ProsaSnutter: Den Svunne Verden, del 1 (2004)

Kapittel.1.

Svarte skyer gled over den mørke himmelen. Regndråper traff bakken med tunge plask. Den grå tåken lå som en vegg mellom alle trærne. Rainez Kelto lente seg inntil den råtne roten og lyttet. Bare den døsende lyden av dryppende vann som kom fra overalt. Stakk hodet fram og stirret mot huset. Han fisket opp et lite kart fra lommen og brettet det ut med kalde, skjelvende fingre. Han så på huset igjen. Kunne det være her? Rainez hadde vandret i så mange uker at han ikke lenger hadde noen formening om tid. Tåken som hersket over Dalmán var uendelig. Den strakte seg over himmelen som et svart teppe av død og mørke, og fikk tiden til å være ikke-eksisterende. Det fantes ingen sol man kunne bruke til hjelp, for den var også skjult av tåken. Han hadde ikke sett solen siden han forlot Katera, omtrent seks uker før.

         Katera, tenkte han. Katera var Torenas flotteste land. Ingen andre steder i hele Torena var det sol hver dag. Katera hadde på en eller annen merkelig måte sluppet unna tåken. Og som en følge av det utviklet seg til å bli en supermakt, med keiseren som øverste organ. Alle med hjerne ville jo selvfølgelig være der det var flottest, slik at de fikk prestisje ikke bare på grunn av sin intelligens, men også på grunnlag av hvor de befant seg. Katera var blitt et symbol på velstand og lykke i Den Andre Tid.

         Etter at Rainez forlot Katera ble alt diffust. Det var da dagene begynte å gå i ett, uten begynnelse, og uten ende. Den evige tåken hadde lagt ned hjernen hans inn i en mørk boks, så han ikke skulle forstå hvor lenge han hadde igjen før det var for sent. Selv om Rainez innerst inne trodde det var for sent allerede var han nødt til å fortsette. Det ville bli katastrofe dersom det viste seg at han ikke hadde rukket det, i hvert fall for ham selv, men også kanskje hele menneskeheten.

Keiseren av Katera, Drakel Nirvani, var mildt sagt interessert i ham. Rainez Kelto var den første i en helt ny rekke mennesker. Han var en slags biokjemisk mutasjon, et komplott mente noen. Et vidunder mente andre. Etter overgangen fra Den Første Tid spredte det seg et virus ingen før hadde sett. Enkelte mennesker hadde hatt det i seg i flere hundre år uten å vite det. De hadde på en eller annen måte blitt hengende igjen fra den gangen de første menneskene levde, og derfor overtatt visse ustabile genene. Disse genene kunne, om de ble riktig sammensatt, skape et virus som var i stand til å mutere den menneskelige rase. Dette var i og for seg ikke et problem, da genene i seg selv ikke var nok til å sette i gang prosessen. Man kunne mikse dem og mikse dem så mye man orket, uten at det kom til å skje noe som helst. Det trengtes en ’igangsetter’ for at det skulle få noen virkning. Problemet hadde vært at ingen visste hva denne ’igangsetteren’ var, før det var for sent.

        Da Rainez Kelto kom til verden en dag i år 509 etter overgangen fra Den Første Tid, ble alle kortene lagt på bordet. Det viste seg nemlig at menneskene som hadde disse spesielle genene hadde vært så få at de aldri hadde hatt sjansen til å pare seg. Straks to mennesker med genene fra Den Første Tid fikk avkom, ville det være nok til at viruset fikk fri tilgang til å utvikle seg på hvilken som helst måte. Rainez var altså resultatet av denne utviklingen. Siden han var det første mennesket som hadde dette viruset, var det ingen som visste helt sikkert, enda, hva det var som kom til å hende med ham etter hvert som han ble eldre. Alle mente de visste hva som kom til å hende; noen mente han kom til å ligne en reptil, noen mente han kom til å utvikle telekinese, og atter andre mente han kom til å dø mens han fortsatt var ung. Problemet var at ingen visste sikkert.

Keiser Nirvani var den første som ble underrettet da Rainez ble født. Siden alle i Torena i flere hundre år hadde vært nervøse for at viruset skulle bryte løs var det en selvfølge at keiseren av Katera, som nå var en slags verdenshersker i Den Andre Tid, hadde beordret alle leger og forskere om å holde utkikk etter tendenser som kunne påvise at viruset hadde brutt fram. Da Rainez spratt ut av moren sin på et av Katera’s heller beskjedne sykehus, ble det plutselig ekstremt dårlig vær. Det lynte og tordnet i flere dager. Da de omsider fikk fred fra været ble det lille guttebarnet undersøkt, slik alle babyer måtte ifølge De Nyfødtes Lov, som ble vedtatt i år 325, da det ble konstatert at virusgenene faktisk hadde overlevd overgangen fra Den Første Tid. Det tok da ikke mange timene før legene fant ikke bare det ene genet som trengtes, men begge genene som trengtes for at viruset skulle være fullverdig i den lille kroppen til Rainez Kelto. Da var det en sikkerhet at før eller siden ville det begynne å utvikle seg i den ene eller andre retningen.

            Keiser Nirvani hadde fra første stund vært meget interessert i Rainez, ikke uventet, siden han kunne vise seg å utvikle spesielle evner ingen mennesker før hadde hatt. Drakel Nirvani satte derfor to forskere på Rainez fra dag én, og beordret dem til å ta tester av ham med jevne mellomrom. Men nå hadde 24 år passert og ingenting skjedd. Legene visste ikke hva de kunne gjøre for å finne ut hva som kom til å hende. Keiseren hadde imidlertid fått et anonymt tips fra en av vaktene sine om en person som visstnok skulle sitte inne med informasjon om hvordan man kunne finne ut hva hensikten med viruset var. Keiseren tenkte at han måtte vel invitere vedkommende til Katera, så han fikk tatt en titt på Rainez. Men det gikk ikke. Personen var en einstøing av verste sort. En eremitt av natur. Og ville derfor ikke ta imot innbydelsen.

Rainez, som selv var opptatt av å finne ut hva viruset ville gjøre med ham, foreslo at han kunne dra til einstøingen. Keiser Nirvani ville ikke sende ham ut alene, da han, eller genene hans, var altfor betydningsfulle for den videre forskningen til at han kunne dra ut på en så lang ferd alene. Men en mørk dag rømte Rainez Kelto fra sine trygge omgivelser i Katera, der han bodde i Det Høye Hus.

Det Høye Hus var der alle de viktigste personene i landet holdt til. Selv om Rainez kanskje ikke var den viktigste personen i verden, så var han den eneste personen med begge halvdelene av viruset i en og samme kropp. Keiser Nirvani var så redd for at viruset skulle spres før forskerne hadde kartlagt det, at han måtte stadig overbevise Rainez om å være samarbeidsvillig. Var han ikke samarbeidvillig kunne saker og ting plutselig bli en smule vanskeligere.

Nå hadde jo ting imidlertid allerede blitt vanskeligere, mye vanskeligere, siden Rainez rømte fra Det Høye Hus. Det var flere uker siden. Han var ikke sikker, men regnet med at Keiser Drakel Nirvani hadde sendt soldater ut av Katera for å gjennomsøke hele Torena, slik at de kunne bringe ham tilbake. Holde ham innesperret, så viruset ikke fikk sjansen til å spre seg, eller utvikle seg, uten at Keiser Nirvani hadde fullstendig kontroll. I det øyeblikket han ikke lenger hadde fullstendig kontroll ville han bli nervøs, noe som igjen kunne føre til forhastede slutninger, noe som igjen kunne føre til døden for uskyldige mennesker.

I keiserens øyne var Rainez Kelto en trussel. Keiseren følte ikke at han hadde makt over viruset som kunne mutere menneskeheten, og måtte derfor ha total kontroll over hvor viruset befant seg til enhver tid. Nå som Rainez ikke lenger var innenfor Det Høye Hus’ trygge vegger var viruset på frifot og kunne teknisk sett utvikle seg fritt uten at Keiser Nirvani ante noe som helst.

Rainez hadde selvfølgelig vært klar over dette i flere år allerede, og hadde bare ventet på en anledning til å stikke av fra Katera, ikke fordi Keiser Nirvani var spesielt ond, men fordi Rainez ikke fikk nok frihet. Det fikk ikke foreldrene hans heller. Moren og faren hans, Katya og Dalaii, bodde i huset de alltid hadde bodd i, men de fikk ikke lov til å ha Rainez hjemme hos seg. Det hadde de ikke hatt lov til siden han ble tenåring, da legene mente det var størst sjanse for at viruset brøt ut i tenårene, mens resten av kroppen også var i full blomst. Det var en god teori, men hypotesen slo feil. Altså ble Rainez frarøvet familien sin i svært ung alder for å være prøvekaninen til keiserens personlige leger og forskere.

Rainez hatet dem.

Han skvatt ut av tankerekken da et lys ble slått på i det lille huset ti tyve meter unna. En liten svart skikkelse gikk fram og tilbake bak en gardin foran vinduet. Den evige tåken og det tette regnet gjorde det umulig å se hva personen drev på med. Rainez reiste seg fra roten og gikk sakte mot huset, med blikket vendt mot vinduet med lys i. Han håpte virkelig dette var det rette huset. Han hadde snart ikke krefter igjen til å reise mer. Ukene til fots hadde gjort ham sliten og ustabil. Selv om han hadde pakket mer enn nok mat og andre livsviktige saker ble han mer og mer sliten for hver dag som gikk. Kroppen hans var blitt tappet for så mye krefter at dersom han ikke snart fant fram, ville han kanskje aldri komme seg ut av Dalmán.

Huset var ikke større enn en middels hytte. Taket var laget av rustne messingplater, og veggene ikke særlig mye bedre. Vinduene var kittet igjen med blåleire, så vann ikke skulle renne inn. Rainez var ikke vant til å se så gustne hus. I Katera var alle hus store og flotte. Men det betydde ikke at personen inne i huset ikke var en uslepen diamant.

Rainez gned hånden over ansiktet og tørket bort regnvannet. Med det samme begynte de små bekkene av dråper å sildre nedover pannen hans på nytt. Bakken var så våt at det surklet som en sump under føttene idet han banet seg vei mot huset. Gjennom mysende øyne prøvde han å slå fast alderen på den lille skikkelsen i vinduet, men det var umulig.

Rainez gikk opp de tre trappetrinnene som førte til døren. Over alt i verden håpet han dette var det riktige huset; at det var her han skulle møte det mennesket som kunne hjelpe ham med viruset, det vil si; om han ikke allerede var hinsides all hjelp. Han lukket hånden og banket forsiktig, men bestemt, på døren. Så ventet han. Lyttet også, men hørte ingenting. Da det ikke skjedde noe, banket han enda en gang. Denne gangen høyere.

Noen mumlet fra innsiden. To sekunder senere ble døren åpnet. En usedvanlig lav og gammel mann stakk hodet ut av sprekken. ”Ja, hallo?”

”Hei,” svarte Rainez.

”Hva vil du her, fremmede?” sa den gamle mannen før Rainez rakk å si noe mer. Han virket vimsete. Ansiktet var rundt og fullt av hvitt skjegg. Små, smale øyne skulte opp. Hodet var skallet, men noe grått hår vokste som en krans rundt den blanke issen. Da han kom helt ut på trammen fikk Rainez se at mannen hadde en stor mage som hang over buksen, selv om bukseselene prøvde å forhindre det. Han var ikke større enn at han nådde Rainez til hoften.

”Mitt navn er Rainez Kelto," sa han, ”jeg har kommet for å snakke med Arcus Da’Brisko. Er han tilstede?”

”Hva vil du med Arcus Da’Brisko?” nærmest hveste den gamle mannen.

”Jeg må diskutere en viktig sak med ham,” sa Rainez. ”Det er meget viktig.”

”Vel, jeg må innrømme at du har kommet til riktig person,” sa Arcus og gned seg på kinnet. ”Men du burde vite at jeg ikke tar imot ubudne gjester.” Han krøllet peke- og langfingeren mot Rainez. ”Ha en god kveld, fremmede.” Arcus forsvant inn sprekken og lukket døren.

Rainez ble stående utenfor å stirre overrumplet på den lukkede døren. Hadde han kommet helt til Dalmán fra Katera, til fots, for å bli avvist sånn helt uten videre? Hadde han sveipet innom Sandára-ørkenen, som i realiteten ikke var annet enn giftig avfall samlet etter overgangen fra Den Første Tid, for å bli stående som en tulling utenfor huset til en sær gammel gjøk som ikke ville høre på ham? Rainez kjente hvordan aggresjonen vokste.

Han banket på enda en gang.

Døren ble åpnet på gløtt.

”Ba jeg deg ikke om å forlate meg, fremmede?” hvisket Arcus.

”Jeg respekterer at du ikke vil ha besøk, men jeg tror du bør høre etter hva jeg har å si,” sa Rainez. Han måtte konsentrere seg for ikke å snakke høyere. ”Som jeg fortalte er mitt navn Rainez Kelto. Det er mulig du ikke husker det, men keiseren av Katera, Drakel Nirvani, har selv invitert deg til Det Høye Hus en gang, for å undersøke meg. Men da tjenerne hans kom hit for å eskortere deg til Katera, ville du ikke bli med. Du nektet å dra fra Dalmán.”

Arcus Da’Brisko kom ut i det pøsende regnværet igjen. Øynene hans virket med ett ikke fullt så ugjestmilde. ”Sier du det …” Han klødde seg i skjegget og hevet det ene øyebrynet. ”Sier du det. Det var jo nesten interessant, må jeg si. Denne gangen tok faktisk Keiser Nirvani til fornuft og sendte deg selv, så jeg skulle slippe å dra noen steder.”

Rainez ristet på hodet. ”Feil. Keiseren ville ikke sende meg. Han ville ikke slippe meg, altså viruset mitt, av syne.”

”Hvordan har det seg da at du står her foran meg?”

”Jeg rømte fra Det Høye Hus. Ingen visste at jeg forsvant.” Rainez skuet utover den svarte skogen. ”Men jeg blir ikke sjokkert om Keiser Nirvani har sendt ut halvparten av den Kateranske Hær for å finne og bringe meg tilbake.”

”Sier du det, ja.” Arcus stirret opp på ham. Et smil vokste seg fram på leppene hans. ”Hva kan jeg si? Det er flott du har dine prioriteringer i orden, gutt. Bli med inn, ikke stå her ute i regnet og frys.” Den gamle mannen åpnet døren helt og forsvant inn. ”Kom og sett deg foran peisen så du blir varm.”

Rainez smilte ufrivillig og ble med inn.

Inne var det varmt og godt. Mørkt også. Med unntak av to stearinlys på bordet, og peisen i hjørnet. Inntil veggene sto det et par bokhyller som var fullstappet av bøker. De så utgamle ut. I taket hang en parafinlampe, men den var ikke tent. En dør sto på gløtt på motsatt side av peisen.

Arcus viste Rainez ned i en skinnstol foran peisen da han hadde fått av seg yttertøyet. Rainez nektet ikke; han var mer enn glad for å endelig sette seg i en ordentlig stol etter alle ukene ute blant ville, genmanipulerte dyr og giftige gasser som kom fra den svarte himmelen.

En god aroma fylte rommet. Munnen hans løp i vann. Ute i villmarken hadde han ikke spist annet enn bønner på boks og ferdigrenset vann fra vannforsyningssenteret i utkanten av Katera. Rainez ville gjort omtrent hva som helst for et skikkelig måltid.

”Hvor kommer den gode lukten fra?” spurte han og sniffet høylytt.

”Jeg lager middag,” sa Arcus. ”Vil du ha en skål?”

”En skål?”

”En skål, ja! Jeg lager verdens beste suppe, gutt,” sa Arcus. Han gliste fra øre til øre. ”Beste suppen i hele Torena, faktisk!”

”Det hadde smakt vidunderlig,” sa Rainez, og mente det.

”Flott,” kvitret den gamle mannen. Han forsvant ut av rommet og inn på kjøkkenet. I det neste nå kom han tilbake med to skåler glovarm suppe. Det luktet herlig. ”Nå spiser du alt sammen, så vil du føle deg mye bedre etterpå.” Arcus ga ham den ene skålen, og satte seg deretter ned ved bordet. Rainez satte seg også ved bordet. Han dyppet skjeen ned i suppen og førte den til munnen. Det smakte enda bedre enn det luktet. Han spiste og spiste, helt til det ikke var mer igjen. Så fylte han opp enda en gang, og spiste til det ble tomt. Det var som om en hellig taushet fylte det mørke rommet, mens maten vandret fra skål til mage. Fra skål til mage.

Da de var ferdige med middagen ble de sittende stille enda litt til.

Rainez brøt til slutt tausheten: ”Hva kommer det av at du vil bo her ute, langt fra sivilisasjonen, helt alene?”

”Tja, det kan du lure på.” Arcus ble fjern i blikket. Han klødde seg på kinnet. ”Sannelig om jeg vet. Gammel vane, tenker jeg.”

”Hvordan da?”

”Du kan jo tenke deg at du har bodd på et sted hele livet, og så blir plutselig verden som du kjenner den borte, men stedet du alltid har bodd på står der fremdeles,” sa Arcus kryptisk.

Rainez stirret uforståelig på den gamle mannen. ”Jeg skjønner ikke hva du mener. Eller, det vil si; jeg tror jeg skjønner hva du mener, men kan ikke tro det er sant.” Nå var det hans tur til å bli fjern i blikket. Hvis han hadde forstått gåten til den gamle mannen riktig, var det virkelig rett å kalle ham gammel.

Arcus smilte lurt. ”Kanskje du ikke er så langt fra sannheten som du tror, gutt.” Han pekte rundt seg. ”Disse veggene, taket, gulvet, alt sammen, har vært mitt liv lenger enn du kan tro. Det er en grunn til at jeg aldri har flyttet til et annet sted i Torena. Jeg kunne for eksempel flyttet til Katera, eller kanskje Dillitius, men jeg har altså blitt boende her. I min tid var jeg en kjent filosof og forsker. Jeg hadde alltid noe å komme med, noe jeg måtte klage på, eller kanskje fortelle hvordan man kunne gjøre ting bedre enn de allerede var. Og etter hvert ble jeg klar over hva som kom til å skje med alt og alle, jeg visste hva man kunne gjøre for å unngå det, men ingen ville høre.”

”Hva skjedde?” spurte Rainez.

”Vel, la oss bare si at overgangen til Den Andre Tid kom temmelig brått.” Arcus trommet med fingrene på bordet. Han smilte fortsatt lurt, nesten hemmelighetsfullt.

Rainez stirret vantro på den gamle mannen. ”Prøver du å innbille meg at du har opplevd Den Første Tid?!”

”Prøver å innbilde deg?” Han fnøs. ”Jeg forteller deg simpelthen sannheten.”

”Men det er jo flere hundre år siden!” Rainez slo ut med armene. ”Det er ingen som lever lenger enn femti seksti år,” sa han i en tone som fortalte at han syntes Arcus var en gal gubbe.

”Haha, nei, kanskje ikke nå lenger, men det er bare på grunn av alle de giftige gassene som fortsatt henger igjen i luften etter den fatale overgangen.”

Rainez stirret på ham med store øyne. ”Mener du at folk levde i mange hundre år under Den Første Tid?”

”Nei, det gjorde de ikke, men noen tiår lenger levde de da i det minste.” Arcus så ut av vinduet. ”Det var ikke så mye forurensning den gangen.”

Rainez avbrøt ham; ”Ikke ro deg vekk nå, gamle mann! Det forklarer ikke hvordan du kan ha levd i over 520 år. Enten er du en bløff som lyver, eller så må du ha beviser for de ubegripelige påstandene dine.”

Arcus Da’Brisko slo ut med armene. ”Greit, greit, jeg skal fortelle deg alt sammen, gutt. Jeg må bare ha meg en kopp te. Skal du ha?”

Rainez ristet på hodet. Han begynte å bli litt småsur. Kunne ikke fordra å bli kalt ’gutt’ hele tiden.

Den gamle mannen forsvant ut på kjøkkenet, og kom tilbake med en rykende kopp te. ”Jo, nå skal du høre.” Han satte seg på stolen igjen og plasserte koppen med te på den store magen. ”Jeg ble født i det dere som lever nå tenker på som 'Den Første Tid'. Hvis jeg ikke husker helt feil ble jeg født i år 1946.” Arcus tok en sipp av teen. ”I år 2008 var det mye uroligheter i verden.” Han smilte litt fjollete. ”Ikke misforstå meg, det har alltid vært mye uroligheter i verden, både i Første og Andre Tid, ja til og med lenge før Den Første Tid, hvor tidsregningen for øvrig het 'Før Kristus', men det er så lenge siden at ingen kan huske det. Nå ror jeg meg bort, beklager. Poenget mitt er at på begynnelsen av tyvende århundre var det mye terrorisme i verden, og da spesielt terrorisme mot den eneste supermakten, USA, som den het, eller Amerika. Har du hørt om det?”

”Nei, jeg vet nesten ingenting om Den Første Tid,” sa Rainez. ”Men det er interessant.”

”Ok. Amerika var, tja, hvordan skal jeg forklare det for deg?” Arcus klødde seg i skjegget. ”Amerika var vel det Katera er nå. Som Katera, var også Amerika det landet alle ville til, dit alle ville dra for å bli suksessfulle, få et godt liv og så videre. Om du skjønner hva jeg mener?”

Rainez skjønte.

”USA hadde dog ikke en keiser, de hadde en president, litt annerledes, men jeg orker ikke å begynne og fortelle deg om politikk nå, det blir for omfattende. Nå, hvor var jeg?” Arcus rørte rundt i teen med en teskje. Det klinget lavt hver gang den traff koppekanten. ”Jo, som jeg sa, terrorisme var begynt å bli et alvorlig problem, ikke bare for USA, men for hele verden. Og da spesielt den vestlige verden, altså den delen av jorden hvor folk hadde mye penger og det var høy velstand.” Han ble stille. Bare knitringen fra peisen og regnet på vinduet og taket var å høre.

”Men hva skjedde, egentlig?” spurte Rainez. ”Hva var det som gjorde at omtrent alle menneskene i verden ble utryddet?”

Den gamle mannen hevet brynet. ”Jasså, ja, så du vet om det.”

”Jeg vet at menneskene som er igjen nå i Den Andre Tid er mye færre enn de som levde under Den Første Tid. Selv om vi har begynt å bli flere de siste århundrene har vi fortsatt langt igjen før vi blir like mange som vi en gang var.”

”Det stemmer,” sa Arcus. ”Nå er menneskeheten knapt tre millioner, om jeg har forstått det riktig, og den gangen var vi i overkant av seks milliarder.”

Rainez nikket interessert. ”Og på grunnlag av det jeg vet nå, og har tenkt ut selv,” sa han, ”så regner jeg med at terroristene hadde noe å gjøre med den fatale overgangen.”

Det glimtet til i øynene til Arcus. ”Korrekt!” Han satte fra seg tekoppen og gned seg på magen der den hadde stått. ”Ettersom årene passerte ble terrorismen farligere og mer utspekulert for hver gang. Folk var livredde uansett hvor i verden de befant seg. Alles nerver var tynnslitte, og da spesielt nervene til de som satt med makten. Det var først i 2008 at Amerikas president begynte å spekulere i å bruke atomvåpen mot terroristenes skjulesteder, dersom man kunne lokalisere dem, selvfølgelig. Det skulle ta ytterligere tre år før de amerikanske troppene fant de hemmelige basene. I 2012 var det ikke lenger noen bønn, da var USA lei av terroren i verden. USA begynte bombingen tidlig på våren, og sent på høsten var det for sent å slutte.”

”Hvordan da?”

”På grunn av all atombombingen ble jorden ødelagt. En rekke naturkatastrofer streifet over hele verden som et slags motangrep fra Moder Jord personlig. Det er for eksempel takket være alle atombombene til Amerika at vi har den evige tåken som dekker himmelen og solen. De fleste gjenlevende trodde de skulle lide under evig istid for resten av alltid, men slik ble det heldigvis ikke. Da tåken åpnet seg og solen fikk komme igjennom over det som nå er Katera, smeltet all isen og snøen. Det er selvfølgelig visse steder i Torena hvor det for all tid vil være istid, dersom det ikke skjer noe uventet, men der bor det uansett ingen.” Arcus klappet håndflatene sammen. ”Det paradoksale med det hele var jo at USA, som skulle utrydde terroristene, selv utryddet omtrent hele menneskeheten. Som en klok mann en gang sa: Selv den beste intensjon kan resultere i den største katastrofe. Jeg må bare si meg enig. Det var egentlig ingen sin skyld, alt gikk bare ut av kontroll.”

Rainez stirret på Arcus med et barns interesse. Øynene var store og munnen halvt åpen. Han ble klar over det og lukket munnen. ”Men jeg forstår fortsatt ikke hvordan det kan ha seg at du fremdeles er i live …”

”Ikke vær så utålmodig nå, gutt. Det kommer, det kommer.” Han nippet til teen. ”Men hvis du absolutt vil vite det nå med én eneste gang, så skal jeg fortelle det.”

”Flott,” sa Rainez og smilte ufrivillig.

”Jeg har de samme genene som du har.”

Rainez trodde ikke sine egne ører. ”Hvordan er det mulig?”

”Det kan du lure på, sannelig om jeg vet. Det kan ha noe å gjøre med Tjernobyl-ulykken, men det skal jeg ikke si for sikkert,” mumlet Arcus, mest til seg selv. ”Viruset er i alle fall fullt utviklet hos meg. Da bombingen med atomvåpnene pågikk ble luften vi pustet inn radioaktiv. Radioaktiviteten satte i gang viruset i meg slik at det ble resistent mot ting kroppen vanligvis ville reagert negativt på. For eksempel alderdom, som er en naturlig, men negativ del av livssyklusen. Jeg kan ikke dø av alderdom. Jeg kan bli tusen år gammel, og mer enn det, om ingen dreper meg,” sa han muntert og smilte som en gammel bestefar. ”Da viruset fikk utvikle seg fritt muterte det cellene i kroppen min, slik at de stoppet opp der de var. Kroppen min har derfor ikke blitt en dag eldre etter bombingen i 2012. 2013 er det folk nå i Den Andre Tid anser som år 0. Om mine beregninger er riktig lever vi nå egentlig i år 2545, dersom vi fortsatt hadde vært i Den Første Tid.” Arcus så Rainez inn i øynene, hans barnslige munterhet borte. ”Tror du meg nå, Rainez Kelto?”

Rainez svelget. ”Jeg tror deg, Arcus Da’Brisko. Du har overbevist meg. Det ville være meg en ære om du vil hjelpe meg å kontrollere viruset.”

”Selvfølgelig skal jeg det. Tror du virkelig jeg hadde fortalt deg hemmeligheten min om jeg ikke ville hjulpet deg? Å nei, du, aldri i verden. Alle som visste om det er døde og begravd for mange hundre år siden. Gud være med dem.” Munterheten var tilbake. ”Men skal vi ikke vente med å begynne før litt senere? Jeg er så utrolig trøtt at jeg må sove litt.”

”Greit det, gamlefar,” sa Rainez.

De lo begge to.

Arcus tok med tekoppen og gikk mot kjøkkenet. Han plystret.

Blodårene til Rainez frøs til is under huden. ”Arcus,” hvisket han.

Arcus snudde seg fra kjøkkengangen. ”Hm?”

”Det er noen som ser på oss.”