lørdag 3. august 2013

ProsaSnutter: Infiltrasjon (2011)


1


En bjelle festa i dørkarmen inn til Hotell Prima De Lux dingla og plinga som en rabiat papegøye idet døra gled opp. En ung mann slentra inn som om han eide stedet. Et noe skjevt smil krøyp opp på den ene siden av ansiktet hans.
      «Velkommen! Hvordan kan jeg hjelpe deg?» sa en eldre kvinne i resepsjonen, og smilte med gule tenner.
         «Tenkte meg et rom,» sa den unge mannen, fortsatt med det skjeve smilet klistra fast.
      «M-hm,» mumla kvinnen og konsentrerte seg om en pc-skjerm mens fingra lekte Om-å-gjøre-å-trykke-på-flest-mulig-knapper på tastaturet. «Noen spesielle ønsker for rommet?»
      «Tja, fint om det er et ålreit nivå på oksygenet, ingen lik under senga, helst små såper i dusjen, totalt fritt for kakerlakker og gamle mennesker som trenger pleie, og til slutt hadde det vært fint om det var et kjøleskap med brus og chill shit tilstede,» sa han uten å fortrekke en mine - bortsett fra det digre smilet, selvfølgelig.
        Et øyeblikk virka det som resepsjonsdama mista seg selv. Men hu var tydelig profesjonell, og kom derfor kjapt tilbake. «Da tror jeg virkelig du har flaks,» sa hun i en noe lysere tone, «for absolutt alle rommene våre dekker dine ønsker!» Fingra trykka hysterisk fort på tastene. «Hva er så ditt navn?»
        «Bob,» sa han.
        «Bob ... ?» Hun så opp fra pc-skjermen.
        «Bare Bob.»
        «Bare 'Bob'?» Det ene øyebrynet hennes løfta seg.
        «Noe galt i det?»
        «Vel ... ikke noe etternavn?» sa eller spurte resepsjonsdama.
        «Ikke'no etternavn,» sa Bob.
        «Da har vi et problem,» sa hu, og virka med ett litt alvorlig.
        «Haha, neida, jeg bare tuller,» sa Bob og gliste. Han strakk ut hånda.
     Resepsjonsdama, eller Pernille, som skiltet på brystet hennes fortalte, virka i det hele tatt litt forfjamsa der'a stod, men tok hånda til Bob og rista den løst.
        «Bob Bobbesen,» sa han muntert.
        Pernille begynte nesten å le. «Oj, det var et interessant navn, må jeg si!»
    «Frekk el'?!» utbrøyt Bob plutselig og nappa til seg hånda som en furt kjæreste, alt hans tilsynelatende sprudlende humør borte.
        Resepsjonsdama Pernille skvatt bakover i mildt sjokk over personlighetsskiftet. «Eh .. nei, jeg ...»
        «Hahaha, jeg bare kødder med deg,» sa han gjennom latteren.
        Pernille blei letta og lo med han. «Ja, nå begynte jeg virkelig å lure, altså! Du virket jo så hyggelig og blid at jeg trodde ikke det ville bli problematisk med en liten personlig kommentar.»
     «Ikke tenk på det,» sa Bob og slo ut med henda. «Jeg er selvfølgelig klar over at spesielt etternavnet mitt er litt, vel, bob-bob-bob.»
       Dette tok tydeligvis Pernille helt på senga, for hu spruta ut i en nærmest ukontrollerbar liten latter som ljoma gjennom hele resepsjonslokalet. Hun holdt seg for munnen og blei helt rød i trynet. «Uff, der glapp det visst for meg.»
        «Det glipper for oss alle innimellom.»
        «Ja, det gjør nok det,» sa hu og kom til seg selv igjen. «Men ja, et rom skal du få.»
        «Tusen takk, det er meget hyggelig,» flira Bob.
     «Høyt opp eller langt ned?» spurte Pernille, og det var helt tydelig at hu aldri hadde spurt om akkurat dét før.
        «Helst høyt opp.»
        «Høres Rom 313 ok ut?»
       «Ooh, vil du virkelig gi meg et rom med det nummeret?» sa Bob fjollete. Da han ikke fikk noen spesiell reaksjon skifta han modus og sa: «Jada, det høres helt fint ut.»
       Resepsjonsdama Pernille strakk ut en hånd med en nøkkel dinglende ned fra en liten ring. Hu smilte koselig. «Væsjego'.»
     Bob tok nøkkelen. «Igjen, tusen takk.» Han skulle til å gå, men stoppa og sa: «Forresten, øh, Pernille, det er én ting jeg lurer på ...»
        «Hm?»
       «Med tanke på at jeg er helt ny her i byen, så kunne jeg trengt noen som er kjent til å vise meg litt rundt,» sa han og klistra på seg et fantastisk stort smil. «Kanskje du kunne tenke deg å påta deg den jobben en dag om ikke så altfor lenge?»
        «Det må jeg si var en direkte forespørsel til en voksen dame,» sa Pernille.
       «Tja, jeg ser ikke problemet i det. Vi har da hatt noen morsomme minutter, så hvorfor ikke?» Bob stoppa opp og bare smilte. «Jeg har selvfølgelig ingen baktanker her. Du er jo tross alt rimelig mye eldre enn meg, så jeg vil bare ha en by-guide. Om mulig en eneste venn i en stor ny by,» sa han liksom-dramatisk.
       «Jaja, ok, ikke noe problem,» sa Pernille og smilte, nesten moderlig denne gangen. «Har du noe å skrive med?»
        «Jeg har en svært god hukommelse,» sa han og blunka til henne.
       Hun gjentok nummeret sitt to ganger, og sa deretter: "Så får du bare ringe når du har behov for en omvisning.»
      «Wow, flott,» sa Bob. «Det er helt greit. Da snakkes vi!» Han veiva en gang med hånda før han runda hjørnet på vei mot heisen.


2

En mann i en noe slitt svart dress lente seg mot det runde cafébordet. Det svarte silkeslipset knytta i halsen og surra under den hvite skjortas krage, hang nå nærmest døsig ned på bordet og over kanten. Han sippa til en kopp tydelig svært varm kaffe. Øya stirra rolig rundt den lille caféen Fem Minutter'n. Det var nesten helt tomt. Merkelig ... muligens. Med reisekofforten lent inntil bordet, og sekken ved beina, var ikke han personen til å bedømme om det var merkelig at det nesten var helt tomt, eller ikke. Hva visste vel han, en absolutt nykommer i byen, om den generelle daglige menneskelige frekvensraten i det nå tilsynelatende relativt tomme lokalet? Med omtrent ti minutter erfaring var det totalt umulig å skulle begynne å dedusere seg fram til noen logisk begrunna, fornuftig konklusjon. Selvsagt kunne han finne den gjennomsnittlig generelle dags- og ukentlige kundesyklusen fra alle caféer han visste om rundt omkring, og deretter kalkulere sannsynligheten for at det samlede resultatet ville kunne representere et slags skjørt grunnlag for om det vanligvis var mange eller få kunder her (eventuelt tatt tiden på døgnet i betraktning). Men før han overhodet begynte å fokusere på caféen, var han egentlig nødt til å begynne med byen i sin helhet, som jo var supersystemet i denne sammenhengen, og spilte derfor en enormt stor rolle for hvor mange kunder det var som potensielt sett kunne entre caféen til enhver tid. Var det eksempelvis vanlig at det var mange eller få mennesker ute i gatene her på denne tiden av døgnet, eller hvilken tid som helst? Skuldrene sank litt sammen. Han sukka og sippa isteden litt til av den svarte suppa. Røyk stima opp fra kaffen som etsende stank fra dumpa gift. Han smilte ufrivillig (dog kanskje dypest sett frivillig), og satte fra seg koppen. Lyden fra micro-kollisjonen mellom koppen og bordoverflaten fikk en dame et par bord lenger bort fra hans bord til å se opp. Øya hennes bora seg inn i hans et lite øyeblikk før hu igjen forsvant ned i boka hu fordypa seg i. På bokomslaget stod tittelen med stor feit, kursiv skrift:

Farlige Fremmede – Fabel eller Fakta?

Under var det et nesten helt svart bilde med kun to spissforma lysende røde øyer og et sleipt glis av hvite, kantede tenner.
        Han tok seg i å føle for å fnise, men tenkte det ikke passa seg for en voksen mann å fnise som en liten pike på en café i en totalt ny by han mest sannsynlig kom til å tilbrine en del tid i framover. Isteden plukka hånda hans opp koppen igjen og kjeften sippa mer kaffe. Blikket hans forble klistra fast i bokomslaget til dama noen meter unna. Under hovedtittelen stod en noe lenger tittel:

Bør de kun unngås, eller bør de kun omgås – Eller kun begge deler?

Nå begynte han å fnise. Vel, i det minste ett lite fnis, ihvertfall, før husk-at-du-sitter-på-et-nytt-sted-mekanismen slo inn å skrudde det av før det fikk sjansen til å utvikle seg ukontrollerbart. Han drakk mer kaffe for å fylle halsen med andre oppgaver enn å tillate flåsete utflod av lyd.
Dama med boka kikka opp enda en gang, rett inn i øya hans. Huet hennes bikka deretter lynraskt ned igjen, men et ørlite flir bredte seg over ansiktet hennes som en klovnemaske.
Bak bokas store vegg av (forhåpentligvis) solid kunnskap fletta inn i harde permer, var hun trygg. Kanskje. Man visste nok aldri med Farlige Fremmede og deres kalde, kyniske, utspekulerte, manipulatorisk perverse, og i det hele tatt generelt negative innflytelsesmessige kraft på uskyldige og godtroende tilstedeværendes sinn. Midt i drikkinga fniste han igjen, litt høyere nå, så det bobla festlig i kaffen. Koppen havna rimelig fort ned på bordet igjen. Henda trengte fri til å skjule minst halve trynet, spesielt inkludert gliset. Over fingra stirra nå to smale, flirende øyer, mens bevisstheten på innsiden av skallen gjorde alt den kunne for å stoppe tankemylderet som satte et absolutt morsomt aspekt ved situasjonen i sving.
        Døra til Fem Minutter'n åpna seg, og en jente sprada inn i en flere størrelser for liten bukse. Øya hennes lyste, selvsagt utheva av sminke i sikkert flere dimensjoner, og kjeften slafsa overdramatisk på en tyggis. Håret hennes var langt og rosa som en bølgende bekk oversøt Hubba Bubba. Hu vinka.
Dama med boka vinka tilbake og smilte voldsomt. «Heei!» nesten ropte hu over boka og gjennom caféens luftrom.
       Han roa seg umiddelbart, plukka opp kaffekoppen og fulgte med som en sofaboer følger med på reality-TV.
         Jenta passerte han, strakk ut begge armene og sa: «Mammaaa!»
        Det hele endte i en typisk, overentusiastisk mor-datter-kollisjon med deltakerne på hver sin side av bordet, spillende over bordoverflaten slik at eventuelle vesker, poser og lignende kunne dingle faretruende over kopper inneholdende svært varm væske. De klemte hverandre lenge før de datt ned på hver sin stol.
     «Ja, nå er det lenge siden jeg har sett deg, nå!» sa mammaen med et digert øre-til-øre-smil. «Hvordan går det og hva driver du med for tiden?»


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar