1
En
bjelle festa i dørkarmen inn til Hotell Prima De Lux dingla og plinga
som en rabiat papegøye idet døra gled opp. En ung mann slentra inn
som om han eide stedet. Et noe skjevt smil krøyp opp på den ene
siden av ansiktet hans.
«Velkommen!
Hvordan kan jeg hjelpe deg?» sa en eldre kvinne i resepsjonen, og
smilte med gule tenner.
«Tenkte
meg et rom,» sa den unge mannen, fortsatt med det skjeve smilet
klistra fast.
«M-hm,»
mumla kvinnen og konsentrerte seg om en pc-skjerm mens fingra lekte
Om-å-gjøre-å-trykke-på-flest-mulig-knapper på tastaturet. «Noen
spesielle ønsker for rommet?»
«Tja,
fint om det er et ålreit nivå på oksygenet, ingen lik under senga,
helst små såper i dusjen, totalt fritt for kakerlakker og gamle
mennesker som trenger pleie, og til slutt hadde det vært fint om det
var et kjøleskap med brus og chill shit tilstede,» sa han uten å
fortrekke en mine - bortsett fra det digre smilet, selvfølgelig.
Et
øyeblikk virka det som resepsjonsdama mista seg selv. Men hu var
tydelig profesjonell, og kom derfor kjapt tilbake. «Da tror jeg
virkelig du har flaks,» sa hun i en noe lysere tone, «for absolutt
alle rommene våre dekker dine ønsker!» Fingra trykka hysterisk
fort på tastene. «Hva er så ditt navn?»
«Bob,»
sa han.
«Bob
... ?» Hun så opp fra pc-skjermen.
«Bare
Bob.»
«Bare
'Bob'?» Det ene øyebrynet hennes løfta seg.
«Noe
galt i det?»
«Vel
... ikke noe etternavn?» sa eller spurte resepsjonsdama.
«Ikke'no
etternavn,» sa Bob.
«Da
har vi et problem,» sa hu, og virka med ett litt alvorlig.
«Haha,
neida, jeg bare tuller,» sa Bob og gliste. Han strakk ut hånda.
Resepsjonsdama,
eller Pernille, som skiltet på brystet hennes fortalte, virka i det
hele tatt litt forfjamsa der'a stod, men tok hånda til Bob og rista
den løst.
«Bob
Bobbesen,» sa han muntert.
Pernille
begynte nesten å le. «Oj, det var et interessant
navn, må jeg si!»
«Frekk
el'?!» utbrøyt Bob plutselig og nappa til seg hånda som en furt
kjæreste, alt hans tilsynelatende sprudlende humør borte.
Resepsjonsdama
Pernille skvatt bakover i mildt sjokk over personlighetsskiftet. «Eh
.. nei, jeg ...»
«Hahaha,
jeg bare kødder med deg,»
sa han gjennom latteren.
Pernille
blei letta og lo med han. «Ja, nå begynte jeg virkelig å lure,
altså! Du virket jo så hyggelig og blid at jeg trodde ikke det
ville bli problematisk med en liten personlig kommentar.»
«Ikke
tenk på det,» sa Bob og slo ut med henda. «Jeg er selvfølgelig
klar over at spesielt etternavnet mitt er litt, vel, bob-bob-bob.»
Dette
tok tydeligvis Pernille helt på senga, for hu spruta ut i en nærmest
ukontrollerbar liten latter som ljoma gjennom hele resepsjonslokalet.
Hun holdt seg for munnen og blei helt rød i trynet. «Uff, der glapp
det visst for meg.»
«Det
glipper for oss alle innimellom.»
«Ja,
det gjør nok det,» sa hu og kom til seg selv igjen. «Men ja, et
rom skal du få.»
«Tusen
takk, det er meget hyggelig,» flira Bob.
«Høyt
opp eller langt ned?» spurte Pernille, og det var helt tydelig at hu
aldri hadde spurt om
akkurat dét før.
«Helst
høyt opp.»
«Høres
Rom 313 ok ut?»
«Ooh,
vil du virkelig gi meg et rom med det nummeret?» sa Bob
fjollete. Da han ikke fikk noen spesiell reaksjon skifta han modus og sa: «Jada,
det høres helt fint ut.»
Resepsjonsdama
Pernille strakk ut en hånd med en nøkkel dinglende ned fra en liten
ring. Hu smilte koselig. «Væsjego'.»
Bob
tok nøkkelen. «Igjen, tusen takk.» Han skulle til å gå, men
stoppa og sa: «Forresten, øh, Pernille, det er én ting jeg lurer
på ...»
«Hm?»
«Med
tanke på at jeg er helt ny her i byen, så kunne jeg trengt noen som
er kjent til å vise meg litt rundt,» sa han og klistra på seg et
fantastisk stort smil. «Kanskje du kunne tenke deg å påta deg den
jobben en dag om ikke så altfor lenge?»
«Det
må jeg si var en direkte forespørsel til en voksen dame,» sa
Pernille.
«Tja,
jeg ser ikke problemet i det. Vi har da hatt noen morsomme minutter,
så hvorfor ikke?» Bob stoppa opp og bare smilte. «Jeg har
selvfølgelig ingen baktanker her. Du er jo tross alt rimelig mye
eldre enn meg, så jeg vil bare ha en by-guide. Om mulig en eneste
venn i en stor ny by,» sa han liksom-dramatisk.
«Jaja,
ok, ikke noe problem,» sa Pernille og smilte, nesten moderlig denne
gangen. «Har du noe å skrive med?»
«Jeg
har en svært god hukommelse,» sa han og blunka til henne.
Hun gjentok nummeret sitt to ganger, og sa deretter: "Så får du bare ringe når du har behov for en omvisning.»
«Wow,
flott,» sa Bob. «Det er helt greit. Da snakkes vi!» Han veiva en
gang med hånda før han runda hjørnet på vei mot heisen.
2
En mann i en noe slitt
svart dress lente seg mot det runde cafébordet. Det svarte
silkeslipset knytta i halsen og surra under den hvite skjortas krage,
hang nå nærmest døsig ned på bordet og over kanten. Han sippa til
en kopp tydelig svært varm kaffe. Øya stirra rolig rundt den lille
caféen Fem Minutter'n. Det var nesten helt tomt. Merkelig ...
muligens. Med reisekofforten lent inntil bordet, og sekken ved beina,
var ikke han personen til å bedømme om det var merkelig at
det nesten var helt tomt, eller ikke. Hva visste vel han, en absolutt
nykommer i byen, om den generelle daglige menneskelige frekvensraten
i det nå tilsynelatende relativt tomme lokalet? Med omtrent ti
minutter erfaring var det totalt umulig å skulle begynne å dedusere
seg fram til noen logisk begrunna, fornuftig konklusjon. Selvsagt
kunne han finne den gjennomsnittlig generelle dags- og ukentlige
kundesyklusen fra alle caféer han visste om rundt omkring, og
deretter kalkulere sannsynligheten for at det samlede resultatet
ville kunne representere et slags skjørt grunnlag for om det
vanligvis var mange eller få kunder her (eventuelt
tatt tiden på døgnet i betraktning). Men før han overhodet begynte
å fokusere på caféen, var han egentlig nødt til å begynne med
byen i sin helhet, som jo var supersystemet i denne sammenhengen, og
spilte derfor en enormt stor rolle for hvor mange kunder det var som
potensielt sett kunne entre caféen til enhver tid. Var det
eksempelvis vanlig at det var mange eller få mennesker ute i gatene
her på denne tiden av døgnet, eller hvilken tid som helst?
Skuldrene sank litt sammen. Han sukka og sippa isteden litt til av
den svarte suppa. Røyk stima opp fra kaffen som etsende stank fra
dumpa gift. Han smilte ufrivillig (dog kanskje dypest sett
frivillig), og satte fra seg koppen. Lyden fra micro-kollisjonen
mellom koppen og bordoverflaten fikk en dame et par bord lenger bort
fra hans bord til å se opp. Øya hennes bora seg inn i hans et lite
øyeblikk før hu igjen forsvant ned i boka hu fordypa seg i. På
bokomslaget stod tittelen med stor feit, kursiv skrift:
Farlige
Fremmede – Fabel eller Fakta?
Under var det et nesten
helt svart bilde med kun to spissforma lysende røde øyer og et
sleipt glis av hvite, kantede tenner.
Han tok seg i å føle
for å fnise, men tenkte det ikke passa seg for en voksen mann å
fnise som en liten pike på en café i en totalt ny by han mest
sannsynlig kom til å tilbrine en del tid i framover. Isteden plukka
hånda hans opp koppen igjen og kjeften sippa mer kaffe. Blikket hans
forble klistra fast i bokomslaget til dama noen meter unna. Under
hovedtittelen stod en noe lenger tittel:
Bør
de kun unngås, eller bør de kun omgås – Eller kun begge deler?
Nå begynte han å fnise.
Vel, i det minste ett lite fnis, ihvertfall, før
husk-at-du-sitter-på-et-nytt-sted-mekanismen slo inn å skrudde det
av før det fikk sjansen til å utvikle seg ukontrollerbart. Han
drakk mer kaffe for å fylle halsen med andre oppgaver enn å tillate
flåsete utflod av lyd.
Dama med boka kikka opp
enda en gang, rett inn i øya hans. Huet hennes bikka deretter
lynraskt ned igjen, men et ørlite flir bredte seg over ansiktet
hennes som en klovnemaske.
Bak bokas store vegg av
(forhåpentligvis) solid kunnskap fletta inn i harde permer, var hun
trygg. Kanskje. Man visste nok aldri med Farlige Fremmede og deres
kalde, kyniske, utspekulerte, manipulatorisk perverse, og i det hele
tatt generelt negative innflytelsesmessige kraft på uskyldige og
godtroende tilstedeværendes sinn. Midt i drikkinga fniste han igjen,
litt høyere nå, så det bobla festlig i kaffen. Koppen havna
rimelig fort ned på bordet igjen. Henda trengte fri til å skjule
minst halve trynet, spesielt inkludert gliset. Over fingra stirra nå
to smale, flirende øyer, mens bevisstheten på innsiden av skallen
gjorde alt den kunne for å stoppe tankemylderet som satte et
absolutt morsomt aspekt ved situasjonen i sving.
Døra til Fem Minutter'n
åpna seg, og en jente sprada inn i en flere størrelser for liten
bukse. Øya hennes lyste, selvsagt utheva av sminke i sikkert flere
dimensjoner, og kjeften slafsa overdramatisk på en tyggis. Håret
hennes var langt og rosa som en bølgende bekk oversøt Hubba Bubba.
Hu vinka.
Dama med boka vinka
tilbake og smilte voldsomt. «Heei!» nesten ropte hu over boka og
gjennom caféens luftrom.
Han roa seg umiddelbart,
plukka opp kaffekoppen og fulgte med som en sofaboer følger med på
reality-TV.
Jenta passerte han,
strakk ut begge armene og sa: «Mammaaa!»
Det hele endte i en
typisk, overentusiastisk mor-datter-kollisjon med deltakerne på hver
sin side av bordet, spillende over bordoverflaten slik at eventuelle
vesker, poser og lignende kunne dingle faretruende over kopper
inneholdende svært varm væske. De klemte hverandre lenge før de
datt ned på hver sin stol.
«Ja, nå er det lenge
siden jeg har sett deg, nå!» sa mammaen med et digert
øre-til-øre-smil. «Hvordan går det og hva driver du med
for tiden?»
