida?» ropte jeg inn i øret hans.
Han rista sløvt på huet. «Veit ikke helt, jeg. Ti minutter, kanskje.»
Jeg slapp Kim og så hjelpeløst på Sebba. «Hva faen i hælvete skal vi gjøre nå, ‘a?»
«Jeg veit ikke, jeg veit ikke!» Jeg var ikke den eneste som holdt på å få panikk. «Når de kommer hit og ser åssen de folka her ser ut kommer vi til å bli bura inne en uke!» Han vifta med henda og var helt på tuppa.
«Hvor lang tid kan det ta før de er her?» spurte jeg ut i kjøkkenrommet, håpa kanskje på svar fra høyere makter.
«Tja,» Nazeer dro på det. «De kommer nok om noen minutter.» Han gliste litt. «Purken er kjapp når de veit at det er bråk på en eller annen fest. Da kommer’em med én jævla gang.»
Jeg klarte ikke å tenke klart i det hele tatt. «Hva skal vi gjøre?»
«Vi burde stikke til hælvete vekk herfra mens vi har sjansen, så klart,» sa Nazeer. Det var beundringsverdig hvor rolig han var.
«Hvor burde vi stikke?!» ropte jeg av full hals.
«Vi hopper ut av vinduet og beiner opp i skauen.» Nazeer åpna kjøkkenvinduet.
«Beiner til skauen!» sa jeg. «Æ’kke det langt pokkerivold, ‘a?»
Nazeer tok tak i meg og rista meg. «Dude, vi beiner til skauen om det så er tusen mil! Skjønner’u det? Vi må stikke
Dette trengte jeg mer enn noe annet. Jeg kom til meg selv igjen. Panikken forlot meg og blei borte i et usynlig hull i taket. «Greit,» sa jeg, og mente det.
«Flott,» sa Nazeer.
Plutselig blei musikken i stua slått av. En søyle av angst slo gjennom kroppen min.
Sirener. Sirener, for faen! Purkesvina var rett utafor huset.
«Vi må virkelig stikke nå,» sa Nazeer. Han dro meg i genseren.
«Hva skal jeg gjøre, ‘a?» ropte Kim.
«Du holder kjeften din lukka og sier du ikke veit en dritt!» sa Sebba mens han vifta med finger’n.
Kim nikka. «Hvis jeg ikke finner på noe bedre.»
Nazeer hoppa ut av vinduet, så poppa vi ut en etter en. Muhammed, Jonatan, Sebba og jeg. Vi datt ned i buskene omtrent to meter under vinduet.
Buskene utafor var beinkalde og jævlige. Sokkene mine blei gjennomvåte på sekundet. Vi kava som skilpadder liggende på ryggen for å komme ut av buskene fort nok. Politisirenene ula innover nabolaget som sultne, skabbete ulver. Vi kom oss ut av buskgrepet og løp ut i hagen til Monika. Den var omringa av et svært jævla tregjerde! Jeg hørte at det kom flere purkebiler, sirenene ula i kor. Gjerdet var for høyt til at vi kunne komme over det. Hjertet mitt banka som et helvete. Vi hørte roping fra innsiden av huset, roping og dunking. Jeg prøvde å sende smarte tanker til Kim. Det som virkelig plagde meg var at han ene norske typen hadde stikki av fra kampen. Han kunne sladre som en gammal kjerring. Da kom det til å være kjørt. Rumpekjørt!
«Hva faen skal vi gjøre?» hviska Muhammed. Stirra panisk rundt seg.
«Der borte!» sa Jonatan og pekte på en liten klynge epletrær som var planta like ved gjerdet.
«Faen mener’u med det?» spurte Muhammed.
«Vi klatrer oppi’rem og hopper over gjerdet, skjønner’u vel!» Sebba slo ut med armene som en sirkusdirektør.
Vi pigga bort til de frosne epletrærne og begynte å klatre som ville faen. De var glatte og kalde og jævlige, men det skulle funke. Det var nødt til å funke! Jeg kasta et blikk opp mot kjøkkenvinduet vi hadde hoppa ut av. Det sto på vidt gap. To politifolk sto og klødde seg i huet på innsiden. Kim sto ved siden av dem og veiva med henda. Jeg krympa meg der jeg hang i treet.
Nazeer var over gjerdet . «Kjapp dere!» hviska han så høyt han kunne. «Kjapp dere!»
Jonatan og Muhammed hoppa over gjerdet. Det knaste i den stive barken. Sebba og jeg var de siste igjen på Monikas side av hagen. Vi klatra som gale for å komme høyt nok. Det var faen ikke lett å få tak med de skoløse føttene våre. Og hvem i all verden bygde et jævla hagegjerde høyt?
«Ha’kke tid til å klatre høyere nå!» sa Sebba. Han hoppa, og i noen endeløse sekunder svevde han i lufta, så traff han bakken som en sekk. Jeg hoppa like etter, det kilte som tusen maur i magen. Jeg traff bakken med et dunk, og lagde en guffen lyd. Jonatan dro meg opp på beina igjen.
«Vi stikker!» sa Nazeer.
I samme sekund ropte noen fra kjøkkenvinduet i hagen til Monika. Vi snudde på huene. Faen. Angsten lamma meg nesten igjen. Snutejævlene hang ut av vinduet og ropte etter oss. «Vi ser dere nok, pøbler!» skreik den ene. «Bli hvor dere er, så kan vi snakke om det!»
«Snakke om det, meg i ræva!» ropte Sebba og ga dem finger’n. «Dra til hælvete!»
Så løp vi det vi var gode for gjennom alle hagene til eneboligene på Oppsal. Vi kjente dem selvfølgelig ut og inn etter alle åra med epleslang. De andre gjerdene var ikke fullt så høye som det hos Monika, så med litt hjelp av Jonatan kom vi oss over alle mann. Aldri før hadde jeg sprinta så fort. Kroppen min orka ikke mer, men jeg fikk krefter jeg ikke visste jeg hadde. Etter ti-tjue minutter havna vi ved banen på Ulsrud. Der chilla vi noen minutter. Jeg pusta og pesa som en gal, det gjorde vi alle sammen. Vi ramla ned på asfalten og bare lå der og holdt på å dø av all hyperventileringa.
«Fyy faen, det var for jævla nære på, ass!» sa Sebba gjennom pustinga.
«Ja, herregud, dette vil jeg helst ikke oppleve igjen,» sa Jonatan og lente seg mot en lysstolpe som blinka litt fra og til. Han klemte fingra rundt føttene sine. «Hva faen gjør vi hvis de så hvordan vi ser ut?»
Nazeer dro på skuldra og smilte skeivt. «Ikke mye å gjøre med det. Da må vi bare bite i det sure eplet og bøye oss som gentlemen, haha.»
Plutselig hørte jeg sirener. Jeg spratt opp fra asfalten og adrenalinet begynte igjen å pumpe gjennom kroppen. «Hører dere det?»
Alle nikka.
«Hva gjør vi nå, hæ? Hva i hælvete gjør vi nå?!» ropte Jonatan og virra med huet.
«Bare ro ned,» sa Nazeer tilbake, fortsatt kald som en istapp. «La meg tenke.»
«Tenk fort, ‘a, for nå kommer’em!»
Vi hørte sirenene fra oppe ved en liten gangbro tjue tretti meter unna oss. Etter få sekunder fikk vi øye på blålysa som blinka og snurra og holdt på. Snutebilene bråbremsa oppe ved gangbroa. Vi hørte roping og hissig preiking fra dem. Jeg kasta blikket dit lysa kom fra. Pokker. De samme purkene som hadde hengt ut av vinduet noen minutter tidligere hang nå over kanten på broa og gaula som rømte mentalpasienter. De veiva med henda og vifta med lange lommelykter. «Nå står dere stille!» ropte en av dem.
Vi stirra på politimennene som ropte og holdt på. Plutselig kom lyden av banen, som et kall fra selveste Himmelriket. Vi var jo selvfølgelig på Ulsrud T-banestasjon. Takk og pris! Det letta i brystet mitt. Femti meter lenger borte, fra byen, kom banen rullende som en stor, rød ildvogn sendt rett fra himmelen. Purkefolka så det også. De skjønte hva vi tenkte på. De begynte å løpe ned overgangen som ville bavianer. Vi sto og trippa. Til og med Nazeer var litt spent. Banen nærma seg. Førti meter. Tretti meter. Tjue meter. Politiet nærma seg også med stormskritt, bokstavelig talt. Ti meter. Banen var rett ved siden av. Politiet var over Jonatan og Muhammed, men det fant de seg faen ikke i. Jonatan sparka den ene politibetjenten i magen, han falt hardt bakover og inn i en busk med rosa blomster av noe slag. Muhammed huka seg ned og smatt unna den andre politiduden, som også velta inn i en av buskene. Banen stoppa. De prøvde å signalisere til han som kjørte vogna med lommelyktene, men føreren skjønte det ikke. Vi beina inn i vogna idet den rulla videre mot Bøler og Bogerud. Purken blei stående aleine med skammen i behold.
Vi slang oss ned på setene i vogna og pusta letta ut. Dette var virkelig nære på. Skulle nesten tro vi hadde englevakt, enda det var lite sannsynlig med tanke på hva vi hadde gjort. Vi blei sittende på banen helt til Mortensrud, endestasjonen. Deretter skifta vi side og hang på helt ned til Nasjonalteateret. Vi gikk av der. Bytta side og tok banen tilbake til Oppsal igjen. Vi var rimelig ivrige etter å skifte sokker og stappe føttene i bøtter med varmt vann.
Vi klarte oss imidlertid jævla bra, for ingen av oss blei huka i ettertid.

------------------

Boka er tilgjengelig her