ProsaSnutter: Sannhetens Jegere (2005)

- 1 -

To fyrstikker knipset. Et lys ble født. De tre ansiktene rundt lyste opp. Skyggene markerte trekkene og øynene glinset i skinnet fra den lille flammen. Verden fikk bilde. Ble begripelig.

Jack førte fyrstikken til sigaretten. Fss, sa det og ilden ekspanderte. Tobakken tok fyr. Duften bredte seg utover. Jack suttet hungrig på den og trakk lystent røyken ned i lungene. Viftet flammen død og kastet fyrstikken bak seg. Igjen ble mørket allestedsnærværende.

”Som jeg sa,” begynte Jack og blåste røyken ut i natten. ”Vi må ha gått oss bort. Tatt feil sving et eller annet sted. Vi skulle vært der nå, men jeg tror ikke vi så mye som er i nærheten engang. Og da er det en feil et eller flere steder.” Han puttet røyken tilbake mellom leppene. Skulte på de to silhuettene av følgesvennene sine i en nesten umerkelig kontrast mot den svarte himmelen. Skylaget var tett som en kilometer tykk vegg med glava.

Det lå regn i luften. Kanskje storm. Foreløpig nappet vinden bare lett i håret. Men det kunne fort snu.

Akkurat som humøret til Hassan. Denne mørkhudede mannen hvis humør alltid var på topp. Bortsett fra en sjelden gang. Da ville man være så langt borte fra ham som overhodet mulig. For denne ene, sjeldne gangen var Hassan i stand til å drepe. Drepe for den minste ting.

Det var for så vidt også derfor de hadde havnet på dette gudsforlatte stedet, hvor det eneste som befolket de to gatene var kakerlakker. Og rotter. Hassan hadde et stykke på veien spurt en fremmed om veien, men den fremmede ville av en eller annen grunn ikke svare. Plutselig tente Hassan på alle pluggene og klinte vedkommende rett ned i grusen. Han ble liggende å riste i noen sekunder, før noen dråper friskt blod spratt ut av munnen og klistret seg på den dødes fortsatt varme lepper.

Dette sto Jack og David med vidåpne øyne og så på. De skjønte ingenting. Hassan fortalte dem alltid når han var i ”Dødssonen”, som de etter hvert hadde begynt å kalle de voldsomme periodene hans.

På grunn av det uventede drapet til Hassan ble de nødt til å finne en annen reiserute. Men den hadde bare ført dem ut i villedelse. Nå var de blinde og sanseløse.

David myste for å se konturen av Jack klarere. Det eneste som lyste var gloen fra sigaretten. Og det lille glimtet i øynene hans.

”Så, hva mener du at vi bør gjøre?” David klødde seg i øret og fortsatte; ”Det er jo klart at dette hølet her er ubefolka. Bare rotter og kakerlakker som bor her. Det er godt mulig det har bodd folk her, men det er mange, mange år siden nå. Ergo er ikke dette den byen vi egentlig leter etter.”

Jack gliste og ristet på hodet. ”…som jeg akkurat sa. Bra du følger med, gutt.” Jack knuste røyken mellom to fingre. Det freste som når et ansikt blir holdt nede mot en kokende plate, før all gnist ble borte og røyken døde. Han kastet den bak seg og spyttet. En dump lyd av tørt spytt på bakken. ”Men for å snakke om noe enda viktigere og akutt; Hvor i helvete får vi tak i vann på dette stedet? Alt her er knusk tørt og dødt.”

”Jepp, jeg veit. Tanken har ligget bak i hue og ulma en god stund allerede. Har du noen forslag, Hassan?” David glodde bort på Hassan, som ikke syntes å være i live i det hele tatt for øyeblikket. Den svarte silhuetten hans rørte seg i hvert fall ikke. Bare sto der, plantet i jorden, støtt som et fjell. ”Hassan?” prøvde David igjen. ”Lever du?”

Det var stille.

Lenge.

Plutselig åpnet Hassan øynene. David så at Hassan åpnet øynene, selv om alt var malt svart i svart. Eller kanskje han bare følte det. Vel, i så fall måtte Jack ha følt det samme, for han rykket til.

”Du skal ikke spøke med slike ting,” sa Hassan med så lav stemme at det nærmest bare var en hvisken.

”Spøke med hva?” David forstod ikke.

”Om jeg lever!” hveste Hassan. Tonen skiftet så radikalt at David nesten slo hodet i det døde treet han lente ryggen mot. Selv Jack fikk noen nervøse rykninger. Øynene til Hassan syntes å lyse i det totale mørket. Eller kanskje det stikk motsatte. Som om de sugde fargen ut av alt som kom i veien. ”På et sted som dette kan man aldri vite hva slags ører som det er som lytter. Du tror du vet du er helt alene, men det vil du aldri få vite. Ikke før tiden er inne. Da vil det komme som en stille vind gjennom vinduet mens du sover. Du vil slå øynene opp og forstå alt. Snapp!” Hassan knipset med fingrene. ”Så er det over.”

”Hæ?” sa David. ”Hva faen snakker du om? Har det klikka for deg?”

Jack la en dempende hånd på skulderen til David.

Han holdt kjeft.

Jack henvendte seg til Hassan, rolig og avbalansert; ”Hassan, hvorfor snakker du sånn? Har det hendt noe med deg som vi ikke vet? Vi har da gjennomsøkt hele dette stedet. Det er ikke en sjel her. Det konstaterte du selv også.”

Det ble enda en pause.

Omsider svarte Hassan, like lavt (og truende?) som forrige gang; ”Ja, men det er noe her. Eller noen. Jeg vet ikke sikkert, men disse noen prøver å fortelle oss noe. Jeg trenger bare tid til å finne ut hva dette noe er.”

”Mens du har dem på tråden kan du jo i samma slengen spørre hvor det er muligheter for å skaffe til veie litt vann,” sa David spisst. Sarkasmen var gjennomtrengende.

”Du vet ikke hvem du kødder med,” hvisket Hassan, fortsatt like alvorlig.

David stirret lydløst furt på Hassan. ”Beklager, da,” sa han lavmælt. ”Jeg syns bare det passer litt dårlig med sånt hokuspokuspreik nå som vi faktisk sitter temmelig dypt i det.”

”Jeg må skuffe deg, David, men det er ikke mer ’hokuspokuspreik’ enn at vi har gått oss bort pågrunn av den lille ulykken min,” sa Hassan, stemmen, stø som en borg. Ikke det minste tegn til verken anger eller nervøsitet.

”Den lille ulykken din?!” Stemmen til David bristet nesten mot slutten av setningen. Han skulle til å si mye mer, men tok seg i det. Det ville ikke gjøre noen ting noe bedre uansett hva han sa. Han tente seg isteden en røyk. I brøkdelen av det sekundet fyrstikken lyste opp så han rett inn i øynene til Hassan. De virket forsteinet, døde som glassøyne, men uknuselige. Lysglimtet svant hen. Det knitret i røyken når han trakk inn, og tobakken ble fortært av ilden. David kjente at han begynte å få litt smånoia, som om blikket til Hassan sved seg små spor i sjelen hans.

”Kanskje vi skulle prøve å sove nå? Vi er alle opprørte over det som har skjedd, i tillegg til dette døde spøkelsesstedet vi har klart å dumpe borti. Ting vil nok se lysere ut i morgen, bokstavligtalt. Alt blir lettere når det er mulig å se,” sa Jack. Han strakk seg som et dovendyr og gjespet lenge. ”Vi overlever sikkert uten vann til i morgen, men da får vi lete, eller noe.”

”Tror du egentlig det er så lurt?” sa David, øynene intenst festet i Hassans retning.

”Lurt? Heh, hvorfor skulle det ikke være lurt? Vi trenger søvn. Dessuten har vi, som jeg sa tidligere, akkurat gjennomsøkt stedet. Det er bare tomme rønner og skur her. Ikke en dritt som kan skje her.” Jack begynte å plukke et teppe ut av sekken.

”Nja, jeg veit ikke helt.” David kjente hvordan hans utrygghet overfor Hassan ble større, vokste og etset seg større som usikkerhetens kreft.

”David er redd for meg,” sa Hassan og humret. ”Han tror jeg kommer til å få kontakt med onde åndelige krefter, for så å komme tilbake og drepe dere mens dere sover.”

David pustet lydløst lettet ut. Tonen til Hassan var den vanlige Hassan igjen. Den gode kameraten hans var tilbake.

”Hehehe, ja, det hadde tatt seg ut,” gliste Jack. Han lå nå på teppet, med armene krysset over brystet, og sekken under hodet. ”Slapp av, du, David. Det er større sjanse for at en av de tørre hyttene rundt her kommer til live.”

Jack og Hassan lo godt. David gjorde et forsøk på å le, men det funket liksom ikke. Han syntes egentlig ikke at det var så veldig morsomt. Han fant isteden fram sitt eget teppe og la seg.

- 2 -

Hassan bråvåknet. Svette piplet fra pannen hans, og hjertet dunket som en vibrator på full guffe. Han tvang seg til å roe nervene i alle fall et par hakk. Han bikket hodet til siden. Både Jack og David sov søtt. De lå badet i den sterke morgensolen, som to engler ved Himmelens åpne porter.

Han reiste seg sakte opp fra den ubekvemme soveplassen sin for natten. Det knaket og spraket i omtrent alle bein i hele kroppen hans. Han hostet. Harket opp litt gugge og spyttet.

Til venstre for ham, på bakken, rørte David seg, som i frykt. Han bare drømmer, tenkte Hassan. Men, noe, et eller annet, stakk ham langt inn i ryggmargen. Det var noe han ikke klarte å sette fingeren på, men som var der like fordømt. Tankene hans penset inn på stemmene som i de siste dagene hadde begynt å snakke til ham. Han ante ikke hvor de kom fra. Plutselig var de bare der. Som hans egne tanker. Men det var ikke tanker. Det var noe mer… Noe mye mer, faktisk. Han kunne ikke skru dem av. De trengte seg inn i tankerekken enten han ville det eller ikke. Og de var så syke! Syke, syke stemmer. Bare barnestemmer. Og som om ikke det var nok, så var det nær umulig å forstå et kvekk av det de sa. Alt de sa, absolutt alt, begynte på samme bokstav. I tillegg til dette snakket de så fort at ikke et menneske på jorden kunne snakke så fort, og i hvert fall ikke barn. Alt var over på et øyeblikk, men i løpet av de to-tre hundredelssekundene ’beskjedene’ varte, hadde Hassan vært igjennom flere hundre liv.

Hassan listet seg vekk fra de sovende kameratene og stilte seg opp bak et tre. Dro ned glidelåsen og pisset diskré på nabotreet. Tilbake inn med deg, tenkte han mens han gjorde seg ferdig.

”Fy faen for et rot jeg har fått oss oppe,” mumlet han idet han tråkket tilbake til de sovende. Han la teppet pent slik det skulle ligge. Sekken la han under hodet.

Igjen begynte den fortsatt sovende David å røre urolig på seg. Små ynk og gisp unnslapp de tørre leppene.

Jack snorket som et lykkelig barn. Aldri i verden om han hørte noe av det som skjedde.

Hassan skjøv seg opp fra liggende til sittende stilling med albuene. Stirret vantro på den ristende David. De virket som om han hadde et anfall i søvne.

Hjertet til Hassan begynte å banke fortere. Pulsen tredoblet seg på få sekunder. Han merket at han begynte å bli stakkåndet.

Kroppen til David rykket nå til i kraftige spasmer. Hvitt skum piplet ut mellom munnvikende hans. Øyelokkene vippet opp og ned hundrevis av ganger i minuttet.

Hassan ble overveldet av en altoppslukende angst og trang til flukt, men kroppen var lammet. Totalt paralysert av enten den uvirkelige situasjonen, eller kanskje av ukjente makter.

På høyre side lå fortsatt Jack fredfylt og putret for seg selv.

Som et lynglimt på himmelen en sommernatt spratt David opp fra bakken. Datt deretter ned i sittende posisjon. Øynene var helt hvite. Ikke lenger blå med en anelse av grønt, men helt hvite. Skum og sikkel veltet ut av det åpne gapet hans. Plutselig fløt en intens rosa farge utover øynene hans, som om en pensel med rosa maling blir dyppet i vann. Han lo. Latteren ga gjenklang over det øde stedet. Men det var ikke Davids stemme. Det var et barn. En barnestemme. En liten jente, kanskje.

Plutselig kom flommen av ord, som Hassan hadde fryktet; ”Populære protestanter partiserer pratsomme patriarker, plukker piller, peller pellets, pynter pynt på plastikkpistolens perfekte, perforerte perleskjefte, printer piler på pannen, propaganda preiker piss, Pentagon penetrerer Pandoras plate, poengterer paradisets private påtrykk; Pang! Praktiserer patologenes prosedyrer prosaisk potensielt personlig, på plassens parkering parkerer plasmapansrede praktporselenspiker. Pandemonium privatiserer; påbudt pelspromosjon pulserer pesende, påtrengende, peilende, platået påfører Polsk proklamasjon på parfymepolet; Pendler pessimistisk, Praha – Porsgrunn. Premium plakatpåtrykk, penger på pakke!

- 3 -

Hassan våknet med ett rykk. Han så skikkelig dårlig ut. Ikke sånn vanlig forkjølet dårlig, men sånn lider-av-dødsangst-dårlig. Han hyperventilerte som en som akkurat hadde løpt tusenmeter på syv blank.

”Går det bra med deg?” spurte Jack mens han pakket sammen teppet.

Hassan stirret på ham. Til å være neger var han kritthvit i ansiktet. ”Hva skjedde?”

”Vet ikke, men det har vært umulig å vekke deg. Du har vært som i sovende delirium. Helt siden vi våknet for et par timer siden har du ristet og mumlet intenst. Så, går det bra med deg?”

”Jeg tror det,” sa Hassan og tørket svetten av pannen med håndbaken. ”Nå, i hvert fall.”

David zippet igjen ryggsekken. Plutselig skrek han og bannet og ristet hånden rundt som om ti ville veps var etter ham. ”Den helvetes glidelåsen her er faen meg imot meg!” Han puttet lillefingeren i munnen og sparket sekken noen meter bortover.

Hassan stirret bare apatisk rundt seg. Han kunne ikke forstå hva som akkurat hadde hendt. Hadde alt sammen bare vært en syk og forvridd drøm? Hadde han egentlig aldri våknet og pisset bak treet, for så å sette seg tilbake og oppleve at David ble den synlige manifestasjonen av barnestemmene i hodet hans? Eller hadde han faktisk pisset bak treet, men sovnet igjen med det samme han kom tilbake?

Han visste ikke. Han visste faen ikke. Alt var bare et jævla kaos.