Utdrag
2375 ord (av 49686)
Kapittel
1
Det hadde regna denne natta. Nå titta sola fram fra et tett skylag
av grå dotter. Varmen hang i lufta som en klam klut. Røyken fra
sigaretten mellom fingra mine strakte seg desperat opp mot himmelen.
Der jeg nå hadde slått meg til på en av de virkelig høye blokkene
lot jeg øya mine gli over Oslos gryende liv. Alle bygningene, alle
veiene, alt jeg kjente så altfor godt etter mine år her ute i den
menneskeskapte, brutale jungelen. Den grå røyken som steig opp fra
fabrikkpipene, alt maset og støyet fra travle mennesker som hasta
seg hit og dit. Alle hadde noe å gjøre, et sted de skulle til,
eller et eller annet viktig. Alt var for så vidt så jævla viktig
hele tida. Og hvis jeg for eksempel stoppa et tilfeldig menneske midt
på gata og spurte så pent jeg kunne om en tier til en kopp kaffe,
så gadd personen mest sannsynlig ikke kaste et blikk på meg engang.
Fordi jeg var møkk. Et bortkasta utskudd. Bare enda et av samfunnets
hjerneløse, utfrika problembarn som aldri kom til å tilpasse seg
uansett hvor mye man prøvde. I andres øyne var det ikke håp for
sånne som meg. Vi var bare mentalt ustabile drittunger på randen av
narkomani, og noe så tåpelig som å prøve og hjelpe oss kom ikke
på tale. Vi var, trodde de ’normale’, selv skyld i at det hadde
endt som det hadde endt. Det var liksom min egen skyld at jeg hadde
rømt hjemmefra fordi faren min følte en litt ekstraordinær form
for glede ved å banke både mora mi og meg med en rødmalt stokk han
hadde plukka i skauen. Før i tida, før jeg blei så stor at kjeften
min klarte å videreføre informasjon, pleide han å misbruke meg.
Mora mi også. Var det liksom min skyld at jeg rømte hjemmefra da?
Fordi purken aldri fikk finger’n ut og pågreip den jævla demonen
av en far?
Ja, det var visst min skyld.
Og der jeg nå satt på et hustak høyt over byen, og filosoferte
over hvordan alt hadde gått galt for meg, var det bare én ting jeg
ville ha. Jeg ville ha fred og ro. Jeg hadde gitt alt for å få et
tilsynelatende normalt liv, en normal jobb med fast lønn. Ikke
problemer med purken eller forbanna pushere med farlige bekjente som
ville ha tilbake det de lånte ut for over et år sida. Jeg måtte
slite hver dag for å få penger nok til å leve. Penger til et
måltid i ny og ne, kanskje en kaffekopp, og røyk. Det var et
helvete. Jeg begynte å forstå at frihet helt enkelt ikke var for
alle mennesker. Dette var bestemt helt fra jeg var et lite guttebarn
med en ond far. Allerede den gangen var jeg dømt til å leve et liv
på rømmen fra alt og alle.
Jeg stumpa siggen og kasta den over kanten. Den dalte fredelig og
plaska ned i en vanndam på asfalten langt der nede. Skyene var
nesten borte fra himmelen og sola skinte. Stekte mot den urene huden
min. Jeg reiste meg og gikk ned trappa mot gata. Dagens sykliske
runddans hadde starta på ny enda en gang. Kampen for en tilværelse
jeg liksom hadde valgt selv.
Idet jeg gikk ut på det regnvåte fortauet fikk jeg øye på en
liten gutt som holdt mora og faren sin i hånda. De virka lykkelige.
En varm strøm sildra gjennom meg, men også en grå sorg og et svart
hat. Jeg håpte at den lille gutten aldri fikk grunn til å drømme
om fred.
”Unnskyld,”
sa jeg idet de gikk forbi.
Faren snudde seg. ”Hm?”
Jeg dro på meg teatertrynet. ”Kunne jeg fått femten spenn til
bussen? Du skjønner, jeg skulle hjem til mora og faren min, men så
klarte jeg å miste penga mine.” Jeg stirra på han med de største
dådyrøya jeg klarte å presse fram.
”Beklager,” sa han bare, og gikk som forventa videre.
”Harald, da!” sa dama. Hu snudde seg mot meg, smilende. ”Et
øyeblikk bare, så skal jeg se hva jeg har.” Hu stappa hånda ned
i veska og rota rundt.
Forhåpningene mine steig himmelhøyt.
Hånda hennes kom opp igjen. ”Her, ta dette,” sa hu og rakte meg
hundre spenn!
”Tusen, tusen takk, Frue,” sa jeg og lyste opp. ”Du aner ikke
hvor mye dette betyr for meg.”
Hu
smilte igjen og klappa meg på kinnet. Jeg rykka automatisk bakover.
Rein refleks etter alle gangene jeg hadde blitt slått og banka opp.
Det blei en litt pinlig pause. Jeg sa fort takk igjen, og pigga vekk.
Var ikke vant til snille mennesker. Idet jeg forsvant bak
butikkhjørnet, hørte jeg mannen, eller Harald, som han het, si noe
sånt som: ”Er du helt gal? Du gir ikke bort penger til sånne
folk!”
Men hu va’kke gal. Hu var et godt menneske. Og dersom Gud fantes,
var jeg sikker på at han satte stor pris på det dama hadde gjort
mot meg.
Fem minutter seinere havna jeg på Darina’s, en liten drittkafé
gjemt innimellom noen gustne butikker et stykke unna Østbanehallen.
”Hva skal det være?” spurte dama, Kari, bak disken, som hu hadde
spurt så mange ganger før.
”Tja,” jeg dro på det. ”En kaffe, svart. Og et skolebrød,
takk.” Følte at jeg kunne slå ut håret litt nå som en
englekjerring hadde beæra meg med en hundrings. Så rik hadde jeg
ikke vært på kanskje en måned.
”Den er grei.”
Jeg forsvant mellom de altfor gamle stolene og bordene, og fant meg
plass lengst inni kafeen. På denne tida av døgnet var det aldri
mange her. Bare noen få morgenfugler som hata senga si. Jeg var ikke
en av dem. Men jeg hadde ingen seng å verken hate eller elske. Ikke
nå lenger. Hva faen skulle jeg gjøre? Hva skulle jeg ta meg til?
Merka at jeg begynte å bli alvorlig desperat. Det kunne ikke
fortsette som dette. Jeg følte meg som en gammal, utslitt gubbe, men
var i virkeligheten ikke mer enn nitten år. Hvis jeg bare kunne
skaffa endel gryn så jeg kunne fått meg et sted å bo, eller noe,
hva som helst, som kunne forbedra livstilstanden min. Eller kanskje
jeg burde sagt livsstillstanden min. For det var det det var. En
jævla stillstand. Det skjedde ikke en dritt. Og det var ikke en
kjeft som brøy seg.
Jeg gikk ut og tok meg en sigg. Fem minutter seinere stakk Kari det
gustne trynet sitt ut døra og informerte at kaffen og skolebrødet
hadde entra bordet mitt. Jeg kasta den lille jævelen og dumpa inn i
kafeen igjen. Det lukta nydelig, og så enda bedre ut. Jeg heiv innpå
kaffe og skolebrød om hverandre. Det smakte digg. Hadde ikke spist
skolebrød på kanskje, tja, sju år. Da brødet var tygd, og kaffen
supa vekk, slang jeg på meg den slitte sekken min, som inneholdt alt
jeg eide, og gikk ut.
Nå steika sola som aldri før. Det nærmest oste fra de gjenværende
vanndammene på bakken. Folk hadde plutselig fått opp gluggene for
dagen, og stima rundt som roboter på überviktige oppdrag. Alle
hadde noe de skulle gjøre. Noe som var det viktigste i hele verden.
Alle disse seriøse ansiktene som sprada rundt, hit og dit, overalt.
Hasta seg gjennom dagen for å rekke alt de skulle. Og midt inni
denne levende kokegryta av forskjellige minoriteter og andre
rariteter, sto jeg. Jeg så dem, men de så ikke meg. Jeg var luft.
Nei. Mindre enn luft. Jeg var mer møkkete enn luft. Jeg kunne vel
for så vidt dratt det så langt som å si at de aller fleste
'anstendige' mennesker så på meg som en svart flekk på deres
ellers så kritthvite ark. Samfunnets kreft, kanskje. En uhelbredelig
kreft som ikke gjorde annet enn å slite på det flotte systemet alle
normale mennesker levde i.
En gjeng ungdommer dundra forbi meg. De glodde så jævlig at jeg
trodde øya deres skulle dette ut. Hadde de aldri sett en stakkars
faen før? Jeg dreit i dem og gikk inn på Peppe’s Pizza nederst i
Karl Johan. Jeg hata denne delen av dagen.
Jeg blei stående å glo ved inngangen. Ved skiltet der det sto:
Vennligst vent her
til dere får utdelt plasser.
En servitør kom trippende lydløst mot meg. ”Hvor vil du sitte?”
”Samma for meg,” svarte jeg og heiste på skuldra.
Han nikka og førte meg innover restauranten. Menyen blei kasta foran
meg. Jeg tok den opp, lekte interessert.
”Noe å drikke mens du tenker på hva du skal ha?” spurte han
overvennlig, nesten litt kameratslig. Fake, så klart, men han var en
god skuespiller. Jeg kunne, kanskje, nesten blitt lurt til å tro at
han faktisk var hyggelig fordi han selv ville, og ikke bare fordi
jobben krevde det.
”Bare vann, takk,” sa jeg, mens øya mine granska menyen
inngående. Servitøren forsvant. Jeg stirra rundt meg. Deretter
pigga jeg opp trappa til andre etasje, der dassen var plassert.
Heldigvis var det ingen der. Jeg låste døra. Møtte mitt eget
speilbilde. Jeg så virkelig dårlig ut nå. Trodde ikke jeg kom til
å klare å holde det gående på samme måte i særlig mye lenger
tid. Jeg fikk nesten noia av å se meg selv. Det så ut som om øya
mine kom til å synke inn i skallen på meg. De svarte ringene som
omringa dem gjorde ansiktet mitt enda hvitere enn det allerede var.
Og det halvlange, fettete håret gjorde ikke det sykelige bildet
akkurat noe særlig bedre.
Jeg dro av meg genseren og t-trøya. Begynte å vaske meg i trynet.
Nøye, så jeg kunne vente et par dager med å gjøre det igjen.
Deretter under armene, for å fjerne den sure lukta. Vaska med
håndsåpe, og tørka av med dasspapir. Jeg kunne nesten ikke huske
siste gangen jeg hadde fått meg en skikkelig dusj. Latt reint vann
renne nedover kroppen på nytt og på nytt, til jeg var helt rein.
Huska ikke hvordan det føltes å være helt rein. Det hadde vært
herlig å være det igjen. Men noen ganger var det bedre å få vaska
seg litt, enn ikke i det hele tatt. Saken var bare å ikke bruke så
lang tid at folk begynte å mistenke hva som foregikk. Vaske, vaske
og tørke, tørke, fort som faen, deretter pigge ut og late som man
bare hadde pissa en skvett. Og sida jeg strengt tatt ikke hadde råd
til noen utskeielser, blei jeg nødt til å luske meg ut av Peppe’s
uten å bli nødt til og måtte verken bestille eller betale noe som
helst.
Da jeg var vel ute igjen tok jeg fram røykpakka. Tre sigg igjen. Jeg
la den tilbake i lomma. Nå måtte jeg spare. Prøve, i alle fall.
Jeg hadde da fortsatt sytti spenn igjen av hundringsen jeg fikk bomma
til meg, men de kom til å forsvinne fort som faen hvis jeg ikke
passa på. Jeg trengte mer gryn. Så på en eller annen mirakuløs
måte blei jeg nødt til å forvandle sytti spenn til, tja, kanskje
sju tusen. Det hadde vært noe. Da kunne jeg begynne å trikse og
mikse litt igjen. Men hvordan skulle jeg få til det?
Jeg subba oppover Karl Johan, som var både overoppheta og
overbefolka. Hundrevis av travle mennesker, og hundrevis av plaprende
munner, som blanda seg med resten av byens støy og larm. Pluss noen
hundre dusin grå, smittefarlige byduer. De var overalt. På fortau,
foran butikker, rundt søppelkasser og i parken rundt domkirka.
Spesielt rundt domkirka. Som om dens hellige tilstedeværelse sugde
duene til seg. Noe som virka litt rart. Siden dette ikke var de
hvite, vakre duene man pleide å lære om mens man fortsatt var
liten. Fredsduene. Så vakkert. Det var ikke mye vakkert med disse
duene i hvert fall! De kom fra den andre sida av slektstreet. Fra
brodergreina, der alle fedrenes synder hadde satt seg fast opp
igjennom århundrene. Sikkert derfor disse duene var så stygge. Og
ikke redde for en dritt, heller. Svina. Du kunne kaste sneiper,
colabokser, eller spytte grønne gugger etter dem, men de blei ikke
redde. Ikke faen. Snarere tvert imot. De syntes det var interessant.
Så istedenfor å bli kvitt jævlene, kom de til å forfølge deg i
lange tider.
Men uansett, jeg var også hata av folk, så jeg joina dem og slo meg
like greit ned i parken utafor domkirka jeg også. Slang av meg
sekken og lente meg inntil en stor, krokete bjørk, med blikket vendt
mot kirka. Kasta skoa og planta føttene i det grønne gresset. Spare
eller ikke spare, nå skulle jeg ha meg en røyk. Tente den og trakk
ned den blå røyken. Blåste den ut i en rekke ringer som blei
hengende rundt meg, til et eller annet svakt vindpust feide dem av
banen.
Jeg stirra på den svære kirka som tårna seg over meg. Og den lille
personen som pissa på veggen, helt inne ved kroken. Stakkars faen,
tenkte jeg, og visste akkurat hvordan det var. Øya mine festa seg
ved det lange, raggete håret som nærmest rant nedover ryggen hans.
Jeg kunne ikke sette fingeren på det, men det var et eller annet med
måten ryggen hans liksom kroka seg forover på som fikk i gang
søkemotoren i huet mitt. En eller annen gang, et eller annet sted,
hadde jeg sett han før. Det var jeg nesten hundre prosent sikker på.
Kunne sikkert vedda en tier på det. Men hvor? Og i hvilken
sammenheng?
Jeg blei sittende og glo til den gule strømmen hadde stoppa, og
pikken putta tilbake i buksa. Han snudde seg plutselig og så rett på
meg. Som om han kjente blikket mitt på seg. Jeg nærmest kasta huet
ned i gresset. Hadde ikke sett en dritt, jeg, nei. Jeg hadde bare
sitti og granska en duekladd gjemt i gresset foran meg.
Etter noen sekunder så jeg opp igjen. Han sto fortsatt med øya
vendt mot meg. Faen, á! Hadde han hengt seg helt opp? Eller kjente
han meg igjen også, som jeg på en vag måte kjente igjen han? Jeg
blei skikkelig usikker der jeg satt med siggen mellom fingra, og
bakhuet mot barken.
Plutselig løfta han hånda og pekte på meg.
----------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar