ProsaSnutter: Ukjent (2010)

1. Amanda, Marcus, Gustav og Sofie

De hadde drukket altfor mye. Og røyket for mye. Så nå satt de bare og stirret på hverandre som tomme, døde lik. De hadde sittet sånn det siste kvarteret, med åpne munner og smale øyne. Bare sittet og glodd som om det ikke var noen hjemme hos noen av dem. De satt to på hver sin side av bålet. Forsvant inn i øynene på den som satt mot seg på den andre siden av de knitrende, levende flammene. Det var blitt mørkt nå. Snarere helt svart. Det var overskyet så ikke engang månen syntes på himmelen. Kun et svakt lysere punkt på en klase av skyer som røpte hvor månen befant seg. Stille var det også. Stillere enn jordkloden dagen etter apokalypsen. Ikke så mye som en gammel ugle prøvde å lage lyd i skogen som hang majestetisk over dem. Det var ikke varmt. Det var ikke kaldt, heller. Det var akkurat passe. Akkurat perfekt for en svadatur ut i skauen for fire litt for gamle folk til å kalle seg ungdommer.

Amanda var den første som brøt den, virket det som, eviglange stillheten. Hu sprakk og ut kom tidenes sprutlatter (eller skitlættis, som Gustav ville kalt det). Etter noen minutter med hemningsløs lættis sa hun: «Fy faen, Marcus, du skulle sett øya dine nå!»

Marcus, som satt på andre siden av flammene, og hadde tydeligvis vært rimelig langt borte i sin egen verden, skvatt til som om noen hadde nappet han i øreflippen med en tang. «Hæ, hva?» sa han. «Hva snakker du om, er det noe rart i øya mine?»

Dette, selvsagt, gjorde bare at Amandas latterkrampe begynte på nytt. Hu hylte ut i nattemørket som en parringsklar villku. «Haaahaahaa, Marcus! Det er nok i huet mitt det foregår, men det dukka liksom opp i øya dine,» pressa hu fram mellom latterhikstene.

Sofie og Gustav, som også satt mot hverandre over bålet, bare flirte fjernt uten å si noe. Det var ikke godt å si om de egentlig fikk med seg noe eller om de også befant seg i sine egne universer, langt langt vekk, og reagerte kun på de flytende emosjonene Amanda sendte gjennom luften som vibrasjoner i betong.

«Åja, eh, hehe,» mumlet Marcus, fortsatt langt vekk.

Amanda glodde over på sidemannen, Gustav, og deretter over bålet til Sofie, og så hvor langt vekk de også egentlig var, selvom de tilsynelatende, om man ikke fulgte nøye nok med, skjønte hva som foregikk – noe de ikke gjorde. Dette førte til at Amandas skitlættis kom over henne igjen som en bølge av overfestlig, psyk humor. Hun lo og lo. Så lo hun enda mer, og enda mer. Tårene hennes trillet nedover de rødbankende skinnene. Og jo mer hun lo, jo flere tårer kom, hvilket igjen førte til at hun lo desto mer. Hun trodde rett og slett hun kom til å dø av skitlættis. Den var totalt ustoppelig. Og hver gang øynene hennes møtte noen av vennenes oversløve og fjerne øyne var det som å kaste bensin på bålet. Hun lo og lo og lo. «Jeg tror,» presset hun fram, «jeg tror jeg må ..» Mer fikk hun ikke sagt før latterbølgen tok henne igjen. Hun slo seg på låret, rullet bakover i gresset og sprellet med beina. Aldri i sitt liv hadde hun trodd det var mulig å le så inn i hampen mye, og kraftig. Latteren ljomet gjennom den tunge, mørke skogen som en flokk av humorøse spøkelser.

Sofie, Gustav og Marcus satt også og flirte, men gjorde ikke stort annet. De var som statuer med festlige miner. Det var umulig å vite hvor de egentlig var, og om de egentlig lo av (og/eller med Amanda).

Amanda, derimot, klarte ikke å bry seg. Hennes latter kom av hvor totalt umulig surrealistisk alt var. De tre beste vennene hennes satt der som skakke roboter mens hun var den eneste som så det komiske ved hele opplegget. Så hun lo mer. Det var nesten ikke mer følelse i lårene hennes etter alle gangene hun hadde klasket håndflatene ned på de for å ikke forgå av latter. Hun tvang seg opp i lotusstilling igjen og prøvde atter en gang å skvise fram noen ord: «Jeg tror jeg rett og slett, hiihii, må, heheeheee, ta og gå vekk herfra føhøhøør jeg dør av lættihihiihiii,» var alt hun klarte å få fram før det hele tok overhånd atter en gang. Hun reiste seg sjanglete opp på to ustøe bein og vaglet bort fra bålet som en skadeskutt rype under høstjakten. Hun måtte bare komme seg vekk derfra, hvis ikke ville det bli hennes siste time på jord. Hun kom til å dø av skitlættis. Hun kom til å bokstavligtalt le seg i hjel.

Amanda vagget bortover, vekk fra vennenes fnising. Knitringen fra bålet ble lavere og lavere, til hun ikke hørte den mer i det hele tatt. Små lattergulp og hikst presset seg fortsatt fram, men hun klarte sakte, men sikkert å stagge de litt og litt. Hun lente seg inntil et stort furutre og la pannen inntil barken mens hun kjente at skitlættisen slappet av. Da gjorde blæren hennes seg kjent. «Jeg må tisse,» sa hun og begynte å le igjen. Dog ikke like heftig. Vennene hennes var såpass langt vekk, borte i fysisk og psykisk forstand, at de kom ikke til å merke om hun tok seg en liten skvulp i bakken der hun nå befant seg.

Amanda kneppet opp buksa, dro den uelegant ned, og datt ned på kne – nesten på vei til å vippe helt overende, men klarte av en eller annen grunn å forhindre det. «La det komme,» mumlet hun og fniste tåpelig. Etter et par-tre sekunder begynte den gule fossen å sildre. Det kilte på en måte i urinrøret, noe som nesten fikk henne til å sprute ut i latter igjen, men et eller annet sted ble det forstått at om så skulle skje, ville det bli rimelig kjipt når hun en gang seinere kom til seg selv og måtte stå ansikt til ansikt med en gjennomvåt bukse. Og hun hadde ikke skift, så hun klarte å holde seg på beina mens det gule vannet rant ut. Det rant og rant. Og så rant det litt til. Etter noe som virket som flere århundrer rant det fortsatt, som om det ingen ende ville ta. Joda, hun hadde nok drukket litt vel mye, og det var nok litt vel lenge siden den spesifikke demningen ble brutt, så det var mer enn på tide med en urin-utløsning. Den tanken gjorde at det bikket helt over for henne, og hun begynte å le igjen. Skitlættisen ville liksom ikke gi seg.

Etter noen århundrer til ga det seg endelig. «Hm,» sa hun til seg selv, eller treet. «Derja.» Hun nappet av et passe stort blad fra den nærmeste busken og tørket seg. Det føltes merkelig i den rare tilstanden hun hadde havnet inn i. Deretter dro hun på seg buksa igjen og følte seg merkbart bedre. Lettere til sinns, og med mindre pressende latter.

Amanda småsjanglet bort til vennene rundt det nydelige bålet igjen.

Da hun kom tilbake var det kun Marcus som satt der. Hun dumpet ned ved siden av han og sa: «Marcus, er du her?»

Han glodde på henne med fjerne øyne. «Selvsagt,» hvisket han, antakelig uten å vite det.

«Hvor har det blitt av Sofie og Gustav?»

Marcus fniste som en fjortenår gammel jente. «Ikke veit jeg,» sa han. «Kanskje de gikk inn i hytta for å humpe.»

Amanda gliste. «Ja, kanskje det.» Hun dyttet albuen inn i armen hans. «Kanskje vi skulle prøvd det, også?»

Han stirret på henne som om hun akkurat hadde kommet dalende fra en annen planet. «Hæ?»

«Skavvi humpe, din skakkjørte tulling?» sa hun gjennom fliringen.

Men da han bare fortsatte å stirre tomt på henne med et fårete smil om munnen skjønte hun at det ikke var noen vei å komme med han nå. Han surfet nok rundt på noen mentale bølger langt, langt vekk.

Amanda dultet han i siden. «Vi får ta det en annen gang, din full-skakke fjernis.»

Marcus ga fra seg en rar lyd og forsvant inn i sin egen verden igjen, med øynene vendt mot de gnistrende flammene i bålet.

Amanda plukket opp røykpakken sin og fisket ut en liten jævel. Hun hadde egentlig sluttet, men siden det var festkveld i skogen med bestevennene var det liksom greit. Dessuten hadde hun ekstremt problemer med å drikke uten å i samme slengen røyke. Det var akkurat som om alkohol og nikotin komplementerte hverandre på en uforståelig veldig god måte. Det var derfor ikke lett å kutte ut den ene uten å kutte ut den andre. Og siden de var på skogstur hadde hun tatt med seg fyrstikker istedenfor lighter, da det ga enda mer følelsen av natur. Hun nappet ut en fyrstikk, gned den inntil esken til det gnistret lett og fyrstikken ble tent. Hun førte den opp til røyken, trakk inn til den kunne leve av seg selv, og kastet fyrstikkskrotten inn i flammene, som fortærte den umiddelbart.

Hun ble sittende slik, med blikket inn i de levende flammene, røykende på sigaretten og tenke på alt og ingenting en god stund. Når røyken derimot nådde sitt sluttpunkt ble hun en smule utålmodig.  «Hvor blir det av de andre?»

«Aner ikke,» mumlet Marcus fra langt-vekk-i-stad'n.

«Tror jeg må stikke og sjekke.»

Null svar fra Marcus.

Hytta var helt mørk. Ingen lys å skimte gjennnom de små vinduene. Amanda lyttet, men det var heller ingen lyder å høre. Det var like stille som det var mørkt. Enten hadde de seg med lyddemper, eller så var det noe direkte rart her. Hun banket på døren. Den bare knirket og gled sakte opp. «Hallo?» nærmest hvisket hun inn i den bekmørke hytta. «Gustav? Sofie?» Hun svelget en ganske stor klump som nesten gjorde vondt i halsen. Hun tok ett skritt inn. «Dere kødder vel ikke med meg, hva? Dere veit hvordan jeg hater når dere prøver å lure meg bare for å skremme meg skikkelig!» Hun lyttet igjen. Ingenting. «Vel, ikke gjør det nå, vær så snill. Dere våger ikke. Da blir jeg dritforbanna!»

Fortsatt ingenting.

Fingrene hennes fant lysbryteren ved siden av inngangen. Hun vred om, og ingenting skjedde.

«Åja,» hvisket hun til seg selv, lettet, «det er jo ikke strøm her, dumma.» Isteden fiklet hun fram fyrstikkesken, dro fram en liten pinne og tente den. Den bitte lille hytta med kun ett rom lyste opp.

Amanda gispet overdramatisk.

Det var ingen der. Ingen Gustav eller Sofie som lå musestille for å skremme livskiten ut av henne så fort hun fant noe å lyse med. Det var helt tomt.

De var borte.

ProsaSnutter: Sannhetens Jegere (2005)

- 1 -

To fyrstikker knipset. Et lys ble født. De tre ansiktene rundt lyste opp. Skyggene markerte trekkene og øynene glinset i skinnet fra den lille flammen. Verden fikk bilde. Ble begripelig.

Jack førte fyrstikken til sigaretten. Fss, sa det og ilden ekspanderte. Tobakken tok fyr. Duften bredte seg utover. Jack suttet hungrig på den og trakk lystent røyken ned i lungene. Viftet flammen død og kastet fyrstikken bak seg. Igjen ble mørket allestedsnærværende.

”Som jeg sa,” begynte Jack og blåste røyken ut i natten. ”Vi må ha gått oss bort. Tatt feil sving et eller annet sted. Vi skulle vært der nå, men jeg tror ikke vi så mye som er i nærheten engang. Og da er det en feil et eller flere steder.” Han puttet røyken tilbake mellom leppene. Skulte på de to silhuettene av følgesvennene sine i en nesten umerkelig kontrast mot den svarte himmelen. Skylaget var tett som en kilometer tykk vegg med glava.

Det lå regn i luften. Kanskje storm. Foreløpig nappet vinden bare lett i håret. Men det kunne fort snu.

Akkurat som humøret til Hassan. Denne mørkhudede mannen hvis humør alltid var på topp. Bortsett fra en sjelden gang. Da ville man være så langt borte fra ham som overhodet mulig. For denne ene, sjeldne gangen var Hassan i stand til å drepe. Drepe for den minste ting.

Det var for så vidt også derfor de hadde havnet på dette gudsforlatte stedet, hvor det eneste som befolket de to gatene var kakerlakker. Og rotter. Hassan hadde et stykke på veien spurt en fremmed om veien, men den fremmede ville av en eller annen grunn ikke svare. Plutselig tente Hassan på alle pluggene og klinte vedkommende rett ned i grusen. Han ble liggende å riste i noen sekunder, før noen dråper friskt blod spratt ut av munnen og klistret seg på den dødes fortsatt varme lepper.

Dette sto Jack og David med vidåpne øyne og så på. De skjønte ingenting. Hassan fortalte dem alltid når han var i ”Dødssonen”, som de etter hvert hadde begynt å kalle de voldsomme periodene hans.

På grunn av det uventede drapet til Hassan ble de nødt til å finne en annen reiserute. Men den hadde bare ført dem ut i villedelse. Nå var de blinde og sanseløse.

David myste for å se konturen av Jack klarere. Det eneste som lyste var gloen fra sigaretten. Og det lille glimtet i øynene hans.

”Så, hva mener du at vi bør gjøre?” David klødde seg i øret og fortsatte; ”Det er jo klart at dette hølet her er ubefolka. Bare rotter og kakerlakker som bor her. Det er godt mulig det har bodd folk her, men det er mange, mange år siden nå. Ergo er ikke dette den byen vi egentlig leter etter.”

Jack gliste og ristet på hodet. ”…som jeg akkurat sa. Bra du følger med, gutt.” Jack knuste røyken mellom to fingre. Det freste som når et ansikt blir holdt nede mot en kokende plate, før all gnist ble borte og røyken døde. Han kastet den bak seg og spyttet. En dump lyd av tørt spytt på bakken. ”Men for å snakke om noe enda viktigere og akutt; Hvor i helvete får vi tak i vann på dette stedet? Alt her er knusk tørt og dødt.”

”Jepp, jeg veit. Tanken har ligget bak i hue og ulma en god stund allerede. Har du noen forslag, Hassan?” David glodde bort på Hassan, som ikke syntes å være i live i det hele tatt for øyeblikket. Den svarte silhuetten hans rørte seg i hvert fall ikke. Bare sto der, plantet i jorden, støtt som et fjell. ”Hassan?” prøvde David igjen. ”Lever du?”

Det var stille.

Lenge.

Plutselig åpnet Hassan øynene. David så at Hassan åpnet øynene, selv om alt var malt svart i svart. Eller kanskje han bare følte det. Vel, i så fall måtte Jack ha følt det samme, for han rykket til.

”Du skal ikke spøke med slike ting,” sa Hassan med så lav stemme at det nærmest bare var en hvisken.

”Spøke med hva?” David forstod ikke.

”Om jeg lever!” hveste Hassan. Tonen skiftet så radikalt at David nesten slo hodet i det døde treet han lente ryggen mot. Selv Jack fikk noen nervøse rykninger. Øynene til Hassan syntes å lyse i det totale mørket. Eller kanskje det stikk motsatte. Som om de sugde fargen ut av alt som kom i veien. ”På et sted som dette kan man aldri vite hva slags ører som det er som lytter. Du tror du vet du er helt alene, men det vil du aldri få vite. Ikke før tiden er inne. Da vil det komme som en stille vind gjennom vinduet mens du sover. Du vil slå øynene opp og forstå alt. Snapp!” Hassan knipset med fingrene. ”Så er det over.”

”Hæ?” sa David. ”Hva faen snakker du om? Har det klikka for deg?”

Jack la en dempende hånd på skulderen til David.

Han holdt kjeft.

Jack henvendte seg til Hassan, rolig og avbalansert; ”Hassan, hvorfor snakker du sånn? Har det hendt noe med deg som vi ikke vet? Vi har da gjennomsøkt hele dette stedet. Det er ikke en sjel her. Det konstaterte du selv også.”

Det ble enda en pause.

Omsider svarte Hassan, like lavt (og truende?) som forrige gang; ”Ja, men det er noe her. Eller noen. Jeg vet ikke sikkert, men disse noen prøver å fortelle oss noe. Jeg trenger bare tid til å finne ut hva dette noe er.”

”Mens du har dem på tråden kan du jo i samma slengen spørre hvor det er muligheter for å skaffe til veie litt vann,” sa David spisst. Sarkasmen var gjennomtrengende.

”Du vet ikke hvem du kødder med,” hvisket Hassan, fortsatt like alvorlig.

David stirret lydløst furt på Hassan. ”Beklager, da,” sa han lavmælt. ”Jeg syns bare det passer litt dårlig med sånt hokuspokuspreik nå som vi faktisk sitter temmelig dypt i det.”

”Jeg må skuffe deg, David, men det er ikke mer ’hokuspokuspreik’ enn at vi har gått oss bort pågrunn av den lille ulykken min,” sa Hassan, stemmen, stø som en borg. Ikke det minste tegn til verken anger eller nervøsitet.

”Den lille ulykken din?!” Stemmen til David bristet nesten mot slutten av setningen. Han skulle til å si mye mer, men tok seg i det. Det ville ikke gjøre noen ting noe bedre uansett hva han sa. Han tente seg isteden en røyk. I brøkdelen av det sekundet fyrstikken lyste opp så han rett inn i øynene til Hassan. De virket forsteinet, døde som glassøyne, men uknuselige. Lysglimtet svant hen. Det knitret i røyken når han trakk inn, og tobakken ble fortært av ilden. David kjente at han begynte å få litt smånoia, som om blikket til Hassan sved seg små spor i sjelen hans.

”Kanskje vi skulle prøve å sove nå? Vi er alle opprørte over det som har skjedd, i tillegg til dette døde spøkelsesstedet vi har klart å dumpe borti. Ting vil nok se lysere ut i morgen, bokstavligtalt. Alt blir lettere når det er mulig å se,” sa Jack. Han strakk seg som et dovendyr og gjespet lenge. ”Vi overlever sikkert uten vann til i morgen, men da får vi lete, eller noe.”

”Tror du egentlig det er så lurt?” sa David, øynene intenst festet i Hassans retning.

”Lurt? Heh, hvorfor skulle det ikke være lurt? Vi trenger søvn. Dessuten har vi, som jeg sa tidligere, akkurat gjennomsøkt stedet. Det er bare tomme rønner og skur her. Ikke en dritt som kan skje her.” Jack begynte å plukke et teppe ut av sekken.

”Nja, jeg veit ikke helt.” David kjente hvordan hans utrygghet overfor Hassan ble større, vokste og etset seg større som usikkerhetens kreft.

”David er redd for meg,” sa Hassan og humret. ”Han tror jeg kommer til å få kontakt med onde åndelige krefter, for så å komme tilbake og drepe dere mens dere sover.”

David pustet lydløst lettet ut. Tonen til Hassan var den vanlige Hassan igjen. Den gode kameraten hans var tilbake.

”Hehehe, ja, det hadde tatt seg ut,” gliste Jack. Han lå nå på teppet, med armene krysset over brystet, og sekken under hodet. ”Slapp av, du, David. Det er større sjanse for at en av de tørre hyttene rundt her kommer til live.”

Jack og Hassan lo godt. David gjorde et forsøk på å le, men det funket liksom ikke. Han syntes egentlig ikke at det var så veldig morsomt. Han fant isteden fram sitt eget teppe og la seg.

- 2 -

Hassan bråvåknet. Svette piplet fra pannen hans, og hjertet dunket som en vibrator på full guffe. Han tvang seg til å roe nervene i alle fall et par hakk. Han bikket hodet til siden. Både Jack og David sov søtt. De lå badet i den sterke morgensolen, som to engler ved Himmelens åpne porter.

Han reiste seg sakte opp fra den ubekvemme soveplassen sin for natten. Det knaket og spraket i omtrent alle bein i hele kroppen hans. Han hostet. Harket opp litt gugge og spyttet.

Til venstre for ham, på bakken, rørte David seg, som i frykt. Han bare drømmer, tenkte Hassan. Men, noe, et eller annet, stakk ham langt inn i ryggmargen. Det var noe han ikke klarte å sette fingeren på, men som var der like fordømt. Tankene hans penset inn på stemmene som i de siste dagene hadde begynt å snakke til ham. Han ante ikke hvor de kom fra. Plutselig var de bare der. Som hans egne tanker. Men det var ikke tanker. Det var noe mer… Noe mye mer, faktisk. Han kunne ikke skru dem av. De trengte seg inn i tankerekken enten han ville det eller ikke. Og de var så syke! Syke, syke stemmer. Bare barnestemmer. Og som om ikke det var nok, så var det nær umulig å forstå et kvekk av det de sa. Alt de sa, absolutt alt, begynte på samme bokstav. I tillegg til dette snakket de så fort at ikke et menneske på jorden kunne snakke så fort, og i hvert fall ikke barn. Alt var over på et øyeblikk, men i løpet av de to-tre hundredelssekundene ’beskjedene’ varte, hadde Hassan vært igjennom flere hundre liv.

Hassan listet seg vekk fra de sovende kameratene og stilte seg opp bak et tre. Dro ned glidelåsen og pisset diskré på nabotreet. Tilbake inn med deg, tenkte han mens han gjorde seg ferdig.

”Fy faen for et rot jeg har fått oss oppe,” mumlet han idet han tråkket tilbake til de sovende. Han la teppet pent slik det skulle ligge. Sekken la han under hodet.

Igjen begynte den fortsatt sovende David å røre urolig på seg. Små ynk og gisp unnslapp de tørre leppene.

Jack snorket som et lykkelig barn. Aldri i verden om han hørte noe av det som skjedde.

Hassan skjøv seg opp fra liggende til sittende stilling med albuene. Stirret vantro på den ristende David. De virket som om han hadde et anfall i søvne.

Hjertet til Hassan begynte å banke fortere. Pulsen tredoblet seg på få sekunder. Han merket at han begynte å bli stakkåndet.

Kroppen til David rykket nå til i kraftige spasmer. Hvitt skum piplet ut mellom munnvikende hans. Øyelokkene vippet opp og ned hundrevis av ganger i minuttet.

Hassan ble overveldet av en altoppslukende angst og trang til flukt, men kroppen var lammet. Totalt paralysert av enten den uvirkelige situasjonen, eller kanskje av ukjente makter.

På høyre side lå fortsatt Jack fredfylt og putret for seg selv.

Som et lynglimt på himmelen en sommernatt spratt David opp fra bakken. Datt deretter ned i sittende posisjon. Øynene var helt hvite. Ikke lenger blå med en anelse av grønt, men helt hvite. Skum og sikkel veltet ut av det åpne gapet hans. Plutselig fløt en intens rosa farge utover øynene hans, som om en pensel med rosa maling blir dyppet i vann. Han lo. Latteren ga gjenklang over det øde stedet. Men det var ikke Davids stemme. Det var et barn. En barnestemme. En liten jente, kanskje.

Plutselig kom flommen av ord, som Hassan hadde fryktet; ”Populære protestanter partiserer pratsomme patriarker, plukker piller, peller pellets, pynter pynt på plastikkpistolens perfekte, perforerte perleskjefte, printer piler på pannen, propaganda preiker piss, Pentagon penetrerer Pandoras plate, poengterer paradisets private påtrykk; Pang! Praktiserer patologenes prosedyrer prosaisk potensielt personlig, på plassens parkering parkerer plasmapansrede praktporselenspiker. Pandemonium privatiserer; påbudt pelspromosjon pulserer pesende, påtrengende, peilende, platået påfører Polsk proklamasjon på parfymepolet; Pendler pessimistisk, Praha – Porsgrunn. Premium plakatpåtrykk, penger på pakke!

- 3 -

Hassan våknet med ett rykk. Han så skikkelig dårlig ut. Ikke sånn vanlig forkjølet dårlig, men sånn lider-av-dødsangst-dårlig. Han hyperventilerte som en som akkurat hadde løpt tusenmeter på syv blank.

”Går det bra med deg?” spurte Jack mens han pakket sammen teppet.

Hassan stirret på ham. Til å være neger var han kritthvit i ansiktet. ”Hva skjedde?”

”Vet ikke, men det har vært umulig å vekke deg. Du har vært som i sovende delirium. Helt siden vi våknet for et par timer siden har du ristet og mumlet intenst. Så, går det bra med deg?”

”Jeg tror det,” sa Hassan og tørket svetten av pannen med håndbaken. ”Nå, i hvert fall.”

David zippet igjen ryggsekken. Plutselig skrek han og bannet og ristet hånden rundt som om ti ville veps var etter ham. ”Den helvetes glidelåsen her er faen meg imot meg!” Han puttet lillefingeren i munnen og sparket sekken noen meter bortover.

Hassan stirret bare apatisk rundt seg. Han kunne ikke forstå hva som akkurat hadde hendt. Hadde alt sammen bare vært en syk og forvridd drøm? Hadde han egentlig aldri våknet og pisset bak treet, for så å sette seg tilbake og oppleve at David ble den synlige manifestasjonen av barnestemmene i hodet hans? Eller hadde han faktisk pisset bak treet, men sovnet igjen med det samme han kom tilbake?

Han visste ikke. Han visste faen ikke. Alt var bare et jævla kaos.

Skriblerier: "Bjarne" (2006)

Bjarne slo av klokken. Bjarne sto opp. Bjarne dusjet og spiste frokost og leste avisen. Bjarne gikk på jobb. Bjarne kom hjem. Bjarne spiste middag. Bjarne så på TV. Bjarne la seg i senga. Bjarne leste et kapittel i en hvilken som helst bok. Bjarne sovnet.

Rep.

Rep.

Rep.

Rep.

Rep.

Rep.

Men plutselig en dag gikk det opp et lys for Bjarne; han var en zombie.

ProsaSnutter: Håpløs (2007)

Håpløs

Han satt i mørket som klebret seg til ham som en lysfortærende substans. Øynene var åpne, dog kun blindt fiksert på ingenting. De var kapslet inn av tårenes blanke hinne. Leppene hans dirret svakt. Ubevisst gravde fingerneglene på den ene hånden seg dypt inn i håndbaken til den andre hånden, og skrapte bort mikroskopiske hudfiller som etterlot seg røde nærmest lysende streker. Brystet hevet og senket seg som en voldsom pumpe på vei til å eksplodere grunnet overbruk, men han enset det knapt. Han var langt borte. Forsvunnet inn i sin egen oppslukende lidelse av opplevd fortapelse og angst for et håpløst, muligens bortkastet liv. Bortkastede krefter brukt på bortkastet kunnskap for bortkastede penger. Bortkastet livsviktig tid. Og nå hva? Trolig kun en bortkastet tilværelse i vente. Omtrent cirka like lite fantastisk som om han akkurat var blitt ferdig med videregående, og ikke pådratt seg nesten firehundretusen i lån for en grad som ikke egentlig kunne bidra en dritt til å heve den generelle levestandarden. Og med lånet som ville pushe seg på så fort det fikk sjansen ville han faktisk tjent på aldri å ha studert noe som helst, da jobbmulighetene som ventet ikke var nevneverdige engang.

        Atter en gang hev han etter pusten, som om noen akkurat hadde sendt en knyttneve inn i magen hans. Tennene gnisset voldsomt, og små biter truet med å bli brutt av. Neglene boret seg enda dypere ned i håndbaken. Denne gangen piplet en dråpe friskt blod ut. Heller ikke dette enset han. Stirret kun forsteinet ut i mørket som dekket hele stuen, med unntak av PC-skjermen som lyste mot ham og krevde oppmerksomhet. Tvang ham til å fokusere på oppgaven som ventet rastløst før tiden ville bli slukt opp og ikke engang den kommende graden lenger kunne oppnås. Som om det betydde noe, eller overhodet hadde noen som helst form for signifikans slik alt var blitt. Alt han hadde jobbet for – nei – alt han hadde fuckings slåss for var blitt revet bort fra livet hans med klør skarpere enn barberblader, og det var ingenting i hele verden som kunne forandre det.

        Ikke nå.

      Han begynte å le en skrøpelig hes latter som skar i ørene når den slo tilbake fra de tomme veggene. Flere tårer sildret nedover kinnene hans og han lo hardere, sykere. Kjente hvordan galskapen sved seg inn fra alle skjøre sprekker i psyken som demoner kun ventende på det korrekte øyeblikk da svakheten var på sitt sterkeste, så de kunne infisere sinnet hans med fandenivoldsk, altoppslukende sinnsykdom. Latteren gled umerkelig over i stakkato hikst mellom sammenbitte tenner, mens leppene var sprukket og vridd i et nærmest åndsvakt flir. Øynene var rødsprengte og vidåpne, men fanget ikke opp ekstern stimuli. Oppgittheten og frustrasjonen var for øyeblikket alt han var bevisst. Likevel, selv det føltes kun som et fjernt mareritt skapt av en brutal Gud i angrep mot alle sovende, misfornøyde og bortskjemte mennesker som ikke visste å verdsette sin livssituasjon, når den i realiteten var mange tusen ganger mer optimal enn millioner av oppriktig stakkars, lidende individer rundt på denne blå kloden. Hikstene gled igjen over til en skjærende latter. Han følte med dem, alle disse menneskene som virkelig opplevde faenskap og helvete. Åh som han følte med dem fra dypet av sitt vesen med en empati få fra hans side av verden trolig kunne måle seg med, og tanken sendte ham videre inn i dypet av evig reflekterte grusomme assosiasjoner. Langt inn i uendeligheten av virkelighetens ondskap og urettferdighet. Mennesker som drepte, torturerte og voldtok sine medmennesker. Mennesker som sultet som dyr hele livet, hvor kort det enn måtte være. Mennesker som ble banket og slått av sine egne foreldre og søsken. Mennesker som døde av forferdelige sykdommer de selv ikke var skyldige i å pådra seg. Mennesker som var fanget i bur på grunn av sine meninger om likeverd. Mennesker som slavet hele livet og allikevel ikke hadde mer enn at de kunne kjøpe noen korn ris og gammelt brød. Alle disse bildene skyldte over ham som en syndeflod det var umulig å unnslippe. Han ristet spastisk og bet seg i tungen til blodsmak vasket smaksløkene med sin kvalmende essens av jern. Alle musklene i hele kroppen hans strammet seg til han vibrerte som om elektrisitet ble skutt gjennom nervene hans.

       Han sov ikke. Han var ikke en av de misfornøyde og bortskjemte menneskene. Ikke egentlig. Alle fikk sine egne oppgaver å løse, sine personlige kamper å fighte, og sine eksklusivt produserte lidelser å gjennomleve. De kunne alle kvalifisere for Livets pokal, så lenge man ikke ga opp kampen på grunn av feighet eller latskap. Han var bare midlertidig utslitt og brukt opp. For mange sider ved seg selv hadde ikke fått utviklet seg slik de skulle, og de sidene ved tilværelsen han virkelig hadde satt alle krefter inn for å fikse opp og ordne slik at de skulle fungere problemfritt, hadde kun ført til at alt var blitt tatt bort fra ham. Det var som å plutselig våkne etter flere års dyp, drømmeløs (eventuelt marerittaktig) søvn, og oppdage at livet egentlig ikke var forandret overhodet fra sitt tidligere stadium, med unntak av at de gjenværende år som levende var radikalt forkortet og forverret, og selvfølgelig med unntak av all smerten og alle de investerte, men altså bortkastede kreftene.

      I flere uker hadde han vært fanget i denne tomme tilstanden hvor tilværelsen virket totalt meningsløs. Uten noen form for forståelse av hvordan dette skulle kunne føre noe bedre med seg, var han apatisk når han ikke følte seg håpløs. Men ingen kunne se det, selvsagt. Masken satt som den skulle når andre mennesker var tilstede. Han var jo en optimistisk, glad og positiv type som stort sett forsto alt og hadde forståelse for alt og alle. Ingenting var egentlig problematisk noen gang, selv ikke nå. Det visste de.

        Problemet var bare å skjule sitt stadig voksende, døde indre for seg selv ..

Forlagets korrektur og språkvask neste!

God dag, medmennesker!

Idag ble jeg ferdig med min siste gjennomgang av manuskriptet før innsendelse til forlaget, slik at de nå kan ta sin første korrektur og språkvask. I tillegg ville de ha forfatteromtale og vaskeseddel, noe som også er finito. I alle fall forslag til det. Da jeg jo er debutant har jeg ikke akkurat svart belte i å skrive slike tekster, men la meg dele mine forslag med dere:

Forfatteromtale

Ben Ormstad (f. 1985), opprinnelig fra Oslo, skrev sin første roman som 16-åring, og har siden den gang skrevet flere, samt gitt ut diktsamling på eget forlag. Han har skrevet noveller, essays, artikler og tekster som er blitt publisert både i aviser, blader, og på multiple nettsteder. Han har forøvrig en Bachelorgrad i Psykologi, samt utdannelse innen 3D Spilldesign. Selv mener han dog det kun er én ting som er viktig i Livet, hvilket er det faktum at han i det hele tatt eksisterer.

Vaskeseddel

Dette er en ærlig og direkte historie om Petter på 16. Han har en alkoholglad mor, en sjenert far som tygger tannpirkere for å roe nervene, en treningsnarkoman bror, og en lillesøster med et språk som kan sette selv den groveste sjømann i respekt. Petter har blitt mobba før, men er nå god venn med alle, fra de teiteste nerdene til de barskeste gangsterne. En dag får han vite at familien skal flytte fra Oslo. Han får sjokk når han får vite hvor de skal flytte, og veit med total sikkerhet at livet aldri vil bli det samme igjen.

Jeg skulle gjerne delt mer informasjon om min kommende roman, men det får vente til nærmere utgivelsesdatoen.

Opprinnelig het boken "Ett År", deretter ble det "Jævla Flytting", og nå vurderer jeg "Bydrama og Flyttesvada!", da den på en måte ganske ålreit fanger innholdets essens. Det kan selvsagt godt hende tittelen endres igjen, og igjen (og kanskje til og med enda en gang etter dét!), men den kommer i mål før eller siden, så fort jeg finner Den Riktige Tittelen. Dvs. den tittelen som ruler gata, tar kaka og på automagisk vis kidnapper både prinsessa, kjæledyrene hennes og hele Kongeriket på én gang!

ProsaSnutter: Infiltrasjon (2011)

1

En bjelle festa i dørkarmen inn til Hotell Prima De Lux dingla og plinga som en rabiat papegøye idet døra gled opp. En ung mann slentra inn som om han eide stedet. Et noe skjevt smil krøyp opp på den ene siden av ansiktet hans.

      «Velkommen! Hvordan kan jeg hjelpe deg?» sa en eldre kvinne i resepsjonen, og smilte med gule tenner.

         «Tenkte meg et rom,» sa den unge mannen, fortsatt med det skjeve smilet klistra fast.

      «M-hm,» mumla kvinnen og konsentrerte seg om en pc-skjerm mens fingra lekte Om-å-gjøre-å-trykke-på-flest-mulig-knapper på tastaturet. «Noen spesielle ønsker for rommet?»

      «Tja, fint om det er et ålreit nivå på oksygenet, ingen lik under senga, helst små såper i dusjen, totalt fritt for kakerlakker og gamle mennesker som trenger pleie, og til slutt hadde det vært fint om det var et kjøleskap med brus og chill shit tilstede,» sa han uten å fortrekke en mine - bortsett fra det digre smilet, selvfølgelig.

        Et øyeblikk virka det som resepsjonsdama mista seg selv. Men hu var tydelig profesjonell, og kom derfor kjapt tilbake. «Da tror jeg virkelig du har flaks,» sa hun i en noe lysere tone, «for absolutt alle rommene våre dekker dine ønsker!» Fingra trykka hysterisk fort på tastene. «Hva er så ditt navn?»

        «Bob,» sa han.

        «Bob ... ?» Hun så opp fra pc-skjermen.

        «Bare Bob.»

        «Bare 'Bob'?» Det ene øyebrynet hennes løfta seg.

        «Noe galt i det?»

        «Vel ... ikke noe etternavn?» sa eller spurte resepsjonsdama.

        «Ikke'no etternavn,» sa Bob.

        «Da har vi et problem,» sa hu, og virka med ett litt alvorlig.

        «Haha, neida, jeg bare tuller,» sa Bob og gliste. Han strakk ut hånda.

     Resepsjonsdama, eller Pernille, som skiltet på brystet hennes fortalte, virka i det hele tatt litt forfjamsa der'a stod, men tok hånda til Bob og rista den løst.

        «Bob Bobbesen,» sa han muntert.

        Pernille begynte nesten å le. «Oj, det var et interessant navn, må jeg si!»

    «Frekk el'?!» utbrøyt Bob plutselig og nappa til seg hånda som en furt kjæreste, alt hans tilsynelatende sprudlende humør borte.

        Resepsjonsdama Pernille skvatt bakover i mildt sjokk over personlighetsskiftet. «Eh .. nei, jeg ...»

        «Hahaha, jeg bare kødder med deg,» sa han gjennom latteren.

        Pernille blei letta og lo med han. «Ja, nå begynte jeg virkelig å lure, altså! Du virket jo så hyggelig og blid at jeg trodde ikke det ville bli problematisk med en liten personlig kommentar.»

     «Ikke tenk på det,» sa Bob og slo ut med henda. «Jeg er selvfølgelig klar over at spesielt etternavnet mitt er litt, vel, bob-bob-bob.»

       Dette tok tydeligvis Pernille helt på senga, for hu spruta ut i en nærmest ukontrollerbar liten latter som ljoma gjennom hele resepsjonslokalet. Hun holdt seg for munnen og blei helt rød i trynet. «Uff, der glapp det visst for meg.»

        «Det glipper for oss alle innimellom.»

        «Ja, det gjør nok det,» sa hu og kom til seg selv igjen. «Men ja, et rom skal du få.»

        «Tusen takk, det er meget hyggelig,» flira Bob.

     «Høyt opp eller langt ned?» spurte Pernille, og det var helt tydelig at hu aldri hadde spurt om akkurat dét før.

        «Helst høyt opp.»

        «Høres Rom 313 ok ut?»

       «Ooh, vil du virkelig gi meg et rom med det nummeret?» sa Bob fjollete. Da han ikke fikk noen spesiell reaksjon skifta han modus og sa: «Jada, det høres helt fint ut.»

       Resepsjonsdama Pernille strakk ut en hånd med en nøkkel dinglende ned fra en liten ring. Hu smilte koselig. «Væsjego'.»

     Bob tok nøkkelen. «Igjen, tusen takk.» Han skulle til å gå, men stoppa og sa: «Forresten, øh, Pernille, det er én ting jeg lurer på ...»

        «Hm?»

       «Med tanke på at jeg er helt ny her i byen, så kunne jeg trengt noen som er kjent til å vise meg litt rundt,» sa han og klistra på seg et fantastisk stort smil. «Kanskje du kunne tenke deg å påta deg den jobben en dag om ikke så altfor lenge?»

        «Det må jeg si var en direkte forespørsel til en voksen dame,» sa Pernille.

       «Tja, jeg ser ikke problemet i det. Vi har da hatt noen morsomme minutter, så hvorfor ikke?» Bob stoppa opp og bare smilte. «Jeg har selvfølgelig ingen baktanker her. Du er jo tross alt rimelig mye eldre enn meg, så jeg vil bare ha en by-guide. Om mulig en eneste venn i en stor ny by,» sa han liksom-dramatisk.

       «Jaja, ok, ikke noe problem,» sa Pernille og smilte, nesten moderlig denne gangen. «Har du noe å skrive med?»

        «Jeg har en svært god hukommelse,» sa han og blunka til henne.

       Hun gjentok nummeret sitt to ganger, og sa deretter: "Så får du bare ringe når du har behov for en omvisning.»

      «Wow, flott,» sa Bob. «Det er helt greit. Da snakkes vi!» Han veiva en gang med hånda før han runda hjørnet på vei mot heisen.

2

En mann i en noe slitt svart dress lente seg mot det runde cafébordet. Det svarte silkeslipset knytta i halsen og surra under den hvite skjortas krage, hang nå nærmest døsig ned på bordet og over kanten. Han sippa til en kopp tydelig svært varm kaffe. Øya stirra rolig rundt den lille caféen Fem Minutter'n. Det var nesten helt tomt. Merkelig ... muligens. Med reisekofforten lent inntil bordet, og sekken ved beina, var ikke han personen til å bedømme om det var merkelig at det nesten var helt tomt, eller ikke. Hva visste vel han, en absolutt nykommer i byen, om den generelle daglige menneskelige frekvensraten i det nå tilsynelatende relativt tomme lokalet? Med omtrent ti minutter erfaring var det totalt umulig å skulle begynne å dedusere seg fram til noen logisk begrunna, fornuftig konklusjon. Selvsagt kunne han finne den gjennomsnittlig generelle dags- og ukentlige kundesyklusen fra alle caféer han visste om rundt omkring, og deretter kalkulere sannsynligheten for at det samlede resultatet ville kunne representere et slags skjørt grunnlag for om det vanligvis var mange eller få kunder her (eventuelt tatt tiden på døgnet i betraktning). Men før han overhodet begynte å fokusere på caféen, var han egentlig nødt til å begynne med byen i sin helhet, som jo var supersystemet i denne sammenhengen, og spilte derfor en enormt stor rolle for hvor mange kunder det var som potensielt sett kunne entre caféen til enhver tid. Var det eksempelvis vanlig at det var mange eller få mennesker ute i gatene her på denne tiden av døgnet, eller hvilken tid som helst? Skuldrene sank litt sammen. Han sukka og sippa isteden litt til av den svarte suppa. Røyk stima opp fra kaffen som etsende stank fra dumpa gift. Han smilte ufrivillig (dog kanskje dypest sett frivillig), og satte fra seg koppen. Lyden fra micro-kollisjonen mellom koppen og bordoverflaten fikk en dame et par bord lenger bort fra hans bord til å se opp. Øya hennes bora seg inn i hans et lite øyeblikk før hu igjen forsvant ned i boka hu fordypa seg i. På bokomslaget stod tittelen med stor feit, kursiv skrift:

Farlige Fremmede – Fabel eller Fakta?

Under var det et nesten helt svart bilde med kun to spissforma lysende røde øyer og et sleipt glis av hvite, kantede tenner.

        Han tok seg i å føle for å fnise, men tenkte det ikke passa seg for en voksen mann å fnise som en liten pike på en café i en totalt ny by han mest sannsynlig kom til å tilbrine en del tid i framover. Isteden plukka hånda hans opp koppen igjen og kjeften sippa mer kaffe. Blikket hans forble klistra fast i bokomslaget til dama noen meter unna. Under hovedtittelen stod en noe lenger tittel:

Bør de kun unngås, eller bør de kun omgås – Eller kun begge deler?

Nå begynte han å fnise. Vel, i det minste ett lite fnis, ihvertfall, før husk-at-du-sitter-på-et-nytt-sted-mekanismen slo inn å skrudde det av før det fikk sjansen til å utvikle seg ukontrollerbart. Han drakk mer kaffe for å fylle halsen med andre oppgaver enn å tillate flåsete utflod av lyd.

Dama med boka kikka opp enda en gang, rett inn i øya hans. Huet hennes bikka deretter lynraskt ned igjen, men et ørlite flir bredte seg over ansiktet hennes som en klovnemaske.

Bak bokas store vegg av (forhåpentligvis) solid kunnskap fletta inn i harde permer, var hun trygg. Kanskje. Man visste nok aldri med Farlige Fremmede og deres kalde, kyniske, utspekulerte, manipulatorisk perverse, og i det hele tatt generelt negative innflytelsesmessige kraft på uskyldige og godtroende tilstedeværendes sinn. Midt i drikkinga fniste han igjen, litt høyere nå, så det bobla festlig i kaffen. Koppen havna rimelig fort ned på bordet igjen. Henda trengte fri til å skjule minst halve trynet, spesielt inkludert gliset. Over fingra stirra nå to smale, flirende øyer, mens bevisstheten på innsiden av skallen gjorde alt den kunne for å stoppe tankemylderet som satte et absolutt morsomt aspekt ved situasjonen i sving.

        Døra til Fem Minutter'n åpna seg, og en jente sprada inn i en flere størrelser for liten bukse. Øya hennes lyste, selvsagt utheva av sminke i sikkert flere dimensjoner, og kjeften slafsa overdramatisk på en tyggis. Håret hennes var langt og rosa som en bølgende bekk oversøt Hubba Bubba. Hu vinka.

Dama med boka vinka tilbake og smilte voldsomt. «Heei!» nesten ropte hu over boka og gjennom caféens luftrom.

       Han roa seg umiddelbart, plukka opp kaffekoppen og fulgte med som en sofaboer følger med på reality-TV.

         Jenta passerte han, strakk ut begge armene og sa: «Mammaaa!»

        Det hele endte i en typisk, overentusiastisk mor-datter-kollisjon med deltakerne på hver sin side av bordet, spillende over bordoverflaten slik at eventuelle vesker, poser og lignende kunne dingle faretruende over kopper inneholdende svært varm væske. De klemte hverandre lenge før de datt ned på hver sin stol.

     «Ja, nå er det lenge siden jeg har sett deg, nå!» sa mammaen med et digert øre-til-øre-smil. «Hvordan går det og hva driver du med for tiden?»

ProsaSnutter - Introduksjon

[ProsaSnutter = Uferdige, ufullstendige og uredigerte skjønnlitterære tekster som kun eksisterer for å gi et slags bilde av forfatterens varierende skrivestil(er). Dvs. mest sannsynlig ingen fullførte historier og ingen komplette karakterer; kun små glimt.]

Da jeg tross alt er en debutant, og ikke akkurat en gammel forfattertraver, så betyr det at jeg nok gjør lurt i å dele ord jeg tidligere har skrevet, slik at de som etter hvert måtte bli nysgjerrige på skrivestilen min kan få en følelse av hvordan min evne som ordsnekker er. Først av alt får jeg vel henvise til min mer eller mindre komplette bibliografi, som du kan finne her. Alt jeg har skrevet og publisert er ikke der, men en god del av det. Selvsagt er det ikke alt som kan finnes på nettet, men de tingene som ligger relativt lett tilgjengelig av mine ordsalater har jeg linket direkte til via den.

Det som er å finne i denne bibliografien er litt av hvert, men det er relativt lite der som faktisk viser hvordan jeg skriver prosa på norsk. Dette fordi det stort sett er artikler og essays jeg har publisert på norsk, og de fleste småhistoriene/novellene som er ført opp er skrevet på engelsk. Med ett unntak, selvsagt, hvilket er romanen "Utskudd", som du kan få tak i både som ebok og fysisk bok.

Som de fleste vordende forfattere har også jeg endel prosjekter gjennom årene som har blitt påbegynt, for så å bli drept ganske kort tid etter start - av hvilken som helst grunn (eksempelvis: psykologistudier, spilldesignstudier, jobber, ikke mer lyst, slapphet, drittleihet, amotivasjon, bedre idéer, ville heller lage musikk, tegne, etc.). Jeg har derfor en del tekster som generelt er romaner som det aldri ble mer enn noen sider eller et par kapitler ut av. Disse tekstene vil aldri kunne bli brukt til noe ordentlig, med mindre jeg plutselig skulle få en irrasjonelt sterk lyst til å gjenoppta døde og begravde prosjekter ..

men njaei, det kommer aldri til å skje.

Derfor, det eneste fornuftige jeg kan gjøre med disse skribleriene er å enten aldri la de få se dagens lys igjen (kanskje den lureste idéen), eller rett og slett bare legge de ut på denne bloggen for å eksponere verden for mine tidligere (uredigerte) ord-eskapader. De fleste ble skrevet for flere år siden, hvilket betyr at personen som nå sitter og skriver disse ordene er langt mer moden og fokusert enn den som skrev tekstene som etter hvert kommer til å rulle inn under fellesoverskriften "ProsaSnutter".

Jeg skal prøve å skrive før hver prosasnutt ca. når den ble skrevet (men tekstene blir ikke lagt i noen spesiell rekkefølge), slik at leseren får en forståelse for at det jeg for eksempel skrev som 18 åring ikke reflekterer slik jeg skriver nå som 28 åring - skjønt, ironisk nok, boka jeg nå er i prosess av å gi ut på Publica, skrev jeg førsteutkastet til allerede da jeg var 17! Den eneste grunnen til at akkurat denne boka fortsatt er aktuell og virkningsfull, er at den blir fortalt fra perspektivet til en 16 åring. Det at jeg da opprinnelig skrev den på den alderen gjør derfor skrivestilen mer autentisk - men ikke vær redd, jeg har korrigert og språkvasket den romanen XXX antall ganger de siste 11 årene, så jeg er rimelig sikker på at kvaliteten er på plass (pluss selvfølgelig det åpenbare faktum at nå blir den språkvasket og korrigert også av forlaget før den kommer ut).

Bla bla bla .. nok preik! Hvor blir'e av disse jævla prosasnuttene, á?

Vel, tipper jeg putter ut et par i uka til det er tomt, eller til det ikke er flere igjen jeg tør å legge ut, hehehe :)