1. Amanda, Marcus, Gustav og Sofie
De
hadde drukket altfor mye. Og røyket for mye. Så nå satt de bare og
stirret på hverandre som tomme, døde lik. De hadde sittet sånn det
siste kvarteret, med åpne munner og smale øyne. Bare sittet og
glodd som om det ikke var noen hjemme hos noen av dem. De satt to på
hver sin side av bålet. Forsvant inn i øynene på den som satt mot
seg på den andre siden av de knitrende, levende flammene. Det var
blitt mørkt nå. Snarere helt svart. Det var overskyet så ikke
engang månen syntes på himmelen. Kun et svakt lysere punkt på en
klase av skyer som røpte hvor månen befant seg. Stille var det
også. Stillere enn jordkloden dagen etter apokalypsen. Ikke så mye
som en gammel ugle prøvde å lage lyd i skogen som hang majestetisk
over dem. Det var ikke varmt. Det var ikke kaldt, heller. Det var
akkurat passe. Akkurat perfekt for en svadatur ut i skauen for fire
litt for gamle folk til å kalle seg ungdommer.
Amanda
var den første som brøt den, virket det som, eviglange stillheten.
Hu sprakk og ut kom tidenes sprutlatter (eller skitlættis,
som Gustav ville kalt det). Etter noen minutter med hemningsløs
lættis sa hun: «Fy faen, Marcus, du skulle sett øya
dine nå!»
Marcus,
som satt på andre siden av flammene, og hadde tydeligvis vært
rimelig langt borte i sin egen verden, skvatt til som om noen hadde
nappet han i øreflippen med en tang. «Hæ, hva?» sa han. «Hva
snakker du om, er det noe rart i øya mine?»
Dette,
selvsagt, gjorde bare at Amandas latterkrampe begynte på nytt. Hu
hylte ut i nattemørket som en parringsklar villku. «Haaahaahaa,
Marcus! Det er nok i huet mitt det
foregår, men det dukka liksom opp i øya dine,» pressa hu fram
mellom latterhikstene.
Sofie
og Gustav, som også satt mot hverandre over bålet, bare flirte
fjernt uten å si noe. Det var ikke godt å si om de egentlig fikk
med seg noe eller om de også befant seg i sine egne universer, langt
langt vekk, og reagerte kun på de flytende emosjonene Amanda sendte
gjennom luften som vibrasjoner i betong.
«Åja,
eh, hehe,» mumlet Marcus, fortsatt langt vekk.
Amanda
glodde over på sidemannen, Gustav, og deretter over bålet til
Sofie, og så hvor langt vekk de også egentlig var, selvom de
tilsynelatende, om man ikke fulgte nøye nok med, skjønte hva som
foregikk – noe de ikke gjorde.
Dette førte til at Amandas skitlættis kom over henne igjen som en
bølge av overfestlig, psyk humor. Hun lo og lo. Så lo hun enda mer,
og enda mer. Tårene hennes trillet nedover de rødbankende skinnene.
Og jo mer hun lo, jo flere tårer kom, hvilket igjen førte til at
hun lo desto mer. Hun trodde rett og slett hun kom til å dø av
skitlættis. Den var totalt ustoppelig. Og hver gang øynene hennes
møtte noen av vennenes oversløve og fjerne øyne var det som å
kaste bensin på bålet. Hun lo og lo og lo. «Jeg tror,» presset
hun fram, «jeg tror jeg må ..» Mer fikk hun ikke sagt før
latterbølgen tok henne igjen. Hun slo seg på låret, rullet bakover
i gresset og sprellet med beina. Aldri i sitt liv hadde hun trodd det
var mulig å le så inn i hampen mye, og kraftig. Latteren ljomet
gjennom den tunge, mørke skogen som en flokk av humorøse spøkelser.
Sofie,
Gustav og Marcus satt også og flirte, men gjorde ikke stort annet.
De var som statuer med festlige miner. Det var umulig å vite hvor
de egentlig var, og om
de egentlig lo av (og/eller med
Amanda).
Amanda,
derimot, klarte ikke å bry seg. Hennes latter kom av hvor totalt
umulig surrealistisk alt var. De tre beste vennene hennes satt der
som skakke roboter mens hun var den eneste som så det komiske ved
hele opplegget. Så hun lo mer. Det var nesten ikke mer følelse i
lårene hennes etter alle gangene hun hadde klasket håndflatene ned
på de for å ikke forgå av latter. Hun tvang seg opp i
lotusstilling igjen og prøvde atter en gang å skvise fram noen ord:
«Jeg tror jeg rett og slett, hiihii, må, heheeheee, ta og gå vekk
herfra føhøhøør jeg dør av lættihihiihiii,» var alt hun klarte
å få fram før det hele tok overhånd atter en gang. Hun reiste seg
sjanglete opp på to ustøe bein og vaglet bort fra bålet som en
skadeskutt rype under høstjakten. Hun måtte bare komme seg vekk
derfra, hvis ikke ville det bli hennes siste time på jord. Hun kom
til å dø av skitlættis. Hun kom til å bokstavligtalt le
seg i hjel.
Amanda
vagget bortover, vekk fra vennenes fnising. Knitringen fra bålet ble
lavere og lavere, til hun ikke hørte den mer i det hele tatt. Små
lattergulp og hikst presset seg fortsatt fram, men hun klarte sakte,
men sikkert å stagge de litt og litt. Hun lente seg inntil et stort
furutre og la pannen inntil barken mens hun kjente at skitlættisen
slappet av. Da gjorde blæren hennes seg kjent. «Jeg må tisse,» sa
hun og begynte å le igjen. Dog ikke like heftig. Vennene hennes var
såpass langt vekk, borte i fysisk og psykisk forstand, at de kom
ikke til å merke om hun tok seg en liten skvulp i bakken der hun nå
befant seg.
Amanda
kneppet opp buksa, dro den uelegant ned, og datt ned på kne –
nesten på vei til å vippe helt overende, men klarte av en eller
annen grunn å forhindre det. «La det komme,» mumlet hun og fniste
tåpelig. Etter et par-tre sekunder begynte den gule fossen å
sildre. Det kilte på en måte i urinrøret, noe som nesten fikk
henne til å sprute ut i latter igjen, men et eller annet sted ble
det forstått at om så skulle skje, ville det bli rimelig kjipt når
hun en gang seinere kom til seg selv og måtte stå ansikt til ansikt
med en gjennomvåt bukse. Og hun hadde ikke skift, så hun klarte å
holde seg på beina mens det gule vannet rant ut. Det rant og rant.
Og så rant det litt til. Etter noe som virket som flere århundrer
rant det fortsatt, som om det ingen ende ville ta. Joda, hun hadde
nok drukket litt vel mye,
og det var nok litt vel
lenge
siden den spesifikke demningen ble brutt, så det var mer enn på
tide med en urin-utløsning. Den tanken gjorde at det bikket helt
over for henne, og hun begynte å le igjen. Skitlættisen ville
liksom ikke gi seg.
Etter noen århundrer til ga det seg
endelig. «Hm,» sa hun til seg selv, eller treet. «Derja.» Hun
nappet av et passe stort blad fra den nærmeste busken og tørket
seg. Det føltes merkelig i den rare tilstanden hun hadde havnet inn
i. Deretter dro hun på seg buksa igjen og følte seg merkbart bedre.
Lettere til sinns, og med mindre pressende latter.
Amanda småsjanglet bort til vennene
rundt det nydelige bålet igjen.
Da hun kom tilbake var det kun Marcus
som satt der. Hun dumpet ned ved siden av han og sa: «Marcus, er du
her?»
Han glodde på henne med fjerne øyne.
«Selvsagt,» hvisket han, antakelig uten å vite det.
«Hvor har det blitt av Sofie og
Gustav?»
Marcus fniste som en fjortenår gammel
jente. «Ikke veit jeg,» sa han. «Kanskje de gikk inn i hytta for å
humpe.»
Amanda
gliste. «Ja, kanskje det.» Hun dyttet albuen inn i armen hans.
«Kanskje vi
skulle prøvd det, også?»
Han stirret på henne som om hun akkurat
hadde kommet dalende fra en annen planet. «Hæ?»
«Skavvi humpe, din skakkjørte
tulling?» sa hun gjennom fliringen.
Men da han bare fortsatte å stirre tomt
på henne med et fårete smil om munnen skjønte hun at det ikke var
noen vei å komme med han nå. Han surfet nok rundt på noen mentale
bølger langt, langt vekk.
Amanda dultet han i siden. «Vi får ta
det en annen gang, din full-skakke fjernis.»
Marcus ga fra seg en rar lyd og forsvant
inn i sin egen verden igjen, med øynene vendt mot de gnistrende
flammene i bålet.
Amanda
plukket opp røykpakken sin og fisket ut en liten jævel. Hun hadde
egentlig
sluttet, men siden det var festkveld i skogen med bestevennene var
det liksom greit. Dessuten hadde hun ekstremt problemer med å drikke
uten å i samme slengen røyke. Det var akkurat som om alkohol og
nikotin komplementerte hverandre på en uforståelig veldig god måte.
Det var derfor ikke lett å kutte ut den ene uten å kutte ut den
andre. Og siden de var på skogstur hadde hun tatt med seg fyrstikker
istedenfor lighter, da det ga enda mer følelsen av natur.
Hun nappet ut en fyrstikk, gned den inntil esken til det gnistret
lett og fyrstikken ble tent. Hun førte den opp til røyken, trakk
inn til den kunne leve av seg selv, og kastet fyrstikkskrotten inn i
flammene, som fortærte den umiddelbart.
Hun ble sittende slik, med blikket inn i
de levende flammene, røykende på sigaretten og tenke på alt og
ingenting en god stund. Når røyken derimot nådde sitt sluttpunkt
ble hun en smule utålmodig. «Hvor blir det av de andre?»
«Aner ikke,» mumlet Marcus fra
langt-vekk-i-stad'n.
«Tror jeg må stikke og sjekke.»
Null svar fra Marcus.
Hytta
var helt mørk. Ingen lys å skimte gjennnom de små vinduene. Amanda
lyttet, men det var heller ingen lyder å høre. Det var like stille
som det var mørkt. Enten hadde de seg med lyddemper, eller så var
det noe direkte rart her. Hun banket på døren. Den bare knirket og
gled sakte opp. «Hallo?» nærmest hvisket hun inn i den bekmørke
hytta. «Gustav? Sofie?» Hun svelget en ganske stor klump som nesten
gjorde vondt i halsen. Hun tok ett skritt inn. «Dere kødder vel
ikke med meg, hva? Dere veit hvordan jeg hater når dere prøver å
lure meg bare for å skremme meg skikkelig!» Hun lyttet igjen.
Ingenting. «Vel, ikke
gjør
det nå, vær så snill. Dere våger ikke. Da blir jeg dritforbanna!»
Fortsatt ingenting.
Fingrene hennes fant lysbryteren ved
siden av inngangen. Hun vred om, og ingenting skjedde.
«Åja,»
hvisket hun til seg selv, lettet, «det er jo ikke strøm her,
dumma.» Isteden fiklet hun fram fyrstikkesken, dro fram en liten
pinne og tente den. Den bitte lille hytta med kun ett rom lyste opp.
Amanda gispet overdramatisk.
Det var ingen der. Ingen Gustav eller
Sofie som lå musestille for å skremme livskiten ut av henne så
fort hun fant noe å lyse med. Det var helt tomt.
De
var borte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar