Håpløs
Han satt i mørket som
klebret seg til ham som en lysfortærende substans. Øynene var åpne,
dog kun blindt fiksert på ingenting. De var kapslet inn av tårenes
blanke hinne. Leppene hans dirret svakt. Ubevisst gravde
fingerneglene på den ene hånden seg dypt inn i håndbaken til den
andre hånden, og skrapte bort mikroskopiske hudfiller som etterlot
seg røde nærmest lysende streker. Brystet hevet og senket seg som
en voldsom pumpe på vei til å eksplodere grunnet overbruk, men han
enset det knapt. Han var langt borte. Forsvunnet inn i sin egen oppslukende lidelse av opplevd fortapelse og angst for et
håpløst, muligens bortkastet liv. Bortkastede krefter brukt på
bortkastet kunnskap for bortkastede penger. Bortkastet livsviktig
tid. Og nå hva?
Trolig kun en bortkastet tilværelse i vente. Omtrent cirka like lite
fantastisk som om han akkurat var blitt ferdig med videregående, og
ikke pådratt seg nesten firehundretusen i lån for en grad som ikke
egentlig kunne bidra en dritt til å heve den generelle
levestandarden. Og med lånet som ville pushe seg på så fort det
fikk sjansen ville han faktisk tjent
på aldri å ha studert noe som helst, da jobbmulighetene som ventet
ikke var nevneverdige engang.
Atter en gang hev han
etter pusten, som om noen akkurat hadde sendt en knyttneve inn i
magen hans. Tennene gnisset voldsomt, og små biter truet med å bli
brutt av. Neglene boret seg enda dypere ned i håndbaken. Denne
gangen piplet en dråpe friskt blod ut. Heller ikke dette enset han.
Stirret kun forsteinet ut i mørket som dekket hele stuen, med unntak
av PC-skjermen som lyste mot ham og krevde oppmerksomhet. Tvang ham til å fokusere på oppgaven som ventet rastløst før tiden ville bli
slukt opp og ikke engang den kommende graden lenger kunne oppnås.
Som om det betydde noe, eller overhodet hadde noen som helst form for
signifikans slik alt var blitt. Alt han hadde jobbet for – nei –
alt han hadde fuckings slåss for
var blitt revet bort fra livet hans med klør skarpere enn
barberblader, og det var ingenting i hele verden som kunne forandre
det.
Ikke
nå.
Han
begynte å le en skrøpelig hes latter som skar i ørene når den slo
tilbake fra de tomme veggene. Flere tårer sildret nedover kinnene
hans og han lo hardere, sykere. Kjente hvordan galskapen sved seg inn
fra alle skjøre sprekker i psyken som demoner kun ventende på det
korrekte øyeblikk da svakheten var på sitt sterkeste, så de kunne
infisere sinnet hans med fandenivoldsk, altoppslukende sinnsykdom.
Latteren gled umerkelig over i stakkato hikst mellom sammenbitte
tenner, mens leppene var sprukket og vridd i et nærmest åndsvakt
flir. Øynene var rødsprengte og vidåpne, men fanget ikke opp
ekstern stimuli. Oppgittheten og frustrasjonen var for øyeblikket
alt han var bevisst. Likevel, selv det føltes kun som et fjernt
mareritt skapt av en brutal Gud i angrep mot alle sovende,
misfornøyde og bortskjemte mennesker som ikke visste å verdsette
sin livssituasjon, når den i realiteten var mange tusen ganger mer
optimal enn millioner av oppriktig stakkars, lidende individer rundt
på denne blå kloden. Hikstene gled igjen over til en skjærende
latter. Han følte med dem, alle disse menneskene som virkelig
opplevde faenskap og helvete. Åh
som han følte med dem fra dypet av sitt vesen med en empati få fra
hans side av verden trolig kunne måle seg med, og tanken sendte ham
videre inn i dypet av evig reflekterte grusomme assosiasjoner. Langt
inn i uendeligheten av virkelighetens ondskap og urettferdighet.
Mennesker som drepte, torturerte og voldtok sine medmennesker.
Mennesker som sultet som dyr hele livet, hvor kort det enn måtte
være. Mennesker som ble banket og slått av sine egne foreldre og
søsken. Mennesker som døde av forferdelige sykdommer de selv ikke
var skyldige i å pådra seg. Mennesker som var fanget i bur på
grunn av sine meninger om likeverd. Mennesker som slavet hele livet
og allikevel ikke hadde mer enn at de kunne kjøpe noen korn ris og
gammelt brød. Alle disse bildene skyldte over ham som en syndeflod
det var umulig å unnslippe. Han ristet spastisk og bet seg i tungen
til blodsmak vasket smaksløkene med sin kvalmende essens av jern.
Alle musklene i hele kroppen hans strammet seg til han vibrerte som
om elektrisitet ble skutt gjennom nervene hans.
Han
sov ikke. Han var ikke en av de misfornøyde og bortskjemte
menneskene. Ikke egentlig. Alle fikk sine egne oppgaver å løse,
sine personlige kamper å fighte, og sine eksklusivt produserte
lidelser å gjennomleve. De kunne alle
kvalifisere for Livets pokal, så lenge man ikke ga opp kampen på
grunn av feighet eller latskap. Han var bare midlertidig utslitt og
brukt opp. For mange sider ved seg selv hadde ikke fått utviklet seg
slik de skulle, og de sidene ved tilværelsen han virkelig hadde satt
alle krefter inn for å fikse opp og ordne slik at de skulle fungere
problemfritt, hadde kun ført til at alt var blitt tatt bort fra ham.
Det var som å plutselig våkne etter flere års dyp, drømmeløs
(eventuelt marerittaktig) søvn, og oppdage at livet egentlig ikke
var forandret overhodet fra sitt tidligere stadium, med unntak av at
de gjenværende år som levende var radikalt forkortet og forverret,
og selvfølgelig med unntak av all smerten og alle de investerte, men
altså bortkastede
kreftene.
I
flere uker hadde han vært fanget i denne tomme tilstanden hvor
tilværelsen virket totalt meningsløs. Uten noen form for forståelse
av hvordan dette skulle kunne føre noe bedre med seg, var han
apatisk når han ikke følte seg håpløs. Men ingen kunne se det,
selvsagt. Masken satt som den skulle når andre mennesker var
tilstede. Han var jo en optimistisk, glad og positiv type som stort
sett forsto alt og hadde forståelse for alt og alle. Ingenting var
egentlig problematisk noen gang, selv ikke nå. Det visste de.
Problemet
var bare å skjule sitt stadig voksende, døde indre for seg selv ..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar