ProsaSnutter: Den Svunne Verden, del 2 (2006)

Kapittel.2.

”Noen som ser på oss?” hvisket Arcus Da’Brisko.

             Rainez Kelto nikket, og pekte mot døren. ”Jeg hørte det knirke utenfor, ved trappen. Venter du gjester?”

         ”Nei,” sa Arcus og krøket seg sammen. ”Det kommer aldri noen hit. Kan det være keiserens utsendinger som har funnet ut hvor du er?”

            Rainez rynket brynene. ”Mulig, men lite trolig. Tror ikke de kunne funnet meg så fort.”

          Plutselig banket det voldsomt på den skrøpelige døren. ”Åpne døren, gamle mann! Vi vet du er hjemme!” ropte en mørk stemme. ”Det nytter ikke å rømme nå, kom ut med hendene i været.”

Det gikk en kald strøm nedover ryggen til Rainez. De var ute etter Arcus. Arcus stirret desperat rundt seg. Det lille huset virket med ett enda mindre, som en felle, blindvei.

       ”Kom ut, Arcus Da’Brisko, vi vet du er der!” nærmest hveste stemmen utenfor. Den hørtes metallisk ut, som om den ble snakket gjennom en dårlig høyttaler.

           ”Gjem deg!” hvisket Rainez så høyt han kunne.

         Arcus virket paralysert. Han hadde stoppet helt opp ved inngangen til kjøkkenet, med blikket vendt mot ytterdøren, som truet med å bryte sammen under de kraftige dunkene fra mennene utenfor.

           Rainez prøvde fortvilet å tenke ut en måte å unnslippe, men hjernen hans var omtåket. Han så seg om etter noe som kunne brukes som våpen, om nødvendig, men det så heller dårlig ut. ”Arcus,” hvisket han igjen. ”Du må gjemme deg!”

Arcus reagerte ikke.

”Vi slår døren inn om du ikke kommer ut!” truet stemmen utenfra.

Rainez bet seg i underleppen og krabbet lynraskt bortover gulvet mot den gamle mannen. Han tok tak i skuldrene hans og stirret ham inn i øynene. ”Er det noe sted å gjemme seg her?”

Arcus rykket til, som om han plutselig kom tilbake til den fysiske verden. ”Jeg har en kjeller på baksiden, men vi kommer ikke ut av ytterdøren …”

”Vi bryter opp døren!” ropte den metalliske stemmen.

”Har du en bakdør ut?” sa Rainez.

Den gamle ristet på hodet. Små svetteperler rant nedover den blanke pannen, og ned kinnene, som var røde av hektiske roser. En mørk svetteflekk vokste seg stor på brystet. Øynene hans møtte blikket til Rainez. ”La dem ta meg, gutt. Men røm du, du er ung og har hele livet foran deg. Du trenger å leve. De vet ikke at du er her. Jeg er gammel og sliten uansett. Bare la dem komme.”

Rainez ble nesten overrumplet av våset til Arcus. ”Hva er det du sier?! Du skal såvisst ikke bli tatt nå! Jeg trenger deg for å lære å kontrollere viruset. Du må ikke gi opp!” Han ristet skuldrene til Arcus. ”Tenk nå; er det noen måte vi kan komme oss unna på?”

Arcus pekte mot døren, den store magen hans bølget voldsomt hver gang han trakk pusten. Øynene var blanke og redde. ”Ser du gassen?”

Rainez snudde seg og rykket bakover av ren refleks. En mørk gass ség inn fra alle sprekkene mellom døren og karmen. Det ville ikke ta mange minuttene før hele huset var fyllt.

Stemmen utenifra snakket igjen: ”Dette er Zyklon-X. En gass som vil ødelegge nervesystemet ditt dersom du puster det inn. Du vil falle om på gulvet og bli liggende uten å kunne røre så mye som et øyelokk.” Det ble en kort pause, så sa stemmen: ”Du gjør lurt i å si ifra med én gang, da kan vi slå av gassen, men dersom du ikke sier ifra vil vi i tillegg antenne den. Ja, den er ekstremt brannfarlig!” En hånlig latter fulgte.

Panikk kom over Rainez som et rødt teppe. Han dro med seg Arcus inn på det trange kjøkkenet. Bortsett fra to tre stearinlys rundt vedovnen, som også fungerte som komfyr, var det ikke lys der. På bordet sto det en parafinlampe, men den var ikke tent. Rainez snudde seg til alle kanter, tenkte gjennom alle små detaljer i rommet, som kunne hjelpe dem med å rømme. Vinduet var jo selvfølgelig et alternativ, men da ville de mest sannsynlig løpe rett inn i fiendens lange, omfavnende armer. Det var en siste utvei, men ingenting å satse alt på før det virkelig var nødvendig. Han klødde seg på skjeggstubbene mens tankene spant rundt.

Gassen, selvfølelig! Slo det ned i ham. ”Vent her!” sa Rainez.

”Vente her?”

”Ja, gjem deg under bordet, eller noe sånt. Jeg skal bare skremme dem litt.” Han så alvorlig på den gamle mannen. ”Men når jeg roper må du være klar til å hoppe ut av vinduet, og løpe langt ut i skogen! Kommer du ut i skogen, overlever du. Jeg er sikkert like bak.”

”Hoppe ut av vinduet? Er du splitter pine gal, gutt? Du vet vel at de har omringet huset?!”

”Ikke diskutér med meg nå, vi har ikke tid til å tenke. Bare gjør som jeg sier.”

Rainez plukket med seg oljelampen som sto på kjøkkenbordet og krøp ut på stua. Gassen hadde fortsatt ikke kommet særlig langt inn, men den kom nærmere for hvert sekund. Snart ville det være ulevelig der. Han skrittet raskt bort til peisen og dro ut noen trekubber som var i full fyr. Deretter knuste han glasset på parafinlampen og tømte parafinen utover gulvet, så nærme han våget å gå for ikke å bli lammet av gassen. Han kastet restene av den knuste parafinlampen bort og plukket opp de to brennende kubbene med bare fingrene. Nå eller aldri.

”Jeg overgir meg!” ropte Rainez. Han håpet de som sto utenfor ikke visste hvordan stemmen til Arcus hørtes ut. ”Jeg overgir meg bare dere stenger av gassen!”

”Bli værende hvor du er. Ikke rør en muskel!” ropte den metalliske stemmen fra den andre siden av døren. Gassen ble kuttet, og døren åpnet seg sakte.

I døråpningen så han tre fire skikkelser i svart heldekkende dress. Han prøvde å se ansiktet til den nærmeste, men det var umulig. De brukte gassmasker. Det forklarte den metalliske stemmen. Han la merke til et symbol de hadde på pannen av gassmaskene. En sirkel med stjerne i. Hadde han sett det før?

”Du er ikke Arcus Da’Brisko!” sa personen gjennom gassen som dekket halve stua.

”Det stemmer!” sa Rainez Kelto. ”Arcus, løp!” ropte han mot kjøkkenet.

Mannen i kjeledressen snudde hodet mot kjøkkenet, men han rakk aldri å se noe. Rainez kastet de brennende vedkubbene inn i tåken av Zyklon-X-gass, og blandet med parafinen som lå som en dam utover gulvet ble resultatet absolutt eksplosivt. Rainez hoppet inn i kjøkkenet idet hele stua ble et levende inferno. Han nærmest spratt ut av det åpne vinduet etter fete Arcus, og ut i den kjølige natten. Rainez rev med seg Arcus bak de nærmeste trærne.

Sekundet senere eksploderte alt. Vinduene ble sprengt ut av huset. En ildstorm skjøt ut av pipa. De fire mennene som sto i døråpningen tok fyr og ble kastet ut på bakken som brennende søppelsekker. De skrek idet ilden fortærte kjøttet deres. Gassmaskene smeltet og klistret seg til huden. Mannen som nesten hadde kommet inn i stua dro av seg den brennende masken. Noe av skinnet hans ble revet av og hang fast i gassmasken som en blodig slintre. Han gurglet et eller annet, men det var ikke mulig å tyde de desperate ordene. Plutselig eksploderte tanken med Zyklon-X som han hadde på ryggen. Det var det siste noen så til de fire mennene i svarte dresser.

Rainez og Arcus hoppet inn i noen skrøpelige busker lenger unna, mens flammene fra eksplosjonen slikket over landskapet rundt det som en gang hadde vært et søtt, lite hus i skogen.

De lå sammenkrøket til stillheten atter en gang hadde senket seg over skogen. Arcus reiste seg og så med tårevåte øyne på restene av huset. Flammene knitret på treverket. ”Det kjære huset mitt,” sa han. ”Hvem hadde trodd at det skulle ende så brått etter alle disse årene?”

Rainez la en trøstende hånd på skulderen hans. ”Det kunne ingen vite.” Han stirret på restene etter de fire brennende kroppene som lå med temmelig stor avstand fra hverandre. ”Vet du hvem disse folkene var?”

Arcus ristet på hodet. ”Aner ikke.” Han dro hånden over den svettevåte pannen. ”Jeg forstår ikke hvorfor de skulle ha tak i meg. Jeg har da ingen fiender ... trodde jeg ... Herregud, jeg trodde til og med det ikke var noen som visste om meg, langt mindre hvor jeg holder til.”

”Det trodde ikke jeg heller,” sa Rainez og skrittet bort til en av de forbrente kroppene. Bøyde seg ned og plukket opp en del av gassmasken. Sirkelen med stjerne i lyste rødt opp mot ham. ”Har du noen gang sett dette merket?”

”Nei, aldri. Jeg har sett de fleste merker og symboler folk i Torena bruker, men aldri noe som kan minne om dette.”

”Hm, merkelig.” Rainez klødde seg i det korte, rotete håret. ”Kanskje Keiser Nirvani vet om det. Om noen, så må da han vite det. Men jeg vil nødig dra tilbake til Katera nå. Gudene vet hva som venter meg dersom jeg returnerer til Det Høye Hus. Drakel Nirvani kommer til å låse meg inne. Aldri i verden om han tar sjansen på å la meg ha frie tøyler etter dette.”

”Du har vel noen venner du kan betro deg til, som igjen kunne funnet ut hvor symbolet stammer fra?” Arcus la armene i kors over magen.

”Jo, ja, men det er ikke problemet.” Rainez så på den halvt smeltede masken han holdt i. ”Problemet er at det vil være så å si umulig å komme seg inn i Katera nå, spesielt for meg. Keiser Nirvani har trolig satt ut store mengder av Den Kateranske Hær for å finne meg. Og du må ikke tro at de ikke holder vakt ved grenseområdene.”

Han fikk grøsninger på ryggen over tanken på Den Kateranske Hær. Det var en gjeng grusomme menn, valgt spesielt til oppgaven å beskytte keiseren av Katera. De ble tatt bort fra sine familier som små gutter, og ble senere lært opp av brutale, fanatikere, Zar’Tunier, som på sin side hadde blitt torturert i så mange år at de ville gjøre hva som helst for å tilfredsstille sin Herre, nemlig Drakel Nirvani. De var blitt hjernevasket og ødelagt i så uendelig mange dager at de ikke lenger hadde noen menneskelighet igjen, langt mindre medmenneskelighet. De var blitt fanatisk i sin tro på Keiseren som sin gud og herre. Hans ord var Lov. Hans ord var det de bygde sin eksistens på. Så når Keiser Nirvani forlangte at de små guttene, som senere skulle rekrutteres i Den Kateranske Hær, skulle bli opplært uansett hvilke midler som måtte til, så var det nøyaktig det Zar’Tuniene gjorde.

Den Kateranske Hær var derfor ikke noe man tok lett på. Havnet du i de spisse klørne deres var det bare å vinke adjø til intensjonen om å yte motstand. De levde for å krige, og for å sørge for at Keiseren og hans rike, altså Katera, skulle holdes hellig, og alltid være Torenas stormakt.

* * *

En lang, forholdsvis skrøpelig hånd løftet et høyt og tynt glass opp fra en bordplate av finslipt marmor. I glasset skvulpet noe rødt som glinset i lyset fra rørene i taket. Glasset ble ført opp til nesen, som sniffet én lang gang, før pusten gled ut og den røde væsken ble nippet til av en leppeløs, noe fortrukket munn. Klikket fra halsen idet væsken forsvant ned spiserøret hørtes knapt. Øynene rikket seg aldri fra den digre kollossen av en mann som sto foran ham i hvileposisjon, dog tydelig anspent. Militærdrakten virket svært trang over den overspente kroppen til hærens president. Drakel Nirvani satte glasset ned på bordet igjen, samlet hendene bak på ryggen, og smilte humørløst. ”Nå, hvor var vi?” Øynene smalnet. ”Åja, det stemmer ... Rainez Kelto var det. Var det ikke?”

           Den digre muskuløse mannen sank sammen enda et par hakk og nikket svakt. ”Jo, det stemmer. Vi skal virkelig ...”

Nirvani kuttet lyden av stemmen hans: ”Ikke bry deg med det snakket. Vi vet begge at det er temmelig fullstendig likegyldig hva slags tamme ytringer som presser seg ut av det patetiske, stinkende gapet ditt.” Han viftet med hånden som om han plutselig var blitt omringet av mygg. ”Dere skal virkelig bare finne den helvetes gutten! Så enkelt er det! Jeg vil ikke høre noe mer snikksnakk eller dårlig gjennomtenkte bortforklaringer,” sa han og stoppet et lite sekund, før han fortsatte: ”Jeg vil kun høre at alt er under kontroll og at dere har ham innen morgendagen er omme.” Nirvani stoppet igjen, rundet bordet og nærmet seg militærpresidenten, som på sin side umerkelig rykket bakover i ren refleks. Drakel Nirvani plasserte hendene sine på skuldrene hans og klemte kameratslig. ”Kjære deg, Capo De'Kilf, du vet du er min beste mann og så videre, du vet allerede hele den talen, ikke sant?”

           Capo nikket og svelget samtidig. Ansiktet forholdt seg stivt. ”Ja, Sjef Drakel.”

          ”Godt. Da regner jeg med jeg kan regne med at du regner med at jeg regner med at du regner med det, så jeg da kan regne med at du gjør en god jobb, ikke sant?” sa Nirvani, men overhodet ikke spøkefullt.

         Capo svelget først denne gangen, og brukte lenger tid før han nikket en smule usikkert. ”Ja, jeg regner med det, Sjef Drakel.”

         ”Flott!” sa Nirvani, nesten med innlevelse, og klemte gosselig på Capos skuldre. ”Da regner jeg med problemet 'Rainez Keltos forsvinnelse' straks er løst?” Øynene hans lyste.

          ”Ja, Sjef Drakel,” sa Capo hest. ”Straks.”

         ”Fantastisk,” sa Nirvani, ”da kan du pelle deg vekk herfra, og ikke returnér før gutten er i boks.” Han skuffet Capo De'Kilf ut av rommet med en kald skulder og smalt igjen døren etter ham. ”Idiot,” mumlet Nirvani til seg selv. Deretter gjeninntok han sin posisjon i den spesiallagde skinnstolen bak bordet av marmor, med glasset mellom fingrene og munnen klar til å innta.

          Det banket løst på døren av sammenspikrede stålplater, likevel skingret lyden i ørene til Nirvani. Blikket hans smalnet igjen. Glasset havnet atter en gang på bordet uten å ha blitt drukket av i stillhet og rolig kontemplasjon. Han lente seg bakover i stolen, lot armene samle seg i kors over brystet. ”JA!” nesten ropte han mot den bråkete døren.

       Stålplatedøren knirket for minst hundrede gang denne dagen. Inn småsprintet en av de svært lettkledde tjenerinnene, som de ble kalt, som befant seg overalt i Det Høye Hus. Denne var høy med rødlig hår og knallblå øyne. Hun virket selvsikker, men Nirvani la lett merke til stivheten som krøp innpå henne så fort blikket hennes møtte hans. Hun så instinktivt ned i bakken. ”Sjef Drakel,” begynte hun.

         ”Ja, min kjære,” mumlet Nirvani mens han stirret mot glasset på bordet. ”Hva kan jeg hjelpe deg med?” Han trakk pusten overdrevent. ”Jeg håper virkelig det er viktig.”

        Tjenerinnen løftet hodet en anelse, akkurat nok til at Nirvani fikk et godt bilde av de fyldige leppene hennes. ”Det står to uniformerte menn og venter på deg, Sjef Drakel.”

          ”Jeg har ingen avtaler nå,” sa han, ”send dem vekk.”

         Tjenerinnen sa: ”Ditt ord er min lov, Sjef Drakel. Allikevel må jeg spørre om du er helt sikker?” Hun så ned i bakken igjen, og tvinnet fingrene rundt hverandre. ”De insisterte på å møte deg nå med det samme.”

          Ansiktet til Nirvani dro seg i en oppgitt grimase. ”Vel, har de i det minste sagt noe om hvem de er og hva de vil?”

       ”Bare at Dronning Ayala av Dillitius har sendt dem, Sjef Drakel,” sa tjenerinnen med en viss usikkerhet i stemmen.

         ”Dronning Ayala, faktisk,” sa Nirvani, mer til seg selv enn den uviktige tjenerinnen. ”Sørg for at de blir ransakt og strippet for potensielle våpen de måtte finne på å 'tilfeldigvis' ta med seg inn. Jeg orker ikke noe tullball idag. Det har vært nok ... drama.”

         ”Selvsagt, Sjef Drakel.” Tjenerinnen bukket dypt.

         ”En ting til.”

         Hun snudde seg. ”Ja, Sjef Drakel?”

       ”Sørg for at våre gjester fra Dillitius blir eskortert hit av et par militærkarer. De skal ikke, under noen omstendigheter, slippes av syne.”

         ”Det skje som du vil, Sjef Drakel,” sa hun og forsvant ut døren.

        Endelig alene sukket Nirvani for seg selv, og mumlet: ”Dette kan jo bli spennende.” Den venstre hånden hans nappet opp glasset og førte det til den leppeløse munnen. Han tok en stor slurk. En til. Og en til. ”Ah, det var bedre,” sa han og satte fra seg glasset. ”Dillitius, ja ...” Nirvani hadde aldri følt seg trygg på Dillittene, disse merkelige folkene som tidlig i begynnelsen av den Andre Tid hadde valgt å flytte bort fra nydelige Katera for å bosette seg i det vemmelige, kolossale sumplandet Dillitius. Dette fordi de hadde ønsket å være 'sitt eget folk', og ikke bli styrt av en nær allmektig keiser. Isteden hadde de valgt ut en Dronning, som på sin side måtte velge en Konge. Dronningen var dog den som satt med makten. Dillittene kunne tydeligvis ikke se at de hadde byttet bort ett type diktatur mot et nytt. Skjult av autonomiens illusjon hadde de gravd seg selv ned i det samme hullet de opprinnelig rømte fra. Nirvani måtte glise av håpløshetens ironi.

         Slik Nirvani så det var ikke Dillitius mer enn et tullete og meningsløst ingenmannsland mellom Sandára og Dalmán. Og de stedene kunne vel knapt kalles 'steder', de heller. Når alt kom til alt var det kun Katera som var av betydning i Torena, og alle andre steder var bare tåpelig fyllmasse. Alle menneskene som måtte finne på å slå seg til ro der, enten det nå var i sumpen Dillitius, det forbrente og døde Sandára eller den evig mørke, råtne skogen Dalmán, så var disse folkene også bare fyllmasse. Meningsløs fyllmasse, sådan. Ikke annet enn tomskallede, hjerneløse søvngjengere som ikke ante hva de gjorde eller gikk glipp av. Hvem ville vel bytte sol mot evig tåke? Grønt gress og grønne trær mot døde kvister og muterte bær?

        Majoriteten av menneskene var, og ville for alltid være, tankeløse fehuer som måtte ledes av en, eller noen få, overhoder som var våkne nok til å se større perspektiver. De fleste ville simpelthen leve sine fredelige små liv uten å måtte bestemme noe som helst av signifikant betydning, da frykten for å gjøre noe feil ville bety deres endelikt, psykologisk sett.

         Nirvani fnyste og tok en slurk til av glasset. Han lente seg bakover i keiserstolen, strakk seg som en form for kattedyr og gjespet. Deretter tømte han glasset for vin og reiste seg opp. De tynne armene samlet seg bak ryggen som en filosof. Han skuet ut av det enorme vinduet bak keiserstolen og betraktet Katera der det lå spredt utover som en gyllen dal full av små hus og inngjerede eiendommer. Dette nydelige stedet hvor det fortsatt eksisterte liv. Nirvani hadde gjort det som en av sine hovedoppgaver å prente inn i alle som bodde der at opprettholdelse av frodig vegetasjon var alfa omega for den videre overlevelsen av landet, og ikke minst, planeten. De hadde kommet langt siden overgangen fra den Første til den Andre Tid. I begynnelsen var det ikke annet enn naturkaos og ruiner overalt, med unntak av noen få busker og trær som på nærmest mirakuløst vis overlevde atomkatastrofene som hadde spredt seg over jordkloden som ekstremt ondsinnet og sulten dødskreft.

        De seks tidligere keiserne av Katera hadde hatt det som en av sine absolutt mest prioriterte oppgaver å bringe floraen opp til (forhåpentligvis) topp nivå igjen, og for hvert århundre som passerte ble det litt mer. Til slutt, om det fortsatte slik det nå gjorde, ville menneskene muligens kunne fostre liv overalt på planeten igjen, dog det ville ta multiple århundrer til. Småplanter og busker vokste relativt fort, men skikkelige trær var en annen sak. Drakel Nirvani samt hans rekke av tidligere keisere hadde alle forsøkt å dyrke tett skog, noe som ville la seg gjøre med nok utholdenhet. Kateras yttergrenser ble i begynnelsen beplantet med småtrær, hvilket hadde resultert i at det nå var en god dose høye, ruvende trær som innrammet hele byen. Disse var frodige og sunne. Ettersom man nærmet seg bykjernen ble trærne yngre og lavere, da disse var blitt plantet senere.

           Nirvanis tanker fløt over til Dalmán, som jo selvsagt kun var en diger tettvokst skog. Men det var intet liv der. Kun døde, høye trestammer uten et eneste blad eller barnål igjen. Disse ville mest sannsynlig aldri igjen kunne vokse da det med jevne mellomrom regnet svært heftig der. Og som alle tenkende vesener i Torena visste; regnet var farlig og giftig, totalt ødelagt av atomkatastrofene. Ville det noen sinne bli annerledes? Nirvani visste ikke, men noen av hans forskere var blitt satt eksklusivt på saken, og de mente at etterhvert som tiden gikk ble regnet mindre og mindre radioaktivt. Det ble på en måte renset av jorden gjennom de naturlige værsyklusene, slik at de giftige stoffene gradvis ble vasket ut av vannet. Man kunne bare håpe.

            Atter en gang banket det på døren.

            "Kom inn," sa Nirvani, men ble stående med ryggen til og blikket vendt ut av vinduet.

            Døren knirket seg opp.

            "Sjef Drakel," sa en mørk stemme.

            Han kjente igjen stemmen til Pluto, militærets visepresident.

            "To av Dronning Ayala's personlige budbringere er her."

            "Vis dem inn."

          Med ryggen fortsatt vendt mot døren hørte Nirvani den ble åpnet på fullt gap, og fire sett med føtter tråkket inn. Døren ble lukket. Deretter stillhet. Han snudde seg rolig og spredte armene som om han ønsket de to gjestene velkommen av hele sitt hjerte. "Såå, hva bringer dere til Katera, kjære venner?" Et skjevt smil bredte seg over de leppeløse leppene. "Jeg trodde da dronningen var altfor opptatt til å bry seg med å sende løpegutter til Torena's keiser."

            De stivt uniformerte mennene fra Dillitius vekslet blikk, men forble tause.

           Nirvani bare smilte. "Jeg håper dere ble tatt godt hånd om da dere entret Det Høye Hus," sa han og la til et lite fnis. "Gud skal vite mine svært dedikerte menn ofte kan være en smule mer ... insisterende enn hva folk generelt synes er hyggelig."

         Uten å fortrekke en mine sa den minste av de to dillittene: "Velkomsten gikk fint, Keiser Nirvani."

            "Godt å høre, min venn," sa Nirvani så sukkersøtt at det nesten boblet over.

           Budbringeren stappet en hånd innunder den tettsittende uniformjakken. Da den kom ut igjen var det en papirrull med et rødt bånd bundet rundt med en rimelig kompleks sløyfe som tydelig signaliserte at det var et viktig dokument. "Vi kommer for å levere dette."

         "Rett på sak, hva? Godt, det liker jeg," sa Nirvani og hele hans vesen forandret seg. Alt godt humør borte vekk. "La meg høre hva det gjelder."

          "Beklager, men vi er kun mellommenn," sa budbringeren, fortsatt stødig som et grunnfjell. "Vi har fått streng beskjed om å ikke snakke for Dronning Ayala. Vi leverer og drar, Keiser Nirvani. Intet mer, intet mindre. Etter det får du selv velge hvordan du vil besvare forespørselen."

           Nirvani nærmet seg de to mennene akkurat nok til å få tak i papirrullen. Han krummet fingrene rundt den og stirret dem deretter rett inn i øynene. "Vel?"

           Nå var det den største av de to som åpnet munnen: "Vel, hva?"

           "Er vi ferdig her?"

           "Åpenbart," sa mannen og vekslet et slags blikk med den andre igjen.

         "Adjø," sa Nirvani uttrykksløst og gjorde en liten snurrebevegelse med pekefingeren mot Pluto. Vaktene reagerte umiddelbart. Budbringerne snudde seg og gikk ut uten å svare. Da døren igjen var lukket datt Nirvani tilbake ned i skinnstolen sin, kastet papirrullen på marmorbordet og pustet dypt inn og dypt ut.