ProsaSnutter: Våken (2012)

 Jeg sitter henslengt i sofaen og glor på TVen. En bolle potetgull ligger som en strandet hval på magen min, og er faretruende nær ved å velte hver gang jeg trekker pusten. Humorøst. En iskald colaboks kommer flyvende gjennom lufta og kræsjer med kjeften min. Brusende svart vann renner nedover halsen og etterlater seg en umiddelbar bane av sprudlende prikking.

"Ah," sier jeg og raper instinktivt. En rein hyllest.

Dunk, dunk, dunk.

"Det er åpent," sier jeg helt sånn passe høyt.

Døra åpner seg, og inn kommer Bolla og hans nye venninne, Evelyn. De drar av seg skoa og slentrer inn i stua.

"Halla på'ræ!" sier Bolla, mens Evelyn kommer bort og gir meg hånda. Jeg rister'n og smiler.

"Halla, halla," sier jeg.

"Driver med?"

"Henger og slenger." Jeg reiser meg fra den svært døsige posisjonen til en noe mer akseptabel positur - konvensjonelt interaksjonsmessigsett, selvsagt. "Dere var ikke akkurat seine idag. Jeg har ikke engang hatt tid til å ta en dusj."

Evelyn detter ned ved siden av Bolla og smiler. "Bolla har insett noen ganske dype greier nå."

"Hehe, vel," sier Bolla og stirrer ned i gulvet.

"Ikke vær blyg," sier Evelyn og slår'n lekent på armen.

"Blyg, du liksom" sier'n og dytter henne, mens han gliser.

Jeg stirrer bare tamt på skuespillet som utspiller seg foran meg, som om det er en helt nøytral komiserie med fake publikumslatter i bakgrunnen.

"Men, okay," sier Bolla til slutt. Han klør seg i det raggete skjegget. "Jeg innså plutselig at jeg løper fra fortiden min ved å ignorere mora og faren min når de prøver å ta kontakt."

Jeg bare glor på'n.

"Greia er at jeg unngår å møte de på grunn av minnene det slipper løs. De er som sultne kjøtere etter forsvarsløse lekkerbisker i fullmånen."

"Poetisk," mumler jeg og tar en slurk til av det sprudlende svarte vannet.

Bolla slipper ut en kort liten latter. "Så, hva tror du?"

"Fortiden er død, min venn," sier jeg og plasserer glasset på bordet. "De du møter idag er ikke de du møtte igår. Alt er annerledes alltid, og så videre."

Evelyn flirer høylytt.

Bolla glor bare ut i ingenting. Til slutt sier han: "Men minnene kommer jo her og nå. Selvom hendelsene skjedde for mange år siden er emosjonene de vekker nå ekte."

Jeg nikker så vidt det er. "Det er riktig, men minnene er basert på noe som ikke eksisterer lenger. Dette betyr derfor at du fortsatt, etter alle disse årene, bærer på noe som er dødt og begravet. Drep det og bli fri fra det, eller la deg selv fortsette å hjemsøkes."

"Hvordan kan jeg drepe minnene mine?" sier Bolla og klør seg i huet.

"Dette er alt selvsagt metaforisk. Det er ikke minnet i seg selv du dreper, men snarere din identifikasjon med at den hendelsen har noe å si for hvem eller hva du er nå, eller noen sinne har vært. Du må se at alt som har hendt er borte nå, det finnes ikke lenger. Det er historie." Jeg veiver litt med henda for dramatisk effekt. "Du må bare se at du eksisterer her og nå, og er helt fri fra alt som har hendt før. Du er ikke bundet av noe som helst - annet enn det du tror du er bundet av."

"Og du er helt sikker på dette?"

Jeg ler. "Nei, jeg veit ikke en dritt. Du må'kke finne på å tro på meg, men du må gjerne finne ut med deg selv om det er sånn eller ikke, hvis du føler det er noe som resonnerer."

Bolla flirer også. "Jeg skjønner."

Evelyn dulter'n i skulderen. "Døh, hvor har du finni han her, egentlig?"

Både Bolla og jeg ler.

*

Bolla og Evelyn har dratt tilbake til hvorhen de kom fra, så jeg tar meg en lang dusj. Deretter kaster jeg på meg noen klær og trasker ut i finværet. Sola er nydelig og alt det der. Livet er poetisk som faen, og det eneste man kan gjøre med det er å nyte det uten å nødvendigvis måtte forstå noe av det. Når alt kommer til alt er hele idéen om at det må være en viss "mening" med Livet i seg selv meningsløs. Så er Livet meningsløst, da? Nei, det er verken med eller uten mening. Det simpelthen er. Kjenner jeg blir litt kvalm og dreper tankerekka.

Tre fugler flyr så lavt at de nesten streifer huet mitt. Jeg gliser og glor opp etter dem, og blir umiddelbart blenda av sola. For øya mine ser det ut som de blir transformert til reint lys og løser seg opp i Alt. Eller ingenting.

Beina mine fører meg først til en liten kiosk hvor det kjøpes en baconpølse og cola. Jeg blir deretter frakta til en benk under et stort majestetisk tre i en av byens mange parker. Kroppen plasserer seg så behagelig som mulig på pinnebenken, og matprogrammet igangsettes. Kjeften kverner pølsa og brødet broderlig, og cola inntas med jevne mellomrom.

Etter maten blir jeg bare sittende på benken. Det er en evighet uten referanser til tid. Mennesker kjapper seg rundt meg på alle kanter, og har visst alltid dårlig tid. De må alltid dra et sted, møte noen, gjøre noe, huske noe, kjøpe noe, hva som helst. Og det er selvfølgelig ikke noe galt i det. Jeg bare skjønner det ikke lenger. Det er helt borte for meg. Så derfor sitter jeg isteden stille på en benk, og beskuer heller verdens selvopprettholdende automatikk fra en viss behagelig avstand. Ikke kald og kynisk, nei, det er ikke mulig. Jeg kan umulig separere meg fra det som foregår rundt meg, så jeg kan ikke være kald og kynisk. Men jeg er ikke nødvendigvis overhjertelig og varm, heller. Det behøves ikke. Det viktigste er at alle får være seg selv og gjøre sin egen greie, noe de selvsagt gjør uavhengig av om jeg mener noe om det eller ikke uansett. Så det etterlater meg her, på en benk i en nydelig park full av grønne farger.

I en uendelighet av mangel på tid er det bare lyset og varmen fra sola som finnes, og lydene av byliv, fugler og barn rundt meg, og stillheten som binder alt som eksisterer sammen i et ikke-fysisk lim. Pusten som går inn og ut i en rolig rytme, hele tiden. Den er en flittig, utrøttelig motor. Jeg lar fokuset mitt gli over fra de ytre stimuli til selve følelsen av kroppen. Når man kjenner på det uten tanker er det helt umulig å si hva det er. Det nærmeste jeg kommer er en følelse av sitring. Jeg soner ut på den følelsen i en halvtime til, mens livet fortsetter å leve seg selv rundt meg, like utrøttelig som pusten.

*