ProsaSnutter: Den Svunne Verden, del 1 (2004)

Kapittel.1.

Svarte skyer gled over den mørke himmelen. Regndråper traff bakken med tunge plask. Den grå tåken lå som en vegg mellom alle trærne. Rainez Kelto lente seg inntil den råtne roten og lyttet. Bare den døsende lyden av dryppende vann som kom fra overalt. Stakk hodet fram og stirret mot huset. Han fisket opp et lite kart fra lommen og brettet det ut med kalde, skjelvende fingre. Han så på huset igjen. Kunne det være her? Rainez hadde vandret i så mange uker at han ikke lenger hadde noen formening om tid. Tåken som hersket over Dalmán var uendelig. Den strakte seg over himmelen som et svart teppe av død og mørke, og fikk tiden til å være ikke-eksisterende. Det fantes ingen sol man kunne bruke til hjelp, for den var også skjult av tåken. Han hadde ikke sett solen siden han forlot Katera, omtrent seks uker før.

         Katera, tenkte han. Katera var Torenas flotteste land. Ingen andre steder i hele Torena var det sol hver dag. Katera hadde på en eller annen merkelig måte sluppet unna tåken. Og som en følge av det utviklet seg til å bli en supermakt, med keiseren som øverste organ. Alle med hjerne ville jo selvfølgelig være der det var flottest, slik at de fikk prestisje ikke bare på grunn av sin intelligens, men også på grunnlag av hvor de befant seg. Katera var blitt et symbol på velstand og lykke i Den Andre Tid.

         Etter at Rainez forlot Katera ble alt diffust. Det var da dagene begynte å gå i ett, uten begynnelse, og uten ende. Den evige tåken hadde lagt ned hjernen hans inn i en mørk boks, så han ikke skulle forstå hvor lenge han hadde igjen før det var for sent. Selv om Rainez innerst inne trodde det var for sent allerede var han nødt til å fortsette. Det ville bli katastrofe dersom det viste seg at han ikke hadde rukket det, i hvert fall for ham selv, men også kanskje hele menneskeheten.

Keiseren av Katera, Drakel Nirvani, var mildt sagt interessert i ham. Rainez Kelto var den første i en helt ny rekke mennesker. Han var en slags biokjemisk mutasjon, et komplott mente noen. Et vidunder mente andre. Etter overgangen fra Den Første Tid spredte det seg et virus ingen før hadde sett. Enkelte mennesker hadde hatt det i seg i flere hundre år uten å vite det. De hadde på en eller annen måte blitt hengende igjen fra den gangen de første menneskene levde, og derfor overtatt visse ustabile genene. Disse genene kunne, om de ble riktig sammensatt, skape et virus som var i stand til å mutere den menneskelige rase. Dette var i og for seg ikke et problem, da genene i seg selv ikke var nok til å sette i gang prosessen. Man kunne mikse dem og mikse dem så mye man orket, uten at det kom til å skje noe som helst. Det trengtes en ’igangsetter’ for at det skulle få noen virkning. Problemet hadde vært at ingen visste hva denne ’igangsetteren’ var, før det var for sent.

        Da Rainez Kelto kom til verden en dag i år 509 etter overgangen fra Den Første Tid, ble alle kortene lagt på bordet. Det viste seg nemlig at menneskene som hadde disse spesielle genene hadde vært så få at de aldri hadde hatt sjansen til å pare seg. Straks to mennesker med genene fra Den Første Tid fikk avkom, ville det være nok til at viruset fikk fri tilgang til å utvikle seg på hvilken som helst måte. Rainez var altså resultatet av denne utviklingen. Siden han var det første mennesket som hadde dette viruset, var det ingen som visste helt sikkert, enda, hva det var som kom til å hende med ham etter hvert som han ble eldre. Alle mente de visste hva som kom til å hende; noen mente han kom til å ligne en reptil, noen mente han kom til å utvikle telekinese, og atter andre mente han kom til å dø mens han fortsatt var ung. Problemet var at ingen visste sikkert.

Keiser Nirvani var den første som ble underrettet da Rainez ble født. Siden alle i Torena i flere hundre år hadde vært nervøse for at viruset skulle bryte løs var det en selvfølge at keiseren av Katera, som nå var en slags verdenshersker i Den Andre Tid, hadde beordret alle leger og forskere om å holde utkikk etter tendenser som kunne påvise at viruset hadde brutt fram. Da Rainez spratt ut av moren sin på et av Katera’s heller beskjedne sykehus, ble det plutselig ekstremt dårlig vær. Det lynte og tordnet i flere dager. Da de omsider fikk fred fra været ble det lille guttebarnet undersøkt, slik alle babyer måtte ifølge De Nyfødtes Lov, som ble vedtatt i år 325, da det ble konstatert at virusgenene faktisk hadde overlevd overgangen fra Den Første Tid. Det tok da ikke mange timene før legene fant ikke bare det ene genet som trengtes, men begge genene som trengtes for at viruset skulle være fullverdig i den lille kroppen til Rainez Kelto. Da var det en sikkerhet at før eller siden ville det begynne å utvikle seg i den ene eller andre retningen.

            Keiser Nirvani hadde fra første stund vært meget interessert i Rainez, ikke uventet, siden han kunne vise seg å utvikle spesielle evner ingen mennesker før hadde hatt. Drakel Nirvani satte derfor to forskere på Rainez fra dag én, og beordret dem til å ta tester av ham med jevne mellomrom. Men nå hadde 24 år passert og ingenting skjedd. Legene visste ikke hva de kunne gjøre for å finne ut hva som kom til å hende. Keiseren hadde imidlertid fått et anonymt tips fra en av vaktene sine om en person som visstnok skulle sitte inne med informasjon om hvordan man kunne finne ut hva hensikten med viruset var. Keiseren tenkte at han måtte vel invitere vedkommende til Katera, så han fikk tatt en titt på Rainez. Men det gikk ikke. Personen var en einstøing av verste sort. En eremitt av natur. Og ville derfor ikke ta imot innbydelsen.

Rainez, som selv var opptatt av å finne ut hva viruset ville gjøre med ham, foreslo at han kunne dra til einstøingen. Keiser Nirvani ville ikke sende ham ut alene, da han, eller genene hans, var altfor betydningsfulle for den videre forskningen til at han kunne dra ut på en så lang ferd alene. Men en mørk dag rømte Rainez Kelto fra sine trygge omgivelser i Katera, der han bodde i Det Høye Hus.

Det Høye Hus var der alle de viktigste personene i landet holdt til. Selv om Rainez kanskje ikke var den viktigste personen i verden, så var han den eneste personen med begge halvdelene av viruset i en og samme kropp. Keiser Nirvani var så redd for at viruset skulle spres før forskerne hadde kartlagt det, at han måtte stadig overbevise Rainez om å være samarbeidsvillig. Var han ikke samarbeidvillig kunne saker og ting plutselig bli en smule vanskeligere.

Nå hadde jo ting imidlertid allerede blitt vanskeligere, mye vanskeligere, siden Rainez rømte fra Det Høye Hus. Det var flere uker siden. Han var ikke sikker, men regnet med at Keiser Drakel Nirvani hadde sendt soldater ut av Katera for å gjennomsøke hele Torena, slik at de kunne bringe ham tilbake. Holde ham innesperret, så viruset ikke fikk sjansen til å spre seg, eller utvikle seg, uten at Keiser Nirvani hadde fullstendig kontroll. I det øyeblikket han ikke lenger hadde fullstendig kontroll ville han bli nervøs, noe som igjen kunne føre til forhastede slutninger, noe som igjen kunne føre til døden for uskyldige mennesker.

I keiserens øyne var Rainez Kelto en trussel. Keiseren følte ikke at han hadde makt over viruset som kunne mutere menneskeheten, og måtte derfor ha total kontroll over hvor viruset befant seg til enhver tid. Nå som Rainez ikke lenger var innenfor Det Høye Hus’ trygge vegger var viruset på frifot og kunne teknisk sett utvikle seg fritt uten at Keiser Nirvani ante noe som helst.

Rainez hadde selvfølgelig vært klar over dette i flere år allerede, og hadde bare ventet på en anledning til å stikke av fra Katera, ikke fordi Keiser Nirvani var spesielt ond, men fordi Rainez ikke fikk nok frihet. Det fikk ikke foreldrene hans heller. Moren og faren hans, Katya og Dalaii, bodde i huset de alltid hadde bodd i, men de fikk ikke lov til å ha Rainez hjemme hos seg. Det hadde de ikke hatt lov til siden han ble tenåring, da legene mente det var størst sjanse for at viruset brøt ut i tenårene, mens resten av kroppen også var i full blomst. Det var en god teori, men hypotesen slo feil. Altså ble Rainez frarøvet familien sin i svært ung alder for å være prøvekaninen til keiserens personlige leger og forskere.

Rainez hatet dem.

Han skvatt ut av tankerekken da et lys ble slått på i det lille huset ti tyve meter unna. En liten svart skikkelse gikk fram og tilbake bak en gardin foran vinduet. Den evige tåken og det tette regnet gjorde det umulig å se hva personen drev på med. Rainez reiste seg fra roten og gikk sakte mot huset, med blikket vendt mot vinduet med lys i. Han håpte virkelig dette var det rette huset. Han hadde snart ikke krefter igjen til å reise mer. Ukene til fots hadde gjort ham sliten og ustabil. Selv om han hadde pakket mer enn nok mat og andre livsviktige saker ble han mer og mer sliten for hver dag som gikk. Kroppen hans var blitt tappet for så mye krefter at dersom han ikke snart fant fram, ville han kanskje aldri komme seg ut av Dalmán.

Huset var ikke større enn en middels hytte. Taket var laget av rustne messingplater, og veggene ikke særlig mye bedre. Vinduene var kittet igjen med blåleire, så vann ikke skulle renne inn. Rainez var ikke vant til å se så gustne hus. I Katera var alle hus store og flotte. Men det betydde ikke at personen inne i huset ikke var en uslepen diamant.

Rainez gned hånden over ansiktet og tørket bort regnvannet. Med det samme begynte de små bekkene av dråper å sildre nedover pannen hans på nytt. Bakken var så våt at det surklet som en sump under føttene idet han banet seg vei mot huset. Gjennom mysende øyne prøvde han å slå fast alderen på den lille skikkelsen i vinduet, men det var umulig.

Rainez gikk opp de tre trappetrinnene som førte til døren. Over alt i verden håpet han dette var det riktige huset; at det var her han skulle møte det mennesket som kunne hjelpe ham med viruset, det vil si; om han ikke allerede var hinsides all hjelp. Han lukket hånden og banket forsiktig, men bestemt, på døren. Så ventet han. Lyttet også, men hørte ingenting. Da det ikke skjedde noe, banket han enda en gang. Denne gangen høyere.

Noen mumlet fra innsiden. To sekunder senere ble døren åpnet. En usedvanlig lav og gammel mann stakk hodet ut av sprekken. ”Ja, hallo?”

”Hei,” svarte Rainez.

”Hva vil du her, fremmede?” sa den gamle mannen før Rainez rakk å si noe mer. Han virket vimsete. Ansiktet var rundt og fullt av hvitt skjegg. Små, smale øyne skulte opp. Hodet var skallet, men noe grått hår vokste som en krans rundt den blanke issen. Da han kom helt ut på trammen fikk Rainez se at mannen hadde en stor mage som hang over buksen, selv om bukseselene prøvde å forhindre det. Han var ikke større enn at han nådde Rainez til hoften.

”Mitt navn er Rainez Kelto," sa han, ”jeg har kommet for å snakke med Arcus Da’Brisko. Er han tilstede?”

”Hva vil du med Arcus Da’Brisko?” nærmest hveste den gamle mannen.

”Jeg må diskutere en viktig sak med ham,” sa Rainez. ”Det er meget viktig.”

”Vel, jeg må innrømme at du har kommet til riktig person,” sa Arcus og gned seg på kinnet. ”Men du burde vite at jeg ikke tar imot ubudne gjester.” Han krøllet peke- og langfingeren mot Rainez. ”Ha en god kveld, fremmede.” Arcus forsvant inn sprekken og lukket døren.

Rainez ble stående utenfor å stirre overrumplet på den lukkede døren. Hadde han kommet helt til Dalmán fra Katera, til fots, for å bli avvist sånn helt uten videre? Hadde han sveipet innom Sandára-ørkenen, som i realiteten ikke var annet enn giftig avfall samlet etter overgangen fra Den Første Tid, for å bli stående som en tulling utenfor huset til en sær gammel gjøk som ikke ville høre på ham? Rainez kjente hvordan aggresjonen vokste.

Han banket på enda en gang.

Døren ble åpnet på gløtt.

”Ba jeg deg ikke om å forlate meg, fremmede?” hvisket Arcus.

”Jeg respekterer at du ikke vil ha besøk, men jeg tror du bør høre etter hva jeg har å si,” sa Rainez. Han måtte konsentrere seg for ikke å snakke høyere. ”Som jeg fortalte er mitt navn Rainez Kelto. Det er mulig du ikke husker det, men keiseren av Katera, Drakel Nirvani, har selv invitert deg til Det Høye Hus en gang, for å undersøke meg. Men da tjenerne hans kom hit for å eskortere deg til Katera, ville du ikke bli med. Du nektet å dra fra Dalmán.”

Arcus Da’Brisko kom ut i det pøsende regnværet igjen. Øynene hans virket med ett ikke fullt så ugjestmilde. ”Sier du det …” Han klødde seg i skjegget og hevet det ene øyebrynet. ”Sier du det. Det var jo nesten interessant, må jeg si. Denne gangen tok faktisk Keiser Nirvani til fornuft og sendte deg selv, så jeg skulle slippe å dra noen steder.”

Rainez ristet på hodet. ”Feil. Keiseren ville ikke sende meg. Han ville ikke slippe meg, altså viruset mitt, av syne.”

”Hvordan har det seg da at du står her foran meg?”

”Jeg rømte fra Det Høye Hus. Ingen visste at jeg forsvant.” Rainez skuet utover den svarte skogen. ”Men jeg blir ikke sjokkert om Keiser Nirvani har sendt ut halvparten av den Kateranske Hær for å finne og bringe meg tilbake.”

”Sier du det, ja.” Arcus stirret opp på ham. Et smil vokste seg fram på leppene hans. ”Hva kan jeg si? Det er flott du har dine prioriteringer i orden, gutt. Bli med inn, ikke stå her ute i regnet og frys.” Den gamle mannen åpnet døren helt og forsvant inn. ”Kom og sett deg foran peisen så du blir varm.”

Rainez smilte ufrivillig og ble med inn.

Inne var det varmt og godt. Mørkt også. Med unntak av to stearinlys på bordet, og peisen i hjørnet. Inntil veggene sto det et par bokhyller som var fullstappet av bøker. De så utgamle ut. I taket hang en parafinlampe, men den var ikke tent. En dør sto på gløtt på motsatt side av peisen.

Arcus viste Rainez ned i en skinnstol foran peisen da han hadde fått av seg yttertøyet. Rainez nektet ikke; han var mer enn glad for å endelig sette seg i en ordentlig stol etter alle ukene ute blant ville, genmanipulerte dyr og giftige gasser som kom fra den svarte himmelen.

En god aroma fylte rommet. Munnen hans løp i vann. Ute i villmarken hadde han ikke spist annet enn bønner på boks og ferdigrenset vann fra vannforsyningssenteret i utkanten av Katera. Rainez ville gjort omtrent hva som helst for et skikkelig måltid.

”Hvor kommer den gode lukten fra?” spurte han og sniffet høylytt.

”Jeg lager middag,” sa Arcus. ”Vil du ha en skål?”

”En skål?”

”En skål, ja! Jeg lager verdens beste suppe, gutt,” sa Arcus. Han gliste fra øre til øre. ”Beste suppen i hele Torena, faktisk!”

”Det hadde smakt vidunderlig,” sa Rainez, og mente det.

”Flott,” kvitret den gamle mannen. Han forsvant ut av rommet og inn på kjøkkenet. I det neste nå kom han tilbake med to skåler glovarm suppe. Det luktet herlig. ”Nå spiser du alt sammen, så vil du føle deg mye bedre etterpå.” Arcus ga ham den ene skålen, og satte seg deretter ned ved bordet. Rainez satte seg også ved bordet. Han dyppet skjeen ned i suppen og førte den til munnen. Det smakte enda bedre enn det luktet. Han spiste og spiste, helt til det ikke var mer igjen. Så fylte han opp enda en gang, og spiste til det ble tomt. Det var som om en hellig taushet fylte det mørke rommet, mens maten vandret fra skål til mage. Fra skål til mage.

Da de var ferdige med middagen ble de sittende stille enda litt til.

Rainez brøt til slutt tausheten: ”Hva kommer det av at du vil bo her ute, langt fra sivilisasjonen, helt alene?”

”Tja, det kan du lure på.” Arcus ble fjern i blikket. Han klødde seg på kinnet. ”Sannelig om jeg vet. Gammel vane, tenker jeg.”

”Hvordan da?”

”Du kan jo tenke deg at du har bodd på et sted hele livet, og så blir plutselig verden som du kjenner den borte, men stedet du alltid har bodd på står der fremdeles,” sa Arcus kryptisk.

Rainez stirret uforståelig på den gamle mannen. ”Jeg skjønner ikke hva du mener. Eller, det vil si; jeg tror jeg skjønner hva du mener, men kan ikke tro det er sant.” Nå var det hans tur til å bli fjern i blikket. Hvis han hadde forstått gåten til den gamle mannen riktig, var det virkelig rett å kalle ham gammel.

Arcus smilte lurt. ”Kanskje du ikke er så langt fra sannheten som du tror, gutt.” Han pekte rundt seg. ”Disse veggene, taket, gulvet, alt sammen, har vært mitt liv lenger enn du kan tro. Det er en grunn til at jeg aldri har flyttet til et annet sted i Torena. Jeg kunne for eksempel flyttet til Katera, eller kanskje Dillitius, men jeg har altså blitt boende her. I min tid var jeg en kjent filosof og forsker. Jeg hadde alltid noe å komme med, noe jeg måtte klage på, eller kanskje fortelle hvordan man kunne gjøre ting bedre enn de allerede var. Og etter hvert ble jeg klar over hva som kom til å skje med alt og alle, jeg visste hva man kunne gjøre for å unngå det, men ingen ville høre.”

”Hva skjedde?” spurte Rainez.

”Vel, la oss bare si at overgangen til Den Andre Tid kom temmelig brått.” Arcus trommet med fingrene på bordet. Han smilte fortsatt lurt, nesten hemmelighetsfullt.

Rainez stirret vantro på den gamle mannen. ”Prøver du å innbille meg at du har opplevd Den Første Tid?!”

”Prøver å innbilde deg?” Han fnøs. ”Jeg forteller deg simpelthen sannheten.”

”Men det er jo flere hundre år siden!” Rainez slo ut med armene. ”Det er ingen som lever lenger enn femti seksti år,” sa han i en tone som fortalte at han syntes Arcus var en gal gubbe.

”Haha, nei, kanskje ikke nå lenger, men det er bare på grunn av alle de giftige gassene som fortsatt henger igjen i luften etter den fatale overgangen.”

Rainez stirret på ham med store øyne. ”Mener du at folk levde i mange hundre år under Den Første Tid?”

”Nei, det gjorde de ikke, men noen tiår lenger levde de da i det minste.” Arcus så ut av vinduet. ”Det var ikke så mye forurensning den gangen.”

Rainez avbrøt ham; ”Ikke ro deg vekk nå, gamle mann! Det forklarer ikke hvordan du kan ha levd i over 520 år. Enten er du en bløff som lyver, eller så må du ha beviser for de ubegripelige påstandene dine.”

Arcus Da’Brisko slo ut med armene. ”Greit, greit, jeg skal fortelle deg alt sammen, gutt. Jeg må bare ha meg en kopp te. Skal du ha?”

Rainez ristet på hodet. Han begynte å bli litt småsur. Kunne ikke fordra å bli kalt ’gutt’ hele tiden.

Den gamle mannen forsvant ut på kjøkkenet, og kom tilbake med en rykende kopp te. ”Jo, nå skal du høre.” Han satte seg på stolen igjen og plasserte koppen med te på den store magen. ”Jeg ble født i det dere som lever nå tenker på som 'Den Første Tid'. Hvis jeg ikke husker helt feil ble jeg født i år 1946.” Arcus tok en sipp av teen. ”I år 2008 var det mye uroligheter i verden.” Han smilte litt fjollete. ”Ikke misforstå meg, det har alltid vært mye uroligheter i verden, både i Første og Andre Tid, ja til og med lenge før Den Første Tid, hvor tidsregningen for øvrig het 'Før Kristus', men det er så lenge siden at ingen kan huske det. Nå ror jeg meg bort, beklager. Poenget mitt er at på begynnelsen av tyvende århundre var det mye terrorisme i verden, og da spesielt terrorisme mot den eneste supermakten, USA, som den het, eller Amerika. Har du hørt om det?”

”Nei, jeg vet nesten ingenting om Den Første Tid,” sa Rainez. ”Men det er interessant.”

”Ok. Amerika var, tja, hvordan skal jeg forklare det for deg?” Arcus klødde seg i skjegget. ”Amerika var vel det Katera er nå. Som Katera, var også Amerika det landet alle ville til, dit alle ville dra for å bli suksessfulle, få et godt liv og så videre. Om du skjønner hva jeg mener?”

Rainez skjønte.

”USA hadde dog ikke en keiser, de hadde en president, litt annerledes, men jeg orker ikke å begynne og fortelle deg om politikk nå, det blir for omfattende. Nå, hvor var jeg?” Arcus rørte rundt i teen med en teskje. Det klinget lavt hver gang den traff koppekanten. ”Jo, som jeg sa, terrorisme var begynt å bli et alvorlig problem, ikke bare for USA, men for hele verden. Og da spesielt den vestlige verden, altså den delen av jorden hvor folk hadde mye penger og det var høy velstand.” Han ble stille. Bare knitringen fra peisen og regnet på vinduet og taket var å høre.

”Men hva skjedde, egentlig?” spurte Rainez. ”Hva var det som gjorde at omtrent alle menneskene i verden ble utryddet?”

Den gamle mannen hevet brynet. ”Jasså, ja, så du vet om det.”

”Jeg vet at menneskene som er igjen nå i Den Andre Tid er mye færre enn de som levde under Den Første Tid. Selv om vi har begynt å bli flere de siste århundrene har vi fortsatt langt igjen før vi blir like mange som vi en gang var.”

”Det stemmer,” sa Arcus. ”Nå er menneskeheten knapt tre millioner, om jeg har forstått det riktig, og den gangen var vi i overkant av seks milliarder.”

Rainez nikket interessert. ”Og på grunnlag av det jeg vet nå, og har tenkt ut selv,” sa han, ”så regner jeg med at terroristene hadde noe å gjøre med den fatale overgangen.”

Det glimtet til i øynene til Arcus. ”Korrekt!” Han satte fra seg tekoppen og gned seg på magen der den hadde stått. ”Ettersom årene passerte ble terrorismen farligere og mer utspekulert for hver gang. Folk var livredde uansett hvor i verden de befant seg. Alles nerver var tynnslitte, og da spesielt nervene til de som satt med makten. Det var først i 2008 at Amerikas president begynte å spekulere i å bruke atomvåpen mot terroristenes skjulesteder, dersom man kunne lokalisere dem, selvfølgelig. Det skulle ta ytterligere tre år før de amerikanske troppene fant de hemmelige basene. I 2012 var det ikke lenger noen bønn, da var USA lei av terroren i verden. USA begynte bombingen tidlig på våren, og sent på høsten var det for sent å slutte.”

”Hvordan da?”

”På grunn av all atombombingen ble jorden ødelagt. En rekke naturkatastrofer streifet over hele verden som et slags motangrep fra Moder Jord personlig. Det er for eksempel takket være alle atombombene til Amerika at vi har den evige tåken som dekker himmelen og solen. De fleste gjenlevende trodde de skulle lide under evig istid for resten av alltid, men slik ble det heldigvis ikke. Da tåken åpnet seg og solen fikk komme igjennom over det som nå er Katera, smeltet all isen og snøen. Det er selvfølgelig visse steder i Torena hvor det for all tid vil være istid, dersom det ikke skjer noe uventet, men der bor det uansett ingen.” Arcus klappet håndflatene sammen. ”Det paradoksale med det hele var jo at USA, som skulle utrydde terroristene, selv utryddet omtrent hele menneskeheten. Som en klok mann en gang sa: Selv den beste intensjon kan resultere i den største katastrofe. Jeg må bare si meg enig. Det var egentlig ingen sin skyld, alt gikk bare ut av kontroll.”

Rainez stirret på Arcus med et barns interesse. Øynene var store og munnen halvt åpen. Han ble klar over det og lukket munnen. ”Men jeg forstår fortsatt ikke hvordan det kan ha seg at du fremdeles er i live …”

”Ikke vær så utålmodig nå, gutt. Det kommer, det kommer.” Han nippet til teen. ”Men hvis du absolutt vil vite det nå med én eneste gang, så skal jeg fortelle det.”

”Flott,” sa Rainez og smilte ufrivillig.

”Jeg har de samme genene som du har.”

Rainez trodde ikke sine egne ører. ”Hvordan er det mulig?”

”Det kan du lure på, sannelig om jeg vet. Det kan ha noe å gjøre med Tjernobyl-ulykken, men det skal jeg ikke si for sikkert,” mumlet Arcus, mest til seg selv. ”Viruset er i alle fall fullt utviklet hos meg. Da bombingen med atomvåpnene pågikk ble luften vi pustet inn radioaktiv. Radioaktiviteten satte i gang viruset i meg slik at det ble resistent mot ting kroppen vanligvis ville reagert negativt på. For eksempel alderdom, som er en naturlig, men negativ del av livssyklusen. Jeg kan ikke dø av alderdom. Jeg kan bli tusen år gammel, og mer enn det, om ingen dreper meg,” sa han muntert og smilte som en gammel bestefar. ”Da viruset fikk utvikle seg fritt muterte det cellene i kroppen min, slik at de stoppet opp der de var. Kroppen min har derfor ikke blitt en dag eldre etter bombingen i 2012. 2013 er det folk nå i Den Andre Tid anser som år 0. Om mine beregninger er riktig lever vi nå egentlig i år 2545, dersom vi fortsatt hadde vært i Den Første Tid.” Arcus så Rainez inn i øynene, hans barnslige munterhet borte. ”Tror du meg nå, Rainez Kelto?”

Rainez svelget. ”Jeg tror deg, Arcus Da’Brisko. Du har overbevist meg. Det ville være meg en ære om du vil hjelpe meg å kontrollere viruset.”

”Selvfølgelig skal jeg det. Tror du virkelig jeg hadde fortalt deg hemmeligheten min om jeg ikke ville hjulpet deg? Å nei, du, aldri i verden. Alle som visste om det er døde og begravd for mange hundre år siden. Gud være med dem.” Munterheten var tilbake. ”Men skal vi ikke vente med å begynne før litt senere? Jeg er så utrolig trøtt at jeg må sove litt.”

”Greit det, gamlefar,” sa Rainez.

De lo begge to.

Arcus tok med tekoppen og gikk mot kjøkkenet. Han plystret.

Blodårene til Rainez frøs til is under huden. ”Arcus,” hvisket han.

Arcus snudde seg fra kjøkkengangen. ”Hm?”

”Det er noen som ser på oss.”

Første korrektur mottatt og bearbeidet

Igår mottok jeg første korrektur fra forlaget, med følgende koselige melding fra korrekturleseren:

"Nå er jeg ferdig med min korrekturrunde. Jeg har ledd masse, tenkt masse, og til slutt hadde jeg lyst til å gråte masse. Takk for at du delte det med meg."

Kan det bli bedre? Neppe!

I løpet av de siste 24 timene har jeg hamret løs på keyboard og mus for å få manuset klart til neste runde så fort som mulig. I de fleste tilfeller har jeg rettet meg etter korrekturleserens forslag. Andre ganger har jeg endret setningen for å bedre få fram meningen med den. Og noen ganger har jeg latt det stå som det er. Det har videre vært tonnevis av småpirk á la omgjøring av " " til « » i hele manuset - og med nesten 500 replikker kan du tenke deg det er en festlig jobb.

Når både korrekturleseren og jeg har vært innom manuset kan det se slik ut:

Nå har jeg nettopp sendt inn den nyeste versjonen av "Petter fra Oslo" til korrekturleseren, så blir det spennende å se hvor mye som gjenstår før boken er klar for designeren.

Forslag til bokomslag fra forlaget

God dag, godtfolk!

Klokken 23:15, en kveld for noen dager siden, mens jeg lå henslengt i sofaen med blikket klistret fast i den nyeste episoden av Dexter, åpenbarte en mail seg i innboksen. Der var Publicas første forslag til bokomslagdesign til min kommende ungdomsroman. Medfølgende var en beskjed om at de gjerne ville inkludere boken i høstkatalogen som skulle i trykken allerede to dager senere, og ønsket derfor en kjapp tilbakemelding.

Slik så omslaget ut:

Førsteinntrykket var at dette var noen oversimple greier. Dessuten var blåfargen for lys. Det tok derimot ikke mange sekundene før jeg tenkte at, nja, mjo, kanskje det funker. Kanskje det faktisk funker svært godt, tatt alt i betraktning. Og etter enda noen sekunder måtte jeg innrømme at istedenfor noen "oversimple greier" var det her heller snakk om "simpel genialitet". Det fanger på en måte bokens essens uten å egentlig røpe en døyt - eller hva vet jeg, kanskje det røper alt. Funker gjør det i hvert fall.

Med dét sendte jeg lynraskt et svar tilbake, og den eneste opprettingen jeg ønsket var det faktum at hvem det enn er som har overført vaskeseddelen min til omslaget har delt opp ordet "treningsnarkoman" til "trening- snarkoman" - jeg mener, hva er vel en snarkoman? Jeg lo litt av det for meg selv og sa at jeg var helt med på omslaget så lenge det ble endret til "trenings- narkoman".

Så da antar jeg at høstkatalogen for øyeblikket befinner seg på trykkeriet, og denne boken, som opprinnelig het "Jævla Flytting", men som nå endte med å bli "Petter fra Oslo", vil bli tilgjengelig innen juletider slik at den kan glitre med sitt nærvær, heller enn fravær, under ungdommers juletrær.


[Edit: "Petter fra Oslo" er forøvrig nå utgitt, trykk her for å besøke bokas side på Tanum.no. Og her kan du se hvordan det endelige omslaget ble seende ut på den fysiske boka :) ]

ProsaSnutter: Våken (2012)

 Jeg sitter henslengt i sofaen og glor på TVen. En bolle potetgull ligger som en strandet hval på magen min, og er faretruende nær ved å velte hver gang jeg trekker pusten. Humorøst. En iskald colaboks kommer flyvende gjennom lufta og kræsjer med kjeften min. Brusende svart vann renner nedover halsen og etterlater seg en umiddelbar bane av sprudlende prikking.

"Ah," sier jeg og raper instinktivt. En rein hyllest.

Dunk, dunk, dunk.

"Det er åpent," sier jeg helt sånn passe høyt.

Døra åpner seg, og inn kommer Bolla og hans nye venninne, Evelyn. De drar av seg skoa og slentrer inn i stua.

"Halla på'ræ!" sier Bolla, mens Evelyn kommer bort og gir meg hånda. Jeg rister'n og smiler.

"Halla, halla," sier jeg.

"Driver med?"

"Henger og slenger." Jeg reiser meg fra den svært døsige posisjonen til en noe mer akseptabel positur - konvensjonelt interaksjonsmessigsett, selvsagt. "Dere var ikke akkurat seine idag. Jeg har ikke engang hatt tid til å ta en dusj."

Evelyn detter ned ved siden av Bolla og smiler. "Bolla har insett noen ganske dype greier nå."

"Hehe, vel," sier Bolla og stirrer ned i gulvet.

"Ikke vær blyg," sier Evelyn og slår'n lekent på armen.

"Blyg, du liksom" sier'n og dytter henne, mens han gliser.

Jeg stirrer bare tamt på skuespillet som utspiller seg foran meg, som om det er en helt nøytral komiserie med fake publikumslatter i bakgrunnen.

"Men, okay," sier Bolla til slutt. Han klør seg i det raggete skjegget. "Jeg innså plutselig at jeg løper fra fortiden min ved å ignorere mora og faren min når de prøver å ta kontakt."

Jeg bare glor på'n.

"Greia er at jeg unngår å møte de på grunn av minnene det slipper løs. De er som sultne kjøtere etter forsvarsløse lekkerbisker i fullmånen."

"Poetisk," mumler jeg og tar en slurk til av det sprudlende svarte vannet.

Bolla slipper ut en kort liten latter. "Så, hva tror du?"

"Fortiden er død, min venn," sier jeg og plasserer glasset på bordet. "De du møter idag er ikke de du møtte igår. Alt er annerledes alltid, og så videre."

Evelyn flirer høylytt.

Bolla glor bare ut i ingenting. Til slutt sier han: "Men minnene kommer jo her og nå. Selvom hendelsene skjedde for mange år siden er emosjonene de vekker nå ekte."

Jeg nikker så vidt det er. "Det er riktig, men minnene er basert på noe som ikke eksisterer lenger. Dette betyr derfor at du fortsatt, etter alle disse årene, bærer på noe som er dødt og begravet. Drep det og bli fri fra det, eller la deg selv fortsette å hjemsøkes."

"Hvordan kan jeg drepe minnene mine?" sier Bolla og klør seg i huet.

"Dette er alt selvsagt metaforisk. Det er ikke minnet i seg selv du dreper, men snarere din identifikasjon med at den hendelsen har noe å si for hvem eller hva du er nå, eller noen sinne har vært. Du må se at alt som har hendt er borte nå, det finnes ikke lenger. Det er historie." Jeg veiver litt med henda for dramatisk effekt. "Du må bare se at du eksisterer her og nå, og er helt fri fra alt som har hendt før. Du er ikke bundet av noe som helst - annet enn det du tror du er bundet av."

"Og du er helt sikker på dette?"

Jeg ler. "Nei, jeg veit ikke en dritt. Du må'kke finne på å tro på meg, men du må gjerne finne ut med deg selv om det er sånn eller ikke, hvis du føler det er noe som resonnerer."

Bolla flirer også. "Jeg skjønner."

Evelyn dulter'n i skulderen. "Døh, hvor har du finni han her, egentlig?"

Både Bolla og jeg ler.

*

Bolla og Evelyn har dratt tilbake til hvorhen de kom fra, så jeg tar meg en lang dusj. Deretter kaster jeg på meg noen klær og trasker ut i finværet. Sola er nydelig og alt det der. Livet er poetisk som faen, og det eneste man kan gjøre med det er å nyte det uten å nødvendigvis måtte forstå noe av det. Når alt kommer til alt er hele idéen om at det må være en viss "mening" med Livet i seg selv meningsløs. Så er Livet meningsløst, da? Nei, det er verken med eller uten mening. Det simpelthen er. Kjenner jeg blir litt kvalm og dreper tankerekka.

Tre fugler flyr så lavt at de nesten streifer huet mitt. Jeg gliser og glor opp etter dem, og blir umiddelbart blenda av sola. For øya mine ser det ut som de blir transformert til reint lys og løser seg opp i Alt. Eller ingenting.

Beina mine fører meg først til en liten kiosk hvor det kjøpes en baconpølse og cola. Jeg blir deretter frakta til en benk under et stort majestetisk tre i en av byens mange parker. Kroppen plasserer seg så behagelig som mulig på pinnebenken, og matprogrammet igangsettes. Kjeften kverner pølsa og brødet broderlig, og cola inntas med jevne mellomrom.

Etter maten blir jeg bare sittende på benken. Det er en evighet uten referanser til tid. Mennesker kjapper seg rundt meg på alle kanter, og har visst alltid dårlig tid. De må alltid dra et sted, møte noen, gjøre noe, huske noe, kjøpe noe, hva som helst. Og det er selvfølgelig ikke noe galt i det. Jeg bare skjønner det ikke lenger. Det er helt borte for meg. Så derfor sitter jeg isteden stille på en benk, og beskuer heller verdens selvopprettholdende automatikk fra en viss behagelig avstand. Ikke kald og kynisk, nei, det er ikke mulig. Jeg kan umulig separere meg fra det som foregår rundt meg, så jeg kan ikke være kald og kynisk. Men jeg er ikke nødvendigvis overhjertelig og varm, heller. Det behøves ikke. Det viktigste er at alle får være seg selv og gjøre sin egen greie, noe de selvsagt gjør uavhengig av om jeg mener noe om det eller ikke uansett. Så det etterlater meg her, på en benk i en nydelig park full av grønne farger.

I en uendelighet av mangel på tid er det bare lyset og varmen fra sola som finnes, og lydene av byliv, fugler og barn rundt meg, og stillheten som binder alt som eksisterer sammen i et ikke-fysisk lim. Pusten som går inn og ut i en rolig rytme, hele tiden. Den er en flittig, utrøttelig motor. Jeg lar fokuset mitt gli over fra de ytre stimuli til selve følelsen av kroppen. Når man kjenner på det uten tanker er det helt umulig å si hva det er. Det nærmeste jeg kommer er en følelse av sitring. Jeg soner ut på den følelsen i en halvtime til, mens livet fortsetter å leve seg selv rundt meg, like utrøttelig som pusten.

*

ProsaSnutter: Arnes Kosmos (2007)

Kapittel 1.

Bak lukkede øyne farget solen verden rød. Millioner av fotoreseptorer sendte signaler via den optiske nerven til den primærvisuelle delen bakerst i hjernen og informerte Arne om at en ny dag var blitt født. Før Arne ble seg selv bevisst rev vekkeklokken han hadde fått av sin mor ti år tidligere (en sånn lokomotivklokke som hadde potensialet til å vekke et helt nabolag) han ut av nattens midlertidige dvale. Han sperret øynene opp og ble umiddelbart blendet av det sterke lyset som flommet inn gjennom sprekken i gardinene.

”Grrmbleh,” var det eneste Arne fikk presset ut av den fortsatt delvis paralyserte munnen. En ukontrollert bevegelse sendte hånden hans mot gardinen for å fjerne flombelysningen. En annen bevegelse destruerte hylelydene til lokomotivklokken. Han slapp hodet deretter ned i krateret på puta som hadde dannet seg grunnet kroppens ene posisjon gjennom hele natten.

Arne gned seg i øyekroken og gjespet til kjeven truet med å gå ut av ledd. Han kastet to føtter utfor sengekanten … og rett ned i gårsdagens pizza. ”Jaja,” mumlet han og sparket de siste pizzarestene bortover det langhårete vegg-til-vegg-teppet. Støvsuge måtte han gjøre en eller annen gang uansett. Hybelkaninene hadde vokst seg så digre at de snart ikke lot seg fjerne. De slo til stadighet opp nye kolonier. Arne funderte ofte over hvor lang tid det ville ta før de faktisk muterte og utviklet en slags egen bevissthet (om de ikke allerede hadde gjort det).

Arne mente han var vitne til en slags målrettet panspermi på mikronivå, der tilfeldige støvkorn samlet seg i et bortglemt hjørne, hvor de etter hvert ble flere og flere, til de så dannet hva man gjerne kaller hybelkaniner (disse var dog fortsatt på et tidlig trinn i utviklingen hvor de bare var store ansamlinger av støv, ikke mer og ikke mindre). Men deretter ville ting skje. Mikroorganismene på de forskjellige støvklasene ville mikses og blandes, og med alle matrestene, døde hudceller og annet skitt som etter en god stund også samlet seg opp, var det heller ikke mangel på næring for de små, nyetablerte organismene. Disse ville ete, drite og lage flere av seg selv, enten ved kloning via celledeling eller den mer normale parringsprosessen de fleste av oss kjenner til. Ettersom disse ble flere ville det oppstå grupper av kolonier på forskjellige steder av det gitte rom, hvor de så ville utvikle seg i ulike retninger av hverandre, da ingen ville ha det nøyaktig samme miljøet i sitt mikroøkosystem. Arne visste at det var på dette nivået i utviklingen man virkelig burde plukke fram O store Støvsuger dersom man enda skulle ha noen som helst sjanse til å igjen bli husets herre. Lot man være å hente O store Støvsuger, vel, da kunne man like godt la være å komme tilbake til rommet.

For neste trinn på utviklingens stige var av det mer bisarre slaget. Her begynte organismene å danne samfunn hvor de fordelte seg jevnt over hele det gitte rommets flate (altså eventuelt hybelens gulv). Etter flere uker (muligens måneder) hadde de forskjellige organismene utviklet seg i så forskjellige retninger at dersom de nå skulle finne på å blande seg med organismene fra andre deler av rommet, ville det oppstå noe Arne kalte Kapable Multimutasjoner, som enkelt fortalt ville være en biologisk sammensmeltning av organismer. Her kunne man ikke lenger forutsi framtiden, da naturen alltid ville finne sin særegne løsning. Disse nye, oppgraderte mikroorganismene kunne, om mulig, bli større enn sine forgjengere (og deretter større og enda større), slik at de til slutt kunne infisere husets egentlige herre, i dette tilfellet Arne selv. På denne måten kunne man bli drept av sine en gang så uskyldige hybelkaniner. Dette var dog ikke noe folk generelt var opplyste om, da ingen lot det gå så langt. Folk hadde hva Arne hadde gitt navnet Innebygd Kaninaversjon, som gjorde det umulig for gjennomsnittsmennesket å holde ut et liv med støv til langt oppover veggene. Man ville derfor nødvendigvis alltid drepe det onde lenge før det fikk en egen vilje.

Arne gjespet igjen. Han tok med seg halvliterscolaflasken med vann fra kvelden før og labbet bort til vasken i rommet ved siden av, der både kjøkken og stue delte sin eksistens.

Det knaste i diverse smuler under de nakne føttene hans. ”Kaninfor,” sa han og gliste, uten å vite hvorfor. Det var jo bare tragisk. Tragisk ekkelt.

Springen gurglet et eller annet motvillig før den omsider bestemte seg for å samarbeide enda en gang. Vann rant ut av den og fylte colaflasken med forhåpentligvis friskt vann. Arne lagde en grimase, men svelget unna. Smaken av klor var jaggu digg! Virkelig rikmannsvann, dette her, ja.

På vei bort til sofaen på andre siden av kjøkkenstua sparket Arne bort noen digre kaniner som blafret over teppet (ja, de teite huseierne hadde faktisk dekket hele hybelen med det samme langhårete teppet). Han fikk nesten grøsninger av tanken på at han nå brøt opp allerede veletablerte kolonier og sendte de veggimellom slik at de kunne bli enda flere enn de alt var.

Sofaen var ikke stort bedre. Man puttet heller fingrene ned i en boks med biller og maur enn ned mellom putene på denne sofaen. Men det var en tanke Arne ikke tenkte. Arne prøvde i det hele tatt å tenke minst mulig på sine hjemlige omgivelser. Grunnen var at han rett og slett ikke orket å gjøre noe med det. For noen måneder siden kunne han gjort noe med det. Den gangen var det fortsatt håp for hybelen. Nå, derimot, hadde søppelet og rotet tatt totalt overhånd.

Piss, selvfølgelig. Man kunne alltid fikse opp ting. Ingenting var for seint. Arne brydde seg bare ikke. Han visste at dersom huseierne plutselig en dag skulle finne på å stikke hodene sine inn døren med de store, påklistrede smilene sine, ville smilene forsvinne som hobbysatanister en dag de virkelig fikk se Satan, og Arne ville få to valg; rydde, vaske, pusse, polere og (ikke minst) støvsuge, eller rett og slett flytte og få tilsendt vaskebyråregningen til den nye adressen han måtte bli nødt til å finne seg. Hva han ville gjøre i en slik situasjon ante han ikke. Ta opp kampen mot mikroorganismene, eller finne nytt sted med nye utviklingsmuligheter? Vel, det var nettopp dét han prøvde å ikke tenke på.

***

Etter en tur i den ikke akkurat nydelige dusjen og en samtale med en sløv barberhøvel var Arne på vei til jobb. Eller, jobb og jobb, Frøken Blomst, folk skulle få morgenavisen til morgenkaffen sin til rett tid på morgenen.

Jepp, avisbud var drømmen over alle drømmer for en som hadde det best i sin egen lille, surrealistiske verden. Det eneste han trengte å vite var når han skulle stå opp (presis klokken fire hver natt, eller morgen, eller noe), og hvor avisene skulle leveres.

Arne var av de få mennesker som helst glemte hvor i universet han befant seg, og snakket heller med fugler og fisk enn med folk. Problemet var åpenbart at de få gangene han faktisk var nødt til å kommunisere og dele overflatiske fonetiske ytringer med andre mennesker, ble det i det hele tatt ganske vanskelig å relatere til den verden de levde i, da den verden han levde i var lokalisert et totalt annet sted.

Den blå, stygge vognen han måtte frakte avisene i sto fastlåst til sin faste lysstolpe. Fire digre stabler med morgenutgaven av Fjollenytt (enda et av Arnes egenkomponerte begreper for å gjøre virkeligheten enda et hakk mindre virkelig) lå ved siden av vognen, surret sammen med en slags tråd han måtte kutte over med en skarp liten blå dings. I tillegg hadde han en plastikkbelagt blå bok hvor alle adresser, gatenumre og veinavn sto innskrevet. Bare sånn for sin egen skyld hadde Arne tatt seg tid til å forandre alle adresser og veinavn. Det var bedre sånn. Mindre alvorlig og viktig. Første adresse Fjollenytt skulle leveres til het for eksempel Apeveien.13.B., hvor Arne visste det var en stor bavian av en enkemann som skulle lese de dårlige nyhetene for å kickstarte dagen. Kom Arne for sent til den spesifikke adressen, sto bavianen ute på trappen og ventet med en lang pekende og dirrende finger, pluss et drøss negativt ladede ord kledd i dårlig syntaks.

Tråden ble kuttet og avisene kastet i den blå vognen. Arne var svett allerede. Fire om natta (eller morgenen, eller osv.), men sola heitere enn radioaktiv stråling. Det var muligens overdrevet med en jakke over den feite hettegenseren han ubevisst hadde skvist overkroppen sin inn i. Han sippet opp glidelåsen og kastet jakken ned sammen med avisene, deretter låste han opp kjettingen vognen var låst til lyktestolpen med, og ”dagen” var i gang.

Etter Apeveien.13.B. kom Fisefjottgata.2.F, og etter den var det tid for Bikkjebrunøyestien.42.D. (Arne hadde omdøpt den spesifikke ”stien” til dette da alle mulige folk luftet bikkjene sine der omtrent tjuefire timer i døgnet, og det uten å plukke opp dritten de så fint plasserte oppetter søplekasser og lyktestolper). Ikke uventet spaserte en gammel mann med to digre schæfere rolig bortover grusen i den stekende natt/morgensolen. Småstein knaste under hvite joggesko med store sløyfer som subbet etter.

Arne ristet subtilt på hodet. Frivillig ute midt på natta, jævla gærning, tenkte han. Ikke at du er den rette til å kalle noen for en jævla gærning, da, tilføyde stemmen i hodet hans, eller ”Didrik”, som han begynte å kalle den noen år tidligere, da den dukket opp mer og mer konsistent. Den gamle mannen hevet brynet, mumlet et eller annet til de to hårete, siklende dyrene og lagde et nesten uhørlig fnys i Arnes retning. Han hørte nok hva du sa, kommenterte Didrik i hodet hans igjen. Neh, det e’kke mulig. Aldri i verden, svarte han stemmen idet en avis havnet på dørmatten til et stort hvitt hus.

I den perifere delen av synsfeltet la Arne merke til at en gardin kjapt ble dratt til side i ett av vinduene. Noen mennesker var rett og slett oppe hele døgnet for å skule ut mellom sprekkene i gardinene for hele tiden å være oppdatert med hva folk gjorde rett utenfor huset deres. Og da spesielt avisbudet som dumper innom midt på lyse natta! Arne gliste igjen. Yeah, right. Han dro vognen videre.

Småfugler kvitret lykkelig uvitende om verdens ondskap i trærne som hang rundt stien og husene som evig stående søvngjengere. Arne stoppet noen sekunder helt opp, lente seg over vognen og stirret på de kvitrende vesenene der oppe blant grønne blader. Han følte han nesten var beslektet med dem. På en måte var han like fri, eller fanget. Verden folk generelt levde i ble mer og mer fjern, mens hans egen verden stadig ble mer omfattende og bevissthetsoppslukende. ”Pip, pip,” sa han før vandringen igjen fortsatte.

***

Den korteste av de to pilene på klokken hadde slept seg forbi tallet seks. Mørke skyer samlet seg plutselig foran solen idet Arne kastet fra seg den siste avisen på ruta for denne gang. Var det en sammenheng? Arne gliste og ristet bort de fjerne tankene. Han låste vognen fast i lyktestolpen, og kastet tre Fjollenytt som var blitt til overs. Han kunne selvfølgelig tatt i alle fall én av avisene med tilbake, men hva skulle han vel med nyheter fra en verden som interesserte han midt i mandeløyet?

Skyene truet med regn og torden og gudene visste hva. Den eneste sammenhengen i dette kaoset måtte være at Arne tross alt tok med jakken. Han sippet den på seg og kjente armmusklene verke etter å ha dratt den tunge (slave)vognen hver dag hele uka, som kjentes uendelig. Arne var sliten og tørst. Tunga kjentes ut som en diger, død hybelkanin. Tørr og jævlig. Og i dette nuet utviklet koloniene i hybelen seg ytterligere. Han ante ikke hvilket nivå de forskjellige var havnet på, men det kunne ikke være lenge igjen før de Kapable Multimutasjonene ville finne sted. Faens ekle støvklasete mikroorganismer, tenkte han og bet tennene sammen i ren avsky for sitt eget hjem.

Det begynte å blåse. Kjipt. Morgenen begynte så bra. Fuglene sang og alt var koselig. Nå skulle det visst bli drittvær. Det måtte være en grunn til det. En eller annen sammenheng i det hele. Det var fredag. Slutt på Fjollenytt. Slutt på uka. Slutt på sola. Og, ikke minst, slutt på Arnes saliva.

***

En times tid seinere åpnet de første matbutikkene. De mekaniske dørene gled til hver sin side, og Arne kunne nærmest føle hvordan kameralinsene rundt om i butikken holdt øye med han. I dette nuet satt det antakelig ansatte og knasket popkorn og gliste av at han stirret så mye fra side til side med muligens litt for åpne øyne. Hånden hans dro til seg en handlevogn.

Verden måtte da være avhengig av alle disse vognene som vokste opp overalt. Folkevogner, barnevogner, husvogner, vogntog, (selvfølgelig) blå avisvogner, og nå altså i tillegg den geniale handlevognen. Han dyttet den bortover butikklinoleumen og merket at ordet vogn ga mindre og mindre mening for hver gang den fonologiske loopen i hans indre øre repeterte det.

To av de små vognhjulene hylte febrilsk etter olje som kunne fikse de stakkars leddene deres. Hjulhylingen forsterket liksom stirringen fra kameraene i taket. Arne skulte opp mot dem. De er der bare for å fakke drittunger med lange fingre, tenkte han, logisk nok. Men rasjonelle tanker slo ikke akkurat an i hans noe svevende kognitive mønster. Eller kanskje de er der for å registrere hvilke folk som plukker hva slags varer ...

Det var én annen kunde i hele butikken. En gammel dame med grå hatt og en kvasiduskete rosa fjær stikkende rett opp som en litt for erigert … flaggstang. Hun hadde hvite sko, eller støvletter, som hun sikkert foretrakk å kalle dem, som klakket en og en halv gang for hvert skritt hun tok. Klakkingen sendte sine vibrasjoner gjennom hele butikken og minnet Arne om trekkoppløstenner. Hun holdt en stor pose bikkjemat mellom de skrøpelige hendene, og studerte den kritisk.

Sykt så mange gamle mennesker med en ting for hunder og hvite fotplagg det skulle være ute i dag, da, raste ”Didrik”.

Gamlemor, tydelig overbevist, plasserte bikkjematen i handlevognen og trillet videre innover butikken, som om alt var normalt.

Klakk-akk, klakk-akk, klakk-akk.

For å roe nervene plystret Arne litt for seg selv mens han gransket noen pakker fryste kyllingvinger. Han fikk nesten vann i munnen. Stekte kyllingvinger hadde vært noe. Herregud, bare lukten var nydelig. Men en klump dukket plutselig opp under adamseplet hans da han ad assosiasjonens vei tenkte på de lykkelige, uvitende småfuglene han så bare noen timer tidligere. De han følte seg beslektet med. Og der lå vingene deres. Avkappede, kalde og døde. Verden var ond. Veldig ond. Bare i denne ene frysedisken måtte det ligge minst tjuefem poser med frosne kyllingvinger. Man kunne regne med det var circa førti-femti vinger i hver pose, noe som betydde at det var mellom tjue og tretti døde kyllinger for hver pose. Alt i alt betydde det at bare i denne ene frysedisken var det muligens syvhundreogfemti døde kyllinger som hadde bidratt med vinger til sultne, slafsende folk som heller kunne spist grønnsaker.

Arne la med ett merke til alle pakkene med kyllinglår, halve kyllinger, hele kyllinger (både stekte og ustekte) og alle typer kyllingfileter som poserte kameratslig ved siden av posene med kyllingvinger. Han visste ikke hvor mange døde kyllinger det var i frysedisken. Han visste heller ikke hvor mange døde kyllinger det lå i alle frysedisker verden over til sammen. Men én ting var sikkert, og det var at mange millioner fuglelik lå klare til å bli fortært av mennesketenner i dette øyeblikk. Han ble nesten svimmel av å tenke på hvor mange hundre millioner kyllinger det var som gikk med globalt på bare én uke. Bare tanken på alle de glupske kjevene og tennene som jobbet med å maltraktere kyllingkropper verden rundt i dette sekund …

”Unnskyld?”

Stemmen røsket Arne rett ut av kyllingenes grusomme virkelighet, og så en noe lavere jente kledd i grønne butikklær stirre opp på han. ”Ja?” nesten hvisket han.

Hun hevet armene og skuldrene som en spørrende italiener. ”Vel, jeg lurte egentlig bare på om du skal ha noe eller ikke?”

Arne, på sin side, hevet det ene brynet, som en uforstående person. ”Hæ?” Nå er’u ferska! sa Didrik. Nå veit dem at du tenker dritt om kyllingmentaliteten deres!

”Nei, altså,” fortsatte hun, ”vi har egentlig en policy som sier at vi ikke skal forstyrre kunder, men du har stått og sett ned på de kyllingvingene i nærmere tjue minutter nå, så jeg ble litt usikker på hva du egentlig drev med,” forklarte hun og smilte med halve munnen.

Haha! Nå er’u så jævlig ferska! fortsatte Didrik. Hold kjeft! Svarte Arne. Til jenta sa han, noe ustø: ”Oi, virkelig?”

Smilet hennes ble enda skjevere. ”Øh, ja …?”

Arne måtte da virke som den fjerne tullingen, for hun begynte å se rundt seg, som for å forsikre seg om at ingen bevitnet århundrets pinligste samtale. ”Jeg beklager virkelig,” sa han og tvang fram en usikker liten latter. ”Jeg har vært våken siden klokka tre i natt, og er helt utkjørt.” Han stirret ned på skotuppene sine. ”Da hender det jeg detter helt ut og på en måte ”sovner” der jeg står, ikke meningen. Jeg prøver meg ikke på noe faenskap. Skal ikke stjele noe eller noe som helst.” Han så opp igjen, og prøvde seg på et smil.

”Okay, da så. Det visste jeg ikke. Beklager,” sa hun, gned håndbaken over pannen og trippet bort fra han. Kanskje litt for fort, faktisk.

Arne inhalerte dypt, prøvde å ikke tenke på at de helvetes kameraene nå hadde tjue minutter film hvor han bare stirret tomt ned i en frysedisk. Han tok et siste kikk på kyllingene og plukket med seg noen epler og pærer isteden.

Kapittel 2.

Vel hjemme ble Arne sittende i sofaen, gnafsende på et eple med blikket limt fast i veggen. Han hadde fortsatt indre skjelvinger etter assosiasjonsangrepet han fikk av kyllingene. Det hele eskalerte til uante høyder da han på vei hjem førte tankene videre til alle dyr man kunne kjøpe på butikken, for deretter å kaste de brutalt oppdelte bitene deres ned i en eller annen stekepanne for å klargjøre festmåltidet. Dette var selvfølgelig hyklerske tanker, da Arne selv var en av dyrenes fortærere. Kjøtt var nam, enkelt og greit. Men muligens ikke igjen før neste uke, tenkte han og svelget den siste spisbare delen av eplet. Magen hans rumlet.

         Veggen, eller nærmere bestemt tapeten, hadde en gang i tiden vært like lys som håpet til et nyfødt vesen om å leve et langt og sunt liv. Nå var den blass gulbrun som en toksisk syntese av biologiske ekskrementer og sekreter. Arne klarte ikke å ta øynene bort fra det. Det var rett og slett for kvalmende. Men du liker det litt, klukket Didrik. Ditt ekle svin, du liker å gni deg rundt i din egenproduserte dynge av søppel. Herregud, et hvert menneske klarer å finne fram en liten støvsuger, mopp, eller, måtte Gud forby, en simpel klut dyppa i vann. Bare ikke du, ditt møkkete, ekle svin. Men noen stakkars døde kyllingvinger klarer du ikke å spise. Gid, for et moralsk opphøyd vesen du er!

          “Hold kjeft, spyttklyse,” svarte Arne ut i rommet, “du aner ikke engang hva du snakker om.” Han måtte glise av sin egen form for hva det nå enn var … humor, kanskje. Tvangstanker? Meget mulig, men selv dét kunne karakteriseres som humor i visse tilfeller. Arne tenkte at slike ting hadde like mye å gjøre med hvordan enkeltmennesket persiperte sin situasjon, som noe annet. Direkte patologisk ble det nok ikke før det enkelte individet selv følte seg overmannet og ikke var i stand til å handle utenom. Didrik var kun en indre stemme, ingenting Arne var redd for, eller noe han trodde kunne komme til å styre hans tanker slik besatte mennesker ble kontrollert av sine demoner. Didrik var kun en syrlig smak i en ellers så, tja, alt annet enn normal hverdag.

           Men så var det den tapeten som var klistret på veggen, da. Den plaget Arne mer enn Didrik, og mer enn de livløse kyllingvingene, og mer enn de to gamle menneskene han hadde sett tidligere samme dag med en ting for hunder og hvite sko. Det plaget han til og med mer enn hva de trolig kommende Kapable Multimutasjonene ville gjøre, selv om de i teorien ville kunne bryte ned hans respiratoriske system temmelig mye kjappere enn en gulbrun tapet kunne bryte ned noe som helst.

          Arne kom til seg selv igjen og ble klar over at han fortsatt satt med en epleskrott i hånda. Han reiste seg fra sofaen, som knirket trist, og subbet bort til søppelbøtta som var plassert under kjøkkenbenken. Det håpløse smilet bredte seg atter en gang over ansiktet hans da han ble klar over at den var helt tom og ren, mens resten av leiligheten bokstavligtalt var en søppelbøtte. Han prøvde, men fikk seg ikke til å kaste resten av eplet der det hørte hjemme. Isteden, latterlig nok, lot fingrene hans eplet falle elegant ned, rett ved siden av søppelbøtta. Åh, herre min Gud! hylte Didrik som en overoppgitt, sjelsberøvet person uten håp. At det er faens mulig! Da kan du jo like godt sette den jævla søplebøtta ut, hahaha!

          “Ja, seff!“ sa Arne høyt. Av en eller annen grunn han på det nåværende tidspunkt overhode ikke kunne forstå, var det akkurat som om Didrik traff spikeren nøyaktig der den skulle treffes. For hvis hele kåken var en søppelbøtte, og søppelbøtta var ren, da måtte jo den være kåken og kåken den. Men kåken kunne ikke være den og i tillegg inneholde den, for det var det jo selvsagt ikke plass til. Kontradiktoriske paradokser er moro, tenkte han, og er for så vidt smør på flesk da et ikke-kontradiktorisk paradoks selv er et paradoks.

           Arne grublet litt over denne noe merkverdige oppdagelsen av hans spesielle situasjon. Eller muligens hans helt spesielle syn på en heller normal huslig tilstand. “Shit, den må virkelig ut,” sa Arne til seg selv, “ellers vil det ikke gå opp i opp. Det er logisk!” Det er klart, hadde situasjonen vært hypotetisk. Men i enkeltes surrealistiske hverdag kunne utrolig nok logikkens lover være relative, og kunne gjelde både innenfor og utenfor det hypotetiske, uavhengig av variablene og deres bindende, og i denne situasjon, fysiske relasjoner. Det er klart at dersom leiligheten virkelig var en søppelbøtte, og omvendt, kunne jo ikke søppelbøtta inneholdt leiligheten, men … jaja.

           Med søppelbøtta godt plantet under armen, tråkket Arne over dørkarmen og ut i gangen utenfor. Der plasserte han den rett utenfor døren, slik at den ikke lenger trengte å være inne, og dermed utenfor direkte fare for å bli møkkete. Milde himmel, mumlet Didrik, går det an? Arne tuslet bare fornøyd inn, låste døra og datt ned i sofaen igjen.

          Du veit at det du gjorde nå var totalt ulogisk, og ikke hadde noen som helst mening på noen som helst måte? fortsatte Didrik.

           “Så det er liksom du som er smart nå, da?” sa Arne, nesten som et barn.

          Du gjorde i alle fall som jeg sa uten at jeg engang var seriøs, hvilket betyr at jeg har full makt til å modellere deg som jeg føler, uavhengig om du mener det er riktig eller ikke. Du kan ikke rømme fra meg, for jeg er deg … dessverre for meg, hahaha!

          Arne gadd ikke respondere. Han satt der bare og stirret inn i tapeten. Den evinnelige tapeten han ikke kunne komme fra. Med de små firkantede rutene overalt. Det var så mange av de at han en gang for et par uker siden bestemte seg for å telle hvor mange det kunne være, bare sånn for moroskyld, liksom. Da han nærmet seg seks tusen ruter allerede før han var ferdig med første veggen, ga han opp.

           Men av ren besettelse tok han seg likevel tid til å regne ut cirka hvor mange ruter det måtte være på veggene i hele hybelen. Arne beregnet antallet til resten av rutene på veggen han startet med, til å være omtrentlig fire tusen. Ergo måtte det befinne seg sånn nesten, muligens, litt over (eller under) førti tusen ruter på de fire veggene hybelens stuekjøkken bestod av. Det var selvfølgelig samme tapeten i hele kåken, så om han skulle beregne hvor mange ruter det var på både stuekjøkkenet, badet og rommet hans til sammen, ville han antakelig ha endt på rundt hundretusen ruter. Arne følte det var slitsomt mange ruter å putte inn i en så liten kåk. Og nå som vel alle var gulbrune istedenfor hvite og fine, ble det hele nesten overveldende.

            Arne kunne, teknisk sett, vasket veggene og fått sjelefred. På den annen side var bare tanken så utslitende at han fikk hjerteklapp og problemer med å slutte å hyperventilere. Dessuten ville det være mange milliarder andre saker som måtte fikses dersom han først bestemte seg for å ta i et tak. Alle hårene på det langhårede vegg til vegg teppet, for eksempel. Og det var ikke få.

           Én gang, allerede i begynnelsen av hans liv i denne Gudsforlatte hybelen (dog noe mindre forlatt den gangen), ble han nysgjerrig på nøyaktig hvor mange enkelthår teppet bestod av. Da han kom til førti hår på én centimeter, trodde han det var på tide å besøke Nøttehuset en tur hvis han faktisk skulle telle hvert eneste hår på teppet for hånd. Han gjorde det isteden simpelt ved å gange førti med så mange centimeter teppet bestod av over hele kåken. Uten å gå inn på detaljene kom han fram til at det måtte være omtrentlig seksten millioner hår på teppet over hele hybelen.

            Arne var med andre ord omringet av circa hundretusen ruter og seksten millioner hår som måtte vaskes og rengjøres, inkludert alle småhårene sofa- og stoltrekkene bestod av (tralala), og alt annet som ble møkkete da ting gikk over fra rent til skittent her i verden. Og siden han også var av den formening at helheten alltid er mer enn summen av sine deler, betydde det enkelt og greit at han hadde en helvetes jobb foran seg.

             Men Arne ville ikke gjøre det. Det var en umulig jobb. Rett og slett uløselig. I alle fall for kun ett individ, fullstendig på egenhånd. Man måtte jo være totalt gal for å begynne på en sånn type jobb, og det var han da så visst ikke!

              Roll on, Sherlock, sa Didrik.

           “Jeg er helt utmatta av det her,” sa Arne ut av ingenting og stakk en finger i øyet. Små lyder kunne høres idet han romsterte rundt. Det kilte litt under den ene foten.

             Skvisj-skvisj-svosj

         Drit i det der’a, herregud, høres ut som noe helt annet, sa Didrik som den evige kommentatoren Arne aldri ville bli kvitt. Eller ville han? Ikke faen, meg er’u nærmere enn om vi hadde vært sydd sammen. Uheldigvis sant. “Jaja, roll on, selv,” sa Arne og fjerna finger’n fra øyet.

          Jøss, du svarte tilbake! nesten ropte Didrik. Det kjentes ut som det var ekko inni tankene til Arne. Tøffing, hæ? Skikkelig barsk nå, når’u akkurat har kasta bort kvarte livet ditt på å tenke på at du ikke orker å vaske, fordi det er så jævla mange ruter på veggene og hår på gulvet. Hæ, liksom?

Arne så bare tomt framfor seg. Prøvde å late som ingenting. Han begynte å plystre en liten skeiv tone.

            Plutselig banket det på døren.

***

Haha, nå blir’e spennende! sa Didrik.

          Arne, på sin side, hadde helt noia. Hvem i all verdens gigantiske himmelrom var det som ville banke på hos han?! Han var ikke klar for å snakke med mennesker nå. Hjertet dunket fortere enn tjue hester på løpebanen en sinnssykt varm dag, og hendene begynte å svette litervis, faktisk også som på en sinnssykt varm dag. Han stirret febrilsk rundt seg etter et eller annet. Han visste ikke hva. Muligens noe å slå med. Eller noe å gjemme seg bak. Munnen begynte å bli tørr. Tunga kjentes mer og mer ut som møkkete bomull.

             Svaa-daa, sa Didrik, bare lukk opp døra, da, hva er så farlig?

             “Alt,” hvisket Arne. “Absolutt alt i hele kosmos er farlig.”

             Det begynte å banke hardere på døren. Dog ikke fryktelig mye hardere.

           “Det banker hardere!” ropte-hvisket Arne til seg selv og huket seg lenger ned i sofaen. “Hva skal jeg gjøre nå?”

             Lukk opp den jævla døra, da!

           Arne visste det var eneste mulighet. Eller vente det ut. Men det visste han faktisk ikke om han var i stand til å gjennomleve med bevisstheten i behold. Tenk om det skulle begynne å banke enda hardere enn (det lille) det allerede gjorde. Tenk om personen ikke ville gå sin vei. Kanskje det var en type som bare måtte snakke med han. Og Arne visste da såpass at man ikke kunne åpne døra når man først hadde ventet lenge nok med å ikke gjøre det, for da ville jo vedkommende på den Andre Siden forstå at man først ikke ville åpne, men kun fordi vedkommende ikke ga seg, ble man faktisk nødt. Derfor måtte han bestemme seg nå med en eneste gang. Det hadde i realiteten allerede passert altfor mange sekunder, men han ville nødig oppleve at personen på Andre Siden skulle bli hissig og bare fortsette.

             Bare bli ferdig med det, så slipper’u å grue deg mer.

            Faktisk det smarteste oppgulpet Didrik hadde hatt på årevis. Arne var enig. Han følte han holdt på å svime av. “Nei, ikke nå,” sa han ut i rommet, kanskje ikke helt bestemt, men allikevel. Han reiste seg opp på bein lagd av en kvalmende blanding gelé og flytende stearin. Sjanglet videre bort til døren og lente seg mot dørkarmen, mens bankingen rystet både marg og bein.

            Ikke vær så Drama-Queen, bare få opp døra! sa Didrik. Ikke stressende i det hele tatt.

          Arne beit seg i leppene, tenkte fuckit! og bestemte seg. En skjelvende, men målrettet, hånd traff dørhåndtaket. Han dyttet det ned med en gedigen (psykisk) kraftanstrengelse. Det virket som det knirket som når to digre, gamle kirkedører åpner seg, men dette var ikke Frelsen. Dette var det motsatte, og nå skulle han konfrontere det. Med alt sitt utslitte mot dro han døren til seg.

            Men det funka ikke!

           Arne ble Arne Kaotisk og han kjente han holdt på å kollapse. Døren hans var boltet fast! Det var dét bankingen var. Det var ingen som ville snakke med han. Det var noen, kanskje en gruppe mennesker, som ikke ville at han skulle komme levende gjennom livet. Ironisk nok var det sånn for alle, men disse menneskene eller muligens enda verre: disse vesenene var kommet for å stenge han inne til han gikk tom for mat og ble borte mye tidligere enn forventet.

        Arne kunne kjenne tomheten komme, og det brennende adrenalinet i årene hans begynte å bli utslitende. Nå kom snart den uunngåelige utmattelsen etter en langvarig fryktrespons. Organismen ville ikke tåle en slik påkjenning i lange perioder av gangen. Ble den ekstreme stressfaktoren i situasjonen ikke mildere innen rimelig kort tid, ville det kunne føre til døden. Bare av denne vissheten ble Arne nesten totalt vrak.

           Fy faen så loka du er i huet, du låste jo døra da du kom inn i stad! Det er du som har låst den, bare lås opp, sa Didrik, og Arne ble mer letta enn om han hadde fått vite at han kunne blitt kvitt Didrik for godt. Didrik var sur, men han var virkelig tilstede i situasjonen denne gangen.

          Arne roa seg et hakk mens bankingen ble enda en smule mer rastløs. Hvor lang tid hadde passert, mon tro? Tretti sekunder? Førti? Umulig å si. Nok sagt, han åpnet døren sakte, som om han var hovedstjernen i en grøsserfilm. Han kunne nesten høre musikken, og holdt pusten mens den Andre Siden åpenbarte seg.

***

“Haj,” sa en litt eldre utenlandsk mann iført lang beige frakk, og måne med en stri grå krans rundt på toppen, “Jaj så denne båtta stå ottafårr dåra di.”

            Arne visste ikke hva han skulle si.

           Den eldre, utenlandske mannen fortsatte: “Såå, jaj tenkte, shit, mann, kantje den vare viktig! Såå, jaj tenkte jaj skolle si fra så do vajt den har kåmmi!” Med en sjokoladefarget, småskrukkete hånd løftet han søppelbøtta opp i trynet til Arne.

            “Øh … takk,” sa Arne. “Jeg …”

            Han rakk ikke si mer før den eldre utenlandske mannen rakte fram sin høyre hånd og smilte med store tenner. “Cadji Bu-Lah, veldi’ higgli‘,” sa han. Da Arne ikke viste noen forståelse av det Hr.Bu-Lah verken sa eller gjorde, nærmest nappet Hr.Bu-Lah hånden hans, klemte og ristet godt. “Veldi’ higgli’,” gjentok han.

           Arne skviste ut et slags smil og sa: “Arne her, ja, veldig hyggelig, Hr. …” Han stoppet opp. Med et fårete uttrykk i ansiktet sa han; “Øh, Hr.Pola.”

           “Bu-Lah,” gjentok Hr.Bu-Lah. Smilet var like stort fortsatt. Øynene hans var bare tynne streker under de store gråsvarte øyebrynene. “Men ikke tenk på det! Do kan bare kalle maj Cadji!”

         Arne begynte å forstå situasjonen. Nå klarte han å smile så det nesten så ekte ut. “Den er grei, Cadji,” sa han, omtrent normalt, og tok den rene søppelbøtta si. Han var skeptisk. I et innslag av rå tøffhet dristet han seg til å spørre: “Bor du her?”

          Cadji ristet på hodet og sa: “Naj, jaj konn vare på besåk hos min fetter, Badji Bu-Lah. Han bor like rondt hjårnet her i gangen. Men jaj har vart der, så jaj skal dra hjem nå.” Han stoppet et lite sekund, stirret innover gangen, og sa; “Såå, vi snakkes kantje igjen. Kantje aldri. Vem veit, ikke sant?”

           “Ja, hvem veit, ikke sant,” gjentok Arne. Skepsisen hans hadde akkurat ekspandert som popkorn i en mikro.

           “Men, jaj må dra nå, så hadet bra!” sa Cadji og forsvant smilende nedover korridoren, for så å bli borte bak et hjørne.

           Arne lukket døren og glodde inngående på bøtta. Den virket lik som sist gang han så den. Men han hadde en følelse av at det kanskje var noe annerledes nå.

         “Og dessuten,” sa Arne høyt til det tomme rommet, “det eksisterer ingen såkalt Badji Bu-Lah her.”