Utdrag
770 ord (av 4572)
2
Døden lente seg
tilbake i stolen og nøt synet av sin kone, Djevelen. Hun satt
røykende på en sigarett, som en katt som slikker halen sin. Hun var
en brutal liten djevel, og han var en enda jævligere død. Sammen
var de historiens mest passende par. Hun like ond som han var kald.
Hun valgte dem, og han slettet dem. Det hadde alltid vært slik, helt
siden tidenes morgen – og til og med før dét. En dag gikk det opp
for dem at de måtte jobbe sammen for all evighet uansett, så
de falt pladask for hverandre. Ja, damer og herrer, de ble faktisk
skikkelig gammeldags forelsket med sommerfugler svirrende rundt i
magen og hele pakka. De giftet seg, og det er slutten på den
historien.
«Hvordan gikk det på jobb
i dag?» sa Djevelen, mens hun røykte sitt spesiallagde onde
tobakksmerke.
Døden tok en sup av den
utrolig fine 10000 år gamle svarte vinen. «En av dem var litt
vanskeligere enn de fleste,» sa han og drakk vin fra sitt antikke,
kongelige beger, hvilket fikk ham til å føle seg som Dracula. «Jeg
iscenesatte åstedet nøyaktig slik du ønsket det, med alteret og
dommedagskrystallen og alt det andre.» Med pekefingeren lagde han en
sirkulær bevegelse i luften. Tok enda en munnfull vin, svelget sakte
og fortsatte: «Jeg begynte med å skrelle av huden hans, hvilket jo
var dagens metode for å fjerne de som er klare til å dra –
igjen som du ønsket, min kjære. Men så, da jeg hadde kommet
omtrent halvveis ned kroppen må han ha blitt fylt av magiske krefter
eller noe lignende, for han sparket meg overende og sprintet av
gårde.» Døden roterte det høye begeret så den svarte vinen
blandet seg som en liten tornado.
«Oj, oj,» sa Djevelen,
uten å miste sitt forføreriske smil. «Hva gjorde du da?»
«Jeg løp etter ham
selvsagt, og fikk til slutt kappet ham ned med dolken,» sa Døden og
lo med entusiasmen til en fem år gammel gutt som dreper maur med
forstørrelsesglasset sitt. «Problem eliminert. Men det bør nevnes
at jeg ble faktisk kuttet rimelig hardt,» sa han og dro opp
skjorten så hun kunne se. En stor bandasje gjennomvåt av blod var
klistret fast fra nedre del av mageregionen og nesten helt opp på
brystet. «Det ble selvsagt mye søl, men jeg klarte etter hvert å
komme meg hjem og fikk sydd meg sammen igjen.»
«Jeg er sjokkert,» sa
Djevelen, blåste grå ringer ut mellom sine svartmalte lepper. Hun
lente seg framover og knuste sigaretten i askebegeret på det runde
marmorbordet. «Trodde du aldri gjorde feil.»
Han smilte. «Gud må ha
sans for humor. Jeg kan se for meg overskriftene: I dag døde
selveste Døden av et altfor dypt knivstikk påført ham av en av de
utvalgte hjemreisende!» Han humret og supte mer vin.
Kona hans klappet hånden
mot låret og lo høylydt. «Vel, du tok ham i det minste. Det er det
eneste som betyr noe.» Lente seg tilbake, krysset bein og armer som
en fornøyd sjef. Etter noen sekunder tente hun en ny sigarett.
«Ja,» sa Døden.
Men han fortalte henne ikke
det faktum at det hadde vært to av dem. En ble hardt skadd,
men kom seg unna. Den andre, vel ... den andre kom seg ikke
unna. Døden var mer en ekvilibrium-fokusert type enn sin helhjertede
onde kone. Derfor, om han en dag, som i dag, jaktet på to stykker
samtidig, og en kom seg unna mens den andre ble tatt, så var det
perfekt balanse i hans verden.
Djevelen, derimot, så
overhodet ikke på disse sakene fra det samme perspektivet. Hun hadde
hele den personlige kampen mot det Gode å fokusere på, og hadde
derfor alltid et ekstra insentiv til å få den Kosmiske
Moralitetsmåleren til å dyppe enda noen hakk lenger ned i de
håpløse dyp av negativitet.
Døden, på sin side, ga
egentlig temmelig faen. Både gode og onde mennesker døde hver
eneste dag, så han ville for alltid være mellommannen – den
perfekte balanserer mellom liv og død, godt og ondt.
Derfor, heller enn å være
helt ærlig med sin kone, sa han: «Alt i alt gikk det svært bra.
Jeg fikk unnagjort hele listen. Send meg gjerne en dobbelt så lang
neste gang,» sa han, kry som en unge.
Hun lo som bare Djevelen
selv kunne le, og blåste en tettpakket stråle av røyk mot ham.
«Det kan det faktisk hende jeg gjør,» sa hun. «Vær på vakt, min
kjære.»
«Vel, uansett hvem de er,
så dreper jeg dem,» sa Døden.
Nå lo de begge to.
Selvfølgelig kom
han til å drepe dem.
----------
Eboken er tilgjengelig
her
