søndag 18. august 2013

ProsaSnutter: Ukjent (2010)


1. Amanda, Marcus, Gustav og Sofie

De hadde drukket altfor mye. Og røyket for mye. Så nå satt de bare og stirret på hverandre som tomme, døde lik. De hadde sittet sånn det siste kvarteret, med åpne munner og smale øyne. Bare sittet og glodd som om det ikke var noen hjemme hos noen av dem. De satt to på hver sin side av bålet. Forsvant inn i øynene på den som satt mot seg på den andre siden av de knitrende, levende flammene. Det var blitt mørkt nå. Snarere helt svart. Det var overskyet så ikke engang månen syntes på himmelen. Kun et svakt lysere punkt på en klase av skyer som røpte hvor månen befant seg. Stille var det også. Stillere enn jordkloden dagen etter apokalypsen. Ikke så mye som en gammel ugle prøvde å lage lyd i skogen som hang majestetisk over dem. Det var ikke varmt. Det var ikke kaldt, heller. Det var akkurat passe. Akkurat perfekt for en svadatur ut i skauen for fire litt for gamle folk til å kalle seg ungdommer.

Amanda var den første som brøt den, virket det som, eviglange stillheten. Hu sprakk og ut kom tidenes sprutlatter (eller skitlættis, som Gustav ville kalt det). Etter noen minutter med hemningsløs lættis sa hun: «Fy faen, Marcus, du skulle sett øya dine nå!»

Marcus, som satt på andre siden av flammene, og hadde tydeligvis vært rimelig langt borte i sin egen verden, skvatt til som om noen hadde nappet han i øreflippen med en tang. «Hæ, hva?» sa han. «Hva snakker du om, er det noe rart i øya mine?»

Dette, selvsagt, gjorde bare at Amandas latterkrampe begynte på nytt. Hu hylte ut i nattemørket som en parringsklar villku. «Haaahaahaa, Marcus! Det er nok i huet mitt det foregår, men det dukka liksom opp i øya dine,» pressa hu fram mellom latterhikstene.

Sofie og Gustav, som også satt mot hverandre over bålet, bare flirte fjernt uten å si noe. Det var ikke godt å si om de egentlig fikk med seg noe eller om de også befant seg i sine egne universer, langt langt vekk, og reagerte kun på de flytende emosjonene Amanda sendte gjennom luften som vibrasjoner i betong.

«Åja, eh, hehe,» mumlet Marcus, fortsatt langt vekk.

Amanda glodde over på sidemannen, Gustav, og deretter over bålet til Sofie, og så hvor langt vekk de også egentlig var, selvom de tilsynelatende, om man ikke fulgte nøye nok med, skjønte hva som foregikk – noe de ikke gjorde. Dette førte til at Amandas skitlættis kom over henne igjen som en bølge av overfestlig, psyk humor. Hun lo og lo. Så lo hun enda mer, og enda mer. Tårene hennes trillet nedover de rødbankende skinnene. Og jo mer hun lo, jo flere tårer kom, hvilket igjen førte til at hun lo desto mer. Hun trodde rett og slett hun kom til å dø av skitlættis. Den var totalt ustoppelig. Og hver gang øynene hennes møtte noen av vennenes oversløve og fjerne øyne var det som å kaste bensin på bålet. Hun lo og lo og lo. «Jeg tror,» presset hun fram, «jeg tror jeg må ..» Mer fikk hun ikke sagt før latterbølgen tok henne igjen. Hun slo seg på låret, rullet bakover i gresset og sprellet med beina. Aldri i sitt liv hadde hun trodd det var mulig å le så inn i hampen mye, og kraftig. Latteren ljomet gjennom den tunge, mørke skogen som en flokk av humorøse spøkelser.

Sofie, Gustav og Marcus satt også og flirte, men gjorde ikke stort annet. De var som statuer med festlige miner. Det var umulig å vite hvor de egentlig var, og om de egentlig lo av (og/eller med Amanda).

Amanda, derimot, klarte ikke å bry seg. Hennes latter kom av hvor totalt umulig surrealistisk alt var. De tre beste vennene hennes satt der som skakke roboter mens hun var den eneste som så det komiske ved hele opplegget. Så hun lo mer. Det var nesten ikke mer følelse i lårene hennes etter alle gangene hun hadde klasket håndflatene ned på de for å ikke forgå av latter. Hun tvang seg opp i lotusstilling igjen og prøvde atter en gang å skvise fram noen ord: «Jeg tror jeg rett og slett, hiihii, må, heheeheee, ta og gå vekk herfra føhøhøør jeg dør av lættihihiihiii,» var alt hun klarte å få fram før det hele tok overhånd atter en gang. Hun reiste seg sjanglete opp på to ustøe bein og vaglet bort fra bålet som en skadeskutt rype under høstjakten. Hun måtte bare komme seg vekk derfra, hvis ikke ville det bli hennes siste time på jord. Hun kom til å dø av skitlættis. Hun kom til å bokstavligtalt le seg i hjel.

Amanda vagget bortover, vekk fra vennenes fnising. Knitringen fra bålet ble lavere og lavere, til hun ikke hørte den mer i det hele tatt. Små lattergulp og hikst presset seg fortsatt fram, men hun klarte sakte, men sikkert å stagge de litt og litt. Hun lente seg inntil et stort furutre og la pannen inntil barken mens hun kjente at skitlættisen slappet av. Da gjorde blæren hennes seg kjent. «Jeg må tisse,» sa hun og begynte å le igjen. Dog ikke like heftig. Vennene hennes var såpass langt vekk, borte i fysisk og psykisk forstand, at de kom ikke til å merke om hun tok seg en liten skvulp i bakken der hun nå befant seg.

Amanda kneppet opp buksa, dro den uelegant ned, og datt ned på kne – nesten på vei til å vippe helt overende, men klarte av en eller annen grunn å forhindre det. «La det komme,» mumlet hun og fniste tåpelig. Etter et par-tre sekunder begynte den gule fossen å sildre. Det kilte på en måte i urinrøret, noe som nesten fikk henne til å sprute ut i latter igjen, men et eller annet sted ble det forstått at om så skulle skje, ville det bli rimelig kjipt når hun en gang seinere kom til seg selv og måtte stå ansikt til ansikt med en gjennomvåt bukse. Og hun hadde ikke skift, så hun klarte å holde seg på beina mens det gule vannet rant ut. Det rant og rant. Og så rant det litt til. Etter noe som virket som flere århundrer rant det fortsatt, som om det ingen ende ville ta. Joda, hun hadde nok drukket litt vel mye, og det var nok litt vel lenge siden den spesifikke demningen ble brutt, så det var mer enn på tide med en urin-utløsning. Den tanken gjorde at det bikket helt over for henne, og hun begynte å le igjen. Skitlættisen ville liksom ikke gi seg.

Etter noen århundrer til ga det seg endelig. «Hm,» sa hun til seg selv, eller treet. «Derja.» Hun nappet av et passe stort blad fra den nærmeste busken og tørket seg. Det føltes merkelig i den rare tilstanden hun hadde havnet inn i. Deretter dro hun på seg buksa igjen og følte seg merkbart bedre. Lettere til sinns, og med mindre pressende latter.

Amanda småsjanglet bort til vennene rundt det nydelige bålet igjen.

Da hun kom tilbake var det kun Marcus som satt der. Hun dumpet ned ved siden av han og sa: «Marcus, er du her?»

Han glodde på henne med fjerne øyne. «Selvsagt,» hvisket han, antakelig uten å vite det.
«Hvor har det blitt av Sofie og Gustav?»

Marcus fniste som en fjortenår gammel jente. «Ikke veit jeg,» sa han. «Kanskje de gikk inn i hytta for å humpe.»

Amanda gliste. «Ja, kanskje det.» Hun dyttet albuen inn i armen hans. «Kanskje vi skulle prøvd det, også?»

Han stirret på henne som om hun akkurat hadde kommet dalende fra en annen planet. «Hæ?»

«Skavvi humpe, din skakkjørte tulling?» sa hun gjennom fliringen.

Men da han bare fortsatte å stirre tomt på henne med et fårete smil om munnen skjønte hun at det ikke var noen vei å komme med han nå. Han surfet nok rundt på noen mentale bølger langt, langt vekk.

Amanda dultet han i siden. «Vi får ta det en annen gang, din full-skakke fjernis.»

Marcus ga fra seg en rar lyd og forsvant inn i sin egen verden igjen, med øynene vendt mot de gnistrende flammene i bålet.

Amanda plukket opp røykpakken sin og fisket ut en liten jævel. Hun hadde egentlig sluttet, men siden det var festkveld i skogen med bestevennene var det liksom greit. Dessuten hadde hun ekstremt problemer med å drikke uten å i samme slengen røyke. Det var akkurat som om alkohol og nikotin komplementerte hverandre på en uforståelig veldig god måte. Det var derfor ikke lett å kutte ut den ene uten å kutte ut den andre. Og siden de var på skogstur hadde hun tatt med seg fyrstikker istedenfor lighter, da det ga enda mer følelsen av natur. Hun nappet ut en fyrstikk, gned den inntil esken til det gnistret lett og fyrstikken ble tent. Hun førte den opp til røyken, trakk inn til den kunne leve av seg selv, og kastet fyrstikkskrotten inn i flammene, som fortærte den umiddelbart.

Hun ble sittende slik, med blikket inn i de levende flammene, røykende på sigaretten og tenke på alt og ingenting en god stund. Når røyken derimot nådde sitt sluttpunkt ble hun en smule utålmodig.  «Hvor blir det av de andre?»

«Aner ikke,» mumlet Marcus fra langt-vekk-i-stad'n.

«Tror jeg må stikke og sjekke.»

Null svar fra Marcus.

Hytta var helt mørk. Ingen lys å skimte gjennnom de små vinduene. Amanda lyttet, men det var heller ingen lyder å høre. Det var like stille som det var mørkt. Enten hadde de seg med lyddemper, eller så var det noe direkte rart her. Hun banket på døren. Den bare knirket og gled sakte opp. «Hallo?» nærmest hvisket hun inn i den bekmørke hytta. «Gustav? Sofie?» Hun svelget en ganske stor klump som nesten gjorde vondt i halsen. Hun tok ett skritt inn. «Dere kødder vel ikke med meg, hva? Dere veit hvordan jeg hater når dere prøver å lure meg bare for å skremme meg skikkelig!» Hun lyttet igjen. Ingenting. «Vel, ikke gjør det nå, vær så snill. Dere våger ikke. Da blir jeg dritforbanna!»

Fortsatt ingenting.

Fingrene hennes fant lysbryteren ved siden av inngangen. Hun vred om, og ingenting skjedde.

«Åja,» hvisket hun til seg selv, lettet, «det er jo ikke strøm her, dumma.» Isteden fiklet hun fram fyrstikkesken, dro fram en liten pinne og tente den. Den bitte lille hytta med kun ett rom lyste opp.

Amanda gispet overdramatisk.

Det var ingen der. Ingen Gustav eller Sofie som lå musestille for å skremme livskiten ut av henne så fort hun fant noe å lyse med. Det var helt tomt.

De var borte.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar